Kasparov

Monarkiet som styreform er urettferdig ifølge Rawls. Det forbys av både det første og andre rettferdighetsprinsippet i rettferdighetsteorien hans ("rettferdighet som rimelighet"). Når det er sagt, hva vil han om Norge da der kongen ikke styrer noe? Han vil si det fortsatt er urettferdig fordi 1) Kongen har ikke religionsfrihet (han må vel bekjenne seg til den kristne tro?), noe som bryter med Rawls første prinsipp om at alle skal ha like grunnleggende friheter. Og 2) det bryter med det andre prinsippet som sier at sosiale og økonomiske forskjeller (kongefamilien får masse penger) skal knyttes til stillinger og posisjoner som skal være tilgjengelig for alle under vilkår som sikrer rimelig sjanselikhet (alle har ikke en fair sjanse på å bli konge).

Edit: Når jeg tenker meg om bryter vel ikke det norske monarkiet med det første prinsippet. For kongen kan jo bare abdisere, da vil han ha full religionsfrihet igjen. Det er vel ikke verre (i forhold til Rawls) at han må være kristen enn at kristne prester ikke kan bekjenne seg til sjamanisme osv.

 

 

 

Skrittet fra noen til alle.

Så vi forstår ikke/kan ikke påvise at alle flammer alltid brenner alt likt biologisk materiale, feks? Man må stikke alle ti fingre man har inn i hver eneste flamme man kan for å teste om også DENNE flammen brenner HVER ENESTE FINGER  også DENNE gangen? Flammer har ingen identitet som alltid og overalt gjør akkurat det samme med feks fingre? Det er umulig å trekke sanne slutninger fra en til alle? Hva med dette skrittet fra en til alle er det vi ikke forstår?

 

 

Ja det er umulig å trekke en sikker slutning fra noen til alle. Rand sitt poeng om at det for alle ting gjelder at de er identiske med seg selv (slik jeg forstår det) er irrelevant.

 

“Ja det er umulig å trekke en sikker slutning fra noen til alle. Rand sitt poeng om at det for alle ting gjelder at de er identiske med seg selv (slik jeg forstår det) er irrelevant.”

 

Kausalitet er identitet i aksjon, kausalitet er bindeleddet fra en til alle. Uten identitet har du ingen kausalitet, så det blir kanskje litt drøyt å påstå at identitet er irrelevant?

 

Jeg hevder det er umulig å ikke trekke sikre slutninger fra en til alle, men at det selvsagt kan eksistere fenomener som vi ikke vet nok om, slik at vi kan si at vi ikke har nok informasjon til å trekke sikre generaliseringer, men at dette da er selvinnlysende, fordi vi ikke forstår et fenomen.

 

Hvis man hevder at det er umulig å trekke en sikker slutning fra en til alle rundt feks testing av flammer på fingre, så hevder du at man faktisk er rasjonell dersom man hver gang man ser en flamme kan bruke all sin fritid på å sjekke at denne flammen alltid vil brenne alle ti fingre. Når man er ferdig med å teste alle ti fingre kan man ikke være sikker på at flammen brenner fingrene neste gang, så man sjekker igjen. Gang på gang. Man gjør akkurat det samme hver gang man kommer over en ny flamme. Årsaken er at man avviser identitet og kausalitet. Man hevder at flammer ikke alltid er flammer og fingre ikke alltid er fingre. Man er med andre ord virkelighetsfjern – en benekter av virkeligheten. Jeg har ingen problemer med at det finnes tullefilosofer og andre religiøse, men som tilhenger av virkeligheten er det ikke interessant for meg å diskutere med mennesker som benekter identitet og kausalitet, som altså benekter virkeligheten. Ideologi er interessant fra et psykologisk perspektiv, men ikke fra et rasjonelt perspektiv.

 

Selvsagt må man forutsette at ting flest har en årsak, og at (god) induksjon gir pålitelige konklusjoner hvis man skal leve i verden. Det betyr ikke at de tingene er sikre. Jeg ser fortsatt ikke hva identitet har med saken å gjøre. Hvorfor er kausalitet bindeleddet fra en til alle? 

 

 

Ja det er umulig å trekke en sikker slutning fra noen til alle.

Nei, det er det nok ikke, men man har ikke en fullstendig forståelse av hva som gjør det mulig.

 

Skal vel nevnes at samme gjelder fra noen til ingen.

 

 

Jeg er uenig her. At noe har skjedd før/at noe holder for noen tilfeller gjør det ikke sikkert at det alltid vil skje/at det holder for alle. Det gjør det i beste fall sannsynlig. Og jeg er egentlig litt skeptisk til det også på grunn av David Humes induksjonsproblem.

