Feskinger

Dette var verdt å lese. Jeg har sett folk argumentere for at Bloodborne er et skrekkspill tidligere, og personlig synes jeg det er interessant hvordan From har beveget seg bort fra gotikken i større og større grad og inn i noe som har mer til felles med psykologisk skrekk, men som skaper det gjennom å dyrke kroppslig ubehag.  

Har stor respekt for Souls-spillene, men det som har plaget meg helt fra Demons' er de noe obtuse systemene som krever at man aktivt oppsøker informasjon utenfor spillverdenen for å få fullt utbytte av dem. Jeg hadde uansett likt å se en mer dyptpløyende analyse av flere av spillets aspekter, og hvilke av dem som underbygger opplevelsen din (artikkelserie?).

Selv om du utvikler et visst rammeverk for argumentene dine, har jeg problemer med å kjøpe noen av påstandene dine. Det kan umulig være et problem med skvette-sekvenser i seg selv, for eksempel. Den typen fordummende generaliseringer minner meg om Showing/Telling-skillet, som ikke bare representerer en grov forenkling, men også virker mot sin hensikt fordi begge deler er avhengige av hverandre. På samme måte er liminalitet et ganske udugelig begrep så lenge du ikke definerer det på en forståelig måte. Hva i all verden er ytterpunktene i dette tilfellet? Det virker som om du setter fellestrekk mellom skrekkfiksjon og at noe ser ubehagelig ut. 

Å nevne Eternal Darkness har kanskje heller ikke noen større hensikt. Grunnen til at det har blitt en kultklassiker er vel i hovedsak at det kom til GC, og mange derfor ikke har spilt det. Frustrerende, forvirret og melodramatisk, men noen av ideene var jo i og for seg kule... 

Kanskje jeg leser feil type kritikk, men dette virker som et skikkelig drittspill. Hotline Miami føltes friskt, og estetikken gjorde budskapet mye tydeligere enn i makkverket Spec Ops, men det siste det trengte var en oppfølger. Alt tyder på at Vaaler for en gangs skyld har rett, selv om kritikken hans ikke forklarer problemene med spillet særlig godt. Det er sikkert vanskelig og ubalansert, og det var forgjengeren også. Men urettferdige spill tvinger deg til å lære. Det er ikke slik at utviklerens jobb er å lage et spill uten noen form for motstand.

Problemet med Wrong Number ser ut til å være at det ikke itererer på en god eller original måte, at historien er en spekulativ fornærmelse og at det i det hele tatt eksisterer. Jeg vet ikke om ideen om at å lage en oppfølger til et spill som tvang deg til grusomme og meningsløse drap er vitsen denne gangen, men i så fall kan bare Dennaton le av den. Ikke at Hotline var særlig bra skrevet, men det føltes genuint som uttrykk. Denne gangen virker det som de har skrudd sammen en serie banale sekvenser som narrativt unnskylder seg med at «det ikke er ekte». Slike stiler skrev jeg allerede på barneskolen.

Schreiber: Ja, det er det jeg har hørt andre steder. Takk for bekreftelse. Det er vel den delen av Atlus som utvikler Etrian Odyssey som har hovedansvaret for Persona Q. Er stor fan av Etrian Odyssey, så tenker at det blir dette jeg går løs på etter at jeg har gjort meg ferdig med SMT4. Enig i at EO og Persona ikke har så mye til felles annet enn turbasert kampsystem og tradisjonelle rollespillelementer. EO har vel aldri fokusert noe særlig på karakterutvikling siden du i stor grad skreddersyr laget ditt, men synes historien og loren er akkurat interessant nok til at det er trivelig krydder. Mitt største problem er at jeg som regel oppdager et eller annet grunnleggende gameplayelement jeg fullstendig har oversett midt i spillet, og dermed gir opp i frustrasjon. Fikk vel 30-40 timer ut av EO4 før jeg forstod at jeg ikke kunne et eller annet, og det samme skjedde også i Soul Hackers. Synes generelt disse spillene ofrer ganske mye tilgjengelighet for fleksibilitet i karakterutformingen, noe som er bra på noen måter og frustrerende på andre. Det er veldig morsomt å lære å spille avanserte spill, men det frister ikke akkurat å begynne på nytt når du forstår at du har gjort et eller annet veldig feil de siste titalls timene. Det er selvfølgelig mye enklere hvis man har fulgt en serie fra starten av eller bare har bred erfaring. Her kan Atlus kanskje lære litt fra NIS' Disgaea, hvis spill føles litt enklere å komme inn i og har mye av den samme dybden. Men spillene i seg selv er jo svært ulike.

