nubbiz

Et fallent skårs syn på maleriet.

Der har du den ene delen av min familie, som et knust glassmaleri. Medlemmene representerer glasskår. Glasskår som i sin enkelthet skaper kun rifter og åpninger, men i sin helhet skaper et stykke kunst, en helhet. Han er den som holder skårene sammen, som lim. Han er familiens fellesfaktor, selv om han har en bakside jeg ikke kan gjemme bort. Men det kan resten av familien, untatt Han. Han tok den opp, eller rettere sakt, godtok den ikke. Han rørte ved det urørlige. Jeg tror det var det som skapte friksjonen som gjorde at det endte slik. Selvfølgelig må jeg være som Han. Jeg klarer ikke å la det ligge. Selv om hvert enkelt skår ikke har noe problem med å være en del av helheten, så lenge de skyver baksiden bort. Jeg klarer det ikke. Fornuften råder over familiebildet. Noen ganger virker det som om jeg også er på vei til å røre ved det urørlige. Noen ganger føles det som om jeg ikke er et skår. Et skår som er med på å skape glassmaleriet.

Da gjør det kanskje ikke noe om jeg skaper en friksjon som knuser det heller?