Kosepute

Fordi det nærmer seg verdens undergang.

Hvorfor klarer jeg ikke å konsentrere meg?

Dersom jeg skulle gitt noe ville det vært mat. Stikke inn på matbutikken og kjøpe et ferskt grovbrød eller noe som er ordentlig innpakka slik at de ser at jeg ikke har tukla med maten. En bollepakke er jo praktisk, men det er ikke særlig sunt

I en undergang der jeg går hver dag så sitter det en litt eldre kvinne, og om hun virkelig trenger penger eller ikke, er ett ledd i noe større eller gud-vet hva, det vet jeg ikke. Ettersom jeg har lagt merke til at hun ofte sitter der så hilser jeg når jeg går forbi (hun kjenner igjen meg, jeg kjenner igjen henne, hilse = vanlig folkeskikk). Og jeg merker jeg er nysgjerrig! Hvem er hun? Hvor kommer hun fra (ser ikke skandinavisk ut)? Hva tenker hun om verden? Om Norge? Om SEG SELV og SIN situasjon? Hva slags drømmer hadde hun som lita jente, hva drømmer hun om idag? Har hun familie? Hvor er de isåfall, og føler hun at hun har sviktet dem?

Denne kvinnen har fått meg til å tenke en hel del på uteliggere, både norske og utenlandske, de som er alene og organiserte. Og det har egentlig bare gjort det mer komplisert å være et medmenneske. For dette er enkeltindivider, med en fortid og forhåpentligvis en fremtid. De trenger hjelp, samtidig som vi ikke kan og burde sy puter under armene på dem. Vi burde hjelpe dem som trenger det, til å hjelpe seg selv. De er mennesker, akkurat som deg og meg, og selv om de kanskje har måtte lære seg til undertrykke sin egen verdighet, så betyr det ikke at de ikke har noen.

 

Jeg er ikke uenig i noe du skrive på et generelt grunnlag, men samtidig er det viktig å huske at på overflaten kan skinnet bedra. Jeg tror oppriktig det er sunt for ens egen del å være i det minste litt kynisk når man møter ukjente elementer med en del spørsmål. Går man verdenen i møte med spørsmål som kun er behagelig å svare på for motparten og kun behagelig for deg å stille vil man ikke bli noe klokere. Tvert imot vil man fort innse at man blir utnyttet.

Absolutt viktig å tenke seg litt om. Jeg vet ikke om jeg er enig i at man skal være kynisk, jeg er mer en skeptiker Å møte verden med en idè om at alt skal være enkelt og behagelig funker dårlig for meg ihvertfall. Når man snakker med folk, eller hører om livet til andre, hendelser osv. så er det ingen grunn til å ikke spørre seg selv om 1)er dette 100% sant? 2)hvor mange sider er det egentlig av denne saken? 3)hva har denne personen å vinne på å lyve kontra å fortelle sannheten? 4)hva slags agenda har formidleren?

Det er sikkert mange flere ting man kan spørre seg om også...

Dersom jeg skulle gitt noe ville det vært mat. Stikke inn på matbutikken og kjøpe et ferskt grovbrød eller noe som er ordentlig innpakka slik at de ser at jeg ikke har tukla med maten. En bollepakke er jo praktisk, men det er ikke særlig sunt

I en undergang der jeg går hver dag så sitter det en litt eldre kvinne, og om hun virkelig trenger penger eller ikke, er ett ledd i noe større eller gud-vet hva, det vet jeg ikke. Ettersom jeg har lagt merke til at hun ofte sitter der så hilser jeg når jeg går forbi (hun kjenner igjen meg, jeg kjenner igjen henne, hilse = vanlig folkeskikk). Og jeg merker jeg er nysgjerrig! Hvem er hun? Hvor kommer hun fra (ser ikke skandinavisk ut)? Hva tenker hun om verden? Om Norge? Om SEG SELV og SIN situasjon? Hva slags drømmer hadde hun som lita jente, hva drømmer hun om idag? Har hun familie? Hvor er de isåfall, og føler hun at hun har sviktet dem?

Denne kvinnen har fått meg til å tenke en hel del på uteliggere, både norske og utenlandske, de som er alene og organiserte. Og det har egentlig bare gjort det mer komplisert å være et medmenneske. For dette er enkeltindivider, med en fortid og forhåpentligvis en fremtid. De trenger hjelp, samtidig som vi ikke kan og burde sy puter under armene på dem. Vi burde hjelpe dem som trenger det, til å hjelpe seg selv. De er mennesker, akkurat som deg og meg, og selv om de kanskje har måtte lære seg til undertrykke sin egen verdighet, så betyr det ikke at de ikke har noen.

