Kasparov

Når det gjelder årsaker så ser kriger ut til å medvirke til at det blir revolusjoner. Syvårsa-krigen 1756-1763 mellom England og Frankrike osv. gjorde for eksempel at England måtte kreve inn mer skatt over lang tid for å få stell på finansene igjen, og vi vet hvordan det gikk. Syvårs-krigen skapte også finansielle problemer for Frankrike, som på sin side innkalte til stenderforsamling for å kunne skatte mer med dårlige resultateter.. Sammenhengen mellom første verdenskrig og den russiske revolusjonen burde være klar. Også har vi den kalde krigen og revolusjonen(kan det vel kalles) i 1989/1991. Og krigen mot terror og den arabiske våren, første verdenskrig og Hitlers kupp/revolusjon i 1934. Sikkert flere tilfeller av det samme. Så vidt jeg vet drøftes det om krig i en eller annen form er nødvendig for revolusjon.

Revolusjoner ser også ut til å bidra til at det blir krig.

Når det gjelder definisjon så regnes revolusjoner først og fremst som 1) brå omveltninger og 2) spontane. På grunn av det andre kriteriet kan det diskuteres hvorvidt "oktorrevolusjonen" i Russland i 1917/1918(husker ikke) av bolsjevikene egentlig kan kalles en revolusjon siden den var planlagt. Samme med Hitlers maktovertagelse i 1934. Man kan også skille mellom politiske revolusjoner og andre. Jeg snakker her om politiske. Den industrielle "revolusjonen" er eksempelvis ikke en slik. 

To revolusjoner som kan være interessante å sammenligne er den amerikanske og den franske. Den amerikanske gikk bra, den franske gikk dårlig på kort sikt. Men det er mange likheter(felles årsaker og tankegods) og de skjedde nært i tid. Så hvorfor denne forskjellen? osv.

 

Jeg antar du i grove trekk vet hva som menes med "demokratisering" og "modernisering". "Sammenheng" vil her bety kausale forhold(at det ene forårsaker det andre eller at begge medvirket til det andre), sammenfall, betingelser, felles årsaker osv.

 

Du kan for eksempel drøfte hvor viktig moderniseringen var for utviklingen av demokrati. Da bør du ha med argumenter for og i mot at modernisering var viktig.

Ja vet vet hva de 3 ordene betyr. Får bare håpe besvarelsen min faller i smak.

 

Du bør nok begrunne hvordan du tolker "sammenheng". Jeg kan ikke noe særlig om enmet, men modernisering var vel en medvirkende faktor i demokratiseringen i Norge som andre plasser. Hvis du skal fokusere på hvordan modernisering bidro/ikke bidro(det er viktig å drøfte) bør du begrunne den tolkningen. Du kan for eksempel skrive noe sånt som "Når det gjelder sammenhengen mellom disse er det er en vanlig oppfattelse at *noen aspekter av av modernisering bla bla viktig årsak*... Jeg skal i denne presentasjonen legge vekt på dette med fokus på bla bla..."

Jeg antar du i grove trekk vet hva som menes med "demokratisering" og "modernisering". "Sammenheng" vil her bety kausale forhold(at det ene forårsaker det andre eller at begge medvirket til det andre), sammenfall, betingelser, felles årsaker osv.

Du kan for eksempel drøfte hvor viktig moderniseringen var for utviklingen av demokrati. Da bør du ha med argumenter for og i mot at modernisering var viktig.

Nå spekulerer jeg bare, men kanskje du spiser for mye rett etter trening slik at blodsukkeret faller ut over kvelden? Trening gjør at musklene lettere tar til seg sukker. Men igjen; hvis du ikke er spesielt trent og bare beveger litt på deg. Det kan også være at du rett og slett er i kaloriunderskudd og at kroppen din responderer sterkt på dette. Alle som ikke er mutanter produserer flere stresshormonerer og mindre lykkehormoner hvis de er i kaloriunderskudd over tid.

 

Hadde man en gang hatt kapitalisme uten slavehandelen?

Kapitalstene behøver ingen slaver, statene derimot...

