LInnommable

Takk. Det er ingenting galt med å nevne det. Problemet er at det ikke er sentral informasjon, men gjentas som om det er det. Så hva ønsker forfatter å oppnå med dette? Fra mitt ståsted framstår det som han tror at det skal høste sympati for saken hans, og som du ser ovenfor finnes det folk som er sykelig opptatt av alt som har med jenter og sex med dem å gjøre, så han har tydeligvis lyktes med å få iallfall en person til å gå bananas. Saken er at barn og sivile ble drept. Dette var ikke et målrettet angrep på en gruppe, men Bjørnbekk insinuerer at vi skal bli ekstra indignerte fordi de fleste av de som døde var jenter (ikke barn) mellom 7-12 år. Hva som er grunnen til dette må han nesten svare på selv.

Med all respekt tror jeg at Iki og The Very End må jobbe litt med både seg selv og lesekompetansen sin. Jeg har mye sympati med venstresiden, men folk som dere gjør det vanskelig å like den.

Hva har det å si om det var jenter eller gutter? Virker som en ganske søkt måte å høste et eller annet på? Synes dette er bra, jeg. Ser virkelig utfordringen fra din side her, og du skal ha for en relativt ryddig framstilling. Problemet er når du påroper deg en moralsk pidestall, men hva eller skal man gjøre, liksom? Godt å se at du ser det viktige i det uviktige, og at du står på barrikadene her.

Det er fint å se Rune Fjeld Olsen ta bladet fra munnen, for selv om han er selve erkeeksempelet på banal kritikk, en slags spillkritikkens Birger Vestmo, har han uten tvil formet mye av diskursen om spill i Norge. Om det er mest på godt eller vondt er selvsagt en subjektiv vurdering, men jeg hadde satt pris på om man FOR EN GANGS SKYLD henvendte seg til elefantene i rommet og svarte på hva definisjonen på subjektivitet i denne sammenhengen er. Jeg forventer ikke akkurat en metafysikk, men kan man for en gangs skyld innrømme at meninger ikke eksisterer i vakuum, og at det er en grunn til at det stort sett er konsensus om hva som er bra og dårlig? Hva angår kjøpt og betalt journalistikk er det vel også uhyre meningsløst å si at "man aldri har sett noen ta betalt for". I disse Epstein-tider er det vel ikke helt det det handler om lenger? Å skrive kritikk er heller ikke et privilegium bare fordi du får gjøre noe andre gjerne ville brukt fritiden sin på mot betaling. Da gjør du noe alvorlig feil. Her trengs det fortsatt en meritokratisk tilnærming, og en vilje til å aktivt belyse andres meninger som solid funderte eller purt oppspinn. Om vi vil eller ikke forandrer verden seg, og da er det vår fordømte plikt å ta ansvar for egne meninger, og iallfall gjøre "noe" for at verden ser litt bedre ut i morgen. Som kritiker former man meninger, og man setter også føringer for hvordan meninger artikuleres ellers i samfunnet. Det er kanskje en form for ansvar der som overstyrer det man eventuelt føler på ved å få lov til å leve drømmen?

Om det er spillet eller anmeldelsen som er mest pønk er vanskelig å svare på.

Besnærende perspektiv! Jeg tror ikke det er skrevet så mye om COVID-"traumen" gjennom en Gamer-linse på norsk, og betraktningene er interessante å lese fordi de treffer en nerve, paradoksalt nok delvis fordi de er skrevet på ganske haltende norsk. Jeg tror ikke at det er en standard dere bør etterstrebe på generelt grunnlag da! Nostalgi-begrepet har mange kule konnotasjoner, og jeg tror det er verdt å tenke mer om temaet på både analytisk og følelsesmessig grunnlag.

