AnonymDiskusjon

En operasjon kan ha uheldige bivirkninger, så mulig målet var å få deg på piller for å redusere risko. Når det kommer til stykket er det livsstilsendringer (les kosthold og trening) og motivasjon nok til å gjennomføre som skal til. Kroppen vil jobbe mot deg og prøve å nå det som den anser som matchvekten som du vil bort fra. Derfor trengs det disiplin og villighet til å følge det som fungerer for deg over tid. Du har alderen på din side, men forsetter du slik det er nå og lar det skure og gå vil det følge med en betydelig forhøyet risiko for mange helseproblemer om du ikke går ned i vekt.

Problemet er at jeg har hatt samme tankegang hver gang jeg har prøvd å gå ned. Det har ikke gått bra for meg til nå, og ser ikke helt hvordan det skal endre seg i fremtiden. Det er ekstremt slitsomt og prøve det samme om og om igjen, uten at det går noen vei. Føler det blir litt som å si til en som er avhengig av f.eks røyk/narkotika/alkohol at når det kommer til stykket er det bare å slutte å bruke det. Noen klarer det, noen klarer det ikke uten hjelp. 

Det virket heller ikke som at de pillene var helt uten risiko, men legen tok ikke opp noen av bivirkningene med meg.

Anonymous poster hash: d55ba...bde

Jeg er 23 år gammel og har slitt med vekta i flere år. Jeg gikk veldig opp i vekt da jeg var mellom 13 og 18. Har en bmi på 42 (Har altså alvorlig fedme (grad 3)) og har utallige ganger forsøkt å gå ned i vekt. Er 10kg ned fra toppen, og har holdt det i snart et år, men klarer ikke å gå mer ned.

Det var foreldrene mine som tok opp dette med operasjon. Jeg hadde tenkt på det tidligere, men var ikke noe jeg vurderte. De kjenner folk som har tatt operasjon, som har lykkes veldig. De har også tilbydd seg å betale for operasjonen. Jeg har lest mye på nettet, og det virker veldig interessant. Jeg føler meg også veldig heldig som har fått muligheten, skulle jeg ønske å ta den. Jeg skal derfor på konsultasjon om noen dager.

Jeg dro til legen min for å ta opp dette med operasjon, høre hva han synes, og om oppfølging i tiden etter. Jeg kom ikke lengre enn å si at jeg vurderte operasjon, til han brøyt ut at han virkelig ikke anbefalte operasjon, og snakket og snakket om hvor mye han ikke anbefalte operasjonen, uten noen annen grunn enn at det var dyrt. Han mente istedet at jeg burde ta en pille kalt "mysimba". Jeg er veldig skeptisk til denne pillen. Han klarte ikke å stoppe å prate om denne pillen, og fikk en følelse av at han prøvde å selge meg pillen. Han skrev ut en artikkel om denne pillen, men han kan umulig ha lest den selv, da artikkelen var veldig negativ mot denne pillen. Her er artikkelen om noen ønsker å lese denne. Tenker å skifte fastlege etter denne episoden (var første gang jeg var hos denne legen). Vurderer å prøve pilla om det ikke blir noe av operasjon.

Jeg vet at en operasjon bare er et hjelpemiddel, og at jeg kan fort gå opp igjen om jeg ikke passer på. Men jeg føler at jeg bare trenger et hjelpemiddel. Jeg har ikke gått opp i vekt på flere år, men sliter med å miste vekta.

Kan også nevne at jeg har ingen kjente livsstilsykdommer. Ble nylig testet for diabetes, og tok 24t blodtrykksmåling da jeg sliter med migrene, men alt er normalt der. Jeg vet at om jeg venter for lenge vil jeg kunne utvikle sykdommer pga fedmen.

Planen er at jeg skal begynne å studere etter sommern, og derfor er det nå eller om 4-5 år at jeg har denne muligheten, da jeg ikke ønsker å ta operasjon midt under et tungt studie.

Er det forresten noen som har tatt operasjonen hos LHL eller Aleris og vil fortelle om hvordan de opplevde tiden før, under og etter operasjonen?

Uansett, over tid, så blir dette en lærende erfaring. Da vet du at en annen gang du går inn i et arbeidsforhold, så må du ikke begynne for hardt, så det blir bærekraftig. Og bygge det derfra.

Nå er jo ikke dette starten av mitt arbeidsforhold, men slutten. Og jeg har jo jobbet mye før også. Så vil jo si jeg har jobbet meg opp til det egentlig. Men det ble for mye allikevel.

Anonymous poster hash: dcdfe...099

Hei.

