Willa_C

^ Tror du egentlig digga den

Alt av Erik & Kriss.

Ja. To guttevalper som står og drar seg i skrittet og fremfører sine middelmådige tekster foran en skokk med unger

Hunden til moren min raper som et mannfolk etter at hun har spist

Uriah Heep - Sweet Freedom

Er så smertefullt at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg. Føles ut som kniv i hjertet, og jeg klarer ikke å dra den ut. Sitter på rommet og lurer på hvordan jeg skal komme meg gjennom dagen. Har noen erfaring om hvordan jeg skal klare å bearbeide dette? Er så sliten av å gråte, men smerten demper seg ikke.

Husk at den første tiden etter et dødsfall er den verste og mest intense. Ting blir bedre etterhvert skal du se. Kondolerer forresten.

Øhh. Du får ta deg en tur til legen da vet du. Men tror heller det er reaksjoner på den katta, som du nevnte. Bra formulert innlegg forresten :-)

I går så jeg Mamma Mia på DVD og det er det verste jeg noen sinne har sett.

^ Jo da, men man må bare lære seg at døden er en naturlig del av livet. Istedenfor å grue deg til at de skal bli borte så må du sette pris på at du har de hos deg nå.

Pappa dør mest sannsynlig i løpet av natten. Vet ikke hva jeg skal gjøre. Hvor jeg skal gjøre av meg. Har ikke lyst å gråte med de andre. Mest lyst til å være for meg selv. Gruer meg til begravelsen. Hater å gråte foran så mange. All medlidenheten. Har bare lyst til å rømme fra alt, og sørge for meg selv.

Hvordan vil det bli å ikke ha ham der når jeg vokser opp. Er 20 år nå. Aldri spille gitar sammen mer. Ikke ha ham der når jeg får meg utdanning. Kjæreste. Barn. Jeg klarer ikke helt å se for meg å aldri se ham igjen. Jeg har hatt en drivkraft å bli en like god musiker som ham. Når vil han ikke være i live til å se det. Alt mister mening. Ene halvdelen av livet mitt forsvinner med ham. Vil være uutholdlig å bære kisten til gravlunden.

De andre respekterer nok at du helst vil være for deg selv akkurat nå.

Gjør meg trist å lese det du skriver, husk at det er mange på dette forumet som er gode lyttere og som du kan snakke med hvis du føler for det. Av og til kan det være godt å snakke med noen du ikke kjenner, noen utenforstående.

Kan nevne at broren min har vært der, og han mener også at det ikke er noen grunn for meg å dra om jeg ikke selv vil. Hun har ingen glede av at jeg er der liksom.

Bra Karlson. Dette skal du ikke ha dårlig samvittighet for.

At det går ann! Dra og besøk henne; har du gode minner fra før er det de du vil huske, drar du ikke vil du angre.

Ta å chilln litt da. Selv om enkelte ikke makter å se en man er glad i i dårlig forfatning er det da ikke dermed sagt at man ikke bryr seg om vedkommende. Kjenner mange som faktisk har angret på at de har tatt det siste besøket. Det være seg i forbindelse med bortgang hos både dyr og mennesker.

Den føltes som en kniv i hjertet - du gleder deg til å se en person, og hun gir samme inntrykk, når det går galt virker det som du er eneste som genuint bryr deg, og når du blottlegger deg - så avvises du som en kald isbit smelter i helvete...

 

Ikke for å snoke, men hva skrev du i mailen til henne?

 

Jeg må si jeg har vært i omtrent samme situasjon som deg, da jeg gledet meg til å se denne jenten, jeg fikk signaler på at hun var interessert, men så plutselig ble hun "kald" og brukte en hel dag, og ofte mer, på å svare på en melding, når hun brukte toppen en time før. Dette var da rett før jeg skulle besøke henne der hun bor, men etter en del snakking på msn om hvordan jeg hadde opplevd situasjonen, hadde hun egentlig ikke noe særlig forståelse for at det kunne tolkes dithen at hun var interessert i noe mer enn vennskap og ble verre å ha med å gjøre, så da så jeg bare at jeg dropper det besøket og nå vet jeg ikke helt hvor jeg har hun.

 

Jeg gjorde også noe av det samme som deg, bare at jeg ikke skrev det i en mail, jeg bare snoket litt på msn mtp sånn "hva skjer med" ditten og datten og hva vil du med dette osv?

 

Det førte egentlig ingensteds hen bortsett at jeg fant ut hva hun syntes om meg da, og var sikker på hva hun mente, og ellers ble helt bestemt på at jeg droppet den turen ned til hun som vi hadde snakket om og omtrent planlagt i 1 måneds tid.

