Paxinox

.......

 

Og likevel er det jo veldig enkelt: Den som tror blir frelst, og ingenting kan gå galt når man først har sagt seg villig til å følge denne læren.

Hehe, om det bare var så enkelt, min venn

Jeg var så naiv engang, aldri igjen..

Veldig interessant tema..

Til tross for at jeg har avlagt min fanatiske kristne tro, så har jeg fortsatt ett univers av kunnskap rundt område som jeg gjerne vil dele i denne sammenheng..

Bibelen henviser til gamle testamentet som det gamle av en grunn, da det var de gamle retningslinjene som gjaldt før Jesus kom og forandret på det hele..

Om jeg hadde blitt spurt dette da jeg var på mitt mest fanatiske som kristen i en alder av 19 år ville jeg svart følgende:

"Jeg ser på gamle testamentet hovedsaklig som en historie bok, og det nye hovedsaklig som en veiviser for mitt liv idag. Gamle testamentet's retningslinjer gjaldt hovedsaklig for den tiden de levde på før Jesus kom inn i bilde og forandret det hele. Det nye testamentet tar for seg at Jesus døde på ett kors for våre synder, hvor da ofring som gamle testamentet sikter til ikke lenger var nødvendig, da Jesus allerede hadde ofret seg. Som med dette er det mange andre ting fra det gamle testamentet som ikke lenger gjelder idag som en retningslinje eller livs-syn.. "

Interessant spørsmål du stiller i emnetittelen! Her er det lett å gå seg vill, gitt! Mange religionskritiske debattanter bruker nettopp gammeltestamentlige lover for å si at for det første er kristendommen inkonsekvent, (siden vi ikke steiner folk som gjør synd, eller siden vi ikke ofrer etc.) og for det andre er kristendommen en barbarisk religion (også her pga. påbud om steining etc.) osv.

 

Jeg har ikke lest hele sitatet du kommer med, men det vises bla. til hebreerbrevets 8. kapittel. Her driver Paulus med virkelig bra folkeopplysning! Han sier at den gamle pakt (Moseloven - altså ikke De 10 bud, men alskens påbud og forbud som gjelder ofringer, seremonier, hvor langt man kan gå på helligdagen osv.) ikke gjelder lengre, men nå er det nye tider!

 

Hvis man leser historien om Jesus finner man mange hendelser der Jesus og fariseerne kommer i klinsj om tolkning av Loven. Fariseerne og de skriftlærde gjorde sitt ytterste for å leve etter de ca. 600 forbud og påbud som fins i moseloven, og oppfattet dermed Jesus som en rebell som i en del tilfelelr gjorde stikk i strid med loven (f.eks. helbredelse på sabbaten). "Er menneskene til for loven, eller er loven til for menneskene?", spurte han.

 

Men Jesus opphever ikke De 10 bud. Snarere koker han dem ned til det dobbelte kjærlighetsbudet om å elske Herren din Gud og din neste som deg selv. Dette har da også Paulus som tema i romerbrevets 13. kapittel.

 

Derfor, for å svare direkte på emnetittelen din, er det fra Det Gamle Testamente De 10 bud som gjelder. Så bør altså de som ønsker å leve som kristne sette seg inn i hva Jesus og hans apostler i Det Nye Testamente lærer, og man vil se at De 10 budene fortsatt gjelder, mens steining, ofring, slaveri, konebytte osv. er ut.

Jepp, enig der.. veldig interessant tema egentlig.. og for meg nå, åpner det ett nytt ganske så interessant spørsmål..

Om man ser på det hele som en tro.. ikke gamle testamentet og nye testamentet som to separate troer, men alt i ett.. I sammenheng med det Paulus sier om at "det er en ny Tid! Det gamle er forbi!", hva med idag? 2000 år senere? Er det ikke en ny tid nå?

Jeg har selv tenkt mange ganger at Nye testamentet på mange områder ikke kan gjelde idag, pga forandringene i sammfunnet over 2000år.. Hvem skal være den nye Paulus? Hvem blir den nye Jesus?

Har vi blitt så bevisste på oss selv at noe slikt ikke vil skje igjen? Skeptisismen i samfunnet har blitt så stor at mirakler ikke vil kunne ta plass lenger?

Personlig tror jeg på mirakler.. da jeg selv som fanatisk kristen la min hånd på syke og så dem bli helbredet.. Noe som er hovedgrunnen til at jeg aldri kan avvise min barnetro på Gud..

En av mine mest respektive venner pr idag har sagt noe veldig interessant om tema..

Han spurte meg om jeg hadde hørt om "antimagi", og han forklarte videre om hvordan samfunnet vi lever i idag er så ekstremt betvilende og skeptiske etter hvorvidt overnaturlige begivenheter kan ta plass..

Og akuratt på grunn av dette.. denne anti-troen, så gjør det det nesten umulig for folk som da faktisk tror, å uttøve mirakler og overnaturlige ting..

Til dere kristne vil jeg påminne dere om ett sted i Bibelen hvor Jesus helbreder ett lite barn:

"Jesus sent everyone away, except for Jairus and his wife and three of His followers.

They went into the room where the little girl was lying. Jesus gently took her hand and said, "Little love, get up."

The little girl sat up straight away. Jesus said to her parents, "Get her something to eat and don't tell anyone what has happened here today.""

I en annen oversettele, eller kan forsåvidt ha vært ett annet brev som beskriver samme historien , så står det noe om at Jesus sier følgende: "Jeg vil ikke helbrede med alle disse vantroe tilstede" og sender så alle vekk fra område, går inn i huset med kun sine disipler og foreldrene til barnet..

Jeg tror så absolutt at det er kraft i TRO, så vell som kraft i ANTI-TRO.. og jeg tror hovedgrunnen til at vi ikke ser mye overnaturlige mirakler eller begivenheter ta plass idag er pga alle menneskene rundt om i verden som har ett lukket sinn og nekter å tro på overnaturlige ting.. Og at dette tilsammen, over hele verden, skaper ett nett av anti-tro, som tilsammen er ekstremt sterkt og fungerer som en hoved hindring.

Men nå snakket jeg meg bort ifra hoved tema

+ så digger jeg X-files litt for mye ^^

Oi. Har nå lest hele tråden, inklusive den enorme førstetråden og vet ikke helt hva jeg skal si..

Det var ganske sterkt, og jeg kan nesten ikke tenke meg hvordan "den verdenen" er.

Har alltid prøvd så godt jeg kunne å holde meg unna hyperkristne fanatikere som bare vil hjernevaske enda flere folk, men. etter å ha lest førsteposten, så skjønner jeg at det ikke kunne ha vært det enkleste.

Kan også tenke meg at utfallet av det "stadiet" av livet ditt, ikke kom ut slik som du hadde tenkt deg. At en del ting mer-eller-mindre bare *ble sånn*...

 

Men får å svare på spørsmålet ditt:

Jeg ville også henvist deg til en psykolog, og etter det du har beskrevet, er det visst ikke alle som gir like gode råd.. Du kunne prøvd å få en av de andre psykologene/ fastlegen din til å henvise deg til en som er flink / som anbefales?

Eller, så tror jeg det kunne hjulpet deg en del å få ned så masse som mulig på et slags tankekart. Altså: Du kan f.eks. starte med Jesus, din far, religiøsitet, eller Gud i midten, og så trekke linjer og paraleller fra et ord til et annet som du synes har spilt en stor, eller ihvertfall vesentlig rolle under oppveksten din

Eksempel på et tankekart:

 

Jess, det høres ut som en god plan.. Jeg skal ringe litt rundt og høre, kan evt høre hvor mye min tidligere skole psykolog (eller var egentlig en sosiolog) skal ha for noen flere timer med meg til tross for at jeg ikke går på skole lenger..

Jeg er bare veldig stolt av meg, og vil ordne ting selv.. men samtidig veldig mye på planen hver dag, så blir vanskelig å prioritere, spesielt med tanke på at jeg sliter litt med egne valg som en annen sa i denne tråden..