Jeg skulle til å svare men da jeg så "meninga med livet" så ble jeg bare kvalm. Hvorfor skal man stille seg det spørsmålet? Jeg vet at meninga med livet er å ha det best mulig og få gjort mest mulig av sine drømmer. Jeg har fått oppfylt de fleste drømmene mine og det er akkurat det som gir meg energien jeg har i dag. Det er det som er meninga med livet. Noe mer er det ikke å si. Det er et unødvendig spørsmål. Alt i naturens lover går i hver sin retning mot sitt eget mål så derfor er det slikt at det er der man er skal man også være dersom man har valgt riktige veier i livet. Jeg er alltid så opptatt at jeg aldri tenker på tomme spørsmål om hva som er meninga med livet. Å tenke på det er som å spore av og det er ikke bra. Det er nesten som en liten religion. Det er forøvrig flere slike "usynlige" spørsmål ut fra det blå. Som er relatert til for eksempel myter og det ukjente. Det er like dumt som å forstå det ukjente uten å legge puslespillet først.

 

Jeg får vondt i magen hver gang jeg hører eller leser det. Meninga med livet går det ikke an å snakke om. Det er sånn som står i bibelen og koranen osv. Nei fysh.

 

Jeg kommer tilbake og skriver mer senere for stress er en faktor som påvirker det vi skriver til en viss grad så vi det er noen broer du ikke ser der.

 

 

De tingene jeg har hevet ut er ting jeg anser som subjektive meninger fra din side. Og å skrive ting som "mer er det ikke å si" dreper diskusjoner og viser at du ikke er villig til å lytte til andres meninger og argumenter. For du har allerede gjort deg opp en mening og du har rett. Hvordan skal man kunne diskutere mot deg når du uttrykker deg på den måten? Jeg ser ingen poeng i å diskutere med deg i denne tråden hvor vidt "hva meningen med livet er" er noe å diskutere, eller om du sitter med svaret på DET spørsmålet (noe du gir tydelig uttrykk for at du mener du gjør).

 

Til slutt må jeg bare fortelle at jeg ler godt her jeg sitter, for du skriver "Å tenke på det er som å spore av og det er ikke bra". Og du min gode mann (eller kvinne???) har sporet av i denne posten din. Denne tråden vi nå er i dreier seg ikke om det er noe vits å tenke over meningen med livet eller ikke, den dreier seg om at du ønsket tilbakemelding på hvorfor nesten ingen ville diskutere med deg. Og det har ført oss inn på at du får noe kritikk du tilsynelatende ikke tar til deg og som får deg til å gå kraftig i forsvar. Det kan også virke som at når du ikke får til å forsvare deg så plukker du ut små ting i innlegg som ikke har noe med saken å gjøre, og skrive masse rundt det istedet.

Du mener at når jeg sier at "mer er det ikke å si" så dreper det en diskusjon?

 

Det var om et sidetema. Og jeg mener at det faktisk kan oppfordre til mer diskusjone også for da kan folk reagere forskjellig og det er forskjellig grader av reaksjon. Flere tusen måter å reagere på. Noen vil tenke "Jo, men det er jo slik og sånn" og skriver det de mener likevel. Men du tar det til deg slavisk. Det er flere måter å reagere på og når man skal svare på et innlegg så leser man først og skriver etterpå så da kan det være glemt fordi det har ikke en del av hovedhandlingen i teksten. Er man usikker så leser man igjen. Dersom man vil prate om noe på nett så som her så skriver man jo gjerne mer og stiller spørsmål og skrive hva man mener slik at andre kan fortelle sine synspunkter og meninger. Det virker som folk ikke har meninger her og folk svarer ikke på mine spørsmål. Selv om det ikke er direkte spørsmål med spørsmålsmerke bak så kan det være spørsmål i teksten. Når man leser en tekst som dette så er det ikke bare å lese fort igjennom. Da er det ikke sikkert at man skjønner hva innholdet betyr.

 

Når jeg går inn på en annen diskusjon så forteller jeg alltid alt jeg kan. Hvis ikke så gir jeg pokker'n. Det er alltid bedre å skrive litt enn å ikke skrive noe. Alltid være seriøs for dette er et forum og når folk oppsøker et forum er det veldig ofte fordi dem ikke har noen andre å snakke med. Det kan faktisk være til god opplysning for den man diskuterer med.

 

Du er ganske frekk som spør om jeg er mann eller kvinne. Jeg forstår at du ikke kunne vite det men for det første så har det ingenting med saken å gjøre. Når du spør så direkte skal du få et svar. Jeg er mannekvinne og jeg trives med det. Egentlig så er jeg mann men jeg er litt kvinne fordi jeg kan også trives godt i eget selskap. Jeg måtte lære meg det etter å ha vært "alene" i et år uten å ha noen å snakke med. Derfor så har jeg en kvinne inne i meg. Jeg har også et villdyr inne i meg og det har alle. Villdyret mitt er bøffelokse. Jeg er født i dyrets tegn i følge kinesisk mytologi. Jeg bruker tai chi kuler til å finne den indre energien min som styrker både kropp og sinn. Jeg får aldri sove når det er fullmåne. Jeg kan føle magnetfeltene i jorda så derfor kan jeg bli svimmel. Jeg er temmelig sikker på at vi får et polskifte i nær fremtid.