Klager likevel ikke. Det er ikke akkurat standard i dag med spill som varer nærmere hundre timer, og selv om du bare ser halvparten av innholdet, må det kalles mye underholdning for pengene.

Espen: Det er ikke akkurat noen katastrofe, spesielt siden det nok er snakk om et forsvinnende lite mindretall som i Norge spiller EO. Problemet er vel at de som liker denne typen spill som regel er ganske lidenskapelig opptatt av hvordan mikrosystemer fungerer, og potensielt havner i klinch med anmelder hvis han/hun ikke deler deres opplevelse av spillet. Ikke at det er vesensforskjellig fra spillere generelt sett, men det er ikke alle som setter like mye pris på mikrosystemer, og spesielt ikke når det krever flere titalls timer å virkelig forstå greia.

Kritikken du kommer med virker relevant, og karakteren skiller seg jo ikke fra de generelt positive omtalene spillet har fått, så jeg betviler ikke at du setter pris på spillet av de riktige årsakene. Måtte sjekke om Gamer hadde anmeldt noe lignende tidligere, og vi må faktisk tilbake til 2005 for å finne siste anmeldelse av et EO-spill. Da var det Øystein Furevik som vurderte det første Etrian Odyssey. Akkurat den omtalen var i kraftig konflikt med det folk setter pris på ved sjangeren, og selv om EO har forbedret seg ganske mye med iterasjonene, vil vel de færreste som har spilt et eneste lignende spill være enige i at spillet var så dårlig som han skulle ha det til. Men Atlus hadde vel neppe laget en remake hvis de var helt fornøyde med resultatet den gang.

Uansett skal visst Q være en veldig god inngangsport til sjangeren. Så hvis du har lyst til å bruke mye tid på minimale justeringer av ferdighetsparametre og informasjonssanking av ymse art, har du også mye å se fram til. Selv synes jeg sjangeren er glimrende autopilot-spill fordi de ikke krever så mye der og da, men samtidig legger opp til langsiktig planlegging. Det er også veldig mye å gjøre, og som regel kan du dele spillene opp i ganske overkommelige bolker uten at det går ut over flyten. Ja, og F-O-E!

Litt vanskelig å bli klok på denne anmeldelsen. Har anmelder noen som helst erfaring med hulekravling-sjangeren ut over Persona 4? Slik jeg forstår det har dette spillet mer til felles med Etrian Odyssey gameplaymessig, og det hadde vært interessant å høre hvordan det står seg mot EO 4 eller Millenium Girl. Ellers er ikke SMT-spillene ukjent med utforskning i førsteperson, og SMT4 har et kampsystem som minner ganske mye om EO/SMT: Soul Hackers. Med alle sideseriene i SMT har jeg ikke spilt absolutt alt, men kanskje andre har det, og vil sette pris på slik informasjon? Ellers finnes det jo ganske mange gode hulekravlere som ikke er Atlus-spill. Demon Gaze er et nylig eksempel.

Som du sikkert forstår har jeg ikke spilt Q, men som en som liker både Persona/SMT og hulekravlere synes jeg denne anmeldelsen fokuserer litt mye på Persona-aspektet. Når du i tillegg sier at dette ikke er spillets sterkeste side, blir jeg usikker på om det er verdt pengene. Heldigvis finnes det en haug med anmeldelser der ute (om ikke på norsk), så det er ikke noe problem å tilegne seg den informasjonen. Men hvis man har en viss interesse for sjangeren, er akkurat denne anmeldelsen litt mangelfull.