 

Kapitalisme behøver nok ikke slavehandel. Historisk sett har kapitalisme og individuell frihet gått hånd i hånd(selv om denne sammenhengen, som lenge ble ansett som iboende, har blitt betvilt i ly av Russland og Kina sin statskapitalisme). Poenget var mer at en kapitalistisk økonomi kanskje ikke hadde blitt utviklet uten slavehandelen.

Tradisjonelt blir pliktetikk assosiert med å ikke tillate aktiv dødshjelp. Det kommer nok litt an på hva man har plikt i mot eller til da. Men ideen til Kant, idealbildet på en pliktetiker, er at livet har uendelig verdi i seg selv helt uavhengig av hvor mye nytelse og smerte man opplever. Det er ikke bare et middel til nytelse som kan avsluttes når det ikke lenger har den funksjonen.

Konsekvensetisk er det lettere å rettferdiggjøre aktiv dødshjelp. Hvis velferd skal maksimeres og lidelse minimeres er det nesten bare å regne ut om aktiv dødshjelp er moralsk riktig. Som du skriver kan det negative konsekvenser i form av psykisk belastning osv., men det er bare å ta det med i regnestykket. Konsekvensetikk tillater i prinsippet aktiv dødshjelp, om ikke i alle tilfeller. Det er det ikke tvil om.

Holdningsetisk tror jeg det er like lett å argumentere for og i mot. Aristoteles, og i hvert fall Platon, var for aktiv dødshjelp. Det er et berømt sitat fra Platon der han sier noe sånt som at "legene som redder det liv som ikke kan repareres misforstår sin oppgave". Men man kan vel si at aktiv dødshjelp innebærer en forråelse av naturen til legene slik at de dydene de bør ha som leger fremmes i mindre grad eller noe sånt.

Why Nations Fail: The Origins of Power, Prosperity, and Poverty - Daron Acemoglu og James A. Robinson (politisk filosofi?) var en øyeåpnende bok om årsaken til hvorfor verden er så delt når det gjelder nivå av rikdom og fattigdom og utvikling generellt, og mer overbevisende enn f.eks. Guns, Germs and Steel av Jared Diamond, for å forklare den sosiale evolusjonen i ulike nasjoner. Istedenfor fokus på geografi blir det heller satt fokus på hvilken type "regjering" som styrer ulike samfunn. Det er også noe som har gjentatt seg i det uendelige i historien forøvrig, at når konger og keisere har styrt på feil måte eller gått av ved døden for tidlig, eller blitt født på feil tidspunkt osv. har hatt enorme konsekvenser på samfunnet forøvrig. Eksempelvis "skuddet i Sarajevo" som utløste verdenskrig og spanskesyke. Boken legger også stor vekt på hvordan insentiver påvirker befolkningen.

Det diskuteres hele tiden hva som er det grunnleggende og hva som er det overfladiske i samfunnet og samfunnsutviklingen. Tradisjonelt har staten/regjeringsform gjerne blitt sett på som et overflatefenomen som reflekterer f, x de økonomiske forholdene(i marxismen).

Jeg er ikke akkurat inne i debatten, men jeg har intrykk av at det som er mest inn å fokusere på for tiden er hvordan stater, kultur og økonomi blir dannet gjennom samkvemmet på det internasjonale planet. Noe løse refleksjoner: hva hadde for eksempel Europa vært uten Afrika? Hadde man en gang hatt kapitalisme uten slavehandelen?

Individuell frihet.

RWS: Som jeg skrev mener jeg jo ikke selv at mangelen på mening nødvendigvis er noe problem. De fleste moderne mennesker klarer seg jo nettopp med den meningen de selv legger i ting. Det er ikke jeg som påstår noe annet. Det jeg skrev i de tidligere innleggene er bare løse henvisninger og assosiasjoner til Nietzsche, Durkheim, Charles Taylor og andre.

Poenget er ikke så mye at gudstro som sådan er viktig, men at det henger sammen med tro på *dyp* mening i tilværelsen. Og et annet poeng som jeg har kommunisert dårlig er at moderne mennesker nettopp ikke tror verden mangler mening bare fordi det meste er sosiale konstruksjoner og blind kausalitet. Det er bare *objektiv* mening som mangler. Og dette er til og med bra - det synes jeg også. Rent personlig så virker tanken på at gud har en plan med meg mer meningsløs enn at jeg kan gjøre det jeg vil. Før i tiden derimot syntes nihilisme - troen på et absolutt fravær av mening - veldig nærliggende hvis gud ikke fantes. Og det samme med eksistensiell angst av tanken på at man måtte finne sin egen mening.