 

Litt rart, men jeg opplevde det som at hun plutselig "snudde", men i følge hun selv så gjorde hun aldri det, hun var aldri "sånn og sånn" (interessert på den måten)

 

Ellers til dere andre folk hvordan skal man tolke det at en person sier noe sånt som "satt faktisk akkurat og tenkte på deg"? (sendte bare en random melding, husker ikke helt hva jeg skrev)

 

Og i tillegg da jeg skal studere det som hun skal, bare i Norge, med en gang jeg nevnte dette så var det sånn "ja, du skal studere x fag du ja, kanskje du får interessen for det og flytter til Danmark og kan studere her sammen med meg?" Det kom liksom med en gang jeg nevnte at jeg skulle ta det faget som hun også skal ta, bare i Danmark.

 

Fulgt av en fin ramse smileys... er ikke det litt rart veldig overivrig å si noe sånt?

 

Jeg har nok fortalt denne historien en million ganger før akkurat i denne tråden men jeg kan si såpass at vi på slutten av skoleåret ikke var bestevenner, som jeg mener er omtrent eneste måten man kan bruke noe sånt som dette til guttevenner uten å antyde noe annet.

 

Hva sier folket?

(slapp av, jeg har gitt opp det prosjektet for lengst, bare trenger feedback)

Dere gutter har en lei tendens til å finne dere i alt mulig. Bare dropp jenta, det er mitt svar til både deg Xtra og Christian86. Jenter kan være iskalde iblant.

...aldrig hatt noen kontakt med duden, eneste er at jeg er litt sånn venn med noen damer han kjenner(...)

Der har du det. Han er vel sjalu eller noe. Ikke bry deg om han.

Hei. Jeg tok en tattoo i utlandet og ønsker og bygge på den. Jeg syntes tattoen er helt grei men lurer på hva jeg kan gjøre for og forbedre den? den er i grunn kjedelig, så nå vil jeg bygge på den i norge da jeg trenger inspirasjon. siden jeg bare har en tattoo og ønske å få den større ;D så lurer på om det var noen hær som har litt erfraing med slikt, og kansje kunne hjelpe meg. Jeg har tenk meg en god del større tattoo denne gangen

 

Hvorfor valgte du nettop denne i utgangspunktet? Uoriginal og ikke akkurat noe man sitter og ser på i timesvis.

Da er vi enige da Amanita Muscaria. Fikk bare følelsen av at du mente det var helt OK det han skrev

Jeg er manisk depressiv, og går på to ulike medikamenter for å stagge sykdommen. Men går det an å kreve fra psykiater at hun fjerner disse medisinene? Jeg har lyst til å prøve uten. Spesielt etter at jeg begynte på den siste, som er en antidepressiv. Det er akkurat som om jeg er blitt så tom. Tror ikke andre synes det, men det er slik jeg føler det. Her en dag gikk jeg ut og spiste fem revebjelle-blomster. Jeg ble kvalm, og følte meg uggen, men det skjedde ikke noe mer (heldigvis, får en kanskje si). Jeg føler at jeg har mistet sperrene mine.

Slutt med de

Man kan ikke sammenligne problemer, noe som er tøft for en behøver ikke og være tøft for en annen person.

Det er nå greit. Men synes du det er en allright måte å svare en stakkars faen på?

Ikke for å være støgg... men årsaken til alle dine problemer er KVISER?!

 

Fy skam ... jeg skal jaggu ikke legge ut om alle mine utfordringer hittil i livet. Folk ville tro jeg var DAU.

 

Bare for å gi et lite spark... jeg er født med et sjelden syndrom, har bodd mye på sykehus, osv osv ... mobbing skal jeg ikke nevne engang... og i dag, TAKKET VÆRE MIN EGEN INNSATS (goes out to all EMOS out there) lever jeg et fantastisk godt liv med full jobb, leilighet og samboer til tross for mine utfordrninger her i livet.

 

merk... TAKKET VÆRE ___min egen innsats__ . Jeg har syns mye synd på meg selv, men det har ikke hjulpet _noe som helst_. Det NYTTER ikke å gnåle, det eneste som hjelper er å engasjere seg.