Veldig bra at dere anmelder denne tittelen, og kanskje jeg er i et så lite mindretall at anmelder ikke ser meg som målgruppe. I det tilfellet må vel jeg bare akseptere at denne informasjonen ikke er vektlagt.

Forresten dypt ironisk at Slate er de første som rapporterer fornuftig om dette.

http://www.slate.com/articles/technology/bitwise/2014/08/zoe_quinn_harassment_a_letter_to_a_young_male_gamer.html

Utrolig at man i det hele tatt kan argumentere for at dette ikke er en ren svertekampanje. Zoe Quinn eller Anita Sarkeesian eller hvem det nå er, kan ikke utsettes for grov sjikane fordi de er kvinner i (utkanten av) spillindustrien. Det er ikke mindre utrolig at man konsekvent unngår å kritisere de som potensielt fortjener kritikk, fordi de er menn.

Den eneste potensielle feilvurderingen jeg kan se er at de hele forsøkes å dysses ned som et personangrep av samtlige store spillsider. En generell fordømmelse av kjønnsdiskriminering er helt nødvendig når man ser hvor paranoid deler av spillmiljøet er, og det må være mulig å få til uten å kompromittere Quinn ytterligere. Når man tier det konkrete problemet i hjel, eller later som at noe ikke har skjedd, øker man etter min mening det allerede anstrengte forholdet mellom presse og en del lesere. Slik det er nå vet alle at noe har skjedd. At man forsøker å dysse det ned er forståelig, spesielt fra de utsattes perspektiv, men sannsynligvis ikke veldig lurt. Man trenger ikke å gå lenger enn til Sarkeesians siste video for å se hvor anspent forholdet er, og akkurat nå kan det virke som man er redd for å fremmedgjøre lesere eller har noe å skjule.

Respekt til Gamer for å i det minste spre nyheten om Fish, selv om man kanskje bør moderere akkurat denne diskusjonen litt tyngre.

Forslag til spørsmål: Hva er drivkraften din for å skrive om spill?

Første ordentlige spilla jeg spilte var Super Mario Bros-mikstapen og Nintendo World Cup, mens spilla som virkelig satte spor var vel NES-klassikerne Ufouria og Castlevania III. Første spillet jeg kjøpte for egne penger var Baldur's Gate II som var litt som Ringenes Herre for meg, ganske middelmådig når jeg ser tilbake på det, men fullstendig altoppslukende i sin tid. Så forandret spill som Silent Hill 2 og REZ min personlige forståelse av hva spill kunne være. Grunner til at jeg fortsatt spiller litt? Street Fighter-serien, Nintendos beste øyeblikk, Blendo Games (Brendon Chung), Bayonetta og Hotline Miami. Det jeg kommer på i farten.

 

Noen kjenner sin Dostojevskij. Rayman føles som mer glitter enn gli, men det er et bra spill likevel.

Har aldri lest, men interessant - hva fikk deg til å tro det?

 

Han var den som gjorde det tallutsagnet (1+1=3 om jeg ikke husker helt feil) populært. Er fra Notes from the Underground/ Opptegnelser fra et kjellerdyp. Fant du på det selv eller er det en slags running joke blant fysikere?

Noen kjenner sin Dostojevskij. Rayman føles som mer glitter enn gli, men det er et bra spill likevel.

Min liste er en smule mindre outrert enn tidligere år. Kanskje fordi jeg spiller mindre, kanskje fordi indie-bølgen har tatt en nokså skuffende retning etter mitt syn. Veldig spent på hva radiohodet har å slå med i bordet som er bedre enn dette, ikke fordi jeg har lyst på en krangel, men det føles som jeg trenger å fylle noen hull for å henge med i tiden.

1. Super Mario 3D World

Det første 3D-Mario jeg virkelig, virkelig liker. Et plattformspill der du ikke trenger å bry deg om kamera, der ideer som kunne fylt et helt spill bare dukker opp èn gang, og som egentlig aldri slutter å gi. Årets eneste tier.