Det er faktisk veldig rart å tenke over, at jeg faktisk sliter med egne valg.. Det forklarer så mye.. Husker helt siden jeg gikk utifra det fanatiske livet så slet jeg veldig med egne valg, og det var derfor jeg så lett ble lurt av mine såkalte venner.. "Du trenger en bil nå" "Nå som du har bil trenger du jo bra annlegg" "Du trenger Snus, for du er så hyperaktiv og prater hele tiden" "Er du jomfru? haha, det må vi fikse på" "Du trenger å spandere drinker på vilt fremmede jenter for å få vagina"

Alt dette er jo helt helt feil.. altså ihvertfall om man tar ett slikt valg basert på at andre sier det..

Jeg har en veldig sterk vilje, samtidig, mitt oppi alt dette, og det er det som gjør det så mindblowing at jeg faktisk sliter med egne valg.. Men så utrolig logisk egentlig, med tanke på min fortid..

Jeg har jobbet med meg selv nå i mange år som sagt, og jeg har i mange situasjoner kommet fram til dritbra konklusjoner og kommer meg over den daværende "nedturen" i mitt liv.. men så glemmer jeg det jeg kom fram til, og det igjen medfører mere deppresjon Men uansett, noe jeg kom på som jeg tok til meg sist gang, var følgende:

"Learn to SILENCE your INNER Voice!"

Og teknikker for hvordan man skal leve uten å forhøre seg med den indre stemmen, som forøvrig noen av mine andre tanketeknikker jeg har brukt for i forsøk om å "keep it together" mental, går inunder:

"Ikke tenk 5- sekunder eller 5- minutter bakover"

"Lev i nuet!"

"Lær å elsk deg selv!"

"Ikke gjør ting større enn dem egentlig er, slutt å lag så big deal ut av ting"

"Jo større du gjør deppresjonene dine, jo vanskeligere blir det og komme deg ut av dem igjen."

"Din følelsesmessige positiv/negativ standard forandres og den positive dyttes oppover jo mere du fokuserer på hvor jævli du har det, mao, du gjør det vanskeligere for deg selv innvendig å føle deg bra på innsiden"

Jeg så også på denne linken: http://www.life-with-confidence.com/negativevoices.html

som tar for seg en historie om den berømte danseren Arthur Miller, som fikk høre tidlig i sitt liv at han sugde på å danse, men ignorerte denne "indre stemmen" som oppstod (som vi alle har, den indre kritikken) og istedenfor fortsatte å gjøre det han elsket, nemlig å danse..

Linken har også masse annet bra jeg skal sjekke ut.. Av en eller annen grunn så har disse følelsesmessige berg og dalbanene blitt rutine for meg, og er liksom som om jeg ser etter den neste "fiksen".. litt teit egentlig, er nesten som om jeg gjør det til en så stor deal at jeg er litt deppa, når alle egentlig har det slik..

Om jeg tok lett på at jeg var deppet, ville jeg også tatt lettere på når jeg hadde det utrolig bra, istendenfor å distansere de to motsatte faktorene så ekstremt fra hverandre..

Jeg har en teori om dette, at om jeg distanserer det å ha det bra, og det å være deppa, ifra hverandre, jo vanskeligere blir det for meg og bevege meg fra deppresjon til det å ha det bra.. Er nesten som om jeg gjør det vanskeligere for meg selv.. Og det er dette jeg mener som eksempel på noen av de selv-destruktive tankegangene jeg har utviklet hos meg selv fra jeg var liten av.. som jeg SKAL kvitte meg med

Mitt poeng med denne tråden, og mine poster er ikke å drite ut kristendommen og si "HAHAHA DERE ER TAPERE RETAAARDS!! "*peke på*.. alldeles ikke.. jeg tror persolig at det finnes en Gud, og jeg håper jeg en dag får bli kjent med han, ala "nytt møte med den han egentlig er".. men pr idag trenger jeg å fikse meg selv mentalt før jeg kan gå videre..

Spennende ordvalg...faktisk

Har det ikke vært for hva du postet i åpningstråden, ville jeg nesten spurt deg om å utdypet det litt nærmere

 

Hehe.. for all del.. jeg er åpen for at Gud ikke finnes.. og at den Gud egentlig er vi ser seg å være eventyr og massesuggusjon oppffunnet av de som ville kontrollere samfunnene vi lever i..

 

faktisk, om Gud egentlig ikke fantes.. og jeg kunne totalt avvise det.. så tror jeg mitt liv ville vært MYE enklere.. og veien til "frelse" mao bli kvitt disse mentale problemene ville vært mye enklere..

 

Men, jeg tror at det finnes en Gud, og det å avvise en så liten tro for å få noe så ekstremt lovende i bytte virker for godt til å være sant..

Ok, kanskje jeg har noe å bidra med alikevell.

Du ønsker å bli kvitt troen, men det er noe som holder deg igjen...var det slik?

 

.....

 

Jeg tror den beste medisinen for deg er rett og slett plukke bibelen fra hverandre og se hva den er laget av.

Njaa, ikke helt.. Jeg ønsker ikke å bli kvitt troen, men jeg underholder meg selv med tanken om hva hvis jeg la vekk troen helt, og jeg tror jeg ville fått det mest sannsynligvis enklere under veien til å bli mentalt frisk..

Men jeg tror på at det finnes en Gud, og jeg vil ikke gi slipp på det.. Jeg vil forbli åpen.. jeg vil ikke lukke meg slik jeg var som fanatisk kristen, bare omvendt Shamener? Jeg vil forbli åpen og liberal, men samtidig skeptisk og disiplinert.

Jeg har ett veldig bra livsmotto jeg hørte for en stund siden, som jeg vil at du skal tenke på:

"Follow those who seek the truth, not those who claim to have found it"

Vanvittig sterk lesing, sliten. Mine foreldre var pinsevener i den tida eg, og mine 3 eldre brør vaks opp. Men eg trur, at mine foreldre var av den sunne varianten. Me fekk velgje sjølv.

 

Menigheten famelien min haldt seg til, var av same dimensjonane som dei du beskriv. Tungetale, handpåleggjing, indoktrinering og hjernevask. Det var mange fameliar i menigheiten som virka "sjuke", jamført med vårt syn på liv og tru.

Var me på leirar og liknande, fekk eg mange gonger høyre at eg var skiten, og at andre ungar helst ikkje skulle væra med meg. Eg har alltid vore ein einstøing, så dette passa meg bra.

 

Eg klarte meg fint utan gud. Truå la eg frå meg i 12-årsalderen. Foreldra mine har respektert valet mitt, sjølv om eg var fjerdemann i rekka som tok det valet, og dermed gjorde at dei vart frosne ut av menigheita Betel. Dei hadde ikkje klart å gje ungane sine til gud.

 

At dei gav oss sjølvrespekt, integritet, sjølvtillit og ansvarskjensle, var ikkje ein faktor.

Eg trur eg og mine 3 brør var blant dei lykkjelegaste ungane i menigheita i si tid.

 

At mine foreldre har gått over til statskyrkja, er berre ein bonus. Dei er fri, dei og.

Så det fins von, for deg og.

 

Livet er no, livet er kort, og heller ikkje rettferdig. (Mi meining.)

 

Kanskje ikkje så mykje til hjelp for deg, men tenkte å støtta litt opp om utsegna dine om menigheitane du har vanka i. Dei fins, i aller høgaste, og mest skræmande grad.

Jess, kan relatere til din historie, kjente mange som var som deg.. og jeg, indoktrinert av de fanatiske, så ned på sånne som deg da jeg var fanatisk kristen..

Jeg er så fullstendig klar over at det var feil, og alldeles ikke etter en sunn livs-tro.. Men jeg var så redd for å ikke være bra nok for Gud, at jeg følte det var min plikt og påminne andre om det også..