 

 I dag legger vi mindre og mindre mening i ting. Og kanskje det ikke bare er en bra ting.

Tvert i mot, å vite en ting vil alltid få deg (ihvertfall meg) til å undres over alt det vi IKKE vet... Jeg kan fint syntes at en regnbue er fantastisk selv om jeg vet hva fargene og buen skyldes, det samme går for alt mulig annet som vitenskapen har funnet ut.

 

Klarer liksom ikke helt å se nytten i å bade seg i ignoranse og uvitenhet jeg da... Men kan FINT undres over en masse ting man IKKE vet, selvsagt uten å dra inn fantasi guder og det alltid tilstedeværende "overnaturlige" som så alt for mange faller tilbake til... Men det krever faktisk en viktig ting som veldig mange mennesker finner ufattelig vanskelig og det er faktumet at vi ikke vet alt... Vi mennesker er desverre slik sammenskrudd at vi alltid SKAL vite, selv om det (altfor ofte) betyr å falle tilbake på rene fantasier som andre har oppdiktet og som ved nærmere undersøkelse, eller rett og slett ved hjelp av god gammeldags logikk, ikke kan stemme... Men folk tror det jo allikevel, selv om det eneste riktige ville vært å si "Dette vet jeg ikke!

 

For meg har det, og alltid har vært, veldig positivt å vite så mye som mulig om en ting før jeg bestemmer meg for hva jeg velger... Til mer jeg vet om saken, til flere sider som kommer opp og til flere relvante ting som går opp i "gryta" til bedre er det for meg, for til mer nøyaktig kan jeg velge.

 

Men å si at jeg ikke undrer meg eller har et mindre verdt spekter av den grunn blir bare tull... Jeg trenger ikke å bade i ignoranse og uvitenhet for å undre meg jeg... Jeg kan godt vite hvordan ting henger sammen og allikevel føle nesten religiøse følelser i møte med det...

 

Så sorry, men den "vi må bade i uvitenhet og ignoranse" for å være lykkelige og uhykleriske må du nok lenger ut på landet med enn her jeg bor... 

 

Det jeg først og fremst tenker på er skillet meningsfullt/tilfeldig eller vilkårlig. Det er klart at folk legger forskjellige ting i det skillet. Noen religiøse sier jo at moral ikke gir mening uten gud, eller at uten gud er alt uten betydning. Det som kanskje er et problem er at folk behøver, psykologisk sett, mening. Tenk på klisjeen at når folk kommer ut for ulykker/opplever noe forferdelig så sier de "Hvorfor? Hvorfor meg, hvorfor skjedde dette" som om mening(forstått mest mulig bredt som formål/årsak, iboende rasjonalitet overhodet) på en eller annen måte lindrer smerte og gjør livet tålelig. Et annet eksempel er Spinoza som mente veien til lykke var å akseptere tingenes logiske nødvendighet.

Det totale motstykket til en meningsfull verden er kanskje "tingenes evige gjenkomst" formulert av Nietzsche: Universet starter så å si opp igjen på et gitt punkt slik at alt forløper nøyaktig på samme måte som forrige gang i all evighet. Dette mente Nietzsche ville være et meningsløst univers fordi det ikke finnes noen progresjon eller fornuft i det.

De tidlige eksistensialistene anså verdens iboende meningsløshet som et sjokkerende faktum, men i dag er det nesten en triviell sannhet. Det er klart at moderne mennesker trenger mindre mening. Vi får ikke angst av tanken på at moral er konstruert for eksempel. Tendensen er tvert i mot at menneskets frihet fra gud/universitets hensikter sees på som noe positivt. Men kanskje er det ikke helt sunt å være veldig bevisst på at ens samfunns normer og identitet bare er konstruerte størrelser skapt av en vilkårlig historie og som kunne vært annerledes. Tenk på norsk identitet. Det er opplagt at denne identiteten forandrer seg hele tiden og ikke har noen essens. Og at det er vi selv som kontinuerlig reproduserer(vedlikeholder og reviderer den) hver dag med våre aktiviteter. Problemet er at det kan være vanskelig å få til solidaritet i et samfunn der folk ikke tror deres samhørighet har noen dypere substans. I alle fall har noen ment det. En annen ting er såpass selvbevisste og sannferdige individer kan få psykologiske skader som at de ikke synes ting er å verdt å etterstrebe osv. Nietzsche mente noe slikt som at det er mulig å vite mer enn hva som er bra for deg.