 

Over en lengre periode har jeg onanert med en fast bestem rytme, og hold hardt, det har gått utover når for eks fruen runker meg eller suger meg, og jeg har klart meg i 2 uker uten og runke nå, fordi jeg føler at jeg får henne til og føle seg dårlig, og jeg vil at hun skal få meg til og komme om jeg blir runket, jeg lurer på hva jeg kan gjøre, og om det vil hjelpe meg og bare ikke runke og vente en liten stund, for eks hvor lang tid vil dette ta, ikke ta sex i betraktning handler kun om utløsning ved onani når hun runker meg. Har dødsgrepet ødelagt at jeg bare klarer og få meg selv til og komme? Hva tenker dere?

 

Anonymous poster hash: 717b9...103

Offa meg. Jeg er en jente på 21 år, og jeg virkelig HATER gutter/menn som ikke får til å komme pga de runker penisen sin gul og blå. SLUTT å ta så mye på deg selv. Ikke runk mer enn 1 gang i uka, blir det ikke bedre da så nedjusterer du til 1 gang per andre uke. Du blir vandt med å gjøre det så hardt at du alltid må ha det slik, det eneste som hjelper er å SLUTTE.

Jeg selv kan ha problemer med det i perioder hvis jeg er blitt for vandt med å riste klitten brutalt med min wand, da legger jeg den fra meg slik at sexlivet kan bli normalt igjen. Nå kan jeg komme bare ved å ta litt forsiktig på meg selv..

Jeg hadde ikke giddet være sammen med noen som ikke klarte få utløsning.

Anonymous poster hash: e2359...b0f

:O

Like sjokkert som deg, jeg Svært så sinna hun skulle være.

Neida. jeg har seriøst glemt dette nå. Forstår ikke hva jeg tenkte med, helt ærlig. 

Anonymous poster hash: 4660a...ce2

Jeg hadde tenkt faen klarer ikke den hora å ta nei for et nei!!!!

 

Forøvrig er det seksuell trakassering og ulovlig også å blotte seg selv og i tillegg fortsette å plage han seksuelt når han har sagt nei.

 

Anonymous poster hash: cfc66...fc0

......kom det fra en usikker kone på 40år..

Anonymous poster hash: 4660a...ce2

Takk for svar.

Det er ikke familiemedlemmets penger i dag, det blir det når hun blir voksen. Å sette ting på sparekonto medfører med sikkerhet at pengene blir mindre verd. Å investere pengene i en konservativ portefølje medfører lav risiko for tap, og forventet avkastning betydelig over bankrente.

Jeg er skeptisk til Nordnets "smarte" fond. Strukturen er kompleks og gebyrene høye. Det er et klassisk produkt som finansbransjen kan suge penger ut av. Et irsk-domisilert fond som investerer i statsobligasjoner med belåning, og inngår en swap-avtale med en investeringsbank som skal gi avkastningen til en eller annen indeks er ikke noe jeg kommer til å investere i.

KLP kunne bekrefte at deres kombinasjonspakker ikke betaler gebyrer i underliggende fond, så jeg ender nok opp med å sette pengene der. Alternativt har jeg vurdert Kron, som er svært transparent, og billig når man bruker indeks, men når KLPs fondsløsning er såpass enkel så tror jeg jeg går for det heller. Anonymous poster hash: 2b12b...37a

Har du bodd du i en hybel med mye fukt & muggsopp over tid?

 

Har du hatt en operasjon eller tilsvarende hvor du har gått på opidioder over tid?

 

 

Hvis svaret er ja på en av de over, så kan du ha funnet årsaken til depresjonen / vrangforestillingene.

Ja til begge faktisk. Var mye muggsopp/kanskje fukt i huset, bodde der i ca ett år, flyttet ut for 5 mnd siden. Gikk bare 2 uker på opiater, 4-8uker på div b-preparater. Men har vært litt slikt som dette tidligere i livet også, men da mest i forhold til familien min, da jeg uansett ikke har sosialisert særlig utover det før de siste 2 årene.

Anonymous poster hash: 5d7a5...59e

hei,

satt og jobbet med noen før i dag (måtte, pga gruppearbeid). Vi har egentlig blitt greie venner ila studietiden, i hvert fall fra min side. Jeg slet litt med oppgaven, men fikk jo gjort det jeg skulle. Får så en følelse av at alle i gruppen egentlig hater meg. Eller, ikke en følelse, men jeg tror det. Og nå er jeg egentlig overbevist om at jeg aldri burde møte opp på skolen igjen, og har også plutselig planlagt å slutte etter jul... Fordi jeg er redd for å omgås dem igjen, at jeg bare plager dem, at de må snakke til meg ut av medlidenhet, de kommer til å frosse meg ut (så best at jeg forsvinner før det).

Om det jeg frykter er sant eller ikke kan like så godt være irrelevant... Det jeg lurer på

- er det normalt å føle det slik?

- Hva kan jeg gjøre for å redusere denne følelsen?

Kanskje jeg følte meg fantastisk forrige uke fordi jeg tidoblet AD-dosen?  hmm, kanskje implementere det i det daglige! kjempelurt! (neida) ikke hør på selvdestruktive tanker. det var bare .. hva heter det når man innbiller seg at noe virker? uansett

ja, placebo

Hvordan mener dere jeg skal gå frem for å ta opp dette? Vi vet jo ikke engang om vi kommer til å fortsette å date uansett enda på dette stadiet.