2. Metal Gear Rising: Revengeance

Det verste jeg kan si om Revengeance er at det ikke er Bayonetta. Tror jeg har spilt hundre timer, inkludert ekstrapakkene som er minst like bra som spillet. Prøver noen merkelige ting, men hovedingrediensen som kommer i form av lynrask sverdkunst føles både intuitiv og viser seg å være forbanna dyp. Årets beste musikk. 9/10

3. Saints' Row 4

Hadde ikke spilt noe Saints' Row før, så dette var virkelig en gledelig overraskelse. Parodisk hyllest til åpen verden-galskap som til og med overgår sjhangerfavoritten Crackdown på de fleste områder. Det er også et av de morsomste spillene som er laget, med eller uten fortellingen.

4. Broforce

Er fortsatt i Beta, men faen heller. Lei av generiske actionhelter? Prøv blåkopier av actionfilmhelter. Broforce er alt et indiespill skal være, med herlige detaljer over hele linja.

5. Etrian Odyssey IV

Ett slags substitutt for SMT4, men et forbanna bra spill på sine egne premisser. Hulekravling på den japanske måten, med masse subsystemer du kan lære deg å mestre. Gitt litt opp nå, men har vel lagt ned femti timer i dette.

6. The Wonderful 101

Årets skuffelse. Kamiya misbruker Wii U-konsollen i noen horrible partier, og sjangerpastisjen fungerer langt fra like bra som i Bayonetta. Det første 8/10-spillet på lista.

7. Gran Turismo 6

Mye å klage på, men fortsatt det beste mål-bilspillet der ute. Fikk meg til å innse at jeg må kjøpe ratt.

8. Dynasty Warriors 8

En oppfølger som faktisk tar noen sjanser. Skalaen er på alle måter imponerende.

9. Fire Emblem: Awakening

Burde kanskje vært høyere opp, men har ikke fått spilt det så mye. Taktikk og rollespill som kler 3DS veldig godt.

10 Rayman: Legends

Blandet forhold til Ancel, men her traff han og Ubisoft bra. Underholdende 2D-plattformer med masse freske ideer som viser at jeg kanskje tok feil da jeg i min tid fordømte Rayman.

For meg adresserte det det eneste jeg som spiller er redd for: At jeg har betalt for noe som utgir seg for å være noe annet enn det er. Welcome to art as advertising.

Hver sin smak, men mindre selvutslettende arroganse. Fordi du har lest noe tull på en nettside som sitter på den objektive sannheten, vet du "nøyaktig hvorfor og hvordan Amnesia er skummelt." Min opplevelse var et drittkjedelig forsøk på å gjøre noe som ikke er spesielt interessant i utgangspunktet til noe spillbart. Pluss for klinisk nivådesign, minus for mekanikker som er skikkelig kjipe. Kan ikke si at jeg forstod historien heller, men det virka som en slags amatørmessig flørt med klassiske skrekktroper gjort under den tro at spillmediet gjør alt bedre fordi EMOTIONS. Eternal Darkness føltes atskillig friskere da jeg spilte det. Rotete og campy, men det hadde ønske om å fortelle noe gjennom spillelementene. Kritikken er virkelig på et fantastisk sted nå.

Enig med radiohodet. Skal ikke skryte på meg noen stor kunnskap om sjangeren, men synes at dette levde opp til ganske umulige forventninger. Det er ikke like spennende som Psychonauts, et spill som forøvrig også slet med et ganske udugelig grensesnitt, men Double Fine har ikke akkurat vært i nærheten av noe like bra som dette etter at Wolpaw gikk til Valve. For en som syntes at Grim Fandango var relativt klønete skrudd sammen, traff dette blink først og fremst i tonen. Broken Age er ikke absurd for å være absurd (ganske belastet begrep), men det minner meg nesten om den norske tegneserieskaperen Jason i hvordan det har noe å fortelle. Harmløst som det først virker, er det en inkluderende satire over spillmediets famlende forsøk på å bli voksent, som konkluderer med at problemstillingen ikke er gyldig. Jeg tar Broken Age over The Last of Us hvilken som helst dag hva angår spennende heltinner, og Schafers perspektivendring etter spillerens ønske, er virkelig det beste argumentet jeg har sett for kvinnelige protagonister i spill fordi den mannlige protagonisten ikke er interessant som noe annet enn et speilbilde den første timen. Han er infantil sammenlignet med sin kvinnelige motpart, og ute av stand til å stille spørsmål ved reglene som omgir ham. Jenta, derimot, er en klassisk reversjon av eventyr-klisjeer, og selv om Schafer ikke helt lykkes med balansen mellom å bli voksen og beholde et naivt blikk på verden (en del av dialogen slår meg som dominert av seksuell innuendo) er det en mindre bekymring sammenlignet med hvordan actionspillet kaster antagonister etter deg som du aller helst skal uskadeliggjøre ved å kutte av flest mulig lemmer. Jeg liker Ninja Gaiden, men som narrativ appellerer det til ganske basale behov sammenlignet med Broken Age. Konklusjonen min er vel at hvis spill skal basere seg på dialog, er dette noe av det beste som har blitt gjort. Ikke fordi det er et så forbaska bra snakkespill, og som gåtespill er det relativt elendig, men av etablerte utviklere er dette langt mer spennende enn AAA-søppelet som roses annenhver uke på diverse spillsider.