Dette ble litt usammenhengende.. Uansett: rent personlig tror jeg uansett ikke det er noe problemer for folk, hvis de blir skikkelig oppdratt og lever i et godt samfunn, å nøye seg med den meningen man selv legger i ting.

Jeg synes også kommentarene var veldig gode.

 

 

Sekularismens problem er jo at den ikke har noen gode fortellinger. For andre enn de dydige og snusfornuftige er den sånn sett temmelig sjarmløs.

 

Hva vil forfatter egentlig fram til her?

Antagelig noe i retning av at noen mennesker har behov for "store fortellinger". Det er noe som har blitt diskutert mye i samfunnsvitenskapen og humaniora. Som Max Weber påpekte fører den vitenskapelig utviklingen til en "avfortryllelse" av verden og dermed til en utarmelse av mening. Tenk på utsagn som "hvis gud vil", "nå farer Tor over himmelen"(hvis det lyner), "noen har kastet det onde øyet på meg"(hvis man har mye uflaks). I dag legger vi mindre og mindre mening i ting. Og kanskje det ikke bare er en bra ting.

 

Kasparov, den 11 Jan 2016 - 20:14, sa:Kasparov, den 11 Jan 2016 - 20:14, sa:

 

t_o_m_m_y, den 10 Jan 2016 - 22:03, sa:t_o_m_m_y, den 10 Jan 2016 - 22:03, sa:

Finnes det forresten en bok som omhandler temaet "erkjennelse" i sin videste helhet?

 

Helst minst mulig blabla og mest mulig essensielle prinsipper rundt erkjennelse.

 

Temaet er så bestridt at det gjør det nok ikke. Det nærmeste er nok overblikk over ulike posisjoner.

 

tja muligens.

 

har pløyet meg gjennom Emmanuel kant  og andre filosofer,

og diverse buddhiske/hinduistiske og taoistiske tekster,

og til en viss grad finner jeg merkende at

- vestelig filosofi liker mer å skape et system enn å gi essensen av hva systemet sier som lovmessig essens bevegelser.

- østelig filosofi liker å antyde forgjengeligheten og spontanheten med alt dog lite forklarer hvordan å forholde seg til hver del av livet som en helhet.

 

blir litt mye bla bla hos vestenlige filosofer og altfor vag prat hos østelige filosofer.

 

utfordringen er da å finne ei bok som kan kombinere intellektuell presisjon fra vestlig filosof med  direkte innblikk i sinns tilstander i østlig filosofi.

 

 

 

Har du lest Schopenhauers "verden som vilje og forestilling"? Den er en slags syntese av Kants høyst vestlige erkjennelsesteori og mer buddistisk metafysikk.

Finnes det forresten en bok som omhandler temaet "erkjennelse" i sin videste helhet?

 

Helst minst mulig blabla og mest mulig essensielle prinsipper rundt erkjennelse.

Temaet er så bestridt at det gjør det nok ikke. Det nærmeste er nok overblikk over ulike posisjoner.

"......at jeg ikke er irrasjonell selv om jeg avviser gode argumenter uten grunn."

Jeg forstår ikke noe særlig av det andre du og Cuadro skriver, men akkurat er feil. Hva i all verden er rasjonalitet hvis det ikke er å akseptere det beste argumentet? Å ikke tro på påstand X selv om man aksepterer et argument som impliserer det, si Y, er så irrasjonelt at det er vanskelig å forestille seg. Det samme gjelder å avvise "gode argumenter" som per definisjon bare har svake motargumenter, uten å tro det likevel er svakt/ikke nødvendigvis holder av en eller annen grunn. Hvis man helt ærlig tror et argument eller argumentene for en sak er bedre enn motargumentene er man selvfølgelig irrasjonell hvis man ikke aksepterer det som det argumenteres for. Rasjonalitet kan riktig nok tolkes på flere måter, men på dette punktet er det bare en betydning som gir mening i forhold til hvordan det ordet blir brukt.

