FreeCell

Forsikringsselskapet vil neppe dekke et evt. innbrudd hvis hoveddøren er ulåst, så vi er ganske fortvilet.

Ser at dere har større problemer, men svarer nå uansett på dette. Det er riktig at åpen dør kan være et brudd på forsikringsselskapenes sikkerhetsforskrifter og derfor kan føre til avkortning i erstatningen, jf forsikringsavtaleloven § 4-8. Forutsetningen er imidlertid at forsikringstaker eller noen han hefter for (FAL § 4-11) er mer enn lite å legge til last. At andre leietakere eller utleier glemmer å låse døren kan ikke dere lastes for og det er da ikke mulig for forsikringsselskapet å avkorte i erstatningen. Tvert i mot har dere vært svært aktive for å forsøke å sørge for at døren er låst.

Jussprofessor OlavTorvund har skrevet om dommen her:

http://blogg.torvund.net/2012/07/06/videresalg-av-programvare-viktig-dom-fra-europadomstolen/

Ekomloven § 12-3 gir heimel til ekspropriasjon utan reguleringsplan. Slike basestasjoner plasseres jo ofte på fjelltoppar og liknande som som regel ligg i LNF-område. Reguleringsplanar eksisterar sjeden på slke stadar.

Reguleringsplanen bryr seg da i særdeles liten grad om hvem som eier grunnen, hele poenget med reguleringsplaner er jo at det offentlige skal ha kontroll over hva grunnen kan brukes til. Reguleringsplanen har den effekt at alt som ikke er tillatt etter reguleringsplanen, er forbudt. Men at et område er regulert betyr ikke at man har rett til å gjøre noe på det området, man må selvfølgelig også få lov til det av grunneier. Jeg tar det for gitt at oppføring av basestasjon er tillatt etter reguleringsplanen. Men det i seg selv hjelper ikke - de må også enten ha tillatelse fra grunneier eller eksproprieringsvedtak. Her kan man gjøre det vanskelig ja.

Det er riktig at reguleringsplanen er ein offentleg regulering av området. Kven som helst kan ta initativ til regulering av eit område, men oftast er det sjølvsagt grunneigar eller kommunen som står bak. Det er imidlertid ikkje heil upraktisk å regulere i alle fall delvis på annan manns grunn.

Det er upresist å sei at "alt som ikke er tillatt etter reguleringsplanen, er forbudt". Det vil vel koma heilt an på reguleringsbestemmelsane, og enno meir praktisk er at aktuell bruk ikkje blir uloveleg. Har du loveleg brukt eit område til parkering kan du fortsetta med dette sjølv om kommunen regulerer til park.

Vedrørende grunnløse påbud frå politiet.

Rt. 1949 s. 797 opna eit lite rom for å la vere å følgje desse:

I denne saka vart ein mann tiltalt for å ikkje ha fjerna seg i samsvar med politiets pålegg. Politiet gav pålegget då dei trudde mannen var ein som tidligare hadde laga bråk i gata. Mannen hadde imidlertid ikkje tilknyting til dette i det heile og sto berre å venta på trikken.

Jeg kan ikke tiltre den av påtalemyndigheten hevdede mening at det er enhvers ubetingede plikt under enhver omstendighet å etterkomme ethvert påbud av politiet i den omhandlede retning. Jeg viser i denne forbindelse til Castberg: Innledning til Forvaltningsretten side 81, hvor det uttales: « Blir det først bragt på det rene at pålegget ingen hjemmel hadde i rettsordenen, er det dermed gitt at det ikke er rettsstridig å unnlate å etterkomme pålegget.» Under henvisning til det anførte finner jeg at byrettens frifinnende dom ikke hviler på noen feilaktig forståelse av loven, (...)

Som de skjøner gjaldt ikkje dette brot på politiloven, men tidlegare tilsvarande reglar. No har ikkje eg gjort noko grundig rettskjeldesøk om utsegnene i denne orskurda må modifiserat, men den vart nemnt på forelesning i politirett for nokre år sidan. Det kan vel tyda på at den framleis har noko betydning.

Her er lenke til ei oppgåve om temaet: http://www.duo.uio.n...ml?WORKID=39047

Forsøk på forseelse er ikke straffbart, hva menes med det?

Straffeloven skiller mellom forbrytelser (andre del) og forseelser (tredje del). Eksempelsvis er tyveri en forbrytelse, mens naskeri er en forseelse.

Forespørsel om betaling for seksuell omgang som ikke gjennomføres kan straffes for forsøk jf. straffeloven § 49.

Det kan kanskje også komme inn under andre straffebud slik Ankh er inne på.D

Den henvisningen til erstatningsfastsettelse for utuktig omgang som det er henvist til over er ikke relevant all den tid dettte ser ut til å bare gjelde erstatningsfastsettelsen til offeret og ikke straffeutmålingen. Seksuell omgagn med sovende person straffes som voldtekt jf.straffeloven § 192 første ledd bokstav b.

Morsomt det sitatet du kommer med. Siden det er svært selvmotsigende:-)

Utgangspunktet etter konsesjonsloven er att kommunene skal samtykke til alle erverv av fast eiedom (§2). Til dette kommer en rekke svært praktiske unntak.

En del av disse untakene må dokumenteres (hvilke føger av forskrift til loven) ved utfylling av skjemaet "Egenerklæring om konsesjonsfrihet" der erverver må erklære hvorfor eiendommen faller innenfor det aktuelle unntak og kommunen bekrefter dette. Utfylt skjema må følge med ved tinglysing.

Dette ordner sikkert megler for dere så dette er en ren formaltet som dere ikke trenger å tenke på.

Vilkårene for å sette en avtale til side eller sensurere en avtale etter § 36 forelå ikke, og da kan høyesterett intet gjøre.

Med alle moglege forbehold sida eg ikkje har lest avgjerda.

Eg trur nok vi er einige i dette, men for å presisera så er ikkje jussen heilt statisk og rettsanvendaren, og særleg Høgsterett, har eit ikkje ubetydeleg spelerom i forhold til kva ein legg avgjerande vekt på. Det gjeld særskild i høve til reglar som avtaleloven § 36.

Etter å ha lest samandraget til lovdata har eg personleg betydelig sympati for mindretalet, Endresen, si grunngjeving. Men ein skal hugse at media i slike sakar utelukkande favoriserer den svake part, noko eg sikkert er farga av.

Men hvordan finne for eldre saker?

Dom eldre en 5 år vil jo også være gjeldende praksis? Så et sted må en kunne få tak i disse?

Betalingsversjonen til Lovdata inneholder svært mange lagmansrettsavgjørelser og også en del tingrettsavgjørelser. Dit lokale bibliotek har muligens tilgang.

 

Er mer spesifikk ute etter en rundkjøring sak det kan se ut som Høyesterett avsa kjennelse 19. desember 2002 i.

Det fine med dommer er at de ikke er omfattet av opphavsretten og det er fritt frem å kopiere som man vil.

Derfor:

Rt. 2002 s. 1704

Dommer Tjomsland: Saken gjelder reglene om vikeplikt i rundkjøring.