Hmm. Hadde gjerne sett et dypdykk i det tittelen legger opp til, for dette er potensielt gull. Min opplevelse er at spill ikke egner seg spesielt godt til å rollespille romantikk, men at romantisk historiefortelling (i alle sjangre) derimot er utrolig gøy. Synes den degressive klassiske romanse-tilnærmingen som nevnte BioWare gjorde til sjangertrope er fullstendig horribel; ikke bare representerer det en spill-gjøring av det som iallfall fremstilles som nyanserte karakterer: det gjør det som regel på bekostning av intern logikk der du "spiller" spillet, og ikke rollen din. Da foretrekker jeg langt på vei den fullstendig latterlige tilnærmingen man ser i et spill som Fable, eller andre spill som bare presser en relasjon på deg og enten ber deg håndtere den eller se konsekvensene utfolde seg storpolitisk i en samfunnssimulator. Om sex er achievement unlocked, er relasjoner noe ganske annet. Fetisjering av figurer basert på design og oppførsel innad i spill kan være kult hvis man er med på vitsen, men det blir fort patetisk om man tenker at en spillkarakter er faktisk kjærestemateriale. Når man ser på... la oss si 2B fra Nier, Bayonetta eller Lady Dimitrescu fra Resident Evil 8 er det for eksempel mesterlig erotisk fetisjert design. Og selv om Sonic-universet kanskje ikke gjør det helt for meg, har det bidratt enormt mye til ideer om kinks og "skjevhet". Maria/Mary fra Silent Hil 2 representerer en for meg genuin redsel for mennesker jeg bryr meg om, satt helt på spissen. Og ICO er en ganske vellykket barnlig romanse. Det nærmeste jeg har kommet noe helt mainstream som har fungert i spillformat er relasjonen man har til Keira Metz i The Witcher 3. Det er en ganske banal sekvens, men det som fungerer, og mer her enn i mange andre spill, er at figurene du møter som ikke nødvendigvis er dine fiender har en agenda som går på tvers av din uten at den er åpenbar (sjokkerende), og å gjøre det på den måten The Witcher 3 gjør var forfriskende. Det som ikke var like forfriskende var hvordan dialogtreet låste deg inn i å drepe henne hvis du var litt for direkte i målet, men i etterpåklokskapens navn er det nok en stor grunn til at jeg husker sekvensen så godt. I det store og hele ville jeg foretrukket hvis dating i spill hadde en mer narrativ kjerne, og at all ønsketenkingen ble flyttet ut av spillet, og gjort av spillerne selv i modder, eller andre former for selvskapt innhold. Fantasien er som regel en bedre plass for erotisk innhold enn underholdning med artistiske ambisjoner. Kunstnerisk innhold skapes gjennom motstand: Ikke gjennom at drømmen din oppfylles når du trykker kryss på stikka. Med det sagt. I kveld skal jeg og dama spille det nyeste kapitlet av Scarlet Hollow, og sikkert rote litt med Stella. Tabitha er tross alt søskenbarnet vårt, og noen ting holder vi oss for gode for. Eller trenger vi egentlig det? Kan vi ikke glemme det bare for en kveld? Dessuten er det jo Valentinsdag her ute. Scarlet Hollow er fantastisk!

Jeg kan være grovt enig i at en simulator ikke nødvendigvis er et tv-spill, men så snart du begynner å strø sukker på opplevelsen, noe The Sims må sies å gjøre, er det ikke lenger "bare" en simulator heller. På den andre siden har du jo sportsspill som utgir seg for å være simulator av selve sporten, men på en eller annen måte ikke simulerer, men emulerer sporten det skal beskrive. Flight Simulator fjerner jo også konsekvensen av å gjøre noe feil, men man kan argumentere for at det bare gjør det til et opplæringsverktøy (noe Sims overhodet ikke kan sies å være). Enig i at sjangerlære kan være nyttig, men det er først når man forstår nok til å se at sjangre er kartet (og et dårlig ett) og ikke terrenget, at man kan begynne med å finne mening i det man konsumerer. Og uansett hvor mange ord du skriver, Oda, virker det som at det ikke endrer mengden innhold. Får du betalt per ord nå, eller er det ren kjærlighet?

Dette er helt hjelpeløst. Blander mange konsepter, forkler personlige meninger som 'kompetanse' og behandler subjektivitet som en etablert standard for kvalitet. Hva i all verden er du lei av? Kan man ikke like gjerne si at en film skal tilpasses blinde eller lyd skal tilpasses døve? Det er to helt ulike ting som foregår her etter mitt syn, der det ene er tilgjengelighet og det andre er nettopp vanskelighetsgrad. Å forene de to konseptene handler først om teknologi, og så om kunnskap/ferdighet: ikke om en slags mellomting der hele verden kan få sin subjektive drøm oppfylt fordi den er 'deres drøm'. Du kan jo prøve å stille deg spørsmålet: Hvorfor har vi i det hele tatt et Munch-museum? Jeg kan garantere deg at svaret ikke er "fordi kunst er subjektivt, og smaken er som baken."

For en gripende tekst! Jeg tror mye handler om at spill ikke bare er tidsfordriv mesteparten av tiden, men at det også er en ineffektiv måte å kommunisere på. Det spill gjør virkelig godt er å simulerende aspekter av virkeligheten, og litt for ofte betyr det at man tar snarveier, og tilsetter kunstig søtning for at det skal føles mer givende. Man må gjerne legge ut i øst og vest om spill og kultur, men jeg lener mot at spill per definisjon nesten er lavkultur: og at den rollen de bør spille har mer til felles med å løse sudoku eller kryssord enn å gi skjellsettende opplevelser. På den måten er det kanskje like greit å legge dem til side når andre forpliktelser hoper seg opp, og så kan man heller pensjonere seg og behandle dem som det tidsfordrivet de er på et senere stadium av livet. Å kunne spille med barnebarnet høres jo egentlig ganske fint ut.