Glad for a Joachim fikk denne saken, siden han både er kunnskapsrik og elitistisk hva angår denne typen spill, og her fikk fram et genuint perspektiv jeg ikke er veldig enig i, men som ble kommunisert godt. Min mening er at Double Fine og Blendo Games er de beste eksemplene på innovativt arbeid med spillkonvensjoner som en del av kompleks historiefortelling.

Synes denne kritikken, forførende som den kan virke, er et malplassert skudd i mørket. For det første er premissene for debatten fullstendig skrudd. Det er ikke slik at Gamer har monopol på kvalitetsjournalistikk innenfor feltet spill, og med unntak av alltid habile Joachim Froholt kan det gå måneder mellom at det skrives noe jeg gidder å lese her. Det har selvfølgelig med hva jeg interesserer meg for på spillfronten å gjøre, men å gi Gamer den framskutte plassen i spillandskapet det en tid hadde, har ikke rot i noen annen virkelighet enn en gretten og egobeskyttende proteksjonistisk en. Problemet for meg er ikke først og fremst norske spilljournalisters formuleringsevne, men deres fullstendige mangel på visjoner. Nyheter hvis tekst annulleres av overskrift, Anmeldelser hvor jeg skynder meg ned til karakteren for ikke å dø innvendig av infantil humor som leder mot en uunngåelig analytisk fallitt. Det er ingenting nytt under sol, måne eller stjerner. Den standpunktsløse tilnærmingen til kritikk har blitt kalt mye fra karakterinflasjon til fanboyisme, men ingen nærmer seg sannheten. Det er ingen som forsøker.

Problemet er på ingen måte enestående for de som skriver om spill, vi har ganske enkelt ikke kultur for å skrive godt om kunst. Et illustrerende eksempel kan være da Camille Paglia besøkte Oslo, og man like gjerne kunne slikket ræva hennes i tre timer enn å la henne snakke på litteraturhuset. Det handler forhåpentligvis ikke om snobberi fra min side, men om en oppriktig frustrasjon over at den kulturelle diskursen er ensporet og banal, at man er livredd for å si noe som ikke er korrekt innenfor tolkningsfellesskapet sitt.

I et slikt landskap kan ikke god kritikk vokse fram. De hjernedøde terningkastene ses på som en innovasjon av store deler av norske kulturpersonligheter, men et tall kommuniserer ingenting. Det er ironisk at Orwell trekkes fram tidligere i tråden, og av flere årsaker. For det første har jeg ikke videre sans for han som prosaist. For det andre virker det som om man leser rådene hans som en oppfordring til å skrive newspeak. Måtehold er kanskje sentralt som en del av en kreativ prosess, men stil og stemme er langt viktigere.

I spillteori har man som regel to hovedteorier om hvordan spill fungerer: Ludisk og narrativ. Likevel er det ingen norske kritikkere som kommer i nærheten av å diskutere disse begrepene. For å ta Yathzee, er han ganske forplantet i den narrative leiren, og det er det som gjør han interessant som kritiker. Ikke at han snakker fort, ikke at han bruker festlige språklige bilder, men at han har tatt et standpunkt, og utviklet stilen sin rundt det. Man kan saktens si at ZP ikke hadde fungert fra et ludisk perspektiv, da humoren ville blitt mye mindre åpenbar, men han har funnet en form for det han ønsker å kommunisere.