Sikter da til bibelverset om lunkenhet:

"Men du er verken kald eller varm, (---) Derfor, fordi du er lunken og verken kald eller varm, vil jeg spy deg ut av min munn.” og for de av dere som ikke kjenner til den generelle mest vanlige tolkningen av dette verset så beskriver det mennesker og hvorvidt dem har valgt side.. Hvor da varm står for brennende for Gud og etterfølger av Kristus, og kald står for ikke-kristen, en av Verden, og lunken står for en som var kristen men ikke brenner like sterkt lenger..

Dette var jeg livredd for å ende opp som.. Så jeg dømte andre etter min egen febrilske indoktrinerte tro på samme område, noe jeg er glad for at jeg for lengst har avvist..

Takk for alles tilbakemelding..

Mitt poeng med denne tråden, og mine poster er ikke å drite ut kristendommen og si "HAHAHA DERE ER TAPERE RETAAARDS!! "*peke på*.. alldeles ikke.. jeg tror persolig at det finnes en Gud, og jeg håper jeg en dag får bli kjent med han, ala "nytt møte med den han egentlig er".. men pr idag trenger jeg å fikse meg selv mentalt før jeg kan gå videre..

Spennende ordvalg...faktisk

Har det ikke vært for hva du postet i åpningstråden, ville jeg nesten spurt deg om å utdypet det litt nærmere

Hehe.. for all del.. jeg er åpen for at Gud ikke finnes.. og at den Gud egentlig er vi ser seg å være eventyr og massesuggusjon oppffunnet av de som ville kontrollere samfunnene vi lever i..

faktisk, om Gud egentlig ikke fantes.. og jeg kunne totalt avvise det.. så tror jeg mitt liv ville vært MYE enklere.. og veien til "frelse" mao bli kvitt disse mentale problemene ville vært mye enklere..

Men, jeg tror at det finnes en Gud, og det å avvise en så liten tro for å få noe så ekstremt lovende i bytte virker for godt til å være sant..

Takk for tilbakemelding Bellicus, det vrker som du er meget komfortabel med ditt nåværende livssyn, og jeg er glad på dine vegne for dette..

Hørt om Livets Ord i Upsalla?

Hørt om Oslo Kristne Senter? Moss Bibelsenter?

Dette er 3 menigheter som har betydd alt for meg siden jeg var 12-13 år gammel fram til jeg ble 19 år gammel..

Disse menighetene hadde søndagsskole for meg da jeg var liten, ungdomsgrupper for meg da jeg ble eldre og misjonerings grupper for meg da jeg var 16-18/19.. og i mellomtiden bønnemøter.. Dette skadet meg.. Jeg var allerede skadet som yngre og ble mere skadet av dem over tid.. De fikk meg til å brenne for Jesus og evangelisering, noe som forsåvidt er helt bortkastet i mine øyne når jeg ikke engang har blitt myndig.. men er under utviklig.. Og det er akuratt dette jeg mener er så ekstremt skremmende.. ett barn.. under utvikling.. skal ikke behøve å bære verdens synder på sine skuldre.. Det var dette jeg gjorde.. jeg grein til Gud over verdens synder.. over lærerne og elevenes synder på ungdomskolen og videregående.. jeg hadde nygenerasjons avdeling på vgs skolen jeg gikk på, og dro på skolen 30 minutter før hver dag for å be for skolen..

Moss BIbelsenter var min faste menighet fra jeg var 11-12 år gammel opp til jeg var 19 år og tok en avgjørelse.. Uten å gå esktremt i detaljer skadet dem min mor og meg mentalt.. Da jeg var rundt 15-16 år gammel havnet jeg i en ekstrem deppresjon, og gikk dag ut og dag inn med en sterk fordømmelse på innsiden.. Hva sier man til det Bellicus? "Ikke føl deg sånn da vell vennen".. okey.. det hjalp ekstremt..

Jeg gikk på møter dag ut og dag inn, gikk fram til håndspåleggelse og grein som ett uvær.. Jeg hylskreik fordi jeg trodde jeg hadde gjort noe mot Gud somv ar feil.. somv ar synd.. og ingenting hjalp.. ingen av lederne visste hva dem skulle gjøre..

Jeg husker jeg tok en prat med min daværende ungdomsleder i Bulgaria på sommerteam, satt og forklarte for han at jeg følte det helt forjævli på innsiden, forklarte at jeg hadde hatt fordømmelse i 8 mnder og ikke klarte å bli kvitt det.. han visste ikke hva han skulle si..

Det jeg mener er at denne 1 års perioden med fordømmelse var en måte for mitt mentale jeg og utrykke smerte.. at det sleit.. at det trengtehjelp og ikke taklet kristendom og det evige presset lengere.. men ingen hjalp.. Det ble bare værre.. Denne 1 års fordømmelsen og konstante deppresjonen var i mine øyne ett resultat av menigheten og delvis hjemmet kanskje.. men hovedsaklig menigheten, disse kristne lederne, etc.. jeg ble spirituelt voldtatt meget ofte, og jeg bøyde meg alltid, for jeg ville jo ikke til helvette?

Men dette blir litt offtopic her.. og dessuten er det ikke meget komfortabelt og ha en diskusjon om hvorvidt min fortid skjedde eller ikke med en vilt fremmed person..

Jeg skrev denne tråden for å få hint og hjelp mot midler som jeg kunne få hjelp til..

Men det virker som om du tok deg nær av flere ting jeg skrev, og nekter å tro at mennesker som har representert Gud har gjort feil mot meg.. Men det driter jeg i.. Du står fullstendig rett til å ha din egen mening

Du kan se på Onan versene som du vil, men det ble brukt imot meg som at det var synd.. Det verset.. at det var synd å onanere.. Fordi det ledet til pornografi, som igjen også var synd.. Og du skal ikke begjære din naboes hustru.. fantasere om henne..

Jesus sa "Den som ser på en kvinne og begjærer henne i sitt hjerte, for han er det det samme som å være utro med sin brors hustru" eller noe i den duren..

Mitt poeng med denne tråden, og mine poster er ikke å drite ut kristendommen og si "HAHAHA DERE ER TAPERE RETAAARDS!! "*peke på*.. alldeles ikke.. jeg tror persolig at det finnes en Gud, og jeg håper jeg en dag får bli kjent med han, ala "nytt møte med den han egentlig er".. men pr idag trenger jeg å fikse meg selv mentalt før jeg kan gå videre..

Det seksuelle frusterte greiene jeg gikk igjennom da jeg havnet i puberteten er barnemat i forhold til alt det andre pisset via religion og familie som fucket meg opp.. Så personlig gir jeg ikke dette mye oppmerksomhet.. jeg vet hvor jeg står i dag iforhold til dette, og har ingen problemer med det.. Pornografi i mine øyne er helt greit, kanskje litt trist, men helt greit for å midlertidlig tilfredstille mine naturlige begjær etter vagina og seksuell fantasi..

Angående sex, som du prater om, jeg siterer

" Hvis du mene sex er løsningen for å bli lykkelig, så slå deg løs. smile.gif Jeg selv sier som Salomo at det er tomhet dette også, man vil aldri bli tilfreds uansett hvor mye man får. Tror det også er en keltisk myte om dette, Tristan og Isolde, de var perfekte for hverandre og elsket hverandre fullkomment, men forbannelsen deres var at de aldri ble mett av hverandre, aldri ble de tilfreds. "

Jeg har aldri sagt at sex er løsningen for å bli lykkelig.. og jeg tror heller ikke at jeg kan finne en spirituell mettelse ved kjødet.. Jeg vil bli enlightened.. forstår du? jeg vil forbedre meg selv og lære så mye som mulig om meg selv og livet før jeg dør.. Jeg vil lære om det spirituelle i samfunnet.. Dette er hva jeg begjærer etter.. men mitt kjød har også begjær.. og hvorvidt mitt kjød blir mettet eller ikke bryr jeg meg ikke spesielt om.. Paulus sier i en av sine brev "Pisk kjødet og gjør det til din slave..!" og dette vil jeg så absolutt fokusere på via trening når jeg finner det for godt å begynne med dette..