Den uoppnåelige standarden var ikke ment å være et premiss. Standarden er meningsløs fordi vi aldri trenger å komme til den, jeg kan bare si nei hele tiden.

 

Jeg er enig i at premisset ikke kan følges rasjonelt.

Hmm. La meg se om jeg har forstått dette riktig. "Det vi gjør da" som du skriver i førsteposten, eller snarere det som skjer, er at diskusjonen opphører. Vi kan fortsette å fylle denne tråden med poster som du svarer "nei" eller "ikke overbevist" til, men da gir ikke kommunikasjonen mening annet som et slags spill som ikke er en diskusjon eller engang en reell samtale.

Ok, vi har en uoppnåelig standard for hva som er rasjonelt å tro på. Etter mitt skjønn må det da være, ut i fra hva den ideen innebærer, at det er uforenelig med rasjonalitet å operere med en slik standard. Antagelig selbevissthet også. Noe man tro på.

 

[...]

 

 

[...]

 

 

[...]

Takk, men jeg godtar ikke dette som bevis. Så, hva gjør vi herfra? Anta at dere fortsetter å fremlegge argumenter, dokumentasjon etc. til dere går tom, og at jeg fortsetter å avvise dette som utilstrekkelig.

 

(Vær så snill å lese førsteposten ordentlig hvis dere vil fortsette, slik at dere ikke kaster bort tiden. Tråden er et forsøk på demonstrere et spesifikt poeng, dette er ikke en reell mening jeg har.)

 

Hvis man bare avviser argumenter uten å bry seg med å gi motargumenter til dem er man rett og slett en ekstremt skeptiker. Og da gir det ikke mening å tro på noe som helst, ikke engang at taket ikke vil falle i hodet på deg hvert øyeblikk. Og dette er ikke posisjon som kan underbygge seg selv heller.

Det kanskje mest overordnede argumentet for evolusjonsteorien er at den tilfredstiller alle rimelige kriterier for hva som utgjør en god vitenskapelig teori mye bedre enn andre forklaringer. Først og fremst passer den med det vi observerer, og oppfyller med det kriteriet nøyaktighet. Den blir bekreftet hver eneste dag og det er ingen fakta den passer dårlig med så vidt jeg vet. Greit nok er det andre teorier som også tilfredstiller dette kriteriet med litt fantasi, men det går da på bekostning med andre kriterier.

For det andre er teorien konsistent både internt og med andre teorier om biologi og dyreliv. Hvis man kaster ut evolosjonsteorien må man så å si tenke opp den moderne biologien på nytt slik jeg forstår det. Og en hel del andre ting også. Dette taler for å akseptere evolusjonsteorien som sann.

For det tredje oppfyller evolosjonsteorien i stor grad kriteriet rekkevidde. Den forklarer veldig mange fenomener. Ettersom evolosjonsteorien også blir brukt i f, x psykologi(evolusjonspsykologi hvis jeg forstår det riktig) har den større rekkevidde enn kreasjonismen.

For det fjerde er teorien noenlunde enkel. Har man to forklaringer på et sett fenomener og de er like gode i andre henseender, så velg den enkleste. I og med de teologiske vanskelighetene med gud osv. tror jeg evolosjonsteorien er enklere enn kreasjonismen.

For det femte er evolusjonsteorien mer fruktbar enn kreasjonismen. Med det menes det at den er mer nyttig enn kreasjonismen i videre forskning på artenes historie, fremtid og biologi.

Veldig mye av den moderne filosofien trekker på forskjellige deler av Kants filosofi. Dette inkluderer fenomenologien, men på en så overordnet måte at det blir vanskelig å si noe veldig presist. I alle fall om du ikke kan en del Kant og fenomenologi. Det siste kan jeg lite om.