Den andre journalisten som faktisk tar seg tid til å tenke er den overraskende lite anerkjente Tim Rogers. Han skriver like mye om seg selv som han skriver om spillet, men stilistisk fungerer det godt.

Ingen norske spilljournalister gjør noe som ligner på disse to, og man må nesten spørre seg om det er fordi de ikke får lov eller fordi de ikke vil. Faktum er uansett at de klarer seg utmerket uten å trekke en eneste relevant og overraskende sammenligning, uten å bevege seg utenfor konsensus, eller utfordre medskribenter til å forklare hva de har ment. Det er problemet med den norske spillpressen.

Ikke for å være han som fastslår det åpenbare, men Phil Fish har da lov til å gjøre hva faen han vil. Det er i og for seg greit at man rapporterer om at han for øyeblikket ikke vil lage flere spill, som kan være så uforståelig eller forståelig man bare ønsker, men han har ikke noe personlig ansvar ovenfor alle som gleder seg til Fez 2. Setter forøvrig pris på at Gamer leverer en ålreit sak i motsetning til Pressfire, som virkelig er på ville veier for tiden.

Det er vanskelig, for ikke å si umulig for en anmelder å skulle sette seg ned og sammenlikne alle karakterer man gir. Et Fifa-spill vil nesten uansett være ganske forutsigbart og ikke kunne gi deg den wow-faktoren som kanskje andre spill kan gi.

Vanskelig, men det er nødvendig å skape et rammeverk når man først opererer med karakterer. Selvfølgelig kan og bør et fotballspill imponere deg. Problemet er utviklingstiden for disse spillene, det skamløse fokuset på ekstramoduser, og at FIFA, som alle som har spilt litt fotball vet, ikke simulerer opplevelsen av å spille fotball, men opplevelsen av å se på fotball på tv. Hadde en fotballsimulator vært interessant? Hvem vet? Det er tross alt ingen som har prøvd å vektlegge aspektene ved sporten som gjør seg gjeldende når du spiller spillet. Fotballsimulatorer har ingenting til felles med noe aspekt av sporten fotball, og desto mer til felles med publikumsopplevelsen av å se på fotball. Jeg tror førstepri er å legge fra seg pretensjonene om at FIFA er en simulasjon, og vurdere det som et spill.

Jeg har anmeldt en del sportsspill. Et godt eksempel er Football Manager-serien. Hvordan bør man vurdere disse. Det har gått flere år siden det ble gjort noen revolusjonerende endringer i disse spillene. Samtidig er det små forbedringer for hver utgave. Skal FM13 ha lavere karakter enn FM12 fordi det ikke har "nok nytt"? Skal det ha høyere karakter siden det tross alt er forbedret?

Jeg kan ane at du ikke selv har svarene her, men det åpenbare er selvfølgelig å droppe tallkarakteren som du uansett har innrømmet ikke tjener noen funksjon i tekstene dine. På generell basis vil jeg si at man må se på historisitet og, hjelp, hva du får for pengene. FM kan i motsetning til FIFA sies å være en simulator, og dermed tjener spillet i større grad målsetningen om å gjenskape noe konkret. Problemet er at svært få av oss har erfaring nok til å vite om det lykkes som simulator, men det er igjen en litt annen diskusjon. Derfor er det beste å vurdere spillet som underholdning. Sentrale spørsmål er hvor nyvinnende den nye utgaven er i forhold til lignende spill, om nyvinningene bidrar til at spillet blir mer morsomt, og hvorvidt du føler at det er verdt å investere på bakgrunn av disse nyvinningene. Karakterspørsmålet er ikke så veldig relevant, og det virker som at du har et ganske konfliktfylt forhold til akkurat den delen av anmelderprosessen. Et av problemene med FM er at det på mange mange måter har blitt en institusjon som er hevet over kritikk. Oppskriften fungerte før, og å gå tilbake å se på spillet som mindre vellykket er for de fleste utenkelig. Dermed får man en selvforsterkende effekt der det nærmest er umulig å kritisere FM for å være FM.