Oslo politidistrikt utferdiget den 1. desember 2000 forelegg mot A, født *.*.1945, for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd jf. § 3. Grunnlaget for forelegget var dette:

« Søndag 5. mars 2000 ca. kl. 13:00 i ---veien i Oslo kjørte han Citroen BX stasjonsvogn med registreringsnummer --51630 uten å være tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han kom inn i rundkjøringen i høy hastighet og overholdt ikke vikeplikten for personbil med registreringsnummer -- 60340. Sammenstøt oppstod med materielle skader til følge. »

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken brakt inn for Oslo byrett som den 23. mars 2001 avsa dom med slik domsslutning:

« 1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens § 31 første ledd jfr § 3 til en straff av bot stor kr 4.500 - firetusenfemhundre - subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes med kr 5.000 - femtusen. »

A anket over bevisbedømmelsen og lovanvendelsen til Borgarting lagmannsrett, som den 17. juni 2002 ( LB-2001-3449) avsa dom med slik domsslutning:

« 1. A født *.*.1945, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, til en bot stor 4.500 - firetusenfemhundre - kroner, subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke, verken for by- eller lagmannsrett. »

Dommen ble avsagt under dissens. En av de juridiske dommerne og en av meddommerne stemte for frifinnelse. Dissensen skyldes at mindretallet bedømte faktum i saken annerledes enn flertallet.

A har anket lagmannsrettens dom til Høyesterett. Anken rettet seg prinsipalt mot lagmannsrettens forståelse av trafikkreglene om vikeplikt. Det anføres at disse må forstås slik at man i en rundkjøring alltid har vikeplikt for den som kommer fra venstre uten hensyn til hvem som krysset vikelinjen først. Subsidiært ble det anket over saksbehandlingen. Høyesteretts kjæremålsutvalg ga samtykke til fremme av anken over lovanvendelsen, men ikke over saksbehandlingen.

Jeg er kommet til at anken må forkastes.

Søndag 5. mars 2000 ca. kl. 13.00 kolliderte A med en personbil - ført av B - i en rundkjøring i Oslo der ---veien som en gjennomgående vei, møter Xxx vei. Det var i de tre veistrekninger som munnet ut i rundkjøringen, satt opp skilt 406 « Påbudt rundkjøring » i kombinasjon med

skilt 202 « Vikeplikt » og med vikelinje (1022), som markerte overgangen til rundkjøringen.

På det aktuelle tidspunkt var det bare de to bilene i området omkring rundkjøringen. Domfelte kom kjørende ---veien sørfra. Han har forklart at han holdt en hastighet på 60 km/t, som han hadde redusert til ca. 45 km/t da han nådde rundkjøringen. Føreren av den andre bilen som kom kjørende Xxx vei - til høyre for domfelte - der høyeste lovlige hastighet er 30 km/t, holdt etter førerens forklaring en hastighet på mellom 20 og 30 km/t. Domfelte har forklart at han først da han var kommet et stykke inn i rundkjøringen, forsto at den andre bilen ikke ville stoppe. Han bremset derfor, men sammenstøtet var ikke til å unngå.

Lagmannsrettens flertall har lagt følgende faktiske forhold til grunn for sitt syn på saken.

« Flertallet - lagdommer Jensen, ekstraordinær lagdommer Moksness og meddommerne Kristiansen, Rønning og Kreul - finner bevist, utenfor rimelig tvil, at tiltalte har holdt en uforsvarlig høy hastighet inn mot rundkjøringen, og at B passerte egen vikelinje og kjørte inn i rundkjøringen før tiltalte. ... »

Om forståelsen av vikepliktsreglene i denne situasjonen uttaler lagmannsretten:

« Dersom det i et tilfelle som i vår sak bare er to kjøreenheter som nærmer seg en rundkjøringen, vil den kjøreenhet som sist passerer sin vikelinje og dermed inn i rundkjøringen, i utgangspunktet ha vikeplikt for den andre kjøreenheten. Flertallet nøyer seg i denne forbindelse med å vise til Leif N. Olsen « Trafikkreglene med kommentarer » (2. utg) s. 64 der det bl.a. uttales:

« Dersom det er liten trafikk eller store luker i køen, gjelder det at den som er først inne i rundkjøringen, uten å hindre noen eller at det oppstår fare, har kjørerett. --- Det er jo også logisk siden den som ikke er kommet inn i rundkjøringen, fortsatt har vikepliktskilt som angir vikeplikt for kryssende veg, og ikke vikeplikt fra venstre som mange uriktig sier. »

Etter flertallets vurdering har tiltalte handlet uaktsomt ved å holdt en for høy hastighet inn i rundkjøringen med den følge at han ikke klarte å overholde vikeplikten. Vilkårene for fellelse i henhold til forelegget er dermed til stede. »

Jeg er kommet til at lagmannsretten her gir uttrykk for en riktig rettsoppfatning.

Domfellelsen gjelder overtredelse av den alminnelige aktsomhetsregel i veitrafikkloven § 3 og er begrunnet med at domfelte kjørte med for stor hastighet, og at han ikke overholdt vikeplikten. Anken retter seg bare mot lagmannsrettens forståelse av reglene om vikeplikt. Domfelte gjør imidlertid gjeldende at det er en slik sammenheng mellom bedømmelsen av hastigheten og vikeplikten at han må bli å frifinne dersom han gis medhold i forståelsen av reglene om vikeplikt. Etter mitt syn på saken er det ikke nødvendig å gå inn på denne problemstilling.

Trafikkreglene har ikke spesielle bestemmelser om kjøring i rundkjøring. Det er derfor forståelsen av de generelle skiltregler og øvrige bestemmelser i trafikkreglene som her blir avgjørende.

Ved innkjøringene til rundkjøringen var det - som nevnt - satt opp vikepliktskilt og vikelinjer, som angir det sted hvor vikeplikten inntrer.

Det fremgår av skiltforskriften § 6 at skilt nr. 202 « Vikeplikt » innebærer at fører « har vikeplikt for kjørende trafikk i begge retninger på kryssende veg ». Slik trafikkreglene er utformet, må etter mitt syn en rundkjøring i sin helhet betraktes som en kryssende vei i denne sammenheng. Den naturlige forståelse av skiltingen er at den som kjører inn i en rundkjøring hvor det er satt opp vikepliktskilt, har vikeplikt for de kjøretøyer som allerede er inne i rundkjøringen. Dette må - slik jeg forstår reglene - gjelde uten hensyn til fra hvilken kant den andre føreren har kjørt inn i rundkjøringen. En annen sak er at en vikeplikt for den ene føreren ikke innebærer at den andre føreren har en absolutt fortrinnsrett. Det alminnelige aktsomhetskrav vil gjelde for begge førerne.

Domfelte er uenig i det syn jeg her har gjort gjeldende, og har anført at det ved innkjøring i en rundkjøring alltid vil foreligge vikeplikt for trafikk fra venstre. I de fleste tilfeller vil dette utvilsomt være en konsekvens av reglene i skiltforskriften. Den som kommer fra venstre, og som derfor har kjørt lengst i rundkjøringen, vil normalt også ha vært den som først kom inn i rundkjøringen. Men i enkelte tilfeller vil det på grunn av forskjell i hastighet likevel være det kjøretøyet som kommer fra høyre, som først kom inn i rundkjøringen. I disse tilfeller blir løsningen derfor at det er det kjøretøyet som kommer fra venstre som har vikeplikt. Det fremgår av det jeg har gjengitt fra begrunnelsen til lagmannsrettens flertall, at det var dette som her var situasjonen.

