LInnommable

Eviterno er faktisk en boss jeg ikke tok, så kudos for det! Problemet for meg var hvordan den første fasen er skikkelig kjedelig, men fortsatt tar lang tid å komme igjennom. Gjorde det et par ganger, bare for å bli (så godt som) one-hitta i andrefasen, og kom frem til at jeg faktisk ikke gadd å finne ut av angrepsmønstrene hvis jeg måtte gjennom "transportetappen" et titalls ganger for å ha en sjanse. Var ikke så veldig fan av Blasphemous 2 heller, så det hjalp ikke på motivasjon eller moral. Plattformsegmentet før bossen er ganske kult da, og har en litt mer fornuftig konstruert vanskelighetsgrad!

"Eller sitter jeg bare og bekrefter Albert Einsteins definisjon av galskap?" Einstein har såvidt meg bekjent aldri kommet med noen definisjon av galskap. "Sjelsettende" er ikke et ord. Hvis du mener skjellsettende bruker du det også litt feil, tror jeg. Har fått Silksong-forbud inntil videre på hjemmefronten, men trooor jeg gleder meg. Vanligvis liker jeg å pirke i tv-spill, sånn at detaljene sitter sånn noenlunde, og syntes Hollow Knight var litt for enkelt (sideinnholdet snakker vi ikke om). Nok av ting jeg har slitt med, bevares, som den ekstremt idiotiske (og geniale) sistebossen i Metal Gear Rising eller Promised Consort Radahn i Elden Ring, men hadde aldri egentlig så mye imot dette i 2D siden kameraet som regel henger med. Aldri beveget meg inn i kaizo-territorium da, så hvis dette er så slemt tror jeg at jeg lider samme skjebne som deg. Men: Har alltid syntes at reisen er mer interessant enn at man absolutt skal fullføre noe. Sjeldent jeg "platinumer" noe som helst, og jeg prøver å huske at uansett hvor flink du tror du er i tv-spill, så er det sannsynligvis noen som er mye flinkere enn deg.

Fint skrevet. Kondolerer til alle som har vært påvirket av dødsfallet. ... På siden: Liker at Gamer trekker dette fram, og håper dette er begynnelsen på at norsk utvikling dekkes bedre (på godt og vondt). For en som er middels interessert og har hørt om Ravn og deres produksjoner, hadde jeg null kunskap om hva Stine Wærn gjorde, eller en gang hvem hun var før nå. 😮

Og fortsatt like sjokkerende lite gjennomtenkt. Den bygger et slags kvasiargument rundt noe ingen egentlig mener med mindre man virkelig legger vrangsiden til, misforstår begrepet "objektiv" på en måte som nærmest virker skapt for å fremmedgjøre lesere, og kommer med den helt urimelige påstanden at å skrive om noe betyr at du nødvendigvis må ha en "interesse" for det. Jeg har mye respekt for Froholt, men den teksten burde ikke brukes som bevis for noe som helst. Som en mening er den helt grei, men som en redaksjonell linje er den latterlig. Jeg kunne gått igjennom den påstand for påstand, men det hadde blitt et mareritt av en tekst. Objektivitet betyr mange ting i ulike kontekster, og det har aldri vært noe konsensus om hva en objektiv virkelighet egentlig er. Det som imidlertid enkelt kan hevdes er at vi som mennesker har en felles virkelighet, så hvorfor det med objektivitet har blitt den kjepphesten det har blitt er et spørsmål som i seg selv burde skrives om. Objektivitetsforventningen handler ikke "bare" om journalistisk subjektivitet: det handler også om vitenskap og filosofi; og at tv-spill er et artefakt som består av tall i ordets ytterste konsekvens. Det handler også om at ordet hadde en helt annen betydning blant spillinteresserte allerede før man konstruerte denne stråmannen. Jeg tror de fleste kan være enig om at å være subjektiv i denne konteksten har noen del-antonymer -- Upartisk, analytisk, forståelig, rettferdig, fakta-relevant, konsensus-reflekterende osv. Disse ordene har svært lite med journalistisk subjektivitet å gjøre, så er det egentlig det man etterspør, eller er det noe helt annet? Hvis en juridisk dommer kan forsøke å være objektiv i sin dom kan en spillanmelder jaggu også gjøre det. Jeg tror ikke det er veldig mange som tror at virkeligheten vår ikke er subjektiv, men dette ordkløveriet kan man jaggu holde seg for god til uavhengig av om man driver med journalistikk eller ikke.