Synes det er mye mange bra tips her i tråden. Selv vil jeg bare fremheve noe som kanskje ble underkommunisert i det forrige innlegget mitt. I spesielt samfunnsfag og humaniora er det svært viktig å skrive forståelige tekster som handler om det du skal kunne. Nesten alle bøkene mine om studieteknikk skriver at tankekart osv. er viktig, men jeg tror etter egen erfaring at det er å skrive noe slik at også andre forstår som virkelig skjerper forståelsen. På PC slik at det er lett å revidere og ikke tar så lang tid å skrive.

Det har mye å si at hume bare oppererte med 5 sanser. Fordi alle sanser hadde noe med det yttre å gjøre, og ingenting med det indre. Nå er det at du føler deg tissatrengt en del av sans nummer 7.

 

I humes sin tid var ikke det at folk følte seg mer tissatrengt ved lakserende drikke naturvitenskap. Det var medisin. At medisin har blitt naturvitenskap er "moderne" ^^ (obs dette er veldig grovt sagt)

 

Hadde humes operert med et slik naturvitenskapelig sans, hadde hans svar på hvis A så B. Fordi i dag har vi bevis materiale for å ta dette "forgitt" at psykologiske effekter og følelser er godkjent som forskning. Du kan ikke se en bil uten å føle bil feks. Det var feks en ting hume ikke tok med seg i sin teori.

Jeg har lest en del om Hume, men skjønner ikke hva du mener. Jeg skjønner det  så lite at jeg ikke vet om dette er relevant, men slenger det ut likevel: Hume kalte følelser "refleksjonsintrykk". Når jeg f,x ser noe jeg assosierer med noe positivt føler jeg meg glad som en respons på dette.

 

 

Gud kan ikke bevises eller motbevises.

Det stemmer ikke lenger.

Når sannsynligheten for A er overveldende stor, og bestrides kun av tilhengerne til B, uten støtte fra nyere kunnskap, kan A ansees å være gjeldende.

 

 

Jeg er ikke enig i det. Det er ingen som har eller kan motbevise Gud. Så enkelt er det.

 

Jeg sier uansett ingenting om sannsynligheten eller usannsynligheten.

 

 

David Hume er kjent for å introdusere en rekke problemer med menneskets erkjennelsesevner. Det kanskje mest kjente er det klassiske induksjonsproblemet som er at bare fordi noe har skjedd mange ganger før så er ikke dette i seg selv et argument for at det vil skje igjen.

 

Jeg er ikke enig i den. Da er man jo tilbake til mattematikk og sannsynlighetsregning. Hvis man ser på fortiden og nåtiden kan man ofte "spå" fremtiden.

 

Man kan si "get real", sansynlighetsregning fungerer jo. Men bare fordi noe har skjedd før så følger det ikke at det er mer sansynlig at det vil skje igjen. Det er fult tenkbart at det ikke er slik. Dermed er det ikke en logisk sannhet. Og tidligere erfaring kan heller ikke vise at det er slik, for da forutsetter vi jo det som skal begrunnes nemlig at fremtiden vil ligne fortiden.

 

David Hume er kjent for å introdusere en rekke problemer med menneskets erkjennelsesevner. Det kanskje mest kjente er det klassiske induksjonsproblemet som er at bare fordi noe har skjedd mange ganger før så er ikke dette i seg selv et argument for at det vil skje igjen. For at det skal være slik må man legge til et premiss om at fremtiden vil ligne fortiden. Og det kan man ikke sanse. Man kan se på det slik: Hvis man ikke tror at naturen ter seg regelmessig, så blir man ikke overbevist av argumenter som "det har skjedd før". At noe pleier å skje gjør i seg selv det ikke engang mer sansynlig at det vil skje igjen. Den setningen er litt vanskelig å forstå, men er faktisk sann. Kant og andre ble dypt forstyrret av Humes argumenter og brukte mye tid på å forklare hvorfor vitenskapen er rasjonell.

 

Filosofer i dag derimot mister ikke nattesøvnen over Humes problemer. Man kan f, x si "get real", vitenskapen og matematikken er bevist gjennom deres virkelighet. De fungerer. Eller man kan si at å spørre hvorfor induksjon er legitimt er å "cry for the moon". Eller at det er via induksjon vi vurderer enkelte påstanders rasjonalitet og at å spørre hvorfor induksjon er rasjonelt derfor blir som å spørre hvorfor en lov er lovlig. Konsekvent skeptisisme er uansett ikke mulig å etterleve overhodet. Hvis man tror dette har man ikke tenkt grundig nok igjennom hva det innebærer å handle som om man ikke tror på årsaksprinsippet osv.