Jeg bemerker at en slik situasjon vil kunne oppstå når det er liten trafikk, slik som tilfellet var her, eller det er store luker i køen. Dersom trafikken derimot er så sterk at det stadig kommer nye kjøretøyer inn i rundkjøringen, vil man måtte la trafikkstrømmen fra venstre passere.

Jeg tilføyer at den forståelse som jeg - i likhet med de tidligere instanser - har av trafikkreglene på dette punkt, er i samvar med det syn som forsikringsselskapene legger til grunn i regressopppgjørene etter skadeutbetalingene. Jeg viser om dette til Stein Plogvoll: Regressavtalen - ansvarsvurderinger etter sammenstøt i trafikken side 228-229. Det er ellers i den juridiske litteratur og i de fremstillinger som benyttes i bilføreropplæringen, gitt uttrykk for ulike syn på denne problemstilling.

Domfelte har gjort gjeldende at reelle hensyn støtter hans forståelse av trafikkreglene. Han har anført at en ubetinget vikeplikt for trafikk fra venstre i rundkjøringer vil føre til færre tvilssituasjoner for bilførerne, og at en slik ordning også vil føre til færre farefulle utkjøringer i rundkjøringer. Jeg ser ikke bort fra at disse argumenter kan ha noe for seg, men de kan under ingen omstendighet være tungtveiende nok til å fravike den fortolkning som jeg mener følger av en naturlig forståelse av trafikkreglene.

Kjennelse:

Anken forkastes.

Dommar Utgård: Eg er i det hovudsaklege og i resultatet einig med førstvoterande.

Dommer Rieber-Mohn: Likeså.

Dommer Lund: Likeså.

Justitiarius Schei: Likeså.

Etter stemmegivningen avsa Høyesterett denne

kjennelse:

Anken forkastes.

Og saker i tidligere instanser som ledet frem til denne kjennelsen.

Borgarting lagmannsrett LB-2001-3449 M/01.

A er født *.*.1945 og bor i --veien 10, Oslo.

Han er f.t. arbeidsledig, men har en viss lønn fra sin tidligere arbeidsgiver som tilsvarer en årsinntekt på om lag kr 400.000. A er uten gjeld og med en formue på ca kr 500.000.

Ved forelegg utarbeidet av Oslo politidistrikt den 1. desember 2000, er A siktet for overtredelse av:

Vegtrafikklovens § 31, 1. ledd, jfr § 3

for å ha overtrådt bestemmelsen om at enhver skal ferdes hensynsfullt og være aktpågivende og varsom så det ikke kan oppstå fare eller voldes skade og slik at annen trafikk ikke unødig blir hindret eller forstyrret.

Grunnlag er følgende forhold:

Søndag 5. mars 2000 ca kl. 13:00 i Østensjøveien i Oslo kjørte han Citroen BX stasjonsvogn med registreringsnummer DF ***** uten å være tilstrekkelig aktpågivende og varsom, idet han kom inn i rundkjøringen i høy hastighet og overholdt ikke vikeplikten for personbil med registreringsnummer DH *****. Sammenstøt oppstod med materielle skader til følge.

A aksepterte ikke forelegget og saken ble innbrakt for Oslo byrett som den 23. mars 2001 avsa dom med slik domsslutning:

1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens § 31 første ledd jfr § 3 til en straff av bot stor kr 4.500 - firetusenfemhundre - subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes med kr 5.000 - femtusen.

A har erklært anke over Oslo byretts dom. Anken gjelder bevisbedømmelsen og lovanvendelsen under skyldspørsmålet. Ved Borgarting lagmannsretts beslutning av 30. oktober 2001 ble anken henvist til ankeforhandling.

Ankeforhandling ble avholdt i Oslo tinghus 6. juni 2002. Tiltalte møtte og avga forklaring. Det ble avhørt 3 vitner. Dokumentasjonen fremgår av rettsboken.

Aktor nedla slik påstand:

1. A dømmes for overtredelse av vegtrafikklovens § 31 første ledd jfr § 3 til en straff av bot stor kr 4.500,- - firetusenfemhundre - subsidiært - 9 - ni - dager fengsel

2. Saksomkostninger idømmes etter rettens skjønn.

Forsvareren nedla slik påstand:

Tiltalte frifinnes.

Lagmannsretten bemerker:

Det aktuelle forhold gjelder et sammenstøt mellom tiltaltes personbil og en annen personbil ført av B. Sammenstøtet skjedde søndag 5. mars 2000 ca kl. 1300 i en rundkjøring som er anlagt i Oslo kommune der Østensjøveien møter Haakon Tveters vei. Det er 3 gate-/veistrekninger som munner ut i rundkjøringen, og det er i samtlige veier satt opp vikepliktskilt med vikelinje (1022) for å markere overgangen til rundkjøringen. På det aktuelle tidspunkt var det bare tiltaltes og Bs biler i området ved rundkjøringen. Kjøreforholdene var gode - oppholdsvær, god sikt og tørr asfalt.

Tiltalte kom kjørende Østensjøveien sørfra. Han har forklart at han holdt en hastighet på 60 km/t. Ca 30 meter før krysset reduserte han hastigheten til 50 km/t i samsvar med oppsatt skilt. Frem mot rundkjøringen reduserte han ytterligere til ca 45 km/t. Da han befant seg på sin vikelinje umiddelbart før innkjøring i rundkjøringen, så han Bs bil i fotgjengerfeltet i Haakon Tveters vei. Ifølge tiltaltes forklaring fortsatte han videre idet han regnet med at B hadde sett hans bil og ville stoppe. Et stykke inn i rundkjøringen forsto han at B ikke ville stoppe. Han bremset derfor det han kunne, men sammenstøt var ikke til å unngå.

Føreren av den andre bilen, B som er født i 1913, kom kjørende Haakon Tveters vei der høyeste lovlige hastighet er angitt til 30 km/t. Han har opplyst at han holdt lav hastighet, anslagsvis 20 - 30 km/t, og han har forklart at han ikke så noen annen bil i eller ved rundkjøringen. Han ble ikke oppmerksom på tiltaltes bil før han hørte smellet og merket støtet da bilene kolliderte.

Bs ektefelle var med som passasjer. Etter uhellet klaget hun over ubehag i arm/ skulder, og politi ble tilkalt. Til stedet kom bl.a. spesialmedarbeider Odd-Asbjørn Olufsen ved Oslo politidistrikt som foretok diverse oppmålinger og laget en skisse over rundkjøringen der de involverte kjøretøy er inntegnet. Som vitne har Olufsen forklart at tiltaltes bil avsatte bremsespor over en strekning på 8,4 meter før sammenstøtet og ca 0,75 meter etter sammenstøtet. I den nordlige del av rundkjøringen traff tiltaltes bil Bs bil på venstre side omtrent ved bakhjulet med den følge at Bs bil ble dreiet nesten 180 grader mens tiltaltes bil fortsatte innpå to billengder rett fremover før den stanset. Begge kjøretøy ble påført materielle skader; Bs på venstre side bak, og tiltaltes i fronten på venstre side. Det er ikke foretatt noe forsøk på beregning av bilenes hastigheter utfra foreliggende opplysninger om bilenes vekt, bremsespor, treffsted og plassering etter uhellet.