En annen ting som er litt plagsomt er hvorfor det skal være mitt ansvar å utlevere så private ting, hvorfor taes det som en selvfølge at man vil ha barn, hvorfor kan ikke den som absolutt må ha barn spørre den andre om de vil ha det?

Anonymous poster hash: dc726...6c3

Kris85 skriver: «Men forhistorien her kjenner vi ikke til, flørtet hun med den gamle gubben, eglet hu seg innpå han? Inviterte hu til den type aktivitet? Uansett; så lenge hun er i stand til å reise seg fysisk for egen maskin å bevege seg vekk fra bordet. Så er hun ansvarlig for seg selv mener jeg»

Og enda en mann som uttaler seg om hvordan det er å være jente.... Om hun flørta så kan hun fortsatt trenge hjelp vekk fra han, og det er absolutt IKKE sånn at så lenge man er i stand til å gå så er man ansvarlig for seg selv. Først og fremst så svekker alkohol alene bedømmingskraften, det gjør at man mye senere oppfatter en situasjon farlig enn hva man ville gjort edru. I tillegg er GHB i dag det vanligste rapedruget, der mister man alle hemninger og kan omtrent styres som en marionettedukke, men allikevel gå helt vanlig, og ikke bli oppfattet neddopet av andre.

Og desverre er det ikke overalt sånn at vaktene er observante på dette. Det har blitt mye bedre etter metoo, men jeg har mange ganger vært på steder hvor vaktene har både sett og fått tips om gutter som oppfører seg helt uakseptabelt, bla. en som tok meg hardt i skrittet en gang når han gikk forbi med på dansegulvet , og vakta gjorde ikke noe. Ofte er det også bare to vakter på et utested, som først og fremst holder seg ved køen og inngangen, så å ha full oversikt på et dansegulv eller toalett er ikke tilfellet overalt til enhver tid.

På et utested i Oslo foregikk det flere voldtekter ikke på toalettet etter de gjorde om doene til unisex. Dette var noe alle "visste" men det tok fortsatt over et halvt år før uteplassen gjorde noe med det.

Jeg syns mennene i denne tråden bagatelliserer dette her fryktelig. Kanskje ikke så rart siden dere ikke står i så stor fare for å utsettes for dette tit og stadig selv, men ha litt respekt, empati og forståelse for hvor farlig og ubehagelig det er for oss jenter. Og seriøst, reise seg opp å gå vekk når noen ber om hjelp, ja det er ikke pene ord jeg vil bruke for å understreke hvor fullstendig galt det er. I tillegg sitter flertallet her å diagnostiserer jenta som ustabil og gal og gjør henne til problemet her. Det syns jeg er ganske sjokkerende, men viser bare hvor normalt ubevisste kvinneundertrykkende holdninger er blandt dere mennene her.

Anonymous poster hash: cc9fa...c75

Tauran, jeg vet ikke hvordan jeg kan sitere innlegget ditt, så må heller merke svarene med tallet på spørsmålene dine.

1: Det finnes, men dette er mindretallet. Bare en liten brøkdel sett opp i mot situasjonene som skjer slik jeg beskrev. Det er nemlig noe som skjer ca alle jenter, og ikke bare en gang, men som kan skje minst hver tredje gang man går ut på byen, og også flere ganger samme kveld. Det at man føler seg i så presset og ubehagelig situasjon og ikke klarer eller tør å avvise på en streng og uhøflig måte, og må tilkalle hjelp eller håpe på en distrahering og mulighet til å komme seg vekk uten ubehageligheter. Derfor har jenter som regel også alltid "den kjipe cockblockende venninna" , som andre menn tror kommer å ødelegger fordi hun er sjalu, men som kommer å ødelegger og drar venninna si vekk fordi hun har fått et signal fra venninna si om å komme å redde hun. Har man rota seg bort fra venninnene sine må man krysse fingrene for at noen andre fremmede jenter eller gutter kan hjelpe, man stivner, krummer ryggen, vil vekk, men er redd for motpartens reaksjon og trusselbilde så man blir sittende å smile og jatte med i samtalen mens man inni seg tenker faen faen faeeen creep, og håper venninna si snart dukker opp eller en fremmed kar bryter inn og spør om lighter og hun kan late som hun kjenner han og komme seg ut av creepens makt og fokus.

Ja, det er en så vanskelig avgjørelse når man er jente. Ikke fordi man ikke klarer å stå opp for seg selv, men fordi vi vet og/eller har erfart at situasjonen kan bli mye værre av å gjøre det. Jeg har selv avvist menn på bussholdeplassen til nattbussen, som har enten klådd på meg på bussen og blitt kjempe truende og lagd en ydmykende scene hvor jeg fremstilles som hora og problemet når jeg ber han høyt om å gi faen og fjerne seg, og jeg har opplevd menn jeg har avvist som har kastet seg ut bussdøren når de ser jeg går av, og fulgt etter meg i forsøk på kontakt og ropt etter meg når jeg har begynt å løpe.