Vanskelig å være uenig i denne påstanden, men det er for meg en separat sak. For et klikkbasert medie er det ganske tøft å bli nektet tilgang til oppfølgere også, og i mange tilfeller er det jo slettes ikke sant at en oppfølger er "mer av det samme." Noen ting tåler tidens tann bedre enn andre, og andre ting igjen forandrer fundamentalt gameplay. I forhold til Youtube og Twitch kan det vel knapt sammenlignes med litterære, journalistiske medium: Jeg er iallfall ute etter noe helt annet her enn der. Men at Gamer er ensartet på spillene de anmelder er jeg helt enig i.

Det fortjener iallfall mer enn en trekk på skuldrene. Verdt å huske på at spillpressen forsvarer sin eksistens med muligheten til å rapportere som tradisjonelle anmeldere, men det virker som man ikke har noe realistisk pressmiddel å komme med, så da kan utgiverne med mye markedsmakt (også Team Cherry) ta seg friheter som ville vært tilnærmet utenkelig i for eksempel filmbransjen eller bokbransjen. Man ser det jo også med at noen utgivere velger bort nettsider de mistenker vil være negative til spillene deres, og jeg har inntrykk av at selv om de verste smøreturene har forsvunnet, blir man fortsatt i ganske stor grad "oppfordret" til å være positiv. Det blir selvfølgelig ikke bedre av at de fleste anmeldere "bare" er entusiaster, mange ikke en gang fast ansatte, og at relevant utdanning som regel mangler. Det er jo mer et strukturelt problem som er enkelt å utnytte. Vet ikke hvordan en spillside som Gamer står pressemessig (antar at de tar samfunnsoppgaven sin seriøst), og å styre unna seriøs journalistikk er et demokratisk problem også i denne sammenhengen, som man dessverre ser mer og mer av over hele linja. For meg er det en prinsippsak at spill både skal anmeldes og at anmeldelsene holder en høy kvalitet, så setter lite pris på at man manipulerer bort såkalte portvoktere for av Vox Populi skal føle at festen deres ikke blir spolert. Dette minner litt for mye om fascistisk tankegods til at jeg er komfortabel med det, og selv om Silksong bare er et spill er anmeldere en like vital del av spillkommunikasjon som utviklerne som står i fare for å miste jobben er det. Det er for øvrig også et poeng. Hvis nisjesider skal overleve (som jeg antar vi setter pris på) må de nesten få gjøre jobben sin. Å være en anmelder er også et levebrød, og uavhengig om man mener at personen er flink nok eller ei er vi jo alle avhengig av en inntekt. Dermed må man nesten stole på at Olimb (og andre) vet hva han snakker om. Hvis ikke er jo selve ideen bak en spillside som Gamer meningsløs.

Jeg tror jeg tok ved en gitar en gang i tiden, som en del av musikkskole for barneskoleelever, men den gangen resulterte det i uløselige konflikter som har fått meg til å holde unna instrumenter så langt det lar seg gjøre siden. Det nærmeste jeg har vært å bli en gitarhelt var da jeg skrev en oppgave om Gitarkameratene i tiårsalderen, uten innlevelse. Senere forstod jeg at musikk er en av de enkleste måtene å distingvere seg på, så jeg tok noen runder med diverse ting som var vanskelige å bli klok på, før jeg landet relativt trygt i den alternative mainstreamen. For meg er det både positivt og negativt at spill som Fortnite tar gamle slagere tilbake. Jeg merker på den minste av brødrene mine (også lærer, men med kort erfaring) har en for meg uforståelig fokus på at en sang er en "banger", og samtidig som populærmusikk enten har blitt dårligere eller mer uforståelig for meg tror jeg at ungdommen har godt av litt motstand på den kulturelle fronten. Det er definitivt rom for musikk, men å løsrive den fra konteksten er egentlig litt synd. Hvis den vekker nysgjerrighet, bevares, men å si at en sang er bra er ikke helt det samme som å sette seg inn i en diskografi eller høre en hel plate og plassere den i en bølge, eller se den som en innovasjon, stagnasjon (eller regresjon) for en bestemt type musikk. Kall meg gjerne gammeldags... Så jeg vet ikke: Konsum er neppe bra, men å sette seg inn i ting er sikkert det. Da kan man forstå mer av andre og seg selv, eller i det minste forsøke på det. Ellers blir det jo bare name-checking, som er noe av det mest uinteressante jeg kan tenke meg. Jeg vet ikke om Fortnite bidrar til fordummelse eller ei (sannsynligvis ikke), men jeg håper at klassiske sanger fra alle sjangre får en litt mer seriøs behandling enn å bli ukens dans eller hva man nå enn skal kalle det. Uansett er dette et perspektiv jeg kan sette pris på, og som leser delvis har savnet.