Ved den nærmere vurdering av hendelsesforløpet og skyldspørsmålet har retten delt seg.

Flertallet - lagdommer Jensen, ekstraordinær lagdommer Moksness og 3 meddommere - finner bevist, utenfor rimelig tvil, at tiltalte har holdt en uforsvarlig høy hastighet inn mot rundkjøringen, og at B passerte egen vikelinje og kjørte inn i rundkjøringen før tiltalte. Flertallet legger særlig vekt på den betydelige bremselengde som er målt etter tiltaltes bil, de forholdsvis store krefter som har vært involvert og som førte til at Bs bil ble dreiet nesten helt rundt, samt forklaringen fra vitnet C som mener tiltalte holdt en høy hastighet. Dette hendelsesforløp støttes av Bs forklaring om at han ikke så noen annen bil i rundkjøringen, og at han heller ikke ble klar over tiltaltes bil før smellet kom. Etter flertallets syn er det lite sannsynlig at B, som bor i nærheten og som jevnlig har kjørt i denne rundkjøringen, helt skulle ha unnlatt å se til venstre før innkjøring i rundkjøringen. Verken rundkjøringen i seg selv eller trafikkbildet på det aktuelle tidspunktet var dessuten slik at det skulle være noe vanskelig å forvisse seg om hvorvidt det var annen trafikk i eller på vei inn i rundkjøringen. Den eneste rimelig forklaring blir, etter flertallets syn, at B ikke kunne se tiltaltes bil fordi den ennå ikke var kommet langt nok frem i Østensjøveien da B kjørte inn i rundkjøringen. De tilbakelagte kjørestrekninger i rundkjøringen er ingen avgjørende innvending idet hastighetsforskjellen mellom bilene trolig har vært større enn anslått av tiltalte. B måtte holde en meget lav hastighet fordi han skulle svinge til venstre i rundkjøringen, mens tiltalte var på vei rett nordover i Østensjøveien.

Dersom det i et tilfelle som i vår sak bare er to kjøreenheter som nærmer seg en rundkjøringen, vil den kjøreenhet som sist passerer sin vikelinje og dermed inn i rundkjøringen, i utgangspunktet ha vikeplikt for den andre kjøreenheten. Flertallet nøyer seg i denne forbindelse med å vise til Leif N. Olsen « Trafikkreglene med kommentarer » (2. utg) s. 64 der det bl.a. uttales:

Dersom det er liten trafikk eller store luker i køen, gjelder det at den som er først inne i rundkjøringen, uten å hindre noen eller at det oppstår fare, har kjørerett. - - - Det er jo også logisk siden den som ikke er kommet inn i rundkjøringen, fortsatt har vikepliktskilt som angir vikeplikt for kryssende veg, og ikke vikeplikt fra venstre som mange uriktig sier.

Etter flertallets vurdering har tiltalte handlet uaktsomt ved å holdt en for høy hastighet inn i rundkjøringen med den følge at han ikke klarte å overholde vikeplikten. Vilkårene for fellelse i henhold til forelegget er dermed til stede.

Mindretallet - lagdommer Ramm Bjerke, samt en meddommer - bemerker at det ikke foreligger sikre opplysninger om tiltaltes hastighet inn i rundkjøringen eller om hvem av tiltalte eller B som først kjørte inn i rundkjøringen. Mindretallet påpeker at det ikke er foretatt nærmere tekniske beregninger for å fastslå tiltaltes hastighet idet han startet oppbremsningen, og legger bl.a. på denne bakgrunn til grunn hans egen forklaring om at hastigheten inn i rundkjøringen var ca 45 km/t. Dette er en forholdsvis høy hastighet, men det kan - under oversiktlige og gode trafikkforhold - trolig være forsvarlig å holde en slik hastighet gjennom denne rundkjøringen, særlig fordi den indre sirkel er bygget opp slik at fartsretningen nordover i Østensjøveien bare brytes i mindre grad.

B har forklart at han ikke så noen annen bil i rundkjøringen. Dette kan skyldes uoppmerksomhet fra hans side. En annen mulighet er at tiltaltes bil ikke var synlig fra Bs posisjon ved vikelinjen i Haakon Tveters vei. I så fall må tiltalte ha holdt en meget høy hastighet. Mens B bare har klart å kjøre noen meter inn i rundkjøringen, skulle tiltalte i så fall ha kjørt reststrekningen frem til rundkjøringen, og deretter en klart lengre strekning enn B i selve rundkjøringen. Dette alternativet fremstår derfor for mindretallet som mindre sannsynlig. Dertil kommer at tiltaltes og Bs forklaringer om egne hastigheter - som innebærer at tiltalte har kjørt ca dobbelt så fort som B - sammenholdt med den strekning kjøretøyene har tilbakelagt inne i selve rundkjøringen, indikerer at de kan ha passert vikepliktlinjen omtrent samtidig. På dette punkt foreligger det følgelig rimelig tvil, og mindretallet finner å måtte legge til grunn tiltaltes forklaring om at han var først inn i rundkjøringen. Under denne forutsetning har B vikeplikt for tiltalte.

At kryssende trafikk har vikeplikt, innebærer ikke at den andre kjøreenhet har påkjørselsrett, jf. vegtrafikkloven § 3 og trafikkreglenes § 13 nr. 1 om plikt til å stanse på den vegstrekning som den kjørende har oversikt over og foran enhver påregnelig hindring. Legges det til grunn at tiltalte kom først inn i rundkjøringen med en hastighet ikke over 45 km/t, viker mindretallet imidlertid tilbake for å konstatere at han har handlet uaktsomt. Det å fortsette kjøringen i den tro at den annen fører vil overholde vikeplikten, kan isolert sett neppe oppfattes som uaktsomt. Kanskje kan tiltalte bebreides for ikke å ha redusert farten ytterligere når han så Bs bil inne i rundkjøringen, eller for ikke å ha startet kraftig oppbremsing på et tidligere tidspunkt. De nærmere omstendigheter i denne forbindelse er imidlertid uklare, og det er ikke uten videre gitt at Bs bil har beveget seg i jevn hastighet og retning. Etter mindretallets syn må tiltalte derfor frifinnes.

I henhold til flertallets syn blir tiltalte å domfelle i samsvar med forelegget, jf. straffeprosessloven § 35 første ledd. En samlet rett finner en bot stor kr 4.500, subsidiært fengsel i 9 dager, som angitt i forelegget, for å være passende, hensett til forseelsens art og tiltaltes økonomiske situasjon.

Byretten har ilagt tiltalte saksomkostninger. En samlet lagmannsrett er kommet til at det ikke bør idømmes saksomkostninger for noen instans. Saken har reist spørsmål om forståelsen av reglene om vikeplikt ved rundkjøring, som tiltalte har hatt rimelig grunn til å få prøvet.

Dommen er avsagt med slik dissens for så vidt angår skyldspørsmålet som det er gjort rede for.