Jeg har har også opplevd å bli klådd på i dokø, hvor jeg ble sint og sa tydelig fra, og andre menn forsvarte mannen og ba meg om å roe meg ned, ikke han om å slutte. Jeg har opplevd å bli slått fordi jeg ikke har villet danse, overfalt på vei hjem av en jeg var frekk mot fordi han ikke hørte når jeg ba han fjerne armen sin fra meg når vi satt ute i en "hyggelig prat" på røykeplassen på utestedet. Med hyggelig mener jeg at jeg spilte høflig nettopp for å unngå truende situasjon, men sa fra når han kom for nært.

Det er umulig for gutter som ikke er utsatt for denne trusselen å sammenligne det med vanskelige situasjoner dere som menn har vært i. For det handler ikke om at det er kleint å avvise eller flytte seg, men om at jenter faktisk risikerer å bli fysisk angrepet, voldtatt eller drept av det. Ja, det skjer, og er heller ikke uvanlig. Jenter har blitt drept bare for å ikke gi ut nummeret sitt.

2: Nei, det er ikke alle ganger i sånne situasjoner at det går så langt som at man plutselig sitter der å kliner. Men noen ganger kan det gå så langt. Jeg har selv funnet meg i pressklining to ganger. En gang når en jeg trodde var kamerat plutselig var veldig pågående og ikke tok hintene mine når jeg stivnet til og snudde hodet vekk og trakk meg vekk når han fortsatte å sitte klistret oppå meg. Det er fryktelig vanskelig å bli sint på en som man vil være venn med, og i ung alder skjønner man ikke at sånne gutter ikke er venner verdt å ha. Man vil bli akseptert av de kule og ikke bli sosialt utstøtt. En annen gang var med en 30 år eldre fyr når jeg var 19, en kjendis, en som viet meg oppmerksomhet og tok meg inn i et spennende nettverk jeg så opp til, utrolig pågående og på en så blid måte at man vil bli hatet om man er sur tilbake. Det er kynisk manipulering og utnytting, han visste selvsagt at det var vanskelig for meg å dytte han vekk selvom jeg hadde sagt mange ganger nei,dog med et

smil for å ikke ødelegge stemningen og lage en scene. Annet eksempel hvor det gikk enda lenger er venninnen min som var full på nach og la seg for å slappe av, en gutt gikk inn og vippet frem pikken, han tok hånden hennes bort på den og sa "kom igjen aa :)" og hun var så borte at hun ikke skjønte forskjell på det og en bolle med potetgull, men klarte å sende sms "kom" til meg for hjelp, så jeg gikk inn å så til henne, fyren gikk ut og hun gråt av lettelse og sa det var bra jeg kom fordi hun klarte ikke få han ut. Som sagt, det er ikke alltid det går så langt, de aller fleste gangene kommer man seg ut av det tidligere, men ikke alltid.

Og nei, man vet ikke på forhånd hvilke menn som er sånn og ikke, før man faktisk sitter i situasjonen.

3: Ja det er vi, og som sagt har det ingenting med dårlig selvbilde eller å ikke klare å stå opp for seg selv å gjøre. Det har med reelle maktforskjeller og et reelt og ganske alvorlig trusselbilde å gjøre. Såklart fins det menn som tar en avvisning pent, men dette er som regel de mennene som respekterer første nei eller første hint på å trekke seg vekk, og spesielt på byen er det utrolig mange menn som fortsetter å igle seg på. Det er virkelig ikke få ganger det ødelegger hele bytur opplevelsen, og jeg og mine venninner sluttet å gå på klubber pga dette etter noen år da vi ble voksne nok til å skjønne at det ikke på noen måteav var greit.

Man er og blir et bytte blandt rovdyr på byen, og jo yngre man er, gjerne tenårene og til midten av tyve årene, jo mer fortapt hjort er man, med mye mindre å stille opp med for å være streng å si nei. Man er opptatt av å bli likt, ikke lage dårlig stemning, til og med kondisjonert til å akseptere at sånn er det bare "gutter er gutter" osv..

Jeg kan ikke uttale meg om parforholdene du viser til, men ja, sannsynligheten er stor for at de er preget av vold og undertrykkende maktforhold om de startet på den måten. Vold i parforhold er enda mer tabu å snakke om enn voldtekt, og kun 1 av 10 voldtektsofre forteller om det så av minst 18000 årlige voldtektsofre kan man tenke seg hvor mange voldsofre som lever med hemmeligheten. Det sagt, så kan hvem som helst være en voldelig partner, også den snille, sjenerte fyren på jobben din. Og den mest selvstendige, sterke kvinnen med masse selvrespekt, kan bli offer for sånne menn, så du er nødt til å legge vekk dømmingen din om at kun svake jenter uten selvrespekt havner i sånne situasjoner.