Dessuten er david humes tid over. fordi I hans tid hadde vi bare 5 sanser, og derfor prater man ofte om gud som den "6. sans." I dag innenfor vitenskapen har vi faktisk 7 + 1 sans som kan deles opp i 8 eller 10 kategorier? så vi har egentlig 15 eller 17 sanser? 

 

Den 6 sans Stillingssans Den 7 sans Balansesans og den 8 sans hadde noe med følelse sansene vår å gjøre, husker ikke helt. jeg vet ikke om den er godkjent helt enda ^^  Det er ganske gøy at man ikke kan gå rundt å si hva er din 6sans. lengre xD tro at det er noe sånn magisk innsikt lengre.

 

Men det som er veldig interessant om følelsessansen, Stillingssansen og Balansesansen. Er den eneste måten å bevise de på er gjennom våre følelser som vi har inni i hode. De tar ikke plass i den fysiske verden. At disse blir godtatt som faktiske sanser er ganske morsomt, synes nå jeg da. Fordi det betyr jo at "innbildninger" eller "tanker" har er en sannhet ved dem. Den eneste måten av vi kan bevise de på er da gjennom sånne fargeflekker på en skjerm når man scanner en hjerne. Hoho, jeg liker hvordan farger på en skjerm er vitenskap ^^ Verden i dag er så utrolig abstrakt at det er helt forferdelig, hvor ble mennesket av liksom?

 

Jeg er nesten litt skuffet over at ingen klarte å motbevise David Humes...

 

Logikerne og nyempirister har flikket en del på Humes teorier. De er litt mer nyanserte, mer jeg vet jeg ikke om det. Uansett er jeg rimelig sikker på at det ikke er et vesentlig poeng hos Hume at vi bare har fem sanser.

Poenget mitt var egentlig at radikal empirisme ikke lenger blir ansett som en særlig trussel mot rasjonalitet og vitenskap.

David Hume er kjent for å introdusere en rekke problemer med menneskets erkjennelsesevner. Det kanskje mest kjente er det klassiske induksjonsproblemet som er at bare fordi noe har skjedd mange ganger før så er ikke dette i seg selv et argument for at det vil skje igjen. For at det skal være slik må man legge til et premiss om at fremtiden vil ligne fortiden. Og det kan man ikke sanse. Man kan se på det slik: Hvis man ikke tror at naturen ter seg regelmessig, så blir man ikke overbevist av argumenter som "det har skjedd før". At noe pleier å skje gjør i seg selv det ikke engang mer sansynlig at det vil skje igjen. Den setningen er litt vanskelig å forstå, men er faktisk sann. Kant og andre ble dypt forstyrret av Humes argumenter og brukte mye tid på å forklare hvorfor vitenskapen er rasjonell.

Filosofer i dag derimot mister ikke nattesøvnen over Humes problemer. Man kan f, x si "get real", vitenskapen og matematikken er bevist gjennom deres virkelighet. De fungerer. Eller man kan si at å spørre hvorfor induksjon er legitimt er å "cry for the moon". Eller at det er via induksjon vi vurderer enkelte påstanders rasjonalitet og at å spørre hvorfor induksjon er rasjonelt derfor blir som å spørre hvorfor en lov er lovlig. Konsekvent skeptisisme er uansett ikke mulig å etterleve overhodet. Hvis man tror dette har man ikke tenkt grundig nok igjennom hva det innebærer å handle som om man ikke tror på årsaksprinsippet osv.

Mange verdier er av en slik natur at de kan støttes av en hel rekke omfattende verdenssyn. For eksempel kan det høvelig abstrakte idealet om "likeverd" støttes og funderes på mange tolkninger av kristendom, islam, buddisme, kantianisme, utilitarisme, dydsetikk, kantianisme, humanisme osv. Og derfor kan ingen verdenssyn gjøre krav på disse verdiene som sine egne. Og det er egentlig vel irrelevant hvilken doktrine som var først ute med å støtte slike verdier.