Eviterno er faktisk en boss jeg ikke tok, så kudos for det! Problemet for meg var hvordan den første fasen er skikkelig kjedelig, men fortsatt tar lang tid å komme igjennom. Gjorde det et par ganger, bare for å bli (så godt som) one-hitta i andrefasen, og kom frem til at jeg faktisk ikke gadd å finne ut av angrepsmønstrene hvis jeg måtte gjennom "transportetappen" et titalls ganger for å ha en sjanse. Var ikke så veldig fan av Blasphemous 2 heller, så det hjalp ikke på motivasjon eller moral. Plattformsegmentet før bossen er ganske kult da, og har en litt mer fornuftig konstruert vanskelighetsgrad!

"Eller sitter jeg bare og bekrefter Albert Einsteins definisjon av galskap?" Einstein har såvidt meg bekjent aldri kommet med noen definisjon av galskap. "Sjelsettende" er ikke et ord. Hvis du mener skjellsettende bruker du det også litt feil, tror jeg. Har fått Silksong-forbud inntil videre på hjemmefronten, men trooor jeg gleder meg. Vanligvis liker jeg å pirke i tv-spill, sånn at detaljene sitter sånn noenlunde, og syntes Hollow Knight var litt for enkelt (sideinnholdet snakker vi ikke om). Nok av ting jeg har slitt med, bevares, som den ekstremt idiotiske (og geniale) sistebossen i Metal Gear Rising eller Promised Consort Radahn i Elden Ring, men hadde aldri egentlig så mye imot dette i 2D siden kameraet som regel henger med. Aldri beveget meg inn i kaizo-territorium da, så hvis dette er så slemt tror jeg at jeg lider samme skjebne som deg. Men: Har alltid syntes at reisen er mer interessant enn at man absolutt skal fullføre noe. Sjeldent jeg "platinumer" noe som helst, og jeg prøver å huske at uansett hvor flink du tror du er i tv-spill, så er det sannsynligvis noen som er mye flinkere enn deg.

Fint skrevet. Kondolerer til alle som har vært påvirket av dødsfallet. ... På siden: Liker at Gamer trekker dette fram, og håper dette er begynnelsen på at norsk utvikling dekkes bedre (på godt og vondt). For en som er middels interessert og har hørt om Ravn og deres produksjoner, hadde jeg null kunskap om hva Stine Wærn gjorde, eller en gang hvem hun var før nå. 😮

Og fortsatt like sjokkerende lite gjennomtenkt. Den bygger et slags kvasiargument rundt noe ingen egentlig mener med mindre man virkelig legger vrangsiden til, misforstår begrepet "objektiv" på en måte som nærmest virker skapt for å fremmedgjøre lesere, og kommer med den helt urimelige påstanden at å skrive om noe betyr at du nødvendigvis må ha en "interesse" for det. Jeg har mye respekt for Froholt, men den teksten burde ikke brukes som bevis for noe som helst. Som en mening er den helt grei, men som en redaksjonell linje er den latterlig. Jeg kunne gått igjennom den påstand for påstand, men det hadde blitt et mareritt av en tekst. Objektivitet betyr mange ting i ulike kontekster, og det har aldri vært noe konsensus om hva en objektiv virkelighet egentlig er. Det som imidlertid enkelt kan hevdes er at vi som mennesker har en felles virkelighet, så hvorfor det med objektivitet har blitt den kjepphesten det har blitt er et spørsmål som i seg selv burde skrives om. Objektivitetsforventningen handler ikke "bare" om journalistisk subjektivitet: det handler også om vitenskap og filosofi; og at tv-spill er et artefakt som består av tall i ordets ytterste konsekvens. Det handler også om at ordet hadde en helt annen betydning blant spillinteresserte allerede før man konstruerte denne stråmannen. Jeg tror de fleste kan være enig om at å være subjektiv i denne konteksten har noen del-antonymer -- Upartisk, analytisk, forståelig, rettferdig, fakta-relevant, konsensus-reflekterende osv. Disse ordene har svært lite med journalistisk subjektivitet å gjøre, så er det egentlig det man etterspør, eller er det noe helt annet? Hvis en juridisk dommer kan forsøke å være objektiv i sin dom kan en spillanmelder jaggu også gjøre det. Jeg tror ikke det er veldig mange som tror at virkeligheten vår ikke er subjektiv, men dette ordkløveriet kan man jaggu holde seg for god til uavhengig av om man driver med journalistikk eller ikke.

Vanskelig å være uenig i denne påstanden, men det er for meg en separat sak. For et klikkbasert medie er det ganske tøft å bli nektet tilgang til oppfølgere også, og i mange tilfeller er det jo slettes ikke sant at en oppfølger er "mer av det samme." Noen ting tåler tidens tann bedre enn andre, og andre ting igjen forandrer fundamentalt gameplay. I forhold til Youtube og Twitch kan det vel knapt sammenlignes med litterære, journalistiske medium: Jeg er iallfall ute etter noe helt annet her enn der. Men at Gamer er ensartet på spillene de anmelder er jeg helt enig i.