Når jeg skrev "Og du min gode mann (eller kvinne???)", så var det fordi: Min gode mann er et vanlig uttrykk å bruke, men det kunne jo hende du var en kvinne. Spørsmålstegnene var ment for å vise at jeg ikke visste. Det var på ingen måte ment som noen fornærmelse.Kjønn er ikke relevant, og jeg mener ikke at det ene kjønnet er mer verdt,, bedre, smartere, flinkere osv., enn det andre.

Men, er det en "kvinnelig" egenskap å trives i eget selskap? (Det her er off-topic, i know.) Jeg er kvinne og trives i eget selskap, men jeg kjenner også mange menn som trives i eget selskap. Jeg har faktisk sett på det som en mer "maskulin" egenskap, da man gjerne ser (egen oppfatning) at kvinner har flere venner, er oftere sosiale og mer pratsomme enn mannfolk. Men mulig jeg har tolket det feil, eller at mannfolk er forskjellige verden over Også må jeg innrømme at jeg om det er fullmåne eller ikke er totalt likegyldig for nattesøvnen min. Så jeg kjenner meg ikke helt igjen i de tingene som du bruker til å forklare kvinneligheten i deg. Men om du selv anser deg som en mannekvinne så respekterer jeg det!

Jeg forlater nå diskusjonen, da jeg rett og slett er lei og føler at jeg ikke har mer konstruktivt å komme med. Lykke til videre!

Jeg skulle til å svare men da jeg så "meninga med livet" så ble jeg bare kvalm. Hvorfor skal man stille seg det spørsmålet? Jeg vet at meninga med livet er å ha det best mulig og få gjort mest mulig av sine drømmer. Jeg har fått oppfylt de fleste drømmene mine og det er akkurat det som gir meg energien jeg har i dag. Det er det som er meninga med livet. Noe mer er det ikke å si. Det er et unødvendig spørsmål. Alt i naturens lover går i hver sin retning mot sitt eget mål så derfor er det slikt at det er der man er skal man også være dersom man har valgt riktige veier i livet. Jeg er alltid så opptatt at jeg aldri tenker på tomme spørsmål om hva som er meninga med livet. Å tenke på det er som å spore av og det er ikke bra. Det er nesten som en liten religion. Det er forøvrig flere slike "usynlige" spørsmål ut fra det blå. Som er relatert til for eksempel myter og det ukjente. Det er like dumt som å forstå det ukjente uten å legge puslespillet først.

 

Jeg får vondt i magen hver gang jeg hører eller leser det. Meninga med livet går det ikke an å snakke om. Det er sånn som står i bibelen og koranen osv. Nei fysh.

 

Jeg kommer tilbake og skriver mer senere for stress er en faktor som påvirker det vi skriver til en viss grad så vi det er noen broer du ikke ser der.

De tingene jeg har hevet ut er ting jeg anser som subjektive meninger fra din side. Og å skrive ting som "mer er det ikke å si" dreper diskusjoner og viser at du ikke er villig til å lytte til andres meninger og argumenter. For du har allerede gjort deg opp en mening og du har rett. Hvordan skal man kunne diskutere mot deg når du uttrykker deg på den måten? Jeg ser ingen poeng i å diskutere med deg i denne tråden hvor vidt "hva meningen med livet er" er noe å diskutere, eller om du sitter med svaret på DET spørsmålet (noe du gir tydelig uttrykk for at du mener du gjør).

Til slutt må jeg bare fortelle at jeg ler godt her jeg sitter, for du skriver "Å tenke på det er som å spore av og det er ikke bra". Og du min gode mann (eller kvinne???) har sporet av i denne posten din. Denne tråden vi nå er i dreier seg ikke om det er noe vits å tenke over meningen med livet eller ikke, den dreier seg om at du ønsket tilbakemelding på hvorfor nesten ingen ville diskutere med deg. Og det har ført oss inn på at du får noe kritikk du tilsynelatende ikke tar til deg og som får deg til å gå kraftig i forsvar. Det kan også virke som at når du ikke får til å forsvare deg så plukker du ut små ting i innlegg som ikke har noe med saken å gjøre, og skrive masse rundt det istedet.

Jeg tror ikke det er så veldig mange her i verden som er 100% uthvilt, ikke stresset og har det 100% bra med seg selv. Jeg tåler ikke stress så bra selv heller og blir (som mange andre) mer sårbar da. Det er normalt, og da må man kjenne sine begrensninger. Har jeg en dårlig dag og ikke orker kjipe tilbakemeldinger eller ikke klarer å holde hodet kaldt og rasjonelt, da holder jeg meg unna diskusjoner! For da vil mine bidrag ikke bli så gode som jeg selv ønsker de skal være, og jeg kan faktisk ikke si "jeg ville vunnet denne diskusjonen dersom jeg hadde en bedre dag". Iblant er man selv det svakeste ledd, og man kan ikke forvente at folk flest skal ta hensyn til det.

