Jump to content

Roedthaarogfregner

Medlemmer
  • Content Count

    639
  • Joined

  • Last visited

Everything posted by Roedthaarogfregner

  1. Takker! Glemmer det konsekvent, selv om Dream Theater er en soleklar favoritt sene kvelder.
  2. Hva heter han i Dream Theater? Han i alle fall, se albumet Live Scenes from New York (Live versjon av metropolis) sin versjon av The Silent Man og The Spirit Carries On, evt studioversjonen av I Walk Beside You. Fyren har en enormt god tenorstemme, og får den til å passe til melodisk rock i progbeslektede genre helt unikt godt. https://youtu.be/SKJ4zC5gtxw
  3. Altså. Ps now virker som god value hvis det er noen store titler du ikke har spilt, men er ikke innmari mange av de tilgjengelige titlene spill av typen som var filler i forrige generasjons "games with gold" og free with ps plus?
  4. Folk snakker om specs, men jeg vil bare ha God of War. Foretrakk 360 over ps3, men spillbiblioteket til One trakk meg aldri inn. PS4 fikk til slutt nok exclusives til å føles verdt et konsollkjøp, men det tok tid forrige generasjon.
  5. Lovlig sent ute, men dæven for et spill Destiny 2 er. Historiefortellingen er jo slik bare Bungie får det til: Oppstykket, utilstrekkelig og uforståelig, men atmosfærisk og med hardtslående karakterer. Miljøene er på et annet nivå. Absolutt alt er lagt opp ut i fra det at man fra første stund har en jetpack, kampene kan også fort pågå like mye i høyden som i de andre dimensjonene. Hver planet har sine fargeskjemaer, ikoniske terreng og fiender som hører til der, og tidlig i spillet, sånn som der jeg holder på, er det plenty av rewards for å utforske alt man ønsker og skyte alt som rører seg på veien. Og skytinga? Skytinga sitter som ei kule. Utall med våpen å bruke, med ulike egenskaper og stort sett alt har sine situasjoner. Hvert skudd føles riktig. Tilsynelatende har skill trees og levels og greier forsvunnet siden jeg sjekka ut spillet for lenge siden. Kanskje like greit. Noen reelle valg i skills var det jo egentlig ikke, bare muligheten til å bygge en suboptimal karakter hvis du ikke satt med forumtrådene på mobilen i ene hånda mens du levla opp. Alternativt kan det hende jeg er level 0 fortsatt, på alle karakterer. Imponerende i så fall. Har enda ikke prøvd multiplayer content, annet enn spontane grupper til tilfeldig innhold ute i verden. Skal prøve å tvinge med en bekjent til en runde snart og se hva vi får til da.
  6. Divinity 2 er helt genialt hvis du har en bekjent å dra med på semi-regelmessige småsessions med mikrofon. Multiplayer gjorde mye av spillet for min del i alle fall. Fractured, but whole har mindre ensformig combat enn forgjengeren og er morsomt om man liker South Park-humoren generelt. Sekiro synes jeg combat generelt er litt mer intuitivt og litt mindre øvelsesavhengig enn DS1 som er resten av soulsborneerfaringen min. Altså et par smuler mindre frustrasjon.
  7. Lurer på å starte enten med litt Destiny 2 på ps4, eller med Dishonoredsamlepakken. Likte dishonored godt på 360, men har ikke prøvd oppfølgere eller DLC. Spillet hadde en kul setting og atmosfære. Destiny 2 har jeg spilt litt på PC (som er på reparasjon for evig tilsynelatende pga Coronasituasjon på verksted), syntes det kombinerte mye av mekanikkene fra Masse Effect serien og de bedre delene av gunplayet fra Halo, bare modernisert, og likte omgivelsene og fiendene godt. Kom aldri helt til level 20, tror jeg snubla tilbake i WoW. Uansett var det en morsom fps med mulighet for multiplayer eller bare å chille og utforske/lete etter upgrades på egenhånd, og jeg tror det kunne passet fint egentlig. Begge er relativt store spill, så jeg vil nok ikke ha nok lagringsplass til å ha begge nedlastet samtidig. Har noen av dere her i tråden noen anbefalinger eller meninger om noen av spillene? Inntil videre her jeg litt å gjøre i gta-playthroughen min uansett, og har det forholdsvis moro med gjensynet med Los Santos. P.S. Forslag til PS4-kompatible headset med mic som ikke koster skjorta og selges fra norsk nettbutikk? Evt PS4-kompatible ekstern lagring i ok pris?