Og til det siste du skriver om boksen.. Jeg har aldri planer om å gå tilbake til boksen, tanker har foreslått det.. eller mere som "Hva om du aldri gikk ut av den? Hvordan ville ting vært da?" Og ja.. jeg innrømmer at jeg ville nok mest sannsynlig hatt det mye bedre.. eller i det minste svakere-bedre.. jeg ville kanskje vært gift, jeg ville kanskje hatt ett barn.. Hvem vet.. Men tanken skremmer meg.. over hvor messed up jeg måtte ha vært om jeg ikke gikk ut av det kristne samfunnet jeg vokse opp i, og levde i.. Hvor mentalt forstyrret jeg måtte ha vært.. og jeg takker Gud for at jeg gikk ut av det, og ikke ble gift, fikk barn og kunne bringe det helvette på flere mennesker. ikke minst, mine barn..

Når jeg en dag bestemmer meg for å gifte meg (rundt 35+ tenker jeg) og får barn skal jeg ha ett ekstremt stabilt forhold til religion, mitt mentale jeg og moral.. og jeg skal ikke tvinge mine barn til å gå i noen menighet, lære om Gud eller hva faen.. jeg skal svare på spørsmål om dem har, og jeg skal oppfordre dem til å ta en titt selv om dem vil, og om jeg ser at dem er sterke nok i sin generelle tvil..

Men! nå er det ica, mat, litt jobb, og litt baywatch (herlig serie) så blir det vell litt indre-dialog og klaring av mitt sinn.. er ganske hypp på å komme meg ut og game litt chicks snart..

Men dine poster og mine tilbakemeldinger, Bellicus, har dratt mitt egentlig poeng med denne tråden litt av sporet.. jeg vil komme ut av dette, jeg vil legge det bak meg, og jeg vil gå videre med visshet og styrke om at jeg har ting under kontroll og ikke minst være glad

Så om noen har forslag.. til noen norske krisesentere eller grupper som spesialiserer seg innen folk som har vokst opp i fanatiske miljøer, så kom gjerne med telefonnr eller lignende kontaktinformasjon.. Da jeg er meget interessert..

Ciao

BTW, er dette denne Richard Dawkins dere prater om?

Om du virkelig tror at jeg ikke har forstått kristendommen, tviler jeg på at du har lest min post

 

Men hva er det å forstå noe? Og forskjellen mellom det å bli indoktrinert til å forstå noe? Ubevisst forståelse og bevisst forståelse?

Det er en forskjell, en som kanskje har påvirket deg ganske mye. Du sier ett av hovedproblemene er usikkerheten din. Mine foreldrene oppdrog meg slik at jeg lærte å ta egne valg om det meste. Hvis jeg spurte om noe, ville de som oftest gi de forskjellige synspunktene om emnet. Og kanskje hva de selv trodde. Men det var opp til meg å finne ut hvor jeg stod på saken.

Du derimot, har hele tiden blitt fortalt hva du skal tro. Så det er ikke rart du sliter med å ta klare valg, og føle deg tilfreds med valgene.

 

 

Jeg tror Dawkins i en av sine mange videoer besøkte et senter med personell spesialiert på å behandle traumer fra religiøs indokternering. Skal se om jeg kan finne ut hva plassen het.

Hvem er Dawkins? Gjør veldig gjerne det, da jeg er meget interessert i sjekke ut ett slikt sted.. Tusen takk..

Richard Dawkins er en utrolig smart britisk evolusjonistisk biolog, som også er en av de mest aktive anti-teistene i dagens engelske media. Han har laget dokumentarer og skrevet bøker om religion. Det finnes mange spennende videoer med han rundt på sider som f.eks youtube. Vi har en tråd her på forumet med linker til de fleste - https://www.diskusjon.no/index.php?showtopic=972430

Sam Harris, Dan Dennett og Christopher Hitchens er 3 andre svært kjente intellektuelle som han ofte 'sammarbeider' med. Som også er verdt å sjekke ut.

Riktig.. Skal sjekke det ut..

Jeg så også nylig ZeitGeist videoen, ihvertfall delen om religion.. Utrolig interessant..

Jeg lærte at jeg aldri hatt tørt å tvile på Gud da jeg kom ut ifra det.. og at det å tvile på Gud er sunt.. Om han finnes så vil han vell at vi skal tørre å tvile på ham for å så evt komme fram til at han er god? For om Gud er en som ikke lar meg tvile og være skeptisk så er han ikke den Gud jeg vil tro på.

Så skeptisisme og det å tvile har vært min bestevenn når det gjelder mitt forhold til kristendom og mitt forhold til meg selv som fanatisk kristen..

Jeg må også si at det er utrolig sterkt av deg å dele livshistorien din her. Kanskje kan andre med lignende historier lese den og trekke styrke fra det.

 

Du slår meg som en mentalt veldig sterk person som har gått gjennom alt det du har helt fra barndommen, men likevel har holdt ut og nå er i stand til å se tilbake på det på den måten du gjør her.

 

Jeg vet heller ikke om et slikt sted du beskriver dessverre. Dersom det finnes høres du ut som en som definitivt burde jobbet der.

 

Takk for at du delte dette med oss. Jeg håper du finner alt du leter etter.

Hehe, tusen takk.. hyggelig å høre..

Jeg har fått høre jeg er meget mentalt sterk siden jeg var liten, men jeg har vel egentlig aldri funnet en indre styrke til å bygge videre på det i min stolthet egentlig..

Men jeg får litt lættis når jeg tenker over hvor sykt jeg har hatt det, og hvor mye crap jeg har gått igjennom, og fortsatt klarer å smile bredt og si "Alt ordner seg" Jeg får liksom litt kompleksitets følelser.. litt sånn perspektiv på meg selv kontra alle andre mennesker på jorda.. At siden jeg klarer å se hvor sterk jeg må ha vært, og hvor sterk jeg er, så er det alene ekstremt interessant for meg og bare fortsette å kjempe.. fortsette å leve.. for bare å gi mat til min nysgjerrighet over hva som kommer til å skje i framtiden..

Jeg har alltid ett stort ønske om å hjelpe folk, uansett, på hvilken som helst måte.. Og det har i mange situasjoner vist seg og hjelpe meg selv også, når jeg hjelper andre.. Det er vell ett ordtak som sier at den beste måten å hjelpe seg selv, er å hjelpe andre?

Hovedgrunnen til at jeg har holdt ut tror vell er at jeg har en evne til å psykologisk hjelpe meg selv, at jeg finner ut av ting, på egen hånd, men så glemmer jeg det og blir forvirret igjen.. en liten ond sirkel om du vil, med ett touch av selvhjelp.. Who knows..

Takk for tilbakemeldingen

Hei jeg leste alt, og med meg er det omvendt. Jeg har en lang og tragisk historie fra livet før jeg ble kristen, og har nå truffet en jente, fått en sønn, sluttet å dope meg, føler ikke noen trang til å ta livet av meg selv lenger osv. Og det er mange andre som meg. Så vet ikke om kristendommen blir den eneste store stygge ulven her. Virker mer som du gikk gjennom en krise i puberteten fordi du hadde lært at seksualitet var galt, og så nektet du deg selv i å ha seksuelle følelser. Bibelsk sett så er det jo helt naturlig med alt som foregår i kroppen, og det står jo ikke noen steder at onani er galt, noe som er ganske rart hvis det hadde vært en synd, siden det er noe så vanlig. Jeg også hadde forøvrig masse skyldfølelse og forvirring i forbindelse med seksualitet i puberteten, og jeg var ikke kristen. Og når det gjelder sex og ekteskap så kan det vel diskuteres hva som er best for et menneske - massevis av tilfeldige relasjoner eller ett fast forhold. Jeg selv mener sistnevnte. Hvis man bare har masse tilfeldig sex, så øker sjangsene for kjønnssykdommer og uønskede svangerskap, samt en del negative følelser som kjærlighetssorg osv. Bibelen sier jo: Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.(Kor10,23 ) I bunn og grunn tror jeg du aldri har forstått at kristendom handler om frihet, men har levd etter en meningsløs skal/skal ikke moralsk liksom-religion istedenfor.