Når du spør "Hvorfor har jeg nesten ingen å diskutere med?", hva skal vi svare? Vi andre erfarer at det er stor interesse for de temaene du ramser opp. Når ber om et svar så må du være forberedt på at du kan få svar du ikke liker, eller at folk skal komme med ting du ikke har tenkt på selv. Det ville vært veldig rart om folk hadde svart deg " fordi alle andre er dumme og rare, evneveike og du er den smarteste av oss alle, og vi når naturligvis ikke opp til ditt nivå!" Noe jeg nesten har fått følelsen av at du har forventet.

Når du kommer med en påstand er det også opp til DEG å komme med kilder som underbygger påstanden. Når folk ber om det, er det frekt å fortelle dem hvordan de kan søke seg frem til det. Gidder du ikke å komme med bevisene selv, så er det ingen som gidder å ta deg seriøst. Skal jeg liksom si til foreleseren min som jeg leverer en besvarelse til "kilder? herregud, klarer du ikke søke på Internett/lete på biblioteket?". Tror ikke jeg hadde blitt "student of the year" akkurat.

Å gi en diskusjon tid er vel nettopp nøkkelen til å få samfunnet til å gå fremover. De store diskusjonene har vart i mange 1000 år (hva er meningen med livet), hvordan man skal styre ett land er en pågående diskusjon som aldri blir ferdig og det kommer nye debattanter til hele tiden. Hvorfor har du så hastverk? Hvorfor er det ikke verdt å vente på folk i en diskusjon?

Jeg må få si at (ut i fra de eksemplene som er gitt av andre her, som de har hentet fra tråder du har startet) så gir formuleringene lite rom for diskusjon. De eneste som vil være særlig interesserte i å diskutere OM mat er viktig, er anorektikere, men de vil slite med å bevise sine påstander (nei man trenger ikke mat f.eks), og det vil mest sannsynlig ende i en "ja det er viktig", "nei det er ikke viktig", JOOO det er viktig" krangel de fleste ikke gidder å bry seg med.

Det kan også virke som at du hever deg veldig over alle andre, og at du mener at DU sitter med det "riktige" svaret, og at din jobb da blir å belære andre utifra dine egne erfaringer.

SItat Hefafix: "Jeg har ikke fått de rådene jeg var ute etter å få fordi folk misforstår veldig mye. Jeg har heller fått høre "hva jeg gjør feil" og hvor dum jeg er og virkelighetsfjern jeg er også videre. Folk er for raske med å dømme. Folk er for raske med å lese innleggene mine da alle ord og setninger har en betydning. Det jeg skriver står med mening. Men folk er alt for stressa og stress er farlig. Stress innebærer mye mer enn folk tror og det er for eksempel at man legger mindre merke til detaljer i miljøet rundt seg. Man får dårligere hukommelse. Man tenker mindre klart og blir rett og slett mindre tilstedeværende. Alle psykiske effekter som tilstedeværelse, humør, oppdagelsesevne, intelekt, intelligens, tålmodighet, stress osv har forskjellige grader. Dersom man har en lav evne til å lese detaljene i teksten så blir det også vanskelig å forstå riktig. Men folk leser for fort og det er på grunn av stress som igjen har forskjellige grader. Du skjønner det?"

Alt dette virker for meg veldig subjektivt. Hva vet du om hvor grundig folk leser? Det er stor variasjon i folks evne til å ta til seg tekst. Og det vil også være store variasjoner i folk sine oppfatninger av teksten. Du kan ikke forvente at alle vil tolke dine setninger slik du har ment det, og det betyr ikke at "andre ikke forstå". Det kan bety 1) du har ordlagt deg feil (det skjer med alle!) eller 2) at mottakeren har en egen hjerne, egne erfaringer og egne følelser som vil være med å tolke teksten etterhvert. Dersom du noen gang har hatt norsk eller engelsk undervisning og det var tekstanalyse så burde du ha fått med deg at folk tolket tekstene forskjellig.

Btw: Stress er ikke farlig. Det er når det blir for mye stress eller "negativt stress" at det blir farlig. Når vi ikke evner å håndtere stresset. På en eksamen er stresset drivkraften i meg, men jeg må klare å holde stresset litt i sjakk, slik at jeg ikke lar det utarte til panikk. MEN: hva stress gjør med deg (eller meg) er ikke relevant i mtp. navnet på denne tråden.