4: Svarte på dette i starten av nr 3. Og jeg føler meg nødt til å påpeke at det blir helt feil av deg å rette fokus på at "jenter lar det gå så langt", når der ansvaret og skylden ligger er at mennene presser det så langt. Det er DET som er det urovekkende og uakseptable.

5: Som sagt, nei, man kan aldri vite hvem som er sånn før situasjonen skjer. Jenter tar alltid forhåndsregler, vi passer på drinken vår så vi ikke får dop i den, men det kan allikevel skje på et sekund, vi allierer oss med venninner for å holde øye på hverandre og komme til unnsetning, vi kler oss ofte mer dempet for å unngå ekle menn, men ikke alltid for vi liker også å pynte oss og det betyr ikke at vi har mindre selvrespekt fordet, vi går med telefonen i den ene hånden på vei hjem fra byen og nøklene som knokejern i den andre hånden, noen ganger lyver vi å sier vi har kjæreste, er lesbiske eller skal en annen vei bare for at ingen skal være interessert, eller følge etter oss. Men vi må også få kunne sosialisere. Jeg ser du har en holdning som veldig mange menn har, nemlig "damned if you do, damned if you dont". Du ber jenter ta forhåndsregler for å beskytte seg mot sånne menn, men når vi avviser såkalt snille menn så er det galt også. Men som jeg sier, vi kan aldri vite hvem som er snille og hvem som er sleipe tikkende bomber. Det kan være bestekompisen vår som viser seg å ha vært hemmelig forelska et år og er så full at han har bestemt seg for at i kveld skal han kline eller få seg noe, det kan være kollegaen vår vi ikke vil bli uvenn med, det kan være en fremmed hyggelig dyr, det kan være kameraten til en vi stoler på, hvem som helst.

Du sammenligner det å eksistere som kvinne og bli utsatt for seksuelt press og overgrep, eller i mildeste fall ekstremt ubehagelige og uønskede situasjoner man oppsøker hjel for å komme ut fra, med å gå i en kriminell bakgate med lommeboka fremme full av synlige tusenlapper. Hvorav sistnevnte eksempel er en valgt handling, og det å eksistere som jente er ikke noe man velger. Her ser man sexisme på høyt nivå. Det fins ingen rasjonell forklaring på å presse jenter og foregripe seg på jenter, bare fordi de er jenter, eller bare fordi de er fulle, eller bare fordi de er høflige i frykt for å bli utsatt for enda mer ubehag. Så å sammenligne det med å velge å gå å flashe tusenlapper foran kriminelle ranere er ganske søkt!

Men vi kan heller si det sånn da, gir det en 40 kg tyngre mann med fysisk og psykisk makt over deg, retten til å slå det i hodet fordi du er mann og går på gata for å sosialisere deg, bare fordi du ikke tok forhåndsregler og gikk med hjelm eller holdt deg hjemme? Nei.

Konklusjonen her er at det fins altfor mange menn med direkte farlige holdninger mot jenter. Mange av disse mennene ser på seg selv som "de snille mennene" bare fordi de ikke går så langt som å voldta eller bli aggressiv, men det er også grenseoverskridende å fortsette å prøve seg når jenta trekker seg unna, kroke hun fast i armkroken bare fordi hun slår av en prat uten å ha sagt at hun er interessert i å flørte, bli fornærma å si "hvorfor ikke, er jeg for stygg, er du lesbisk, kom igjen a du er jo så vakker ))" når man sier man ikke er interessert, og spille på samvittighet og presse på ytterligere.

Husk at vi jenter er oppdratt til å være høflige, vi blir lært fra barnehagen av at det er galt å bli sur på guttene som slår og lugger fordi det "betyr bare at han liker deg" og vi opplever fra tidlig tenår at gutter og voksne menn kan bli direkte truende når man sier nei. Jeg var ikke mer enn 13-14 år første gang jeg ble spytta etter og ropt etter av en voksen mann i bil som sa han skulle ha kjørt over meg, for at jeg ikke stoppa når han plystra på meg fra bilvinduet.

Er ikke lenger enn forrige uke en jente ble drept av tinderdaten sin.

Er ikke lenger enn tre år siden søstra mi, selvstendig leder i enkeltmannsforetak og aktiv feminist, ble grisebanka av han vi alle trodde var den snilleste gentleman i landet. Hver uke voldtas flere hundre jenter i norge, hver uke bankes flere hundre, så mange som 1 av 2 samiske kvinner utsettes for vold eller overgrep og det har INGENTING med lite selvrespekt å gjøre, men ALT med menns manglende respekt for kvinner å gjøre.

Det ser man også på majoriteten av svarene i denne tråden desverre.