Ville personlig ikke gradert kort før de ligger på rundt 10k. Ofte er det noe man gjør for egen del, så ser logikken, men rent økonomisk gir det ikke mening.

Jeg er visst blitt så gammel at jeg nesten ikke plukket opp det som på fagspråket kalles et rødt flagg. Dating og samlemani bør etter mitt syn holdes atskilt, selv om jeg kanskje også er gammeldags på den måten. Satirisk kunne det kanskje fungert, men synes det har vært litt for mye fokus på spill-aspektet ved forhold i de fleste former for media. Ikke at det er noe galt med lettbeint polyamori i seg selv. Det blir bare litt slitsomt når forhold og relasjoner behandles som sideoppdrag, eller du får beskjed om at et trofé er på vei i posten siden du har vært gjennom hele laget. Prøvde sånn halvveis å bli klok på visuelle romaner en gang i tiden, også de med kjærlighetsfokus, men de slo meg som ineffektive i historiefortellingen, og rett og slett kjedelige. Det har vært noen unntak da, og de siste årene har jeg fulgt tett med på Scarlet Hollows eskapader (skaperne av Slay the Princess har et gigantisk hovedprosjekt som også har mye dating gående i seg). Personlig er det mer fascinerende å utforske få spennende relasjoner enn mange løse, og et spill som bare fokuserer på mengde høres ikke spesielt appellerende ut. Håper allikevel denne og andre litt snålere sjangre får lupen rettet mot seg fra tid til annen. Blir ofte litt oppgitt av hvordan store spillsider stort sett forsøker å dytte store produksjoner av ymse kvalitet etter oss, mens man ofte må på Youtube for å finne smale kanaler. Det er der jeg tror spill som gjør forskjell for noen eksisterer.

Slik jeg tolket artikkelen så handlet den om en spiller som har fått en god opplevelse av spillet og som deler de umiddelbare følelsene og reaksjonene. Noe slikt opplevde jeg da jeg kjøpte spillet Dying light for mange år siden. Da var det sommersalg og jeg hadde ferie. Jeg var klar for et åpen verden spill, men visste ikke hva jeg ville spille. Adrenalinkicket jeg fikk etter den første natten med super zombiene og en heseblesende flukt i mørket har satt sine spor. En av grunnene til at Dying light 2 aldri ble noen slager hos meg. En annen gang var da jeg vant den første krigen i Europa Universalis 4 og denne musikken ble spilt mens krigen foregikk. Det var i det øyeblikket jeg forstod begreper som "attrition" og "carpet siege". Jeg ble så ivrig at jeg rett etter leste meg opp om alt om krigføring i spillet. March on Granada - nostalgi: Joda, men det jeg opplever det som er en mening som skribenten har null belegg for, som er en skamløs appell til alle som mener det samme som han. Dette er jo bare ekko-kammer på speed; og en journalistisk fallitterklæring. Din korte oppsummering har iallfall litt innhold, der du kan strekke deg til å si at du ønsker å formidle noe. Den er imidlertid ikke publisert på hovedsiden heller. Istedenfor får vi her en rekke påstander med null belegg fra en person som åpenbart ikke vet hva hen snakker om. Det er bare subjektivt om noe er bra eller ikke, og du må gjerne si at å skrive om spill ikke er objektivt, men det kan i det minste ha en slags logisk sammenheng sånn at det er mulig å følge. Jeg er en rasende elitist, som i spillsammenheng betyr svært lite, og jeg stoler ikke på at noe blir sant hvis nok personer sier det, og spesielt i denne industrien. Man kan gjerne mene at noe har kredensialer, men da er det en minimumskrav at man har en form for spesialisert kunnskap hvis man går til en nyhetskilde for å få det publisert. Det kan gjerne være en personlig vinkling, som Gamer har vært inne på med historiene om folk som fikk glede av spill i vanskelige perioder, men er dette engang det? Nei, det er en haug med påstander forfatter har null belegg for å komme med (bortsett fra at Clair tydeligvis er enkelt å mene noe positivt om), og som det aldri kommer et spor av logisk argumentasjon for. Pathos er en del av retorikk, men du kan ikke basere argumentasjon på utelukkende det. Da kan du like gjerne hevde at Grandiosa er den beste maten som eksisterer. Men hva betyr det? Sannsynligvis at du ikke har spist veldig mye spennende. Det er det jeg sitter igjen med her.