Jeg har lest hver eneste post i denne tråden, den er jo ikke så veldig lang, så jeg strevde ikke så voldsomt med akkurat det. Å påstå at man er på "et høyere nivå" enn andre er faktisk en dårlig sosial strategi de færreste kan bruke. Du utviser en arroganse i måten du ordlegger deg, og ingen liker arroganse.

 

Det kan godt hende du har hatt unødvendig mye motgang, men er det relevant i akkurat denne saken? Hvor mye motgang du har hatt før ser jeg ikke på som særlig relevant i en sak der mange er uenig i deg, og sier at de ønsker mer av deg. Du ber om mer fra folk på diskusjon.no, men vi kan ikke be om mer (bedre formuleringer f.eks) fra deg? Hva slags logikk er det?

 

Jeg er ikke gammel, men jeg går i kategorien voksen kvinne. Jeg er ikke underutviklet heller, og jeg skjønner ikke hvorfor du påstår at vi som har deltatt her er det. Det er en påstand som ikke hører hjemme i noen diskusjon. Du stilte et spørsmål, vi har satt oss såpass inn i saken som det lar seg gjøre, og gitt deg våres råd og meninger. Hva mer ønsker du egentlig?

 

Kvinne 26 år her, tar en høyskoleutdanning, trenger du IQ-scoren min også?

Dette er jo helt klart det mest suverene innlegget jeg har fått på lenge. Beklager den skarpe responsen men de andre som har kommet innom her sliter jo med å forstå det jeg sier.

 

Jeg må bare beklage, jeg er stressa, provosert, sulten og oppgitt over at det er så mange som ikke tar diskusjonene seriøst så jeg innrømmer at jeg mista litt kontroll og da har jeg ikke har klart å fremstå som den personen jeg egentlig er.

 

Det er ikke en sosial strategi som jeg bruker til vanlig men når jeg kommer på disken og det er bare tegneserie intereserte gutter på under 20 år som skriver til meg så er det ikke noe lavmål og si at man er på et høyere nivå.

 

Men når 90% av de som kommer er kids så er det lett å fortsette samme linja til det kommer noen som faktisk er seriøse og som har evne til å se hva som er på den "andre siden".

 

Jeg liker å gi alt jeg kan så jeg kan ikke bidra med noe mer eller meindre og nå er jeg liksom i en posisjon hvor det er "dere" mot "meg" og at det er bare meg feilen ligger hos. I motsetning til gutter på under 20 år så klarer jeg faktisk å innrømme feilene mine selv om jeg ikke har gjort det så mye i denne tråden.

 

Dersom jeg hadde fått konkrete og seriøse svar i fra starten så ville tråden vært anerledes. For du leste vel alle innlegg?

 

Uansett... jeg kommer tilbake når jeg har klart å dekke dagens behov. Jeg veit at jeg var veldig barnslig mot deg. Nekter ikke for det men det er fortsatt ikke bare meg feilen ligger hos. Det er litt merkelig at du ikke har opplevd det selv at det bare kommer folk som skal provosere og kverulere. MEn det er jo flere momenter som har betydning og det er altså tema, innhold og folk. Jeg merker forskjell på folk ved å ta til meg signaler.

 

Jeg har nok med meg selv så jeg trenger ikke din IQ-score. Kanskje ved en senere anledning?

 

Jeg hadde selv gått på høyskole om jeg hadde hatt nok kronasjer til det og det er vel ikke så mange som går på høyskole i din alder?

 

Det er forøvrig flere typer IQ og flere måter å måle den på så igjen stoler jeg kun på mine egne observasjoner som med svært mye annet som jeg liker å huske på. Du er en voksen kvinne og kvinners sterke side er hjernen. Dere er sterke mentalt men også mer utsatt for lidelser. Jeg har respekt.

 

og det er heller ikke mange som er på mitt nivå.

http://en.wikipedia....93Kruger_effect

Hepp!

 

Hva slags link er dette?

Å se ned på andre mennesker uansett kjønn eller alder, heve seg over dem og si at du er på et høyere nivå enn andre er lavmål og arroganse jeg ikke klarer å se noen behov for! Alle har noe å bidra med, og den mest spillegale, kåte tenåringsgutten som finnes der ute har faktisk en og annen fornuftig tanke, noe han er flink på og kan uttale seg om. Man går glipp av mye og mange dersom man avfeier andre mennesker som "dårligere" enn seg selv.

Jeg har sett de useriøse svarene, men det store "trikset" er å drite i de kommentarene. Du ser selv at de er useriøse, så hvorfor lar du deg vippe av pinnen av DE tingene? Er noe useriøst, prøv å se humoren i det, eller ignorer det. Jeg lo godt av den andre kommentaren du fikk, den var morsom! Å være selvhøytidlig og ikke tåle litt morsomheter funker ofte ikke.