  8. Har noen her noe erfaring med smartbånd/klokker til trening? Bruker til vanlig RunKeeper som sporingsapp for øktene mine, ser at en del av smartbånd har proprietære apper/systemer. Jogger mer aktivt og slår noen gamle personlige rekorder for tiden, kunne vært moro å vite mer om pulsområdene jeg trener i også.
  9. Har spilt GTA5 på PS4. Her kommer jeg ikke unna å sammenligne med det forrige store spillet jeg har brukt tid på, Shadow of War, for å se hva GTA har fått til i open world som andre bommer på. GTA 5 og Shadow of War gir deg begge mye fritt spillerom i åpne landskap til å løse oppdrag, oppgradere våpen/utstyr eller bare utforske fritt, med rikelig med liv rundt i byene å interagere med. Begge er også spill som straffer deg. Starter du et masseslagsmål i et fiendtlig fortress, så eskalerer situasjonen fort, fiendene blir mange og slåss ikke rettferdig, kapteiner og høvdinger kommer løpende for å ta del i at du dør. Tilsvarende rykker politiet i Los Santos raskt ut, og har du først en del stjerner, så må du ha planlagt og optimalisert godt for å kjempe deg ut av situasjonen (til forskjell fra f.eks. Saints Row 3 hvor å nedkjempe politiet er en helt realistisk løsning). Spillene er ikke redde for å tvinge deg til å stikke av eller dø. Der ender kanskje også likhetene. Los Santos har nemlig en ting Mordor ikke har: Lyst til at du skal trives der. Sure, et drap eller to og en biljakt følger gjerne med på veien når du gjør noe i GTA 5, men det er heller ikke alt som er der. Å kjøre langt på motorveien mens du hører på radioen, stoppe og se på landskapene eller bare traske rundt på stranda i solnedgangen er innebygde og aksepterte deler av spillopplevelsen. Kanskje til og med de viktigste. Spillet vil at du skal bo i det. Stopper du tilsvarende for å se på et tøft landskap i Shadow of War er sannsynligheten stor for at minst en dødelig fiende ser sitt snitt til å overfalle deg ("Man filth!"). Jeg skal ikke si så mye om hva som nødvendigvis er rett eller galt. Shadow of War skal jo være i et landskap der krig har brutt ut, i en fantasysettings eget lille helvete. Fred og fordragelighet ville kanskje vært mye å kreve. Likevel ser jeg at jeg gang på gang vender tilbake til GTA5. Det er vakkert, morsomt, det er en sandkasse med utstyr som virkelig lar deg slå deg løs, og det lar deg føle deg hjemme. Spillet er ikke nytt lenger, men det får fortsatt til ting som er imponerende.
  10. Hva er problemet med frontlyktene til BMW i3? Adaptive for å til en hver tid blende og forstyrre annen trafikk? Må være de verste lyktene på veien med mange mils marginer.
  11. Spiller så smått litt Crash Bandicoot remakes. Så enkle mekanikker, men likevel vanskelige spill. Forrige spillet i serien jeg prøvde var vel Wrath of Cortex på den første Xboxen, i og for seg et enklere spill pga en tidlig level der det var lett å forme litt ekstra liv. Trivelig spilletid, men man jo ikke helt oppslukt av gamle platformers lenger heller, så dette kommer nok til å gå i mindre økter framover over tid.
  12. Rakk en runde Pistol Whip her om dagen. Jeg har aldri vært fan av rytmespill eller div elektronika-subgenre, men Pistol Whip er likevel helt magisk. Blir så engasjert, og så ganske gjennomsvett.
  13. Hadde det sånn en stund, så spillinga min ble mest chilling i Minecraft og litt gamle RTSer. Etter hvert snubla jeg inn i Journey, som var litt kort og rart, og litt lite spill, men fint likevel. Spilte det ferdig i en sitting. Da løsna det litt, Journey var ikke perfekt, men det minte meg på hva jeg egentlig ville ha ut av spill. Med God of War fra 2018 etter det var jeg tilbake. Det var som å spille et nytt stort spill back in the day. Nå spiller jeg Shadow of War med engasjement, kommer nok til å poste mer om det når jeg får fordøyd litt mer av det. Ellers er det jo en tid for alt, innimellom er spilling feil og tv/bok/lydbok/YouTube binge riktigere. Tror de neste spillene mine kommer til å bli gjensyn med Alan Wake og the Cat Lady. Husker begge de to spill som satte spor, og tror jeg er i riktig headspace for å nyte dem.