Jeg tror mange menn med disse holdningene som gjenspeiles i tråden her ikke er klar over det selv, men har fått disse formet av andre kvinneundertrykkende holdninger og myter, men først og fremst pga mangel på innsikt i hvordan det er å være jente. Det er viktig at menn lytter mer til jenter, for eksempel reflekterer over metoo istedet for å avfeie det som hysterisk, og å faktisk hjelpe når en jente ber om hjelp og ikke flykte scenen bare fordi man ikke tør å si kraftigere i fra selv. Trådstarter ble psyket ut av scenarioet når den andre mannen ikke hørte, så tenk hvor psyket ut man som jenta i situasjonen er når man ikke blir hørt etter fem ganger. Og om noen nå føler for å si "det er jo bare å reise seg opp å gå" så les dette innlegget mitt en gang til.

Anonymous poster hash: cc9fa...c75

Dette er et spørsmål jeg vil dere skal tenke litt på. Fornuften og første tanken er jo at sex ikke betyr alt, men at det er viktigst at kjæresten er en god person ellers. Men, et helt liv med dårlig sex, bare for å være kjæreste med en du kan få dekt samtalebehovet med fra venner, er det verdt det?

Kort sagt: Jeg er sammen med en utro alkoholiker. Jeg er en klovn som slår opp og løper tilbake hver gang. Men jeg har aldri i mitt 34 år gamle liv hatt ikke engang en brøkdel så god sex som vi har. Jeg blir uvel av å tenke på at noen andre skal være nær kroppen min, og har aldri klart å slippe meg løs med noen andre. Jeg har hatt sex med rundt 40 andre menn, men det kan ikke sammenlignes 10% av nytelsen engang og etter min seksuelle åpenbaring med kjæresten har sex blitt utrolig viktig for meg. Jeg har selv vært utro med hans tillatelse for at vi skulle være "even" og for å teste terrenget, men det er alltid utrolig skuffende opplevelser.

Nå begynner jeg å tenke om jeg bare må finne meg i at han jevnlig er en erkedust, og at det i det minste er bedre enn skuffende sex med en annen resten av livet. Han er jo mye god også, varter opp, tar vare på meg, vi er som to dråper vann, og liker samme type sex, noe jeg aldri har funnet eller turt å teste med andre før eller kan se for meg å gjøre med noen andre i fremtiden. Men han sårer, han er notorisk utro når han drikker, det er absolutt ikke greit, han lover å aldri drikke igjen men bryter alltid løftet og finner på løgner for å få drukket bak min rygg. Men alternativet virker ikke bedre, snill mann og dårlig sex. Aldri kan jeg gi kroppen min hen til en annen. Aldri har jeg opplevd lignende kjemi og tiltrekning.

Helt ærlig, hvordan hadde dere valgt? Jeg føler det blir som å ha opplevd himmelen for så å bo i en pappeske på gata.. Jeg kunne ikke forestille meg at sex kunne være så bra!

Anonymous poster hash: 89bbd...173

Jeg hadde tenkt faen klarer ikke den hora å ta nei for et nei!!!!

Forøvrig er det seksuell trakassering og ulovlig også å blotte seg selv og i tillegg fortsette å plage han seksuelt når han har sagt nei.

Anonymous poster hash: cfc66...fc0

Som jente der kan jeg si at 99 av 100 menn er kvalme, useriøse griser. Enten gift, enten uerfarne og lyver om at de er gode i senga, eller mishandlende maktsyke menn som bare vil møte en jente de gir faen i og kan slå mens de puler.

En del vil også bare sexchatte og kaster bort tiden min, og de fleste tar det som en selvfølge at jeg vil møte de bare fordi jeg er der. Nope, sånn fungerer det ikke. Har du ikke bilde av kropp og evn pikk i profilen, og ikke villig til å sende ansiktsbilde sammen med introduksjonen av deg selv på innboks som skal få meg til å ville bli bedre kjent med akuratt deg så svarer jeg ikke. Jeg svarer heller ikke de som bare spør om snap, eller de som skriver i første melding at de vil sperme utover puppene mine.

Forleden dag fikk jeg en melding jeg måtte gi ros for. Det var en som skrev om jeg var interessert i å bli kjent med en som xxx xx og xx xxx(litt om utseende, hvem han var, hva han likte både som person ohog seksuelt) og ville ha bilder av han for å vurdere det. Jeg var ikke interessert i det samme som han, men likte veldig godt at han spurte før han tok det for gitt, og også solgte seg inn uten å være gris og nedverdigende mot meg.

Anonymous poster hash: bb053...920

Jeg vet at daten min er fryktelig glad i barn, han har snakket om hvor mye han elsker barn og nevnte helt kort i en glad og tilfeldig sammenheng at han gleder seg til å få egne barn. Vi har aldri snakket seriøst om dette, og han har aldri spurt meg.

