KjemikerJon

Det er ikke kun ditt innlegg jeg sikter til, men en generell beskyldningstrend i rene Stasi-stil som har infiltrert nettet for lenge siden. Penger blir hevet opp som en viktigere motivasjonfaktor enn kunstneriske ambisjoner og visjoner, et argument som stort sett frontes i mangel av andre argumenter, men som også blir fullstendig latterlig når vi snakker om visjonære og kompetente typer som Cameron.

Så når man hele tiden møter utsagn som "den og den filmen ble kun lagd for pengas skyld", er det da et resultat av at de samme ville gått for harde cash hvis de selv hadde muligheten? Sikkert en diskusjon som kunne passe bedre på SV-fakultet på Blindern, men det var bare en tanke som streifet meg...

men våger å håpe filmen blir bra.

Med 4.4 på IMDB og 7 % på Rotten er det jo nesten litt Disney-søtt å klamre seg fast til håpet.

Shyamalan er en spøk. Han må være den filmskaperen, ved siden av Uwe Boll, som får mest oppmerksomhet i forhold til hvor udyktige de er.

Jeg kan godt tenke meg at en av Camerons hovedmotivasjoner for T2 var å tjene penger

Jeg har alltid lurt på om det er menneskers egen iboende grådighet som gjør at de hele tiden beskylder andre for å være grådige når muligheten dukker opp.

Jeg har aldri sagt jeg ikke likte T2.

Så du liker gulp?

men jeg tror aldri at følelsen av å være "in the suck" kan teipes på film.

Selv om mange av oss er selverklærte cineaster og filmen er vår bibel, vil virkeligheten alltid operere i en dimensjon langt unna filmlerettet. Vi ser Monica Belluci bli voldtatt i en skitten bakgate i Irrervisible og det stikker et dirrende ubehag i våre humane sjeler, men trolig har vi kun opplevd en fattig brøkdel av marerittet virkelige offere har pint seg igjennom.

Som krigsfilm er kanskje The Hurt Locker både uinteressant og underlegen. Det finnes ingen storslåtte helikopterangrep mesterlig akkopagnert av Wagners Valkyrie eller Malicks paradisaktige malerier av Guadacanals dødelige jungler. Det venter ingen Marlon Brando på slutten av reisen parat med noen filosofiske visdomsord. Faktisk er The Hurt Locker kun en tilfeldig, episodisk reiseskildring av en adrenalinjagende tulling som handler imot all sunn folkefornuft, og det er egentlig alt eks-frøken Cameron gidder å gi oss. Samtidig har ingen film klart på en liknende måte å bringe akkurat den moderne soldatfølelsen hjem til min fredelige forstadsstue. Hvorfor faktisk relativt bortskjemte vestlige menn gidder å dra rundt halve planeten for å utkjempe en høyst tvilsom krig for utvannede begreper som demokrati og frihet. Med det perspektivet er The Hurt Locker en særdeles interessant opplevelse, men stort sett gidder desverre ikke filmtittere lete etter en passende synsvinkel før de snurrer kveldens underholdning i spilleren.

Nei, og takk Moses for det.

Noen som vil forklare meg hvorfor The Hurt Locker er så bra?

Fordi den er det nærmeste sofaslitende, ostepopspisende pasifister kommer adrenalinkicket moderne soldater føler og opplever i felten.

Islam i seg selv er egentlig en nokså moderat religion.

Det er ikke spesielt hyggelig å lure trådstarter her.

Gary Oldman kunne faktisk fungert.. Men er det nok tæl i fyrn da?

CV'en til gamlemann gjør vel han mer enn kvalifisert nok til å spille en stum nerd.

Mad Men er avslappende.

Btw; Boyle har aldri gitt mere en ok-filmer, bortsett fra Slumdog Millionaire, som er litt mer.

Tror du stokket litt feil på ordene der Nybben, for virkeligheten er jo selvsagt omvendt. Slumdog er en skikkelig flinkisfilm, teknisk glimrende, men totalt uinteressant for alle som ikke liker platt Bollywoodromanse.

Men fordi jeg ikke har hørt om Statham, så kan jeg plutselig ikke representere et vestlig syn lenger.

Du representerer et syn i vesten, men ikke det vestlige synet.

God ettermiddag. Jeg vil gjerne minne Dem om at hvis De ønsker et levende og sprudlende forum, er sensur og debattkvelning sjeldent veien å gå. Anmeldelser postes og anmeldelser diskuteres. Hyppig. Høres ut som et diskusjonsparadis spørr du meg.

Er det noe som er irrelevant så er det snakket ditt om posisjon i østen og vesten.

Det er vel tvert om fullstendig relevant hvis man skal prøve å forstå hvorfor her.

Ikke ta alt så bokstavelig. Poenget til Walter White her er jo at du skal være jævlig heldig/uheldig (alt ettersom) å ikke komme over en av Statham's filmer hvis du ser mye ny action (vi kan jo ikke være så frekke å påstå at du farer med løgn). Transporter-trilogien, Crank-filmene, en bønsj med Guy Ritchie, diverse biroller i nokså kjente (og mindre kjente)filmer. Han har til og med spilt to ganger med din kjæledegge Jet Li.