  14. Så battlestar Galactica miniseries-greia på to megaepisoder på Prime. Fin kveld.
  15. Ny post når jeg til Shadow of Mordor, siden det ble langt å scrolle for å komme til formateringsalternativer. Shadow of Mordor er Arkham Asylum i Assassin's Creed. Kjente og velbrukte spillmekanikker med andre ord. Det interessante blir sånn sett settingen. Spillet er en fan fiction i Tolkiens univers, men der slikt ofte går i fella og prøver å fortelle like episke historier som Tolkien selv gjorde, gjerne parallelt med ringens reise (hva het det RPGet igjen?), gjør Shadow of Mordor noen lure trekk. Spillet foregår i Mordor i sin helhet. Ikke i store deler av Mordor en gang, kun på Udunsletta og ved Nurnen. Handlingen foregår nært handlingen i Ringenes Herre, Sauron, jaget ut av Myrkskog, er tilbake i Mordor og hans styrker fester nå grepet over sine gamle tilholdssteder der kunnet fåtall voktere har holdt oppsikt, vår figur inkludert. Til å være ren Fan Fiction er spillet et gjennomført produkt. Det holder seg tro mot mye av den etablerte verdenen, også i detaljer. I Nurnen får vi se dyrkbar mark i Mordor, noe som såvidt nevnes i bisetninger når Sam tenker i Atter en konge. Spillet baserer seg tungt på skrømt og gjengangere, noe som ikke sees mye i filmene, men er sterkt til stede i bøkene, både i det tidligere nordriket og i nærheten av Morgul. Slik sett er det ofte småting å blir fascinert av i bakgrunns-lore i spillet for en som nylig har lest bøkene igjen. Spillets største svakhet er hvor repetivt det er. Selv Ubisoft har aldri hatt ubisoftsyndrom så hardt som Shadow of Mordor. Tårn, rune, artifact, sverdoppdrag, slaveoppdrag, informant, bueoppdrag, urter, tårn, mer urter og så videre. Å forflytte seg i spillet er også et mareritt på linje med Far Cry 2. Men dette er Mordor. Midgards eget lille helvete på jord. Noe annet ville ha blitt feil. Enkelte av repetisjonene blir også deler av spillets styrke. Når en har fått åpnet nok ferdigheter blir den åpne verdenen og oppdrag som egentlig kun krever at du interagerer med den (drep 4 Warchiefs) mest til befriende småtulling der du gjør akkurat det du vil, i ditt eget tempo. Nemesis-systemet kan bli smått tullete etter stund, særlig hvis du dør noen ganger på kort tid (Unknown Uruk promoted!), men er også noe av det morsomste i spillet, særlig når tiden kommer for å bygge en egen hær, og drive barnepass med egne kapteiner for å rigge systemet. Spillet viser på mange måter sin alder. Kampsystemet er God of Wars rake motsetning. Du er alltid i en animasjon. Alltid. Innimellom blir alt du gjør å hamre knapper og angi en retning. Har ikke holdt seg som en vellagret vin akkurat. Ting løser seg litt ettersom du låser opp nye evner. Flere mulige input gir mer kontroll tilbake. Alt i alt et morsomt spill, men som en Marvelfilm fra overgangen fase en til to, sammenlignet med God of Wars rendyrkede Mad Max Fury Road. Begge passer til popcorn, men kun det ene er kunst.