I slike tilfeller føler jeg som anmelder at karaktersettingen i seg selv kan være ganske frustrerende. Jeg kan skrive i anmeldelsen at jeg er frustrert over at utviklerne ikke har kommet opp med noe nytt. Samtidig kan jeg jo ikke slakte et spill som i all hovedsak er det samme som jeg roste i fjor. Disse tingene kan jeg gjøre tydelig i teksten, men når det gjelder karakteren kan man argumentere for at den burde settes både opp og ned.

Nei, men det fortjener kanskje et nytt perspektiv? Du sier jo selv at du tråkker på samme sti i disse tekstene, og er ikke det en smule unødvendig? Eventuelt kan dere la være å anmelde disse spillene, og heller satse på alternative vinklinger.

Så er det jo også sånn at vi må se hva spillet forsøker å gjøre. Fifa forsøker å være en fotballsimulator. Hvis Fifa gjør dette på en slik måte at jeg som anmelder får inntrykk av at dette kunne pr. dags dato ikke vært gjort særlig bedre, da kvalifiserer det vel til toppkarakter, selv om det "bare" er et fotballspill?

Sant. Men FIFA er ikke en fotballsimulator, og spill flest bør vurderes som kultur og som underholdning, ikke etter hvorvidt de simulerer noe godt eller dårlig. Med Gamers karakterskala ser jeg ingenting ved sportsspill som tyder på at de fortjener toppkarakter år etter år fordi de bare er middelmådige simulasjoner av en publikumsaktivitet og ikke særlig underholdende spill. Klassikere innenfor sjangeren som Ice Hockey (NES), Sensible Soccer og Punch-Out! viser viktigheten av å abstrahere den konkrete gjenskapelsen for å skape emosjonell resonans i opplevelsen.

Var vel Andrine som anmeldte spillet, men ikke vanskelig å gjette hva Øystein mener her.

Storkoste meg med Lollipop Chainsaw og Killer 7 er fortsatt noe av det fremste mediet har å by på. Liberation Maiden er visstnok veldig undervurdert, mens Black Knight Sword virket uferdig og dårlig balansert, selv om det til tider var vakrere enn de aller fleste spill og hadde noen svært spennende visuelle grep. Shadows of the Damned var en skuffelse med tanke på de involverte, men fortsatt en av de beste tredjepersonsskyterne i nyere tid. No More Heroes var jeg derimot ikke den største fanen av, selv om ideen var skikkelig bra. Ønsker Killer is Dead velkommen, og håper at Suda fortsetter å gjøre greia si. Han er kanskje den mest spennende fortelleren spillmediet har, og da snakker jeg ikke bare om passiv eksposisjon, og jeg håper han finner igjen balansen mellom form og uttrykk som gjorde Killer 7 så spennende.

Grey liste uten de store overraskelsene. Morsomt at Catherine dukker opp, X-Com er bra, og selv om Dishonored er et vesentlig svakere spill enn Half-Life 2, er det tross alt bedre enn konkurrenter som Far Cry 3, Max Payne 3, Hitman: Absolution, Halo 4, Borderlands 2 og gud vet hva annet skrot jeg har rotet VISA-kortet mitt borti i år. Hva det superduperødelagte FIFA 13 gjør på noen som helst liste forblir et åpent spørsmål, og den infantile humoren til Borderlands 2 fortjener en begravelse i det stille. The Walking Dead-hysteriet har den tidligere stallhesten deres Lasse Lervik gjort en glimrende jobb med å avkle, og Journey er... ikke akkurat en åpenbaring, selv om det har en viss verdi.