Så bra for deg, Bellicus, og det mener jeg,.,. Personlig tror jeg det og tro på Gud og ha ett ønske om å leve ett rent liv er utrolig herlig! Så lenge man ikke blir misbrukt, utnyttet og voldtatt spirituellt Du hadde en grunnmur og en identitet før du ble kristen, og det er nok grunnen til at du har en mere sunnere tro og livstil i forhold til kristendommen idag.. Og dette er jeg glad på dine vegne for .. Jeg kjenner mange som deg, som har blitt frelst og reddet ut av Verden for å komme til Guds favn og gråte.. Få omsårg og forandre sitt liv..

La meg gjøre deg klar over ett av de sterkeste synspunkter jeg har pr dags dato når det gjelder kristendommen, jeg mener kristendommen i seg selv er en tro, og er ikke istad til å fucke meg opp på den måten jeg har blitt.. Jeg tror det er menneskene som har tatt på seg skikkelsen som Gud og lederskikkelse ifra Gud som har fucket meg opp.. Mye av bibelen digger jeg, og det og ha ett ønske om å leve rent, være ett bra forbilde, og lære seg selv å kjenne (er som å lære Gud og kjenne, gresk mytologi ) er noen av de viktigste målene jeg har med mitt liv..

Den krisen du sikter til i puberteten er jo ikke grunnen til at jeg sliter idag Det håper jeg du kan forstå.. Da det er ekstremt åpenbart.. Det er indoktrineringen jeg fikk rundt område som var noe av det værste.. Og "hjelpen" til de spørsmålene og problemstillingen jeg hadde rundt puberteten som fucket meg opp.. Bibelen henviser til Onan (herved Onani) som syndet mot Gud ved å la sin sæd falle i ufruktbar jord.. Om du skal diskutere Bibelen med en som har studert den i 12 år bør du undersøke den før du kommer med ett motargument

Når det gjelder sex mener jeg det er noe fint som vi mennesker kan velge selv hvordan vi vil ha det.. Som å ha det gøy med noen venner, spille bowling, gå på kino, så tror jeg sex også kan gjøres tilfeldig, for å ha det gøy, eller veldig seriøst og intimt i ett ekteskap.. Jeg vil venne meg selv til å se på intim fysisk kontakt som noe naturlig.. og sex som noe naturlig, mellom 2 venner, 2 vilt fremmede som har funnet tonen og vil være intime og kjærlige i en verden så uintim og ukjærlig.. Før i tiden kan det være ekteskapelig sex var best, men idag, tror jeg sex er den eneste måten forvirrede sjeler kan være frie.. Det samfunnet vi lever i er ett meget tabu-belagt, fordomsfult og jantelovsk samfunn.. Noe som er trist.. Men dette regner jeg med at du vet..

Du sier:

"Bibelen sier jo: Jeg har lov til alt, men ikke alt tjener til det gode. Jeg har lov til alt, men ikke alt bygger opp.(Kor10,23 ) I bunn og grunn tror jeg du aldri har forstått at kristendom handler om frihet, men har levd etter en meningsløs skal/skal ikke moralsk liksom-religion istedenfor."

Det bibelverset der var det jeg tok med meg som 19 år gammel, da jeg valgte å gå ut av den hjernevaskede boksen jeg hadde levd inni hele mitt liv. Og at du tror jeg aldri har forstått at kristendommen handler om frihet viser at du ikke har forstått min situasjon i det hele tatt..

Såklart vet jeg at kristendom handler om frihet.. i Romerne står det følgende: "Det finnes ingen fordømmelse for den som lever i ånden, og ikke jakter etter kjødet. For den som jakter etter ånden er fri, og skal ikke bli fordømt" fordømt er da det motsatte av fri.. Og det alene at Jesus tok på seg våre synder etc er jo hovedblokken i min kristne tro.. eller var hovedblokken i min kristne tro..

Om du virkelig tror at jeg ikke har forstått kristendommen, tviler jeg på at du har lest min post

Men hva er det å forstå noe? Og forskjellen mellom det å bli indoktrinert til å forstå noe? Ubevisst forståelse og bevisst forståelse?

Jeg tror Dawkins i en av sine mange videoer besøkte et senter med personell spesialiert på å behandle traumer fra religiøs indokternering. Skal se om jeg kan finne ut hva plassen het.

Hvem er Dawkins? Gjør veldig gjerne det, da jeg er meget interessert i sjekke ut ett slikt sted.. Tusen takk..

dette var en veldig sterk historie. ønsker deg alt det beste og jeg håper at ting blir bedre.

 

desverre så har jeg ikke noen gode råd annet enn at du kan snakke med din fastlege da han/hun burde ha et bra kontaktnett.

 

du kan også ta kontakt med sosialkontoret i kommunen du bor i (http://www.oslo.kommune.no/tjenestevelger/helse/individuell_plan_koordinering_av_helse_og_eller_sosialtjenester/) eller en samtalepartner hos humanetisk forbund (http://www.human.no/templates/Page____807.aspx).

 

lykke til!

Takk for det.. Jeg har aldri stått frem anonymt før, med noe som helst, har alltid funnet stolthet i å "drite meg ut" med mitt egentlige navn

Jeg har snakket med fastlegen min, og han ba meg finne en psykolog selv.. det var en somaler, som ikke hadde så meget god "bedside manner" som det sies..

Sosial kontoret? Er ikke dette der folk går som ikke har penger? Eller de som er samfunnets svake blokker går for å få hjelp? Jeg vil helst kontakte ett slikt senter direkte, da jeg ikke har nok motivasjon for å deale med dette en lang vei gjennom masse unødvendige ledd..

Takk for andres tilbakemeldinger også, setter pris på det.. Men nå skal jeg ta meg en dusj, klarne mitt sinn, stikke på posten, og handle noe mat.. Smile og være hyggelig, denne masken er verdifull for meg..

Men det kan da også være at jeg rett og slett er for optimistisk Og det er jo bare positivt..

Hehe Morsomt!

-Tror du gud skapte verdenen på syv dager for rundt 6500 år siden?

Tja.. Det kan være.. men Bibelen forklarer at dager kan være som tusen år for Gud.. At for Gud eksisterer ikke tid.. dermed er det totalt urellevant hvorvidt verden ble skapt på 7 dager, 7000år eller 700 000 billiarder år..

-Tror du Adam og Eva var de første menneskene på jorden?

Tja.. Det kan være.. Hvem vet? Bibelen sier så.. Men det kan ha vært en metafore.. Istedenfor å forklare evolusjon og hvordan intelligens oppstod til lavt intelligente uteliggere tusen år før kristus..

-Tror du syndefloden skjedde?

Ja? Eller det spørs, tenker du båten med Noah, eller tenker du en global naturvitenskapelig hendelse som senket mesteparten av verden under vann ala istid? Er ikke syndefloden bevist historisk?

-Tror du på evolusjonen?

Jess.. det gjør jeg.. ihvertfall deler av den.. men jeg tviler på at vi kommer fra aper.. Jeg tror dog det er mulig for skapninger og forandre seg for å tilpasse seg omgivelsene.. forskjellig hudfarger.. forskjellige gener som forsterker forskjellige faktorer og gjør andre faktorer svake ettersom hvor dem er født hen i verden.. etc..

-Helbredet Jesus spedalske og blinde ved å ta på dem?

Hvem vet? Kanskje? Kanskje det var "placebo"-effekten? Kanskje han hadde fått tak i spesiell medisin fra andre siden av gjorda som gjorde at folk ble høye? Kanskje alle på den tiden røyket marihuana?

-Sto Jesus opp fra de døde?

Kanskje.. Hvem vet.. Kanskje jesus , og da mener jeg Sønnen, og da mener jeg en potensiell mistolkning av Sun, en potensiell mistolkning av Sola.. og en evt solformørkelse tok plass som varte 3 dager.. og mao stod solen opp etter 3 dager.. ? Hvem vet! er skeptisk, men velger å tro at slike overnaturlige heftige x-files greier tok plass..

