Gå til innhold

pvtstorm

Medlemmer
  • Innlegg

    160
  • Ble med

  • Besøkte siden sist

Innlegg skrevet av pvtstorm

  1. name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="
    type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="560" height="340"></embed></object>" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="480" height="295">
  2. Ser du i forhold til RO og slike spill, så er jeg enig. Mener det har skjedd en økning når det gjelder arcade fra det originale Cod til Cod 4. Og den utviklingen ser ut til å forsterkes i MF2. Som en kollega sa da vi så MP-traileren i dag; "Veldig mye HUD". Trenger vi alle de 'popupsene'? Virker masete, spør du meg. Men kanskje jeg bare begynner å bli gammel. ;)

  3. Bortsett fra at menuene er glorete og knotete, er ikke dette dårlig i det hele tatt. 3D-motoren er bedre enn den i FM09. Kanskje litt overkill med dybden i treningsopplegget, men det trenger du ikke å engasjere deg i dersom du ikke vil. Lyden er bra - bygger på en fin måte opp stemningen før og under kampene. Savner visuelle visning av spillernes beste posisjoner. Jeg kommer ikke til å kjøpe dette, men de skal ha for forsøket.

  4. The Assassination of Jesse James by the Coward Robert Ford (2007)

     

    En langsom, psykologisk fremstilling av relasjonen mellom røverlegenden Jesse James (spilt av Brad Pitt) og hans drapsmann Robert Ford (spilt av Casey Affleck). Begge disse skuespillerne får mer enn godkjent av meg, men jeg likte spesielt prestasjonen til Affleck. Det er jeg ikke alene om. Affleck ble i 2008 nominert til Oscar i kategorien beste birolle. Ford blir i Afflecks figur usikker og litt en raring, men samtidig på en merkelig måte fascinerende. En god fremstilling av en fan som klarer å komme nær sitt store idol. For nær.

     

    I tillegg til Afflecks prestasjon, satte jeg spesielt pris på bruken av fortellerstemme, som på en fin måte kombineres med ett spesielt musikkspor. Dette gir oss med ujevne mellomrom en gjenkjenbar følelse av ro. Vi gis som seere en pause til refleksjon ved at tempoet senkes og fortellerstemmen bidrar med forklaringer av følelsene og tankene til karakterene - noe som kan være vanskelig å kommunisere på andre måter.

     

    Filmens kjerne er det tvetydige forholdet mellom James og Ford. Filmens tittel legger en sterk føring på vårt syn på Robert Ford - «feigingen». Denne karakteristikken tolker jeg ikke som regissørens ønske om å kommunisere sitt eller nåtidens syn på Ford, men isteden en ambisjon om å vise den generelle holdningen i datidens samfunn i forhold til det som skjedde mellom disse to personene.

     

    Dette leder til min kritikk av filmen. Jeg hadde satt pris på en bedre og mer ambisiøs presentasjon av den historiske sammenhengen som førte til datidens syn på Jesse James som en legende; mer konkret Jesse James' bidrag i den amerikanske borgerkrigen og hans karriere som røver. Disse to punktene, som altså i stor grad i mine øyne er underkommunisert i filmen, ledet slik jeg forstår det opp til legendestatusen James fikk, med bl.a. datidens utgivelser av tegneserieblader om han. Legendestatusen Jesse James hadde, hintes det til ved at vi ser hvordan Robert Ford har dyrket Jesse James igjennom samling og lesning av disse tegneseriebladene, men dette punktet kunne ha blitt kommunisert sterkere. Vi som seere blir store deler av filmen ledet til å se Jesse James mest som en kriminell, en mann datidens samfunn generelt sett ønsket død eller bak lås og slå. Filmens avslutning viser at det kanskje ikke stemmer så godt likevel: Fords drap av James blir riktig nok først jevnt over feiret og til en personlig opptur for han, men det blir til slutt hans bane.

     

    Trolig ville en historisk mer kompleks fremstilling av Jesse James ha hjulpet oss seerne til å forstå bedre hvordan datiden medmennesker så på han som en helt til tross for at han var en kriminell, og hvorfor synet på hans drapsmann ble som det ble, jmf tittelens betegnelse om Ford som feiging. En slik dypere fremstilling ville på den annen side ha gjort en allerede lang film (2:39) i manges øyne altfor lang. Alternativt ville det ha endret tempoet og sjangeren ved at filmen i større grad hadde blitt til en mer hastig biografisk fremstilling av Jesse James, og dermed mindre en relasjonsstudie av James og Ford.

     

    Ønsker jeg en litt annen type film? Ja og nei. Filmen er god, og anbefales for de som anser seg som del av et mer voksent og tålmodig publikum - her er lite action, men mye fascinerende drama. På den annen side kunne filmen ha vært enda bedre dersom den hadde vært mer grundig i sin fremstilling av særlig Jesse James og hans status. En time ekstra, bygd ut med fokus på Jesse James bravader som deltager i borgerkrigen og som kriminell, og denne filmen hadde trolig gått inn på min topp-5-liste. Nå blir den «kun» en god film.

     

    Karakter: 8 av 10.

  5. name="allowFullScreen" value="true"></param><param name="allowscriptaccess" value="always"></param><embed src="
    type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="425" height="344"></embed></object>" type="application/x-shockwave-flash" allowscriptaccess="always" allowfullscreen="true" width="480" height="295">
×
×
  • Opprett ny...