Domsslutning:

1. A født *.*.1945, dømmes for overtredelse av vegtrafikkloven § 31 første ledd, jf. § 3, til en bot stor 4.500 - firetusenfemhundre - kroner, subsidiært fengsel i 9 - ni - dager.

2. Saksomkostninger idømmes ikke, verken for by- eller lagmannsrett.

Edit:

Om noen klarer å søke frem til Høyesterett Rt. 1953 side 347 hadde det vært fint.

Rt. 1953 side 347

Dommer Andenæs: Kristiansand politikammer utferdiget 5. mars 1952 forelegg mot A for overtredelse av trafikkreglenes § 15, 2 og § 21, 2, « derved at han den 17. desember 1951 kl. 16,30 i rundkjøringen på Østerveien i Kristiansand med lastebil K-1510 ville kjøre forbi B som syklet foran ham og at han ikke kunne stanse på tredjedelen av den umiddelbart foranliggende helt frie og oversiktlige kjørebane, ved hvilken anledning det skjedde kollisjon med B, som ble sterkt skadet. »

Da forelegget ikke ble vedtatt, ble saken brakt inn for Kristiansand byrett, som 28. november 1952 avsa dom med denne domsslutning:

«1. A dømmes for overtredelse av de ved kgl. res. av 27. mai 1938 i henhold til § 68 første ledd i Veiloven av 21. juni 1912 med endringer, jfr. § 20 i motorvognloven av 20. februar 1936 med endringer, fastsatte trafikkregler § 48, jfr. §§ 15 nr. 2 og 21 nr. 2, jfr. straffelovens § 63, til en bot stor kr. 25,00 eller hvis boten ikke betales fengsel i 3 dager.

2. I erstatning til statskassen for saksomkostninger betaler han kr. 20,00. »

Domfelte har anket over saksbehandlingen og lovanvendelsen. Anken over saksbehandlingen gjelder domsgrunnene, som han hevder er uklare og selvmotsigende.

Jeg behandler først anken over domfellelsen etter trafikkreglenes § 15, 2. Jeg forstår dommen slik at tiltalte her både er domfelt etter bestemmelsen i 1. punktum om at « forbikjøring skal skje varsomt og ikke før veien er fri », og etter bestemmelsen i 2. punktum om at « forbikjøring må ikke finne sted i og ved veikryss ».

Den første ankegrunn gjelder, hvis jeg har forstått ankeerklæringen rett, at det ikke foreligger forbikjøring i et tilfelle som dette. Ankeerklæringen tar her utgangspunkt i byrettens definisjon av begrepet forbikjøring i trafikkreglenes forstand. Byretten uttaler om dette at forbikjøring må forståes som en handling av en viss varighet. « Forbikjøringen begynte umiddelbart før den forreste del av bilen nådde frem til bakerste del av den forankjørende sykkel og - om det ikke var skjedd en kollisjon - ville den først vært avsluttet når bilen i sin helhet hadde passert forreste del av syklen.» Etter å ha gjengitt dette fortsetter ankeerklæringen: « Av byrettens premisser fremgår imidlertid at bremsesporene på bakhjulene var 9 m i alt, hvorav 6 m til kollisjonsstedet - hertil kommer - også ifølge byretten - minst 7-8 m kjøring i reaksjonstiden. Retten har med andre ord gått ut fra at jeg 14-15 m fra kollisjonsstedet var innstilt på å stoppe for å unngå kollisjon, men dette var lenge før « den forreste del av bilen var nådd frem til den bakerste del av den forankjørende sykkel » - hvilket skulle være kriteriet på at forbikjøring ville vært begynt. Det er således strid mellom rettens definisjon av forbikjøring i trafikkreglenes § 15 nr. 2 og dens anvendelse av denne bestemmelse i det foreliggende tilfelle. »

Denne ankegrunn kan ikke føre frem. Jeg finner det klart at trafikkreglenes bestemmelser om forbikjøring kommer til anvendelse, selv om forbikjøringen ikke lykkes og selv om føreren forgjeves forsøker å bremse opp før vognene er kommet i umiddelbar nærhet av hverandre. Jeg finner derfor at byretten med rette har gått ut fra at reglene om forbikjøring skulle anvendes i det foreliggende tilfelle selv om dens generelle formuleringer kanskje ikke er uangripelige.

Dernest mener domfelte det er uriktig når byretten har anvendt forbudet mot forbikjøring i veikryss i det foreliggende tilfelle. Det uttales i ankeerklæringen: « Hvor rundkjøring innføres har man antatt at de vanlige regler for veikryss oppheves, jfr. Trygve Iversens « Trafikkreglene » 1947 utgaven c. 17-18. At det i denne henseende skal gjelde forskjellige regler alt etter rundkjøringens større eller mindre omfang må være galt. Forbudet om forbikjøring gjelder for øvrig heller ikke i andre

kryss som er regulert, jfr. Trygve Iversen l. c. Og Østerveien har forkjørsrett og trafikken ved kollisjonsstedet er også regulert ved at enveiskjøring er etablert. Det er helt alminnelig at forbikjøring foregår i rundkjøringen, noe som blant annet viste seg under rettens befaring av kollisjonsstedet. »

Jeg finner at anken må forkastes også på dette punkt, idet jeg er enig med byretten i at kollisjonsstedet må betraktes som et veikryss i trafikkreglenes forstand til tross for den etablerte rundkjøring. At forbudet mot forbikjøring i veikryss gjelder selv om forbikjøringen skjer på gate med forkjørselsrett, finner jeg klart.

Jeg går dernest over til anken over domfellelsen etter bestemmelsen i trafikkreglenes § 21 nr. 2 om at kjører skal alltid ha fullt herredømme over kjøretøyet og skal under enhver omstendighet - også på glatt føre - kunne stanse på tredjedelen av den umiddelbart foranliggende helt frie og oversiktlige kjørebane.

I ankeerklæringen er det herom anført blant annet at § 21 nr. 2 overhodet ikke sikter på å regulere trafikken i forhold til en forankjørende, noe som reguleres av § 10. Hvis man legger byrettens forståelse til grunn, utelukker dette f. eks. at forbikjøring overhodet kan foregå på lovlig måte, idet man alltid skal kunne stoppe på tredjedelen av den avstand som det til enhver tid vil være mellom det forankjørende kjøretøy og det som vil kjøre forbi. I alle tilfelle må det være utelukket å anvende § 15 nr. 2 og § 21 nr. 2 kumulativt. « Hvis man legger til grunn at jeg - med rette eller urette - har søkt å kjøre forbi syklisten, kan man ikke samtidig bebreide meg at jeg ikke har kunnet innrette min kjøring i forhold til syklisten etter trafikkreglene § 21,2. »

Byretten har ansett det unødvendig å ta standpunkt til tiltaltes forklaring om at syklisten var helt over på høyre side da han begynte forsøket på forbikjøringen. Den uttaler herom: « Selv om en legger tiltaltes forklaring til grunn var nemlig kjørebanen foran bilen ikke fri lenger enn til hvor frk. B til enhver tid befant seg. Dette må gjelde selv om den etterfølgende regner med å kunne kjøre forbi. Kjørebanen er i så fall åpen for passasje, men den er ikke « helt » fri (§ 21 nr. 2). Tiltalte pliktet å sørge for at bilen kunne stoppe om det skulle hende syklisten noe. »