Ikke for å ødelegge Resident Evil-entusiasmen, men hva er egentlig referanserammen her? Det står absolutt ingenting om hva som gjør spillet bra, hvis man ikke legger godsiden til og sier at band som ikke en gang er nevnt ved navn gjør musikken bra, eller sier at å namedroppe Elden Ring eller Zelda automatisk gir status. Nysgjerrig på dette, men uten en antydning til forståelse av hva som foregår her blir det vanskelig å se noe annet enn at en tilfeldig person som kan skrive norsk mener dette er det beste spillet som er laget. Hva i all verden betyr det? Synes herr redaktør Olimb prøver å gjøre mye bra for Gamer, men her skorter det igjen på utførelsen. Jeg sitter ikke igjen med noe annet enn en panegyrisk hyllest fra en anonym person med null kredensialer, som ikke gidder å prøve å forklare hvorfor Claire er et bra spill. Hvis du er enig, bevares, men det er jo null substans her.

En dårlig artikkel fungerer utmerket som en dårlig artikkel også. Den blir dessverre ikke bedre av den grunn.

Man må dypere ned i forbruksvaner for å finne svar her, og som noen over meg er inne på kan dette gjøres på en mer interessant måte enn å komme med et hjertesukk over kapitalismen og sånt. TV-spill er svinbillige, og de er lavstatus. Jeg tror det er en relativt stor sammenheng mellom disse to tingene, som gjøres verre av at store deler av industrien baserer seg på "innhold". Måten vi forholder oss til dem på er basert på at det ikke er et fysisk produkt lenger: det har ingen monetær verdi å ha et gigantisk spillbibliotek på Valves servere, og når man først bruker penger på ingenting: Hvorfor ikke bruke mer penger på ingenting i form av kosmetiske forandringer/tilpasninger? Det er iallfall en statusmarkør i en subkultur som er sykelig opptatt av å legge seg opp i hva de har rett på, hva de fortjener, hva andre liker, hva andre bør like, og hva ekte gamere ønsker å betale penger for. Med hånlige begreper som whales, casuals og dei/woke gjør vi til og med narr av våre egne som er dumme nok til å ha denne hobbyen. Hvis vi ikke heller velge å true dem på livet da. Ingen kultur er bedre enn hvordan den behandler utsatte og marginaliserte grupper, så her har vi virkelig lyktes med å starte en kulturkrig jeg håper alle som har noe å gjøre med tiden sin himler med øynene over. Pust dypt og innse at livet er for kort til dette tullet. En hobby som har lav sosial kapital og samtidig er en luksusvare uten reell monetær verdi brukes til å aktivt manipulere de mest naive av oss til å tro at underholdning aldri har noe med politikk å gjøre. Samtidig hundser vi utsatte mennesker. Hvor er det vi har tenkt oss hen? På Steam-salget med Furevik, kanskje?

Dette er jo helt hysterisk siden det er ganske tydelig i bøkene at Ciri ikke er "spesielt" pen (iallfall som barn).