 

Ja det er umulig å trekke en sikker slutning fra noen til alle.

Nei, det er det nok ikke, men man har ikke en fullstendig forståelse av hva som gjør det mulig.

 

Skal vel nevnes at samme gjelder fra noen til ingen.

 

 

Skrittet fra noen til alle.

Så vi forstår ikke/kan ikke påvise at alle flammer alltid brenner alt likt biologisk materiale, feks? Man må stikke alle ti fingre man har inn i hver eneste flamme man kan for å teste om også DENNE flammen brenner HVER ENESTE FINGER  også DENNE gangen? Flammer har ingen identitet som alltid og overalt gjør akkurat det samme med feks fingre? Det er umulig å trekke sanne slutninger fra en til alle? Hva med dette skrittet fra en til alle er det vi ikke forstår?

 

Ja det er umulig å trekke en sikker slutning fra noen til alle. Rand sitt poeng om at det for alle ting gjelder at de er identiske med seg selv (slik jeg forstår det) er irrelevant.

https://plato.stanford.edu/entries/ayn-rand/ Her en artikkel om Ayn Rand av en anerkjent kilde når det gjelder filosofi. Som dere ser står det om hennes metafysikk og epistemologi i punkt 1.3

 

 

Mistborn.

Beste serie ever.

 

Er nå på min 2nd runde i serien.

 

Den er definitivt en av de beste jeg har lest. Men "the stormlight archive" (av samme forfatter) er hakket bedre.

 

Er vell 15-20 timer inn i første stormlight archive boka. Skjønner fortsatt ikke hva serien handler om xD

Joda det er noen kule sverd og drakter, men det har jo egentlig ikke skjedd noe.

 

Det blir bra etterhvert! Jeg liker ikke andre serier der det er veldig vanskelig å forstå hva som foregår veldig godt. Eller serier med veldig omfattende univers. Men fortsett å lese!

 

 

Lureri, har intet med egoisme å gjøre. Egoisme betyr i vår definisjon: Langsiktig, rasjonell egeninteresse. Det er verken langsiktig eller rasjonelt å lure i folk medisiner som ikke virker eller i verste fall skader dem.

Det er i en egoist sin langsiktige rasjonelle egeninteresse å drepe andre for profitt, dersom du kan slippe unna med det uten å tape profitten, og ikke har empati som gjør at du blir plaget av handlingen.

Psykopater er perfekte egoister.

 

Jeg er helt enig med dette. Det er jo noe spill-teori viser ganske bra. Det er umulig å ha et samfunn der alle individer utelukkende (merk: utelukkende) følger sin egeninteresse. For da kan man ikke etablere og vedlikeholde kollektive goder.

 

 

 

 

Apropos Hume: Harriman bruker Hume som eksempel på filosofisk "tenkning" som fremfor å lete etter kausalitet, bare avskriver virkeligheten som vilkårlig fremfor lovmessig. Hume er eksemplet på hvordan man absolutt ikke burde gjøre ting.

 

Da skjønner ikke Harriman Hume i det hele tatt. Humes påstand er veldig kort at (1) All erkjennelse begynner med inntrykk (sanseinntrykk og følelser). Det vil si at du ikke kan ha tanker som ikke bygger på inntrykk på en eller annen måte. Du kan fint forestille deg et fjell av gull uten å ha sett, men det er bare fordi du har hatt et inntrykk av et fjell (eller noe som ligner tilstrekkelig) og av gull. Men du kan ikke se for deg farger hvis du er født blind. Det finnes heller ikke noen medfødte ideer ifølge Hume. (2) Vi kan ikke ha et inntrykk av kausalitet. Dette er fordi at selv om vi kan se at hendelse A skjer før hendelse B, så kan vi ikke ha et inntrykk av den nødvendige forbindelsen mellom dem. Vi kan ikke se/høre/lukte/føle osv. at hendelse A gjør at hendelse B skjer. Konsekvensen av dette er at vi ikke kan ha kunnskap om hva som forårsaker hva, og i det hele tatt om alt (eller noen ting) har en årsak.

Humes poeng er imidlertid ikke at verden ter seg helt tilfeldig. Dette er noe Hume selv og de fleste fremstillinger av han gjør helt klart. Hume tror at verden ter seg lovmessig. Poenget hans er bare at vi ikke kan ekte kunnskap om dette.

Spørsmålet til skatteflyktning er vel strengt tatt hva sannhet er for noe i utgangspunktet, ikke hvordan vi kan vite at noe er sant, hva som er sant osv. 

Det er en god del teorier om det. Den mest intuitive og den jeg tror nesten alle er enige er korrespondanseteorien om sannhet. Det er den imlekk kom med (tror jeg): at en påstand er sann betyr at den samsvarer med hvordan verden er.