Jeg kan vanskelig forstå dette annerledes enn at byretten har ment at regelen i § 21 nr. 2 om at kjører alltid skal kunne stanse på tredjedelen av den umiddelbart foranliggende helt frie og oversiktlige kjørebane ved forbikjørsel, må iakttas også i forhold til den forankjørende. Denne oppfatning må, som anført i ankeerklæringen, være uriktig. Den omtalte regel i § 21 nr. 2 gjelder naturligvis i og for seg også ved forbikjøring, men en må da se bort fra forholdet til den forankjørende. Før forbikjørsel blir forsøkt, er det trafikkreglenes § 10, ikke § 21

nr. 2, som regulerer avstanden til den forankjørende. Og fra det øyeblikk den kjørende starter forsøket på å komme forbi, er det i forholdet mellom de to kjøretøyer reglene i § 15 om forbikjørsel som kommer til anvendelse, men derimot ikke § 21 nr. 2. Å anvende stansningsreglene i § 21 nr.2 i forholdet til den forankjørende vil, som fremholdt i ankeerklæringen, føre til at forbikjøring ikke kunne skje på lovlig måte.

Jeg kommer etter dette til at dommen må oppheves for så vidt angår domfellelsen etter trafikkregelens § 21 nr. 2, men finner ikke grunn til å gjøre noen forandring i den idømte straff.

Jeg stemmer for denne

dom:

For så vidt A er dømt for overtredelse av trafikkregelenes § 21 nr. 2, oppheves byrettens dom med hovedforhandling.

Straffen for overtredelsen av trafikkregelenes § 15 nr. 2 fastsettes til en bot på 25 - tjuefem - kroner eller, hvis boten ikke blir betalt, fengsel i 3 - tre - dager.

Dommer Skau: Jeg er i det vesentlige og i resultatet enig med førstvoterende.

Dommerne Wold, Helgesen og justitiarius Grette: Likeså.

I denne tråden var det lite juss...

Juridisk sett treng ikkje avtalen signatur i det heile. Det er i norsk avtalerett ikkje noko generelt formaliakrav og avtalar treng heller ikkje vera skriftlege. Det sentrale ved tolking av avtaler er kva artane er einige om. Ved skriftlege avtaler er det sjølvsagt lettare å sjå i ettertid kva partane har vore einig om, men heller ikkje i slike tilfelle vil det vera noko generelt krav til at avtalen vert sett opp på ein spesifikk måte. (Ein del særlover stiller dog formaliakrav til inngåing av avtaler slik som husleigelova, finansavtalelova, angrerettlova med ulike konsekvensar om dette ikkje er gjort)

Sjølvsagt kan ein tenkja seg situasjonar der ein av partane driv med svik og endrar på det skriftlege avtaledokumentet etter avtaleinngåing, men juridisk sett er dette berre eit spørsmål om kva som kan bevisast. Ei anna sak er det at om du er i noko som helst tvil om motparten i ein avtale vil kunne komma til å bytta ut sider i ein avtale er vel dette nokon du ikkje bør inngå avtalar med.

Nokon nevnte tinglysing over. Dette er for dei aller fleste avtaler ikkje mogleg. Tinglysing er noko ein berre kan gjera med heilt spesifikke typer avtaler, slik som rettar i fast eigedom, tinglysingsloven, og ektepaktar, ekteskapsloven. Tinglysing er heller ikkje eit instrument som er laga for å sikre bevis for kva to partar seg i mellom har avtalt, men for at tredjemann skal kunne sjå kva som er avtalt. Kjøper du hus er det til dømes praktisk å kunne sjekke at seljaren ikkje berre var ein feriegjest som leigde huset.

Ekko treffer spikeren på hovudet, men han har også rett i at det er vilkåra og ikkje ein reklametekst på nettet ein bør byrja i.

Nå har heller ikkje eg tilgang på vilkåra til If, men det svaret som førstepostar har fått høyrast ganske vanlig ut. Slike utvida dekninger dekker følgjene av utett takk. Men dei dekker ikkje utbetring av utettheten. Dette er ein forbetring som dykk sjølv må stå for.

Noko anna er det sjølvsagt om lekkasjen skyldast ei hending slik som at noe har falt ned på taket og skada det, men stort sett skyldast jo slike lekkasjer slit og elde eller at det er gjort konstruksjonsfeil.

Men eg gjentar. Les vilkåra. Det er sikkert noko å kverulera på der.

Jeg sitter igjen med følgende spørsmål.

Har han rett til å "tape" samtalen på denne måten, og vil opptaket være legitimt for senere bruk, når han ikke opplyser om dette på forhånd ? (kun for notater)

Ja. Det er ikke noe forbud mot å ta opp samtaler du selv er part i. Når han i tilegg har spurt deg om det er ok er det ihvertfall ingen tvil.

I ytterste konsekvens kan en tenke seg slike opptak fremlagt som bevis i en rettssak. Jeg kan ikke se at det skulle være noe i veien dor en slik fremleggelse når du var informert om opptaket, selv om du skulle være feilaktig informert om formålet ved opptaket.

Har jeg rett til å få utlevert kopi av samtalen, hvis det viser seg at den blir lagret ?

Tja. Det er sikkert ikke noe problem å be om å få dette utlevert. Forsikringsavtaleloven § 8-1 gir deg i utgangspunktet rett til innsyn i "opplysninger om saken". Hvor langt denne plikten strekker seg for selskapet er jeg usikker på. Ved en eventuell rettssak vil slike bevis kunne bli krevd fremlagt, provosert frem.

Har utreder lov å bruke tidligere privat utsendt epost på denne måten, ikke minst, hvor har han fått tak i denne ? - personvern ???

Privat sendt e-post? Selskapet har sikkert fått kopi av e-posten til et av de verkstedene du har sendt den til. Karosseriverksted har ingen taushetsplikt utover den de eventuelt legger på seg selv. Det er ikke uvanlig at takstmenn kjenner de som operer i bransjen og blir tipset dersom det mistanke om noe snusk.

Jeg føler meg meget mistenkeliggjort i denne saken, og satt igjen med et inntrykk av at det var like før jeg ble politianmeldt av utreder. Når jeg har Kasko forsikring og bilen har fått påført en skade på et tidsrom som enkelt kan bevises, og hvor skadeomfanget er (forsøkt) klart definert fra min side i skademeldingen, hva er problemet ?

Det er selvsagt kjedelig å bli mistenkt om du ikke har gjort noe galt. Du må imidlertid ikke ta sorgene på forskudd. De aller fleste saker som forsikringsselskapene utreder/etterforsker på grunn av mistanke om forsikringsbedrageri ender i fullt oppgjør til kunden. Det skulle imidlertid bare mangle at forsikringsselskapene gjør undersøkelser der de har mistanker eller er blitt tipset om bedrageri. Forsikringsbedrageri går i neste omgang bare utover oss andre kunder.

Noen generell bestemmelse som rammer tyveri/borttaking av gjenstander som tilhører det offentlige tror jeg ikke finnes. Men for offentlige trafikkskilt har vi vegtrafikklovens § 5 femte ledd.