-Er homofili synd?

Nei.. tviler jeg sterkt på.. Er sex synd? Vi er alle forvirra sjeler med forskjellige erfaringer som gjør oss alle eksotiske på forskjellige måter, om vi tiltrekkes hverandre på ett dypere plan enn kjønn og vil utrykke det på ett mindre dypt plan via sex så er vell dette greit for han som skapte oss?

-Kommer alle som ikke tror på den kristene Guden til helvete?

Kanskje? Kanskje ikke? Hvem vet.. Spørsmålet ditt kan forsåvidt ikke besvares av en kristen, da spørsmålet innebærer at det finnes andre guder.. kanskje helvette egentlig er bad karma, og himmelen egentlig er god karma? Kanskje helvette er på jorda nå?

-Har foreldre eller venner påvirket deg til å bli kristen?

Jess.. til den ytterste grad.. var fanatisk krsiten og hjernevasket fram til jeg ble 19 år og reddet meg selv ut av det.. du kan lese min post om dette under samme kategori (Religion)..

-Hvor ofte ber du?

2-5 ganger i mnden tror jeg?

-Har du lest bibelen?

Ja, 3 ganger..

-Går du til Kirken eller bønnemøter?

Nei, ikke nå lenger..

-I hvilken alder ble du først kristen og hvorfor ble du kristen?

ble født inn i det.. hjernevasket.. hadde ingen valg..

Heisann folkens..

Først vil jeg bare si at følgende tekst i RØDT er sinnsykt lang og beskriver mitt liv meget kjapt og kort, men mitt egentlig poeng med denne posten er merket i GRØNT helt nederst.. Om du har tid til å lese alt er det topp, om ikke så les det som kun er i GRØNT nederst..

Dette er vell første forsøk om hjelp jeg har foretatt meg offentlig siden jeg kom ut av dette..

Here goes..

Jeg vokste opp i en meget fanatisk kristen familie, hvor mor og far kranglet og begge slet med kraftige psykiske problemer.. Jeg husker klart at min far gang på gang gjorde og sa meget syke ting til meg.. Og det jeg ikke husket fortalte min mor meg i senere tid..

Dette medførte sakte men sikkert til en skilsmisse da jeg var 8 år gammel, etterhvert som jeg vokste opp uten en far å se opp til ble jeg dratt kraftig inn i en kristen menighet familien pleide å gå til.. Jesus var mitt største forbilde og jeg ville ikke annet enn å bli helt lik denne perfekte personen og gudebilde jeg hadde hørt om siden så langt tilbake jeg klarer å huske..

Min mor nektet meg og min bror kontakt med våres far etter skilsmissen, da møtene vi hadde med vår far visst nok påførte meg og min bror demoner og synd, som min mor måtte ta seg av da vi kom hjem etter å ha vært på besøk hos vår far.. Så ingen kontakt med vår pappa hadde vi lengere.. Denne personen ble kuttet ut av våre liv.. av min mor..

Da jeg ble litt eldre og havnet i tenårene kastet jeg meg fanatisk inn i ungdomsgruppen i menigheten og begynte å dra ut for å forkynne det kristne budskap til menneskeheten sammen med alle de andre i menigheten.. Det var ikke uvanlig med opp til 3-4 turer i mnden hvor det kristne budskap skulle ut til vilt fremmede i gågater og fra dør-til-dør..

Da jeg var rundt 13-15 år gammel begynte jeg virkelig å føle meg som en god kristen og gikk på skolen med ett kors klippet til i bakhodet, "Guds ord fanatiker"-genser og bibelen i skolesekken.. Alle på skolen visste hvem jeg var og jeg inviterte flere ledere fra menigheten og organisasjoner rundt om i landet til å komme på skolen for å dele det gode budskap..

Jeg mistet fort alle typer venner jeg fikk da jeg begynte på ungdomskolen da dette skjedde og har siden den gang måtte klare meg alene, men det var ikke no problem, jeg hadde jo Jesus..

Da jeg traff puberteten og begynte å forstå at visse seksuelle forandringer tok plass i min kropp oppstod ett stort stort problem i mitt liv..

Onanering..

Pornografi..

Jenter..

Kjærlighet..

Alt var synd..

Jeg ville være en perfekt Jesu etterfølger, men hvordan kunne jeg være det så uren og syndig som jeg var?

Jeg prøvde å klare meg, prøvde å holde meg, uten å falle for fristelsen.. men jeg holdt ikke ut lenge..

Jeg hadde syndet, men så angret jeg så sinnsykt, jeg ville jo ikke til helvette.. så jeg ba om tilgivelse til gud..

Men så syndet jeg igjen..

Og grein igjen.. til Gud..

Dette ble rutine..

Dette ble ukentlig kost..

Fra jeg var 13-14 helt til jeg var 18-19..

hver dag .. evt annenhver dag.. evt 3 ganger i uka.. jeg syndet mot Gud, og måtte så be om tilgivelse..

Men så dukket det opp andre ting, kanskje jeg sa noe feil,, kanskje jeg gjorde noe feil..

Jeg var 13 år gammel.. hadde hatt en dag på skolen.. kom hjem , gjorde lekser, spiste middag, men før jeg la meg etter å børstet tennene stod jeg på badet og låste døra.. Jeg ba til Gud.. Jeg gikk igjennom hele dagen i mitt hodet og prøvde å finne ut av hva jeg kunne ha gjort galt den dagen.. mine potensielle synder mot Gud..

Så ba om jeg tilgivelse for disse.. og dette ble rutine.. så og si hver eneste kveld..

Men så om ikke dette var nok..

Hørte Gud meg da jeg ba om tilgivelse? Ånei!? Jeg må be en gang til..

Jeg stod på badet.. hver kveld.. og gjentok bønner om igjen og om igjen.. Og jeg tror det var her mani oppstod i mitt liv..

Jeg merket at jeg ble mer og mer usikker på om det jeg gjorde stemte, var riktig, det jeg tenkte.. stemte, var riktig.. var noenting av det jeg sa og gjorde riktig?

Husker jeg måtte dobbeltsjekke om jeg hadde låst en dør 5-6 ganger før jeg var sikker..

Pleide å låse alle dørene i huset før jeg la meg, og dette endte med at jeg gjerne brukte 4-5 minutter på 3 dører.. jeg måtte være sikker.. Hva om det ikke var låst? Jeg hadde sjekket 4-5 ganger, var på vei opp trappa til rommet mitt, men ÅNEI! hva om det ikke var låst? jeg stod i trappa, lente meg bakover, og sjekket om det var låst.. usikker.. gikk bort for å sjekke igjen.. Det var låst.. det var låst alle gangene..

Etterhvert som jeg ble eldre ble jeg sliten av dette, og bestemte meg for følgende "om det så i svarte svingende ikke er låst så får en haug med ranere komme inn i huset og rane alt vi eier og har, jeg gidder ikke dette lenger"..

men det var ikke så enkelt.. Det ble en uvane. som jeg ikke kvittet meg med før jeg nådde 19 år..

Min mor tillot meg og min bror og ha litt kontakt med vår far en liten periode..

Jeg og min bror dro på stranda med vår far og hans foreldre, våre besteforeldre..

Vi badet ute i vannet og jeg ville vise min far hvor god jeg var på å dykke.. Det kan være jeg var yngre her.. 10-11år.. husker ikke..

Da jeg dykket under vannet la min far hånda på hodet mitt og holdt meg nede, under vann..

Jeg fikk ikke puste..

Dette gjorde at jeg fikk panikk, til tross for at jeg ikke hadde vært under vann mere enn 10-15 sekunder var det utrolig skremmende for meg.. Jeg husker det som om det var forrige uke..