 

David Hume (1711-1776) sitt induksjonsproblem er nok den mest alvorlige kritikken mot induksjon. Det er bare å google. Hume betviler imidlertid ikke at alt har en årsak osv., det eneste han påstår er at vi ikke kan bevise det.

Det er ikke nødvendig at ALT har noen årsak, det er kun nødvendig at NOE har en årsak for at induksjon skal kunne gi resultater.

 

Sant det. Men det gjør ingen forskjell for Humes argumenter.

David Hume (1711-1776) sitt induksjonsproblem er nok den mest alvorlige kritikken mot induksjon. Det er bare å google. Hume betviler imidlertid ikke at alt har en årsak osv., det eneste han påstår er at vi ikke kan bevise det.

a) Hvis ikke pensum sier noe om det så trenger du ikke tenke på det.

b) Kuhn sitt begrep "paradigme" kan tolkes på opptil 25 måter hvis jeg husker riktig. Hvis vi sammenfatter de fleste av dem i ordet "rammeverk" så er antagelig den andre betydningen "eksemplar". Igjen, hvis det ikke står noe om det i pensum, så trenger du ikke å tenke på det.

c) Jeg antar du snakker om forklaringstyper i samfunnsvitenskap. Formålsforklaringer går ut på å forklare handlinger ut i fra bevisste intensjoner. Årsaksforklaringer henviser til ubevisste faktorer.

d) Det er bare i de hedonistiske variantene av utilitarisme at "velferd" blir brukt synonymt med "lyst". Bentham og Mill osv. definerer nettopp velferd som lyst.

Hume var trolig ateist/agnostiker. Du kan få det tipset av meg. Ideen om gud tilfredstiller ikke det empiriske betydningskriteriet, og er derfor en uekte ide/falsk forestilling. 

Husk at alle innleveringer i akademia blir sjekket med et jukseprogram. Hjelp på internett er ok, men ikke kopier et svar du får.

Mistborn.

Beste serie ever.

 

Er nå på min 2nd runde i serien.

Den er definitivt en av de beste jeg har lest. Men "the stormlight archive" (av samme forfatter) er hakket bedre.

Bøkene av Conn Iggulden og Ken Follet. De skriver spennende historiske romaner der du lærer en hel del historie. Ellers har Christian Lindquist skrevet noen spennende bøker om historiske figurer og hendelser. Boken hans om Napoleon er ganske bra. Simon Montefiore er en annen som har skrevet gode bøker om bestemte personer, byer, kongelinjer osv. Har lest bøkene hans om Stalin og synes de var veldig gode.

For to år siden ville jeg vært veldig usikker på hvilken bok jeg ville sagt var den beste jeg hadde lest. Det var vel på det tidspunktet rundt 10-20 bøker jeg alle synes var svært gode. Men så fikk jeg anbefalt fantasy serien "the stormlight archive" av Brandon Sanderson av en fyr som sa det var det beste han hadde lest. Jeg var skeptisk til om den jeg ville synes den var så god, men leste serien. Og jeg ble ikke skuffet. Den er definitivt det aller beste jeg noensinne har lest innen skjønnlitteratur. 

Driver å leser på "the Malazan book of the fallen" serien som er nevnt på de forrige sidene. Har kommet til bok fire. Synes den er helt grei. Den har helt klart noen sterke sider, men synes den er for lang og detaljrik. 

Hvor mye frihet er det sunt å ha for en samfunnsborger i dag? Hvordan kommer teknologi til å påvirke vår frihet i årene som kommer? Og kommer folk til slutt til å få for mye makt over staten?

Det store flertallet av politiske filosofer følger Kant i å hevde at frihet bare kan begrenses av frihet,eller i det minste at enhver begrensning av frihet må gis en god begrunnelse.

Kan man få for mye frihet? Noen påstår dette fra et slags kommunitaristisk/hegeliansk perspektiv. Se Axel Honneth "den moderne frihetens patologier". Det han kritiserer er at frihet har blitt ensbetydende med valgfrihet, noe han mener fører til psykiske/ eksistensielle lidelser. Også Arne Vetlesen har skrevet om hvordan vi i dag er for lite "strukturert" (Vi pålegges liksom å skape oss selv helt på egenhånd) av samfunnet rundt oss, og at dette gjør at folk ikke finner sine valgmuligheter meningsfulle og blir deprimerte osv.

Noen er optimistiske når det gjelder teknologi og frihet, andre ikke. Jeg kan ikke gi noe godt svar her. Det er skrevet helt drøyt mye om dette.