  16. I det siste har spilltiden min vært brukt på PS4, på spillene God of War og Middle Earth: Shadow of Mordor. God of War er kanskje det beste spillet jeg har spilt siden Mass Effect, Dragon Age origins og Alan Wake. Spillet har et kampsystem som er åpent, og gir deg rikelig med muligheter for variasjon via rustninger, runer og utstyr, du får virkelig være en krigsgud, men alt avhenger av din input. Systemet er presist og lar deg sjelden slippe unna med å bare starte animasjoner. Du styrer retningen på den dodgen, du må sikte inn runeangrepene. Med ulike comboer om du slåss med øks, bare never eller andre våpen kan man virkelig leke seg i de to endgameverdnene Muspelheim og Niflheim. Snakker om verdener, så er det første man ser i spillet en stor bjørk, og de lett nordiskinspirerte fantasiomgivelsene føles alltid litt som fjellet her til lands, noe som var kult å se selv i Stormheim i WoW:Legion, og som er enda mer raffinert her i et stort single player spill med moderne grafikk. Verdenen er også tett. Miljøene er nærme hverandre, alt henger sammen. Litt som i Dark Souls der en enkelt dør eller stige plutselig var alt som skulle til for å sy sammen steder det har tatt deg timer å reise mellom blir det også her. Historien er en ny historie sydd inn i et rammeverk fra nordisk mytologi, og arbeidet som er gjort er grundig. I bakgrunn får du høre historier som den om Hymer og Trymskvida gjenfortalt med små vrier i retning av den overordnede historien. Det er mange av dem og ting er gjort ekstremt tro mot de opprinnelige historiene. Enkelte plot twists er litt forutsigbare, men alt er likevel godt gjennomført. Jeg har aldri noengang rørt New Game+ i noe spill, men for God of War? Kanskje. Dette var velinvesterte timer.
  17. Litt galskap nedover mot Sørlandet på E18 i dag. Ikke så tett som trafikken der ofte blir, men innmari rykk og napp med farta, og ofte nedbremsing på kort varsel. Så flere på veiskulderen med skademeldingen framme. Er godt forsikret, men om bilen taper mye verdi raskt på en unødvendig skade, så er det jo likevel litt som å sette fyr på noen kvadrat av leiligheten. Bil er mye penger hvis man ikke får solgt videre til grei pris når tiden kommer. Skikkelig sur følelse i magen nedover.
  18. Etter mye fokus på teknikk på romaskina, er fortsatt enkelte deler av takene jeg ofte gjør små feil på, testet jeg i dag 2000m. Kom meg ned i 7 min 49 sek, og er dugelig fornøyd, men fikk jo også litt blod på tann for å pushe videre. Over til noe litt annet: Barn og fysisk aktivitet/trening. Driver jo litt barneoppdragelse, og vil gjerne vite mer. Enn så lenge leker jo avkommet såpass fysisk at jeg er ubekymret, men det vil jo komme en tid når leken endres og treningen må inn mer organisert. Vet noen om noen gode bøker e.l. på dette? Jeg er nok ikke godt nok inne i treningsteori til å kunne søke opp gode primærkilder på egenhånd.
  19. En øl blir fort åtte pluss en kebab, div kaloririke hangover-cures dagen derpå og stillesitting i timesvis både under og etter inntak. Ergo kan hyppig øldrikking medføre vom. Om det finnes ytterligere mekanismer som bidrar så blir det bare toppen av isfjellet.
  20. Forsøk på å komme i forkant av kritikk for å være trans-fiendtlig i kjølvannet av J.K.Rowlings uttalelser hvis det skulle føre til en debatt av problematikken for fantasy generelt? Er jo absurd at det har vært en betalt tjeneste i utgangspunktet, men Blizzard vet jo å melke spillerne sine.
  21. Halo 2 var banebrytende. En SMG i hver hånd liksom. Hælladussan. Kunne jo egentlig bare gå nedover for spillindustrien etter det. Fra spøk til alvor så var totalopplevelsen med musikken, gjennomført vakre brett, historie med litt dybde i (selv om spillene i og for seg ikke gjorde de helt store forsøkene på å faktisk presentere den) m.m. helt hinsides filmatisk. Og så var gameplayet godt nok til å ikke ødelegge det. I alle fall i spill en og to. I spill 3 hadde nok markedet tatt igjen på mange måter. Ikke noe i veien med spillet, men da var det mer ett i mengden. 1 og 2 omdefinerte på mange måter hva AAA spill kunne være på konsoll.
  22. Kjøpte ps4s for det spillet og the last guardian på tilbud en gang. The last guardian var jo stilig, men Horizon Zero Dawn ble liksom enda et arkham-Shadow of-Far Cry for meg. La det fra meg ganske fort. La forsåvidt hele ps4en bort fram til jeg starta med God of War, men har til gjengjeld spilt det alle ledige stunder de siste par ukene.
  23. Torchlight en ga meg nok flytsone til at jeg som helt utafor ARPG-verdenen spilte i noe sånt som fem timer sammenhengende første gangen jeg satte meg med det. Ikke superdypt, komplisert eller oppslukende historiefortelling, men fengende. Ingen erfaring med serien utover det.
×
×
  • Create New...