Etter 30 sekunder lot han meg komme opp av vannet, jeg hostet og harket og spurte hva han drev med.. Han sa "Jeg bare skulle se hvor lenge du klarte å holde pusten.. Hvis du hadde dødd kunne jeg og mamma bare laget en ny Tobias" (mitt navn, alias i dette tilfelle)

Da jeg ble 18 år kuttet jeg ut siste året på videregående for å gå i Jesus Revolution Army, noe som hadde vært drømmen i mange år, betalte års avgiften på 60 000kr (alt jeg hadde spart opp siden konfirmasjonen ved jobb og etc) og gikk på intens misjons skole trening i 4 mnder med bibelstudie, bønnemøter, demon utkastelse, helbredelsesmøter, etc etc.. Jeg havnet i en gruppe som skulle til Praha, Tsjekkia, og lederen fra denne gruppen var en høy vakker brunette som hadde store psykiske problemer selv (ved ettertanke) og utøvde ekstrem maktkontroll over meg og mine gruppemedlemmer.. Da vi hadde reist til Praha og bodd der i 3 uker, fikk jeg nok og ringte til lederen for misjonsskolen og fant på en måte for å slippe å være i denne gruppen.. Jeg sa at Gud hadde fortalt meg at det var feil av meg og være i denne gruppen.. lederens svar var leende og spottende og med latter at da ville jeg ikke kunne havne i noen annen grouppe, som jeg så inderlig ville.. av hele mitt hjerte.. da jeg helt ærlig og holdent ville tjene Gud på alle områder av mitt liv..

Jeg ble kastet ut av Jesus Revolution, men gav ikke opp, jeg tok kontakt med lederen en uke senere og ba om ett møte.. Etter intens forklaring og diskusjon fikk jeg bli med igjen på betingelse av at jeg ville skrive ett brev om tilgivelse til lederen i Praha og noen andre ledere jeg hadde vært uenige med.. Deretter fikk jeg bli med i ett band som også var i denne organisasjonen som reiste rundt om i verden og holdt konserter.. jeg ble trent opp som lydtekniker og vi reiste rundt om i hele scandinavia, øst europa og visse deler av sør europa.. Dette pågikk i 8mnder, og etter mye intens misbruk fra lederne, masse integrisjons konsultasjon med meg selv, indoktrinering og vranglære fikk jeg til sluttnok..

Jeg satt på gutterommet.. hjemme.. etter 1 år med Jesus Revolution.. og tenkte..

jeg tenkte og tenkte og tenkte og tenkte..

Her var jeg.. oppdratt som en kristen soldat.. for å forkynne det gode budskap.. offret venner, kjærlighet, frihet og alt for å tjene Gud.. siden så lenge jeg kunne huske.. Gud var alt jeg var.. Jesus var alt jeg var..

Jeg tenkte så sinnsykt mye.. etter en ukes tid hvor jeg satt på mitt rom og tenkte var det som om min underbevisthet og mitt mentale jeg sa STOPP..

Jeg fikk se meg selv som liten, lagt i en firkantet boks, med en liten sprekk som jeg så verden utenfor igjennom.. en trangsynt sprekk.. jeg så disse lederne for menigheter og organisasjoner.. disse kristne forbildene.. styre boksen i den retningen dem ville at jeg skulle se.. og misforstå.. og mistolke..

Jeg innså at jeg var hjernevasket.. av meg selv..

Jeg var delvis hjernevasket av andre fra jeg var ett lite barn, men også hjernevasket av meg selv.. (dog at jeg hadde hjernevasket meg selv og påført meg selv store psykiske problemer kom jeg ikke fram til før ved senere ettertanke)..

Jeg bestemte meg for å legge det kristne livet på hylla.. Jeg bestemte meg for å slutte i menigheten, og slutte å være kristen.. ihvertfall fanatisk kristen.. og det værste av alt, det føltes ut som Gud var med meg..

Jeg var 19år.. og det var ett halvt år til siviltjenesten skulle begynne, Jeg bestemte meg etter den store avgjørelsen og ta opp kontakt med min far.. Da dette hadde tatt min oppmerksomhet det siste året.. og jeg tenkte det var på tide.. Spesielt med tanke på at hans foreldre, mine besteforeldre, hadde spørt meg og min bror om dette siden vi var små og var mye hos dem..

Jeg tok en tur til mine besteforeldre og pratet med dem, fortalte at jeg ville ha kontakt med deres sønn, etter så langt tid..

Dem gråt..

Jeg tok opp kontakt med min far, møtte han, han gråt..

Min mor og min bror fant ut av at jeg ikke var fanatisk Jesus freak lengere..

Dem var helt satt ut.. Dem gråt.. hjemme.. på stua.. broren min stormet mot meg og pekte på meg.. sa at jeg var på vei til helvette..

Min mor gråt enda mere..

Min bror begynte å snakke i tunger til meg, (noe som forøvrig kun gjøres mot demoner og annet ondartet) og dem gråt mere intenst begge to.. Det har forøvrig vært mye gråting i familien.. mye skriking og mye bråking.. Når jeg tenker meg om har vell hele min oppvekst hatt 60% kjeft, bråk og skriking og 35% gråting..

skulle begynne på siviltjeneste.. hadde ingen identitet lenger.. det føltes ihvertfall ikke slik.. Alle tankeganger, alle tankemønstre.. alle måter og avgjøre situasjoner på (WWJD) alle måter og handle på.. alt.. var jeg ikke lenger..

Det var helt for jævlig..

Men den indre følelsen jeg hadde av skam og fordømmelse ignorerte jeg helt og holdent..

Jeg prøvde sakte men sikkert, fra den dagen jeg la det kristne livet på hylla, og klare meg.. ta en dag av gangen..

Jeg flyttet inn sammen med 3 andre sivilarbeidere i Oslo og begynte som ungdomsarbeider for Røde Kors..

Etter ett halvt år ble jeg kastet ut på falske anklagelser fra ledelsen.. Jeg fikk dimme på falskt grunnlag etter en måned på Dillingøy, deretter flyttet jeg hjem..

Min bestefar døde..

Jeg og min bror hadde hatt stor kontakt med våre besteforeldre siden vi var små.. til tross for at deres sønn, vår far, ikke var i våre liv, elsket dem oss utrolig høyt og ville passe oss og ha en stor del å gjøre i våres liv..

De var som noen ekstra foreldre for meg og min bror.. Jeg var utrolig glade i dem..

Kort tid senere døde min bestemor..

Det var kun jeg og min bror, min far og min mor igjen..

Min mor advarte meg kraftig mot å ta kontakt med min far, hun advarte meg også mot å ha noe med han å gjøre.. Noe jeg kanskje skulle hørt på.. men hva gjør man? Han er jo min far..

Min far arvet flere millioner av sine foreldre og gav min bror og meg 10 000kr hver.. Han kjøpte ett hus utenfor Oslo og lot meg bo der i 1 års tid..

Jeg levde alene.. utrolig mye.. Tenkte utrolig mye.. hadde en hobby jeg drev med, en slags jobb om du vil, hvor jeg tjente penger på å utføre elektroniske tjenester for folk.. Dette sørget for at jeg slapp å gå mye ut av huset, da kundene kom til meg..

Jeg hadde noen få venner, som utnyttet meg, og de piengene jeg hadde.. ..

Jeg var 21 og jomfru.. og jeg møtte en jente over internett som jeg ble meget forelsket i..

Jeg kjørte til henne og vi hadde sex i bilen min.. Hun var en del år yngre enn meg.. og var ikke jomfru..

Jeg begynte på skole, flyttet nærmere oslo og fikk noen nye venner.. spesielt en fyr, som gjorde meg obs på min talenter.. mine sosiale talenter.. og videre lærte meg om boken The Game.. og hvor mye denne hadde forandret hans liv..

Jeg kuttet all kontakt med mine tidligere såkalte venner, fra mitt gamle nabolag, alle som hadde utnyttet meg og lurt meg for pengene mine.. Konsentrert meg om skolen og kjøpte boka The Game..

Begynte å bli med denne nye kompisen ut på byen for å sjekke jenter, med The Game som retningslinjer.. Jeg ble helt sugd inn i denne nye verdenen..

Jeg begynte for første gang og få en sterk følelse av at jeg fikset opp i mange feil jeg hadde i mitt selvbilde..