Hvis jeg skulle forsøke meg på en liste i dette formatet:

Beste enspilleropplevelse:

Hotline Miami

Super Hexagon

Thirty Flights of Loving

Beste konkurranseopplevelse:

Super Hexagon

Super Crate Box

Street Fighter X Tekken

Beste samarbeidsopplevelse:

Planetside 2

Journey

Dragon's Dogma

Største skuffelse:

Halo 4

Spec-Ops: The Line

The Walking Dead

Beste originale idé:

Out There Somewhere

The Unfinished Swan

Quantum Conundrum

Beste visuelle design:

Thirty Flights of Loving

Asura's Wrath

The Unfinished Swan

Beste lyddesign:

Hotline Miami

Lollipop Chainsaw

Journey

Beste humor:

Lollipop Chainsaw

Quantum Conundrum

Thirty Flights of Loving

Beste historie:

Hotline Miami

Thirty Flights of Loving

Asura's Wrath

Ser fram til de individuelle listene. Spilte Catherine i 2011.

Litt skuffende at dere ikke nevner Teleglitch, som virker som en sein konkurrent til årets spill. Anmeldelse på trappene?

Håper på snarlig omtale. Hotline Miami har noe helt spesielt, og fortjener all oppmerksomheten det kan få.

Utviklingen av filmmediet er da særdeles subjektivt. Hvis du mener at No Country for Old Men representerer kulminasjonen av 150 år med filmhistorie har du sannsynligvis sett jævlig lite film. Positivisme og kultur er en innmari dårlig kombinasjon i mine øyne.

Interessant! Jeg vil nok tro at spill som Vampire: The Masquerade - Bloodlines, Anachronox og Arcanum: Of Steamworks and Magick Obscura er spill du bør se nærmere på. Du finner alle på gog og Steam. Hvis du skal være skikkelig dristig er Pathologic en godbit, det finner du for eksempel på Gamersgate.

Grunnen til at jeg nevner disse spillene er i hovedsak at de har en del til felles med Planescape: Torment. De har fascinerende fortellinger med eksperimentelle fortellerteknikker, og benytter seg av utypiske settinger som er veldig utbroderte.Siden du skriver i PC-tråden går jeg ut fra at du fortrinnsvis spiller PC-spill, noe som utelukker de fleste japanske spill. Derfor foreslår jeg at du skaffer deg en skikkelig problemstilling (å kalle særoppgaven for "spill" høres like intetsigende ut som å skrive om "litteratur"). Læreren din vet sikkert ikke så mye om spill, så derfor er det ekstra viktig at du tar ansvar. Et eksempel trukket ut av lufta er det vestlige rollespillets utvikling: en komparativ studie av Ultima 7, Planescape: Torment og Vampire: The Masquerade: Bloodlines.

Jeg foreslår også at du går vekk fra tanken om å skrive referat. Det er forbanna uinteressant og ikke noe du får bruk for senere i livet. Tenk ut et tema, at du allerede har valgt Planescape snevrer det inn, spill Planescape, skriv ned stikkord, og se om det er noe ved spillet du har lyst til å utforske nærmere. Det er også mulig å gjøre en oppgave på Chris Avellone, som stod bak Planescape, hans designerportefølje og hans nåværende selskap Obsidian. Aktuelle spill her er Fallout: New Vegas, Alpha Protocol og Knights of the Old Republic II for å nevne noen.

Når du skriver så lite er det vanskelig å sette deg på rett spor, men her er iallfall noen titler jeg mener er essensielle for historiedrevne vestlige rollespill. Hvis du velger å spille dem tror jeg at du blir overrasket over hvor mye dristigere mainstreame rollespill var for noen år tilbake. Planescape: Torment er en kritisk gullgruve, og det samme kan sies om de fleste spillene Avellone har vært involvert i.

Noen spørsmål:

Hvor lang skal oppgaven være?

Hvilken klasse er det snakk om?

Vet læreren din noe om spill?

Hva ønsker du å oppnå med oppgaven?

Ser du for deg at du skal skrive om rollespill, eller er andre sjangre også spennende?

Det meste avhenger egentlig av en skikkelig problemstilling. Svarer gjerne på eventuelle spørsmål du har.

Fan er en forkortelse av "Fanatic".

Selv om to ord deler etymologisk opphav betyr det ikke at de betyr det samme.

Fin artikkel, selv om jeg ikke forstår hvorfor folk skal ha et slikt forhold til underholdning. Slår meg som ganske infantilt.