I en diskusjon er det alltid "noen" mot "de andre". Og jeg er enig i mye av den kritikken du har fått. Du ba om råd og du fikk svar. Vil du ikke gi deg selv sjansen til å lære noe om deg selv, ved å i det minste vurdere tilbakemeldingene du har fått? Tenk om du HAR feil, og de/vi andre har rett? Skal du bare stå på ditt, her og i resten av livet ditt og tenke at andre må endre seg, jeg trenger ikke å endre meg. Dersom man "alltid har rett" så ender man som regel opp som ensom, for INGEN har alltid rett!

Forresten så burde man ikke henge seg opp i alder, kjønn, religiøst ståsted, seksuell legning på motdebatantene i en diskusjon. Har folk et godt argument, så har de det. Iblant er det slik at fjortisjenta på bussen sier smartere ting enn Nelson Mandela kan få seg til å si. Det hender at "dumme folk" sier smarte ting, og iblandt sier "smarte folk" dumme ting.

Jeg har lest hver eneste post i denne tråden, den er jo ikke så veldig lang, så jeg strevde ikke så voldsomt med akkurat det. Å påstå at man er på "et høyere nivå" enn andre er faktisk en dårlig sosial strategi de færreste kan bruke. Du utviser en arroganse i måten du ordlegger deg, og ingen liker arroganse.

Det kan godt hende du har hatt unødvendig mye motgang, men er det relevant i akkurat denne saken? Hvor mye motgang du har hatt før ser jeg ikke på som særlig relevant i en sak der mange er uenig i deg, og sier at de ønsker mer av deg. Du ber om mer fra folk på diskusjon.no, men vi kan ikke be om mer (bedre formuleringer f.eks) fra deg? Hva slags logikk er det?

Jeg er ikke gammel, men jeg går i kategorien voksen kvinne. Jeg er ikke underutviklet heller, og jeg skjønner ikke hvorfor du påstår at vi som har deltatt her er det. Det er en påstand som ikke hører hjemme i noen diskusjon. Du stilte et spørsmål, vi har satt oss såpass inn i saken som det lar seg gjøre, og gitt deg våres råd og meninger. Hva mer ønsker du egentlig?

Kvinne 26 år her, tar en høyskoleutdanning, trenger du IQ-scoren min også?

Vel, finnes det ikke folk med de samme interessene som deg, så vel, deal with it!

De interesseområdene du ramser opp er mange av mine egne interesseområder, men jeg gidder ikke kaste meg på enhver diskusjon inne temaet. Det må være en problemstilling der som interesserer meg, og den må være formulert på en måte at det går an å diskutere. Formuleringer har veldig mye å si, og å påstå at det ikke er NOE feil med måten du formulerer deg på virker veldig naivt og dårlig reflektert. Dersom jeg prøver å starte mange tråder, men ikke får napp på noen av dem, så vil jeg faktisk spørre meg selv "hva må JEG gjøre annerledes?", ikke "Hva er galt med alle andre?". På denne måten du driver legger du ansvaret for endring over på andre mennesker, mennesker som ikke er interessert i å skulle endre en damn shit for en eller annen fyr på et forum, uten en god grunn.

Vet du hva? Barn fortjener ikke å vokse opp med ulykkelige foreldre, foreldre som ikke kan stole på hverandre, foreldre som ikke viser respekt for hverandre og det forholdet de har. Ønsker du å gjøre dem en tjeneste, så viser du dem at man ikke skal godta å bli behandlet som dritt! For dersom barna dine ikke vet om utroskapen nå, så vet de garantert når ting ikke er helt som de skal. barn merker slikt på foreldrene sine. Og du kan regne med at de finner ut om utroskapen når de blir voksne, og er i egne forhold. Ønsker du at de skal tro at de må godta det dersom deres partner bedrar dem?

Min personlige mening er at å holde sammen for barna sin del er verdens dårligste grunn. Mamma og pappa gjorde det. De var aldri utro, voldelig eller plaget med alkohol- /narkotikaproblemer, men lykkelige sammen, det var de ikke. Og det merket jeg veldig godt...

Noen peker på at blodig slim ihvertfall ikke kan komme av psyken, men blødende magesår kan forårsake blodig slim.

http://nhi.no/sykdom...131.html?page=2

Og magesår får man gjerne av stress.

Ser det ut som katten har det bra, så er nok alt fint. Katter er gjerne flinke til å vise det dersom noe ikke helt svarer til deres forventning Så du får sikkert høre/se det dersom noe ikke er som det skal. Kvinner liker jo lange varme bad, kanskje dette er katta sin versjon av "langt varmt bad"

Jeg tror jeg teipa riktig, når jeg teipa. Og det kan nok stemme at det ikke er så mye jeg kunne gjøre for at de ikke skulle bli så høye og brede. Men det hjalp en del mot smertene i arrene å teipe (de gjorde vondt når jeg spente muskelen, eller fikk dratt i huden). Men spørs om jeg var screwed anyway Det er litt irriterende, for jeg pleier å få fine arr på underarmene/hender og på legger/føtter, men på overarmene og lårene DER blir de tjukke og stygge. Ser ikke poenget med det :nei2:

Jeg elsker å svømme og bade, det er det beste i hele verden, jeg svømmer bra også. MEN jeg får helt hetta av å tenke på alt som kan være under, foran, bak eller ved siden av meg. Jeg kan få hetta av å tenke på hva som kan befinne seg under danskebåten på tur til frederikshavn når jeg er med den også. Eller, mangelen på noe fast under meg.

