Jeg leste en gang noe som fascinerte meg veldig: spill er det eneste mediet som kan frembringe følelsen 'anger' (du kan selvfølgelig angre på å ha sett en film, men det er noe annet
De som har spilt 'Spec Ops: The Line' har kanskje kjent på den.
Så til poenget mitt: kan det være at de følelsene vi forbinder med romantikk, er vanskelige (umulige?) å få frem gjennom gameplay? De gangene romantikk har fungert for min del, er det alltid gjennom cut-scenes eller tekst.
Som noen nevner er det effektivt for å få deg til å bry deg om karakterer, og dermed konsekvensene når det går galt.
Men hver sin smak. For min del er ikke romantikk noe jeg trenger i dataspill (ok, jeg har fortsatt vondt av Raynor når Kerrigan blir etterlatt, men det har lite med gameplay å gjøre), men her er vi forskjellige.
Men romantikk som spillmekanikk har jeg enda ikke sett fungere, og er usikker på om det kan. (nei, bevegelsene man gjorde på Winter Games på C64 var ikke romantikk)