Vi er i "foreldre-alder" men jeg har kommet frem til at barn ikke er noe for meg. Dette etter å tenkt nøye gjennom det i tidligere forhold med feil partner, noe som også var medvirkende til beslutningen, men som også gjelder uavhengig av partner. Jeg vil ikke bruke livet mitt på de forpliktelsene et barn gir.

Hvordan og når tar jeg opp dette med den jeg dater? Vi har en useriøs og lystig tone hver gang vi møtes, så å skru det over til å se hverandre i øynene å snakke om fremtid og barn er altfor tidlig forhold til der vi er nå. Samtidig så er det greit å få frem så ikke han eller jeg kaster bort tid, om barn er et must for han. Skal jeg ta det som det kommer, bli kjent, forelsket og kjærester før dette kommer opp mer naturlig en gang, eller når og hvordan skal jeg få sagt det uten at det blir overveldende informasjon på et veldig tidlig bli-kjent stadie?

Anonymous poster hash: dc726...6c3

Min erfaring fra far, bror og eks samboer er at pårørende ikke kan gjøre en dritt. Det er selvutslettende å prøve å hjelpe en alkoholiker. Med mindre en alkoholiker selv spør om hjelp til innleggelse og behandling vil det aldri nytte hvor mange timer og tårer og år og bøker og kurs og råd du selv bruker på å styre de på bedre vei. Kun 4% med alkoholproblemer blir friske uten profesjonell hjelp og ingen kan overtale de til å søke profesjonell hjelp,når de presses til det skjer det umotivert og til ingen nytte, og de er veldig flinke på å SI at de vil slutte, men kommer med alle mulig unnskyldninger for å unngå å GJØRE noe (over tid) for å slutte.

Mitt og mammas råd er å gi de EN sjanse, og ikke kaste bort tilgivelse, slit og tårer i årevis på en som aldri forandrer seg.

Anonymous poster hash: 9a58d...8a7

Voldssaker er utrolig vanskelig. Uten bevis kan ingenting skje, for det som også er vanlig i voldssaker er at overgriperen lyver om partneren og sier det er den andre som slår. Samle alle bevis du kan, og ta kontakt med Volds og overgrepslinjen på 116006 for råd

Har selv vært i grovt voldelig forhold, fikk voldsalarm og hemmelig adresse, enda kunne ikke barnevernet gjøre noe uten en dom med fellende bevis, og tvinger meg til å møte voldsmannen som har gitt meg kompleks PTSD hver uke for å overlevere barnet vårt til hans voldelige hender.

Anonymous poster hash: 4377b...d13

Jeg hadde mistet all respekt for han og kuttet kontakten

Anonymous poster hash: 84769...adc

Helt sinnsykt å lese svarene her. Tipper alle jeg orka å lese er fra menn!!! Hallo, jenta ba on hjelp, du stakk!!! Det tryggeste for jenter i en sånn situasjon er å få en mann til å hjelpe seg ut av det, fordi mange menn respekterer ikke jenters nei, og hvis man blir sur og sier nei skikkelig så risikerer man å få en enda surere og mer truende reaksjon tilbake fra mannen som ikke får det som han vil. Vi jenter blir slutshamet, kalt bitcher og horer, holdt fast, slått, nedverdiget og voldtatt for å si NEI. Og hvis man pleier å være på dette utestedet blir man redd for å få en fiende der og gjør alt for å ikke ødelegge stemningen og bli utsatt for enda mer ubehageligheter, om det så betyr man må kline med noen man ikke vil kline med.

Åpenbart at denne jenta var altfor full til å kunne stå opp for seg selv, og ikke hadde noen beskyttelse og backing så hun følte hun ikke hadde noe annet valg enn å gi etter for den ekle mannen som utnyttet henne.

Skam dere dere som kaller hun gæren og at hun brukte trådstarter, ville ha trekant osv. Enhver jente som har vært på byen har funnet seg smilende i mye mer enn hva man vil, kun for å unngå konflikt og truende reaksjoner, fordi det er noe vi alle også har opplevd ved å avvise noen strengt!

Fy faen så sinnsykt smålig og feig du er som gikk når hun ba om hjelp. Fordi DU syns det var ubehagelig, ja hva tror du HUN syntes!

Anonymous poster hash: cc9fa...c75

Lurer på om noen har erfaring med dette. For to måneder siden begynte jeg å treffe en mann som er stikk motsatt type enn meg. Til og med av den typen jeg vanligvis ikke liker. Han er hyggelig og jeg ville være åpen for å prøve noe nytt og vi har møttes 6-7 ganger til nå, absolutt kvalitet, men med enkelte snobbe-nykker jeg vanligvis gremmes over, og en helt annen livsstil enn hva jeg har. To helt forskjellige klasser.