Vann er vel ikke akkurat menneskets rette element heller. Vi er trege og uten særlig evne til å beskytte oss mot andre arter (lite hvithai her i nord, men de er uansett vår fiende), temperaturen er vel ofte for lav til at vi kan oppholde oss der i flere timer uten å bli nedkjølt (til slutt dø). Frykten for store rovdyr, evt store planteetere er rasjonell. Når man da tenker på store vann, fjorder og hav, med potensielt store dyr som beveger seg raskere enn oss, og som er tilpasset et liv under vann så er det ikke kjempe rart om man føler på litt frykt. Tror det kan være like greit.

Dersom det hadde vært midd eller lopper e.l. burde katten klø seg mye. Dersom det er skabb burde det mangle pels. Det eneste fantasien min kommer frem til av farlig ting er evt at katten er syk, og at dette skaper vond lukt (ikke nødvendigvis at mennesker kjenner det) og katten får økt behov for å vaske seg. Om dette er noe som faktisk KAN skje in real life, det vet jeg ikke. Evt om maten katten spiser kan gi huden en annen luft enn det katten selv foretrekker?

Har katten fått vaksinene den skal ha? har du vært hos dyrlegen med katten? Jeg ville kanskje tatt den med dit, bare for å sjekka at katten er frisk dersom det er over ett år siden du har vært der. Men tviler på att det er noen annet "galt" med katten enn at den bare er litt ekstra nøye på det. Pirkepus :thumbs:

57954

Oppdatering: Jeg fulgte teipeanvisningene deres, drev med dette en stund, men: Arrene er på overarmen, tversover, ikke nedover. I starten så passet jeg veldig på med teipen, for jeg kjente det strekte og var vondt i arrene når jeg spente musklene. Dersom jeg glemte tape om natten kunne jeg våkne når jeg snudde meg og brukte armen på en eller annen måte. Men teipen irriterte huden rundt arrene og selve arrene, så jeg ga opp hele teipe-prosjektet. Og nå ser de ut som et helvette! Jeg tror de er ferdige med å strekke seg, bli tykke og brede, så nå venter jeg på at fargen skal falme

Min konklusjon etter denne erfaringen: Tape arr som hele tiden er i bevegelse!

Vidor: Det var det jeg trodde var grunnen til å tape, dermed blir det lettere å forstå hvordan man skal tape. For jeg kunne egentlig ikke skjønne at det skulle ha så mye å si om jeg trekker arrene sammen eller ikke

Jeg har prøvd å bruke heft tape fra norgesplaster. Jeg synes den støtter veldig, men tror den er for "slem" mot arrene og huden rundt.

Deretter har jeg prøvd silke tape fra norgesplaster, men den klør noe sykt, så spørs om jeg ikke skal kjøpe micropore e.l. Tusen takk for svar

BuffyAnne Summers: Jeg spurte på et apotek, men de hadde ikke peiling Så da prøvde jeg her!

Men man skal i utgangspunktet kunne gjøre dette selv, hjemme, uten noen medisinsk utdannelse. Det er vist vanlig at folk som har vært igjennom kosmetiske inngrep får beskjed om å teipe arrene i mange måneder, for da kan resultatet bli bedre.

Jeg tror ikke legen gidder å ta imot meg for dette her, for såret er jo grodd og jeg er ikke akkurat i noen livsfare. Jeg lurte mest på det om man bare legger teipen rett på arret eller om man skal klemme det litt "sammen" også legge teipen på.

Tegnefilmen Aristokattene fra Disney er ganske fin og søt. Pus med støvler går på kino nå (snart?), Oliver og gjengen (dersom filmen er like bra som boka er den verdt å se!).

Jeg har noen arr som har blitt sydd. Ser diverse steder på nettet at man kan teipe arret i noen måneder for at det kanskje ikke skal bli så bredt eller "høyt" (keloid?)

Det jeg lurer på er om noen vet HVORDAN de skal teipes? Bare legger man teipen så det dekker hele arret som en slags støtte til arret og huden, eller drar man arret litt "sammen" også teiper? Jeg har disse ferske arrene på overarmen, på muskelen, så huden er i konstant bevegelse, og iblandt kjennes det som at de "rives større". Jeg aner ikke om det er mulig, men det føles ihvertfall veldig vondt.

Håper noen vet noe om dette og vil hjelpe meg

Hva med å ikke kutte deg i det hele tatt?