Det er forbudt å endre, fjerne eller skade offentlig trafikkskilt, signal, utstyr til kontroll av trafikk, oppmerking eller innretning for vegsperring.

Denne bestemmelsen vil nok kunne brukes i konkurrens med straffelovens §257, evt. § 392/393.

Selv om du skriver at du er avskjediget regner jeg med at du er oppsagt. Avskjedigelse betyr at du må gå på dagen på grunn av et grovt pliktbrudd overfor arbeidsgiver, typisk underslag etc.

Dersom en ikke har skriftlig kontrakt med arbeidsgiver gjelder likevel arbeidsmiljølovens regler om oppsigelse. Regler om opphør av arbeidsforhold, herunder oppsigelsesfrister, finner du i arbeidsmiljølovens kapittel 15. Særlig formkravene i § 15-4 er morsomme.

Du får pengene når skadevolder betaler. Når det skjer er umulig for alle andre enn skadevolder å vite.

Jeg forutsetter at dette gjelder en sak i forhold til den offentlige forvaltningen.

Grunnen til at klagen fremmes til underinstansen er at de skal vurdere å omgjøre sitt vedtak før de oversender til klageinstansen.

Underinstansen har anledning til å uttale seg ift klagen når de oversender denne, men de skal sende kopi av dette til deg som part slik at du har mulighet til å imøtegå deres kommentarer. Se forvaltningsloven § 33, fjerde ledd, andre punktum.

Forvaltningsloven

(...)

§ 33. (saksforberedelsen i klagesak).

 

Om forberedelse m.m. av klagesaker gjelder kapittel IV og V tilsvarende, når ikke annet følger av reglene i denne paragraf.

 

Underinstansen skal foreta de undersøkelser klagen gir grunn til. Den kan oppheve eller endre vedtaket dersom den finner klagen begrunnet. Dersom vilkårene for å behandle klagen ikke foreligger, skal underinstansen avvise saken, jfr. dog § 31.

 

Når noen reknes som motpart i saken skal underinstansen varsle vedkommende snarest mulig, jfr. likevel § 16 tredje ledd. Samtidig skal settes frist for å gi uttalelse. Varsles klagemotparten ved brev, skal kopi av klagen vedlegges med mindre parten etter § 19 kan nektes adgang til den.

 

Blir det ikke truffet avgjørelse som nevnt i annet ledd, skal sakens dokumenter sendes klageinstansen så snart saken er tilrettelagt. Dersom underinstansen gir til klageinstansen uttalelse som partene kan kreve å få se uten hinder av § 19, skal den sende kopi til partene med mindre Kongen er klageinstans.

 

Klageinstansen skal påse at saken er så godt opplyst som mulig før vedtak treffes. Den kan pålegge underinstansen å foreta nærmere undersøkelser m.m.

§ 96.

Under hovedforhandling skal siktede ha forsvarer.

 

Under hovedforhandling ved tingrett har siktede likevel ikke krav på forsvarer:

1) i saker etter vegtrafikkloven § 22 første og (2) og § 24 første ledd, jf. § 31

2) i saker som fremmes etter reglene i § 268 (forelegg)

3) i saker som bare gjelder inndragning.

 

Har siktede i retten gitt en uforbeholden tilståelse som styrkes av de øvrige opplysninger, gjelder § 99 tilsvarende ved hovedforhandling i tingrett.

 

Retten kan unnlate å oppnevne forsvarer dersom den finner det ubetenkelig og siktede uttrykkelig gir avkall på forsvarer.

 

Vil påtalemyndigheten påstå idømt særreaksjon eller forvaring, skal siktede alltid ha forsvarer under hovedforhandlingen.

 

Er det grunn til å anta at siktede er i en tilstand som nevnt i straffeloven § 44, skal han ha forsvarer på ethvert trinn av saken.

§ 3-2. Plikt til å bruke prosessfullmektig

 

Hvis en part ikke kan framstille saken på en forståelig måte, kan retten pålegge parten å møte med prosessfullmektig.

Her har du fått mange dårlige svar.

Her er det sentrale hvilke avtalevilkår som er vedtatt mellom partene.

Du/Dere har tatt et forbehold om finansiering ved budgiving. Et slikt forbehold har den virkning at dere ikke er bundet av budet dersom finansiering ikke ordner seg.

Spørsmålet blir om forbeholdet også har virkning for kontrakten som blir skrevet på et seinere tidspunkt. Det mener jeg det opplagt har. Selger er fullstendig klar over forbeholdet og at dere fremdeles ikke har ordnet finansieringen når kontrakten blir satt opp. Når dere i tillegg har gitt beskjed til han om at dere ikke ennå har finansieringen i orden og vil vente med kontraktsinngåelse, og han da gir uttrykk for at det ikke er noe problem, mener jeg det er klart at han har akseptert forbeholdet som en del av den avtalen som ble inngått ved kontraktsinngåelse.

I det overnevnte har jeg lagt til grunn det faktum som du/trådstarter har presentert. Det er selvsagt utfordringer når det kommer til å bevise deler av det faktum, men det spørsmålet er hypotetisk inntil motparten bestrider hele deler av historien.

Uansett er det motparten som eventuelt gå til sak mot dere. På nåværende tidspunkt anbefaler jeg at dere sender et brev til selger om at dere ikke får ordnet finansiering og går fra avtalen i henhold til det forbeholdet dere har tatt. Deretter bruker dere tiden på å bli kvitt nervene.

Hvordan rettferdiggjør (forsøk på) en forbrytelse en forbrytelse til...?

En kunne prøvd seg med vilkåret at handlingen må være rettstridig som blir regnet som et alminnelig vilkår i strafferetten.

Det førte imidlertid ikke frem i Rt. 1986 s. 1013. Her ble en person dømt for forsøk påbedrageri da han førsøkte å forlede noen til å betale han 5000 kr som betaling for at han hadde betalt folkevalgte for å innvilge sjenkebevilgninger. Han hadde imidlertid ikke bestukket folkevalgte.

Straffebudet i straffeloven § 270 retter seg mot den som for å oppnå en uberettiget vinning, fremkaller eller utnytter en villfarelse hos en annen og derved rettsstridig forleder ham til en handling som volder tap eller fare for tap for ham. Domfeltes handlemåte, slik den er beskrevet i tiltalen og funnet bevist av byretten, fyller både de objektive og de subjektive vilkår for straffbart forsøk etter bestemmelsen. Det domfelte gjør gjeldende er at man – uten holdepunkt i lovteksten – må oppstille ytterligere et alminnelig straffbarhetsvilkår, nemlig at den handling fornærmede på sin side forledes til å foreta er lovlig eller moralsk forsvarlig. Dette er det ikke grunnlag for. Jeg ser det slik at bedrageribestemmelsen tar sikte på å ramme selve handlemåten, anvendelsen av bedragerske metoder for å oppnå en uberettiget vinning, og at straffetruselen har til oppgave å beskytte ikke bare fornærmedes interesser, men også det offentliges interesser i å slå ned på at slike metoder anvendes. Dette fremgår også av påtalereglene, jfr. straffeloven § 280, hvoretter påtalen er ubetinget offentlig når bedrageriet er grovt, og ellers betinget av begjæring fra fornærmede bare når almene hensyn ikke krever påtale. Hvorvidt en betalt bestikkelse kan kreves tilbake ved domstolenes hjelp, lar jeg stå hen; det kan iallfall ikke være avgjørende for straffbarhetsspørsmålet. Begrensningen vil i tilfelle kunne ligge i at ytelsen må ha en legal verdi på fornærmedes hånd, fordi han ellers ikke kan sies å være blitt påført tap eller fare for tap.