Foreløpig ingen sex for noen ganger får jeg avsmak av å tenke på at jeg dater en SÅNN type. En type jeg har dømt og kategorisert som uaktuelt for meg. Men så tenker jeg at han er faktisk det beste kjæresteemnet jeg noensinne har møtt, god, snill, fornuftig, karriererettet, kjekk og vi kan snakke om alt mulig. Min ex og jeg hadde bare samme bakgrunn og god sex til felles, men han føltes allikevel mere rett for meg enn hva denne mannen gjør. Men jeg kan aldri få bedre. La oss si han er Petter Stordalen og jeg er gråmus-Laila fra Kløfta som droppa ut av skolen.

Kan det fungere når man er fra så forskjellig bakgrunn og klasser? Kan man lære seg å tiltrekkes nykker man egentlig syntes er motbydelig? Eksempelvis rosa skjorte, høy champagneføring, spisse lakksko og skryt om hvilke andre status dressmenn han skal i møte med, som bryr meg midt i --- ... Jeg går i allværsjakke og strikket hyttegenser, han går i dressbukse og merkeklær.

Hva han ser i meg aner jeg ikke, men det er han som tar initiativ til å treffes hver gang, legger jakken sin over meg når jeg fryser, har med små gaver, og lar meg få space uten å mase i hverdagen. Er det værdt å fortsette å se om jeg kan lære meg å tiltrekkes han, eller er det sånn at man passer best med noen på sitt eget nivå?

Anonymous poster hash: 9b1cc...764

skulle ønske det var en metode for å midlertidig logge ut av livet

Jeg har et beløp på ca. 200 000 som jeg skal forvalte i åtte år. Middels risikotoleranse. Jeg tenker ca. 60/40 aksjer/obligasjoner er greit med denne tidshorisonten. Er det noen i Norge som tilbyr automatisk rebalansering? Jeg ser KLP tilbyr kombinasjonsfond som har 0,22% forvaltningsavgift. Men dette er jo fond-i-fond som igjen investerer i to KLP-underfond med 0,22% forvaltningsavgift, som igjen investerer i andre fond med for meg ukjent forvaltningsavgift (det kan så vidt jeg forstår variere hvilke fond dette er). Blir det da tre nivå med gebyrer?

Hvis det da blir tre nivå med gebyrer, finnes det da noen mer effektiv måte å automatisk rebalansere mellom aksjer og obligasjoner som privatperson, eller må jeg rett og slett manuelt kjøpe og selge med markedet?

Noen som har erfaring med dette? Hadde jeg kunne sette en null eller to bak her regner jeg med jeg hadde fått god hjelp til dette hos en eller annen rådgiver, men det er jo relativt lite penger samtidig som jeg gjerne vil gjøre dette på best mulig måte. Noen som har tips?

PS: Dette er penger et familiemedlem skal få når hun vokser opp. Mine egne penger har jeg i 100% aksjer. Men det er fortsatt ikke store pengene samlet. Anonymous poster hash: 2b12b...37a

Du mener rettslig dokumentasjon?

 

Og §8-17 første ledd:

"Trygden yter sykepenger b. når arbeidstakeren har rett til sykepenger i de første 16 kalenderdagene av sykefraværet, men arbeidsgiveren ikke er forpliktet til å yte sykepenger etter §8-18"

Jusen ser jo grei ut der. Takk skal du ha 

Tenker mer hvordan jeg går frem i praksis. Må jeg sykmelde meg siste arbeidsdag eller kan jeg gjøre det første dag som arbeidsledig også?

Om du sykemelder deg MENS du er i jobb, så får du samme mengde sykepenger når du blir arbeidsledig. Så lenge det er sammenhengede sykemelding. 

 

Mitt tilfelle. Ble operert 20august/sykmeldt. Ble arbeidsledig 30august. Fikk sykepenger helt til 15oktober (friskmeldt). Nå er jeg på den lave NAV "lønna".. 

Ok

Er du reellt syk/ute av stand til å arbeide er det lurt å lytte på kroppens signaler å ta det med ro. Det ganger ikke deg eller ny arbeidsgiver at du sliter deg helt ut. Dette arbeidsforholdet blir nå snart avsluttet, og dermed bør du se fremover. Bruk heller den tiden du trenger på å bli frisk slik at du kan jobbe normalt igjen.

Det er sant. Jeg er ikke ute av stand til å arbeide, men jeg har definitivt redusert arbeidskapasitet og jobber mindre effektivt enn normalt. Ved å redusere uken fra nærmere 60 til 40 timer og i tillegg gå på behandling er jeg nå en del bedre, men det sitter fortsatt i og jeg skulle nok hatt 100 % ro en uke eller to for å bli helt frisk.

Men tid er penger og jeg har egentlig ikke råd til å gjøre det på egen regning. Det er derfor jeg lurer på om det er mulig å sykmelde seg i 2-4 uker etter mitt nåværende arbeidsforhold opphører og før jeg begynner i eventuell ny jobb. 

Anonymous poster hash: dcdfe...099