Som å sette en tone for debatter er tekster som denne utrolig viktig, og noe jeg tenkte mye på før. Jeg skjønner grunntesen din, men om vi skal utforske hva som faktisk foregår er det mye mer komplekst enn denne teksten forklarer det. La meg først sette premisset som jeg tror er utslagsgivende for hvordan vi snakker om spill per dags dato: Ideen om at det finnes en forfatter. Dette premisset har sin rot både kollektivt og individuelt, men med den moderne romanen ble det fort tydelig at å knytte et navn opp mot et produkt var effektiv markedsføring. Ikke bare kunne man selge romaner som noe mer personlig, men ettersom kritikk ble en stadig større del av den offentlige diskursen åpnet man dører til å ikke bare snakke om romanen, men hvordan romanen stod i forhold til det levde liv. Gi det noen hundre år, og vi står der med filmen, som også kan kalles et narrativt medium. Lenge er det "bare" underholdning, og så revolusjonerer en liten gruppe franske filmskapere landskapet idet de begynner å snakke om auteurer: filmskapere som også er forfattere fordi de tar så mange avgjørelser som er viktige for filmen at eierskapet kan kobles til navnet deres. For tv-spillet dukker det samme problemet raskt opp. Tidlig i industriens historie blir spillskapere knapt nevnt med navn, og må legge inn easter eggs for å i det hele tatt vise hvem som har laget spillet. Produksjonene blir større, og denne tilnærmingen fortsetter. Selv i dag når vi vet at å lage spill ofte krever hundrevis av mennesker er rulleteksten ikke bare en ettertanke, men helt uforståelig for alle andre enn industri-kjennere. Hva gjør de ulike folkene? Hvor flinke er de? Hvor mye av jobben gjør de? Ingen utenfor produksjonen vet, og med unntak av noen få navn som er blitt allemannseie fordi de kan knyttes opp mot noe auteurlignende, tror jeg selskaper bevisst ødelegger for flinke folk for at for eksempel BioWare eller Rockstar skal være merkevaren. Da er det mye enklere å erstatte "dronene" som bare gjør det de får beskjed om. Vel, faktum er at disse dronene er mennesker med egne liv, men fra store selskapers perspektiv er det ikke sånn. Det er enklere å manipulere oss slik de opererer nå, og enklere å kontrollere arbeidsstyrken, og ta fra dem rettigheter. Her kommer også forfattere inn. Her må jeg skuffe deg med at problemet ikke er spillindustrien per se, eller at feil personer skriver et spill: Det er at å skrive fortsatt er en relativt ærefull tittel, og kombinert med hvor dårlig å skrive som komité fungerer tror jeg ikke at å få inn wannabe-skribenter vil løse noe som helst. De spillene som FAKTISK er bra skrevet er enten resultatet av en auteur som fokuserer på skrivedelen av produksjonen, eller en mer integrert tilnærming der skribentene aktivt er med på å utforme spillet fra starten av. Istedenfor å få noe personlig, noe som forteller oss noe om livene våre, får vi mekaniske øvelser. Det kan skrives godt i spill, det finnes det eksempler på, men det er ikke en komite-jobb der man går inn i etterkant og fikser noe. Det eneste resultatet av det er de heller latterlige forsøkene på mangfold vi ser nå; elendig skriving som toppes med helt upassende tokenisme fordi det er sånn det skal være. Den eneste løsningen jeg ser her er at folk som ønsker å skrive om spill forstår mye av produksjonsprosessen, og blir en integrert del av et lite team så tidlig som mulig. Siden store utviklere ser ut til å bevisst motarbeide at dette skjer, er det helt nødvendig at mindre utviklere tar den mer narrative delen av spilldesign på alvor, og ikke tvinger de som skriver til å multitaske, men som det er nå er ikke store produksjoner et sted man ønsker å være hvis man skriver om spill. Ingen trenger uansett døgenikter som Cage, Levine eller Hauser. De skriver ikke bare fra elendig til middelmådig: De bruker aktivt auteur-ideen for å manipulere både de som kjøper spillene deres og sin egen arbeidsstyrke: og er som sådan bare en del av en falleferdig industri. La den falle, sier jeg. Jeg liker også en del tidlig skriving av enklere spill, og shout out til hen som nevnte Crosscode! Det spillet hadde jeg det gøy med. Eksempler på mer detaljerte jobber som fungerer: Oversettelsen av Vagrant Story eller Earthbound, og loggene i Resident Evil. Planescape: Torment som forgjenger til Disco Elysium er også et åpenbart eksempel som har forsvunnet litt. Det er kort sagt mye fra den tiden som ikke bare er bra; det passer også kildematerialet I dag synes jeg Owlcat er relativt flinke (og oversette), Ice-Pick Lodge er veldig interessante, jeg likte en del av skrivingen i A Plague Tale som var det spillet jeg spilte sist, selv om alt ikke fungerer... Så det finnes eksempler på utviklere som gjør en ok+ jobb, bevares. Jeg tror bare ikke industrien sånn den ser ut i dag har så mange andre løsninger enn å spise seg selv sånn at andre kan gjøre en bedre jobb med både mennesker, historier og spilldesign. Ser at dette ble ganske kaotisk, men jeg har som sagt hatt mange tanker om temaet!