I Andenæs sin bok Formuesforbrytelsene blir eksempelet med å selge ufarlig pulver som heroin brukt som eksempel på det samme.

Så til trådstarter. Ja, du kunne eventuelt blitt straffet. Men selvsagt ikke for salg av narkotika, men bedrageri.

Nei. Hvorfor skulle det det?

Hjemmelen for skilsmisse etter samlivsbrudd er eksteskapsloven § 22.

Denne sier "Hver av ektefellene kan kreve skilsmisse dersom samlivet har vært brutt i minst to år."

Separasjon på nåværende tidspunkt endrer ikke på det som er relevant ift ovenstående hjemmel. Samlivet er fortsatt brutt. Det er derfor ikke noe problem å ta ut separasjon nå ift evt. skilsmisse i februar 2010. Noe annet ville jo også være ganske unaturlig.

Praktisk råd.

Dette er en typisk skade som er omfattet av bygningsforsikringen. Men det er ofte fradrag på bakgrunn av type rør og alder. Eventuelt aldersfradrag kommer i stedet, og ikke i tilegg til egenandel.

Det jeg ville gjort var å tatt kontakt med ditt forsikringsselskap for å få råd. Noen selskap tar saken for deg og får oppgjør fra selskapet som hadde forsikringen da skaden skjedde. Andre ber deg ta kontakt med tidligere selskap selv. Det er kanskje ikke så lurt å fokusere alt for mye på tidspunktet for når skaden oppsto når du tar kontakt med selskapet. Si heller når du ble klar over problemet.

Ift. tidligere eier og eventuelle krav mot han og hans eierskifteforsikringsselskap har du nok vanskelig for å vinne fram. Skader på gamle rør nede i bakken er typiske feil som en må regne med ved hus som ikke er nye, og etter min mening typisk for det som er faller inn generelle forbehold som "som det står".

Ellers er artikkelen som GM250 fin. Du finner flere slike artikler hvis du søker litt på nettet. Denne er kanskje mer grundig uten at jeg har lest den: http://www.jusstorget.no/article.asp?Key=2&FagKey=37&ArtKey=163

Det er vel også verd å nevne at aktsomhetskravet er skjerpet i straffelovens § 196 tredre ledd. "Villfarelse om alder utelukker ikke straffeskyld, med mindre ingen uaktsomhet foreligger i så måte. "

Dette er en svært streng norm og det skal nmormalt mye til for å blir frikjent. Men det skjer. Det er flere dommer som omhandler temaet, men jeg kan ikke nok om dette til å gi noe ytterligere anvisninger.

Det beste rådet jeg kan gi er at dersom du hører noe fra politiet så må du be om å få oppnevnt en forsvarer og snakke med ham før du eventuelt avgir forklaring.

Nå har jeg ikke lest alle innlegg, men om de har reiseforsikring, så kan det muligens bli dekket av dem, med at de betaler egenandel på x beløp.

Det er sikkert ansvarsdelen av forsikringen du tenker på. Dette kan trådstarter glemme av minst to årsaker. Den første er at i de selskaper jeg har oversikt over gjelder ansvarsforsikring kun i utlandet/utenfor Norden. Innboforsikringen derimot dekker normalt ansvar i Norge/Norden, men med en høyere egenandel.

Den andre årsaken er at en ansvarsforsikring dekker forsikringstakers ansvar. Det vil si at forsikringsselskapet ikke dekker noe mer enn det forsikringstaker allerede er ansvarlig for. I mitt innlegg over skriver jeg hvorfor jeg mener de ikke er erstatningsansvarlig.

Sånt skal jeg trene opp ungene mine til.

Skal dra rundt omkring til byer med bobil og tegne inn klanmerke vårt i bildørene til folk.

Gleder med allerede.

Og da blir jo selvsagt du erstatningsansvarlig.

 

Dårlig informasjon fra forsikringsselskapets side. Foreldrene er ansvarlig for all skade som barna gjør, forutsatt at det har manglet på "tilbørlig tilsyn" fra deres side. Og uansett skyld så er foreldrene objektivt ansvarlig for skade som deres barn har forvoldt, oppad beregnet til kr. 5000,- for hver enkelt skade.

 

Dvs. at du uansett har et krav på at foreldrene betaler (minst) kr. 5000,- for din skade.

 

Her er det som du riktig påpeker to grunnlag for at foreldre kan bli erstatningsansvarlig for sine barns handlinger.

Første ledd som omhandler vurderingen av utilbørlig tilsyn er vanskelig å ta med de opplysninger som kommer frem her. Dette kommer veldig an på både barnet og forholdene rundt. Når det er sagt skal det en del til. Det er ikke slik at foreldre skal hindre barn fra å utøve enhver aktivitet som kan medføre en viss risiko. Å la unger sykle på en veg under tilsyn vil etter min vurdering neppe kunne karaktiseres som manglende "tilbørlig tilsyn". Uavhengig av om det er biler der eller ikke.

Andre ledd omtaler det objektive ansvaret på inntil 5000 kr. Det er her et vilkår at barnet har voldt skaden "forsettlig eller uaktsomt". Dette betyr at "barnet personleg må fylla vilkåra for ansvar etter § 1-1". (Sitat Bjarte Askeland i Norsk Lovkommentar) Siden det her er snakk om en fem år gammel gutt er han ikke gammel nok til å kunne bli erstatnigsansvarlig. I juridisk teori er syv år omtalt som en nedre grense. Siden barnet ikke er personlig ansvarlig er 5000-kroners regelen i andre ledd ikke mulig å benytte.

 

Utrolig kjipt at andre bare kan ødelegge en bil, og at det er jeg som må betale regningen.

Kjipt. Men sånn er det å eie ting. Det er alltid en risiko for at det oppstår skader. Om det så skyldes små barn eller greiner som faller fra trær.

 

En venn av meg ble frastjålet en datamaskin jeg er eier av. Bør jeg da melde dette på min forsikring?

Dette reguleres av forsikringsavtalen din. Eg gir deg et svar utifra et stort norsk selskap sine vilkår, men du du har ingen garanti for at det er like vilkår i alle selskap. Imidlertid er det stort sett samsvarende vilkår for slike spørmål hos alle selskap. Ring og spør.

Mitt svar: Det kommer litt an på. Innboforsikring dekker i utgangspunktet dine egne eiendeler. Ofte er ansvaret utvidet til også å gjelde løsøre som eies av andre som du ved lov eller avtale har overtatt risikoen for. Lånte kameraten din maskinen for at han skulle kunne bruke den er det han som har risikoen for maskinen. Hadde kameraten din maskinen for å oppbevare den for deg, en tjeneste for deg altså, har du risikoen og melder kravet på egen forsikring.

Eg ser utifra vilkårene mine i ett stort norsk selskap at samme prinsipp gjelder reiseforsikring.