Etter 4 år med kontant tenkning over sitt mentale jeg osv vil jeg tørre og påstå man får ett ganske bra perspektiv på sin egen mentale helse.. Jeg hadde egentlig helt siden så lenge jeg kan huske hatt ett stort ønske om å forbedre meg selv som ett menneske.. ikke være til bryderi for andre og lære meg å kommunisere på best mulig måte med alle typer mennesker..

Så The Game hjalp meg ekstremt på utrolig mange områder av mitt liv.. Jeg pushet meg selv mere med min venn og han pushet meg mere til å bryte rammer, fordommer og andre hindringer i mitt mentale jeg..

Idag.. jeg er 24 år gammel.. har mitt eget firma hvor jeg gjør det samme som jeg begynte med da jeg var 19, elektroniske tjenester for folk..

Jeg har en haug med gode veninner, mange vakre kvinner i mitt liv, jeg har ett stort vokabulær når det kommer til det å forstå kvinnelig psykologi og kommunikasjon med kvinner.. Spesielt når det kommer til det å bli kjent med kvinner og forføre kvinner..

Jeg har mange mål med mitt liv nå.. Etter 5 år med konstant ønske om å forbedre meg selv, konstante tanker om å forstå meg selv og alt, føler jeg virkelig at jeg har så utrolig mange mål og en så absolutt stor mening med livet..

Og dette er godt..

Men..

Jeg sliter ekstremt..

Helt siden jeg gikk ut av det ekstremt kristne miljøet jeg hadde vokst opp i, har jeg vært plaget med ekstrem fordømmelse.. ekstremt dårlig selvbilde.. ekstrem.. og da mener jeg EKSTREM deppresjon.. på brinken av ønske om tanker om å ta mitt eget liv.. (men har dog aldri vært i nærheten av faktisk å gjøre det).. Mistet total fokus på alt.. total makt over alt.. total kotnroll over alt.. gang på gang på gang..

Hatt perioder fra da jeg var 19 helt fram til idag hvor jeg har vært ekstremt depprimert..

Er nesten som om det er to personer i meg.. hvis ikke tre..

Den som jeg var da jeg var ekstremt kristen, den jeg egentlig er (ubevisst, den andre kjenner meg som), og den jeg vil bli..

og den jeg var drar i meg, og den jeg vil bli drar i meg..

Jeg blir så satt ut mentalt..

Jeg kan ha det så sinnsykt bra i noen sammenheng, men så over en liten tanke, oppi mitt eget hode.. ingen ytre handling, kun inni hodet mitt, bli så ekstremt depprimert..

Jeg tenkte feil.. Jeg sa noe feil.. Jeg tenkte feil.. Spesielt det med å tenke noe feil.. Tenke noe som ikke er helt korrekt.. "Hva om jeg løy? Hva om det ikke stemmer?" helt ulogisk fordømmelse.. men kanskje ikke så ulogisk alikevel.. kanskje jeg hadde syndet mot Gud? og dette er skamm over det? Hvem vet..

Jeg har vært hos psykolog.. for å få hjelp.. 2 ganger.. 2 forskjellige psykologer..

Den første sa etter en time følgende: "Du er redd for mennesker.." og "Du må begynne å trene, du tenker for mye"

Den andre gikk jeg til flere ganger, og der fikk jeg faktisk flere gode råd.. Men det var skolepsykolog og jeg går ikke lenger på skole så må evt betale 8-900kr pr time om jeg vil begynne igjen..

Nå.. det siste 1,5 året har jeg drevet på med intensiv pushing av meg selv i ukomfortable situasjoner.. gjennom Game.. for å bli kjent med jenter, game dem og se resultatene.. som i mange tilfeller ble sex.. eller i det minste seksuelle handlinger.. sex i seg selv er enda veldig personlig for meg.. og jeg er vell fortsatt meget uskyldig på dette område..

Helt siden jeg begynte med game, har state, humør, vært en stor faktor.. Om jeg faktisk orker og stikke på byen for å sjekke jenter, eller ikke.. og dette har gjort meg mye mere bevisst på mitt humør..

som igjen har gjort meg mere bevisst på at ting er galt oppi hodet mitt..

Jeg kan ha det utrolig fett etter å ha blitt kjent med 15 jenter på en helg, fått 10 telefonnr, kysset med 8 av dem og hatt sex med 2 av dem, men så kommer uka.. og jeg begynner å tenke.. alkoholen forlater blodet og jeg mine mentale ressurser går tilbake til det kaos som er mitt mentale jeg..

Jeg blir så sinnsykt depprimert over hvor mye selvdestruktive tanker som eksisterer inni hodet mitt.. det er seriøst så sinnsykt mye..

og det har blitt værre de to siste mndene.. jeg har forsøkt en haug med metoder for å hjelpe meg selv (som jeg har utviklet selv og andre metoder jeg har lært, gjennom de siste årene) og skapt nye triggere for å endre mitt eget humør.. noen ting funker, andre ting funker ikke..

Men det er denne uhordelige USIKKERHETEN som er min største plage..

Jeg er overbevist om at grunnen til at jeg sliter så ekstremt mentalt er delt opp i følgende grunner:

30% min oppvekst, mine foreldre, mentale problemer som mine foreldre hadde som ble påført meg

60% religion, indoktrinering, hjernevasking, og selv-destruktive og selv-skapte mentale plager som følger av det tidligere nevnte

10% min far alene.. Husker jeg ble plassert i en vaskemaskin da jeg var 4-5 år gammel, av min far, han ville se om jeg passet.. husker også at jeg fortalte dette på min første skoledag på barneskolen, og at alle barna lo av meg og ville ikke være venn med meg.,.

Kan være jeg tar feil her, og at religion kanskje bare er 30% og min far er nærmere 40-50% av grunnen til at jeg har det jævli fucked opp mentalt..

Who knows..

Who cares..

Jeg vil finne ut av dette.. jeg vil forbedre meg selv.. jeg vil komme videre, og slutte å fokusere på min fortid..

Jeg har tenkt ekstremt mye, og jeg har så lyst til å lære mere om Game, stikke ut og sjekke flere jenter, forbedre mitt game og lære uti verden som er byen som er menneskene som er de erfaringene jeg har med ukjente mennesker som er de menneskene jeg blir kjent med og lærer om meg selv gjennom..

Så jeg vil legge mye av mine problemer bak meg, da jeg har kommet langt, og jeg ikke tror det gjenstår så ekstremt mye..

Man har jo de delene av sin hukommelse som linker til fortid, avgjort fortid, fortid man ikke lenger bryr seg stort om, negative ting i sin fortid, dårlige minner etc.. som man som oftest kun tenker på når man først er deppet.. Og jeg tror mesteparten av crappet som har skjedd i mitt liv ligger i denne boksen..

Men så er det usikkerheten.. de selvdestruktive tankene "Du er ikke god nok.." "Du er full av feil.." "Du er feit.:" "Du er stygg" "Ingen liker deg" og bullshittet som gjør at jeg konstant tenker 5 sekunder bakover/ 5 minutter bakover.. og "micro managing" disse tankene inni hodet mitt konstant.. som jenter merker. når jeg gamer.. denne usikkerheten..

Jeg vil bli kvitt dette..

Og jeg tror løsningen er en form for psykolog/hjelpegruppe som er proffesjonelle og utdannet for å takle folk som har vært ekstremt fanatisk kristne.. hjelpe dem til å komme videre..

Så mitt poeng med denne posten, er vell, i bunn og grunn følgende..

Vet noen om ett krisesenter/hjelpesenter/hjelpegruppe/ ett eller annen form for hjelp for de som har vokst opp i ett ekstremt fanatisk hjem og vært hjernevasket kristne?

Jeg innser at jeg har skrevet sinnsykt mye i denne tråden, men jeg vet ikke, det var kanskje ett forsøk fra min egen side og få mitt liv på papir.. eller nærmere sagt 0'er og 1'ere.. hvem vet..

Håper noen vet om noe.. jeg har søkt på gulesider og diverse andre sider på nett uten lykke..