Unnskyld at jeg bryr meg men får ikke folk lov til å skrive her om de ikke har hatt det like tøft som deg..? Hvem er du til å si "fy skam", han sier jo at han sliter mye på grunn av dette. Har selv hatt samme problemet, hele trynet fullt av byller, kviser og gud vet hva i mine ungdomsår, og det er ikke kult når du er ung og usikker som denne fyren tydeligvis er. Er det ikke tillatt å klore ned tankene sine i denne tråden om man ikke har det så-og-så ille? Det blir så teit å fyre sånn

Hvorfor havner man på "lukket avdeling" egentlig? Er det ikke bare slik at man blir tvangsinnlagt om nær familie (som en bor med, f.eks. mor/far eller mann/kone) forlanger det? Eller kanskje også om man har begått alvorlige forbrytelser og blir idømt sikring?

 

Kan en psykolog eller psykiater tvangsinnlegge en pga ting man forteller til vedkommende om f.eks. lyst til å gjøre alvorlige ting mot andre eller seg selv?

Man kan legge seg inn frivillig.

Som oftest er det en tilgjengelig psykiater som avgjør tvangsinnleggelse.

hm - moralen på jobben; aldri bli sykemeldt - sjefene skal overprøve deg til tusen og si "hvis du ikke føler deg syk burde du være på jobb osv" og "det er da ikke noe, du er sikkert på jobb i morgen"....forandringen i toneleie var markant når jeg ringte og sa jeg var sykemeldt resten av uken - så kald, han som visste så godt problemet hadde ikke noe råd for å bli bedre....han ville ikke ha meg frisk, han ville bare ikke måtte betale for skaden de skapte selv.

 

Det at de tok fra meg vakten i helgen, selv om jeg var frisk til fredagen etter kuren i følge legen så sjefen bort i fra, han var redd hva de andre skulle tenke. Ja, gud forby de skulle føle noe når jeg blir syk med slitasjeskader og stress sjefene skapte ved å motarbeide meg hele tiden....gah, idioter

Sånn er det å være psykisk syk i kongeriket Norge, Christian. Nordmenn er så iskalde og usympatiske.

DudeUlf: Det er viktig at du sosialiserer deg, selv om du kanskje ikke orker.

Mannfolk som kommer og skal betale varene, vi sitter i to kasser, og begge er ledige akkurat da.

Sier på en slesk måte: Hvem er billigst av dere to da..

Hahahaha! Dagens

Det visste jeg ikke. Har hemmelig nummer selv etter noen år med paranoia ;-) Men det jeg skulle fram til var at det er forkastelig at det skal være sånn. Og imens står din saksbehandler og utrykker misnøye over at, "du tar jo ikke telefonen engang, vil du ikke ha hjelp eller...? Samarbeid litt her" når jeg opptil flere ganger tidligere har sagt at jeg har telefon-angst. Og jo, jeg vil veldig gjerne ha hjelp takk som byr. Var ille nok å dra ræva mi nedpå hit etter 2 måneder i total isolasjon.

Noen som kan sette ord på hvorfor dere er redd for å feks ta telefon?

Såvidt jeg vet kommer frykt av at noe kan skje deg, og med mindre vi lever i "the ring" tviler jeg på at man kan ta skade av å ta telefon :/

Jeg innbilte meg alltid at vedkommende som prøvde å nå meg på telefon var sint/at det hadde skjedd en ulykke/noen ville drepe meg. Fikk også følelsen av at den som ringte kunne se rett igjennom meg. At han eller hun kunne se hva jeg drev med og hva jeg tenkte.

Forøvrig synes jeg at NAV er jævlig dårlig på dette her. Gang på gang presiserte jeg at jeg IKKE klarer å ta telefonen og at de måtte være så snille å sende meg en mail eller SMS istedetfor å telefonere. Alikevel bare fortsatte de å plinge som besatt på meg og ble eitrandes forbannet fordi jeg ikke tok tlf. Skulle nesten tro at de av alle hadde litt forståelse for sånne ting eller hva

I morra (Tirsdag) så skal til DPS og jeg skal være der noen uker, jeg gruer meg veldig og jeg er redd for at det skal komme fram senstitive ting jeg helst vil holde inne mens jeg er der. Noen som har noen erfaringer derfra?

Jeg synes du bare skal være ærlig. Det vil du få igjen for senere.

Barn er ikke noe jeg må ha, men jeg hadde gitt de helt enkle, plaine navn.

Har aldri vært noe fan av dobbeltnavn. Og spesielt ikke nå som det er så poppis å drive å adde på masse køddenavn/jålenavn og pimpe opp navnet sitt. En bekjent av meg ble mamma i våres og jeg holdt på å gå i bakken da jeg fikk høre navnet på ungen. Maken til glorete og LANGT navn. Men søt kid da :-)