Statham er kjent. Det er egentlig ikke noe å diskutere. Sly ga han ikke andreplassen i lineupen av veledighet.

Og før denne filmen hadde jeg aldri hørt om Statham en gang.

Det forklarer jo alt.

Nei?

Så du mener at fordi en kinesisk skuespiller i en action-film av Sylvester Stallone, blir tildelt en viss rolle, så kan vi bedømme hele hans karriere ut ifra denne rollen?

 

Ta for eksempel Morgan Freeman, som i Batman spiller en simpel Butler. "Sier det litt om den lille negern´s posisjon i vesten" da eller?

Et elendig eksempel. Hvis Morgan Freeman vil være med i en Batmanfilm må han spille Lucius Fox. All berømthet og kjendiseri i verden kan ikke gi han rollen som Bruce Wayne. Det strider mot naturlovene å putte en gammel og krokete svart mann i det kostymet.

The Expendables er derimot Sly's våte actiondrøm snekret sammen ene og alene for å bringe sammen den mest macho lineupen tilgjengelig til det brede lerettet. Deretter må man fordele skjermtid hovedsakelig basert på hvem man tror publikum vil se mest, og billingen (og sikkert andre obskure kontraktdetaljer som lønn og hvor stor trailer man får) blir gitt til de som har sterkest forhandlingskort.

Så kan man spørre seg: hvorfor er det slik? Og da må du legge bort dine subjektive preferanser og bare innse at per dags dato er Statham en litt større stjerne enn Jet Li i Vesten. Det kan gjøre litt vondt, men slik er det.

Jet Li banket allerede skurker på begynnelsen av 80 tallet. Willis fikk ikke action gjennombruddet sitt før i 88 med Die Hard. Selvsagt en subjektiv sak, men i min bok er Li større enn Sly, Arnold og Willis kombinert.

Dine subjektive preferanser er ganske irrelevante i diskusjonen. Når Jet Li får tredjeplassen på billinga, bak Statham som stort sett spiller i rett-på-dvd ræl, så sier det litt om den lille kineserens posisjon i vesten.

Reis til østen og pipa vil få en annen lyd, men der har de også andre ting i pipa.

Å si negative ting om denne filmen er litt som å spotte Gud, har jeg en følelse av

Du er sånn ca ti år for seint ute med blasfemien din.

Seagal og Van Damme er mye større legender enn Dolph. Skjønner hvorfor de takket nei til filmen. Den er åpenbart en såkalt "cash-in".

Det er jo koselig at Van Damme prøver å bli litt seriøs på sine eldre dager (ut av det blå ble karakterdybde et krav for mannen), men jeg tipper det er stoltheten som står litt i veien for den aldrende belgieren.

Jet Li er stor i Østen, men nyter på langtnær samme respekt på den vestlige halvkule som fortsatt ser på kineseren som en litt bleik Jackie Chan-kopi. Derfor må han bunke med Statham (som tross alt er en av de større fra 00-tallet).

Håper rollefordelingen ble litt klarere for deg nå.

Dolph Lundgren og Jason Statham er ikke nærheten av å være i samme liga som Stallone, Arnold, Bruce Willis eller Jet Li. Ikke på langt nær.

Nåja, selv Jet Li ville nok vært enig i at han ikke burde få lov til å dele rom med legendene Sly, Arnold og Willis. Han kan bunke med Statham i køyesenga for moderne actionkjenninger som fortsatt mangler den ikoniske karakteren. Dolph er avdanka og sover i bøttekottet med Seagal og Van Damme.

Konspirasjonsserien Rubicon ruller jo på AMC nå. Riktig nok ruller den i en slak bakke med farten til en haltende snegle, men det er potensiale der altså.

Det sjokkerende med Armadillo er at norske fjellnisser faktisk makter å bli sjokkert over at krig ikke er en tur i sirkuset til Arne Arnardo.

Fint å høre at min subjektive antakelse om noe ikke gjaldt alle.

Serenity

Grådige Fox kanselerte Firefly, fansen grein seg tørre, Whedon var rastløs og all denne friksjonen skapte en kinofiasko fansen hyllet. Artig triviell kunnskap, og her er en veldig objektiv tilnærming til Serenity: Bedre grafikk, mer sci-fi, mindre western, litt Day of the Dead mot slutten og en Jewel Staite i HD som lett kunne revet meg ut av sølibatet mitt.

Likte jeg den, sånn helt subjektivt? Ja, Serenity er som en lang, ganske god Firefly-episode med litt flere nuller i budsjettet. Likevel, hovedhistorien overgår jo strengt tatt aldri episoder som "Bushwacked" og "Out of Gas", og opplevelsen er vel nokså ubrukelig for alle som ikke har vært ombord skranglekassa med denne gjengen tidligere.

, Hva var det du ikke likte med den?

Som den luringen jeg er utelot jeg et viktig stykke informasjon: Jeg har kun fullført to sci-fi serier. Og jeg fullfører sjeldent serier med mindre jeg liker dem (Flashforward og Step By Step jeg ser på dere). Så for å beroligge folket, Firefly får pavens velsignede tommel opp.

Skuffende lite flaming (som kidsa sier), men det var kanskje litt 2005 å holde på med slikt tøv.