Om du absolutt må gjøre noe fysisk skade på deg selv siden hverdagen til syv åringer er utrolig tøft, kan du heller kutte deg på låret, magen, brystet osv. Steder du kan gjemme.

 

Du proveserer meg skikkelig. Du tror vel det er pågrunnav oppmerksomhet, men det er det ikke. Hvis det hadde vært for oppmerksomhet hvorfor skulle hun ønske å skjule arrene da? De som kutter seg føler skam og prøver å skjule det så godt de kan.

Grunnen til at folk kutter seg er for å få vekk den psykiske smerten ved å konsentrere seg om den fysiske.

Det er mange som kutter på de stedene men grunnen til at de fleste tar armen er fordi den er lettest tilgjengelig og det er veldig tynn hud der.

 

Jeg tror du trenger å få mer kunnskap om det, ved å foreksempel se denne filmen:

 

 

 

Jeg kan ikke se hvordan armen er lettere å kutte enn feks låret, du har til og med to hender til rådighet når du skal kutte deg på feks magen/låret. Den grunnen din hadde kanskje holdt på en som var eldre, men en syv åring? Du tror virkelig en syv åring har såpass stor smerte psykisk at h*n må påføre det på den fysiske delen?

 

veldig tynn hud der.

Du sier det selv, det at det er tynn hud der spiller kun en rolle om vedkomme ønsker at de skal synes. Jeg har sett flere slike unger under ungdomstrinnet. Dette er unger som tilhører et miljø der de sipper over alt og livet er så dårlig derfor kutter de seg, men dette fører selvfølgelig med seg konsekvenser om læreren ser det, eller de andre ungene som mest sansynelig vil behandle henne som gal/emo.

 

 

EDIT:

Armene er lettest tilgjengelig for da er det bare å dra opp ermet, istedet for å dra av seg buksa f.eks. Dessuten er det nærmere ansiktet og man får litt mer oversikt over det man driver med. Og man har mer bevegelighet i armene enn i f.eks brystkassa. Det er min teori ihvertfall. En syvåring kan uten problemer ha det så tøft, vanskelig og vondt inni seg at vedkommende kan komme på å skade seg. Dessverre.

Det er helt garantert mange som skader seg for oppmerksomheten sin del, at det er et stort, tydelig rop om hjelp. Men hvorfor skal disse sees ned på? Kanskje de ikke klarer å be om hjelp på andre måter, kanskje de ikke klarer å formidle følelsene sine på noen annen måte? Det er utrolig trist at mennesker har det på den måten, men det er realiteten, så da burde man prøve å lære mer om det og finne ut hvordan man best kan hjelpe. Noen gjør mest ved å holde kjeft istedet for å sleng "jævla emo-unge", andre viser omsorg.

Det fører med seg konsekvenser ja, så til de grader! Dersom lærerne oppdager det så er det vel ikke verdens undergang. Burde man ikke se på det som en bra ting. Kanskje denne læreren har litt omløp i hodet og prøver å SNAKKE med eleven? Hjelpe og støtte? Noen kaster seg på selvskading fordi de er i en gjeng osv, men det betyr ikke at alle gjør det. Det er mennesker i alle aldre som selvskader. Selv er jeg snart 30 og har ikke greid å slutte helt. Et av mine største ønsker er at ingen begynner å skade seg, at de ikke føler behov for det og at de greier å uttrykke smerten og håndtere følelsene sine på andre måter.

Til trådstarter: Dersom det er på underarmene vil jeg foreslå pulsvarmere, tynne gensere, treningsgenser. Sminke kan også fungere. Jeg kan forstå behovet for å skjule arrene, men husk en ting: Du trenger ikke skamme deg over dem! Og at du ikke får flere

Du er ikke den eneste som lurer på dette! Håper det er noen kloke hoder der ute

Hei,

jeg har nettopp fått 20 000 fra lånekassa (lån), og med tanke på økonomien min så har jeg nok penger til å klare meg selv resten av året uten å bruke de pengene (jobber ved siden av studiene).

 

Spørsmålet er: Hva skal jeg gjøre med de pengene?

 

Svar:

 

A) Sette dem på BSU, få igjen 4000 på skatten og glede meg til jeg har nok penger til å kjøpe hus?

 

B) Spare de, og betale ned på studielånet med en gang jeg er ferdig med studiene (neste sommer)? (Har kun studert 1 år, og kan nedbetale hele gjelden med en gang jeg er ferdig, og beholde kun stipendet).

 

C) Spare dem, kjøpe nybil og bruke dem som egenkapital..

 

 

Hva tror dere som har litt mer peiling?

AAAAAAAAAAAA

Hvorfor?

http://www.budstikka.no/nyheter/kjop-ei-skaugum-ku-1.5478252

Tydeligvis ca 15000, men vis kua er "kongelig" kan man håpe på 3000 mer