Er det en spenning mellom de tre klassiske etiske teoriene? Det kom ut en bok om dette for ikke så lenge siden som har fått god kritikk: "on what matters" av Derek Parfit. Jeg kan for lite om etikk til å gi et bra svar på det du soør om, men jeg har merket meg at flere prøver å redusere deler av dydsetikken til konsekvensetikk osv. Det er også viktig at en pliktetikk/deontologisk ikke nødvendigvis ignorerer konsekvenser. Noen er også opptatt av at Kant faktisk ikke er så langt unna en dydsetikk som han ofte fresmstilles (b.l.a fordi han er opptatt av at du bør forme karakteren din slik at du vil det du har plikt til å gjøre).

Ellers tror jeg at jeg runder av tråden med dette. Den ble startet for to år siden da jeg begynte på graden min, og var nok for ambisiøs. Mye av det dere spør om tror jeg google vil gi et like godt svar på som det jeg gjør, hvis jeg ikke skal bruke veldig mye tid. Jeg er nå master i filosofi og innser bedre enn før at jeg knapt kan orientere meg i all teorien. Noen ting kan jeg ganske bra, men det er mye jeg kun har vært borti i forbifarten.

Kommer borgerlønn til å bli en reell løsning i samfunn verden over i fremtiden?

Jeg tror ikke det. Jeg vet de gjør et slags eksperiment med borgerlønn i Finnland, men jeg ser ikke helt hvordan borgerlønn skal kunne passe sammen med det økonomiske systemet vi har i dag. Kanskje kapitalisme må erstattes med noe annet for å få det til? 

Det bør nevnes at borgerlønn eller noe lignende faktisk har vært foreslått ganske lenge. Jeg husker ikke årstallene, men det er er gjentatte ganger blitt påstått at med teknologisk utvikling, så vil folk rett og slett ikke trenge å jobbe noe særlig. Elon Musk foreslo vel noe sånt ganske nylig (?). Men til tross for stadig mer automatisering osv. så er det ingen utsikter til dette.

Noen filosofer som er opptatt av borgerlønn er Philippe Van Parijs, Seyla Benhabib og Arto Laitinen (finsk). Argumentene for dette er b.la at med borgerlønn så garanterer vi et visst velferdsnivå uten å bruke masse penger på byråkrati (NAV...) og at stønad osv. er stigmatiserende ("NAV'ere er snyltere"), mens en universell borgerlønn ikke er det nettopp fordi den er universell. 

Jeg vil si det kommer litt an på årsaken til at han fikk 2 og 3 i Norsk. Det er flere jeg kjenner som hadde skikkelig dårlige karakterer på VGS, men som senere har tatt tyngre høyere utdanning med gode resultater. Men da var det typisk dårlig motivasjon, studievaner, latskap, osv i tenårene som var årsaken. For det er litt vanskelig i dagens samfunn: Det er på en måte 'forventet' at alle skal ta høyere utdanning, men det er ganske enkelt ikke alle som har hodet til det.

Jeg er helt enig med deg. Man blir dessuten bedre til å skrive av å gå på universitetet. Det jeg vil anbefale trådstarter er å kjøpe bøker om akademisk skriving. De selges i universitets  bokhandel.

Hvordan var årene i bachelor av vanskelighetsgrad, og hvordan var de ulike årene iforhold til egeninteresse i alle fagene? Går filosofi nå, og lurer litt på hvordan jeg skal gå fremover.

Jeg synes vanskelighetsgraden var helt ok. Jeg jobbet hardt og gjorde det bra. Der jeg tok gradene mine var det nok av fag som passet til akkurat min interesse (politisk filosofi) fordi universitetet der jeg går har spesialisert seg på det. 

Jeg ser ikke mye til mønster i hvor snill og grei man er, og hvor mye flaks man har. Det eneste er den trivielle sammenhengen mellom at hvis du er snill mot andre øker sjansen for at de er snill mot deg. Fordelingen av lidelse og lykke er såpass urettferdig at karma-ideen er uspiselig. Er det liksom bare karma at millioner av mennesker lever i fattigdom og nød? Doktrinen om karma ser dessuten ut til å implisere vi skal være passive i stedet for å opponere fordi ting er slik de er ment å være, og det er lite vi kan gjøre med det. Den er på den måten en illiberal ideologi.

Jeg anbefaler at du slutter å ta i mot pengegaver fra andre og roer ned forbruket ditt hvis du får til. Da skylder du ikke noen å stå til disposisjon 24/7. Jeg ser ikke at det skal være verdt litt ekstra klær og slikt, noe du ser ut til å være enig i ut i fra hvordan du beskriver situasjonen. Min høyst personlige mening er at et sunt forhold, mellom voksne mennesker, bare eksisterer hvis de er mer eller mindre jevnbyrdige. Det er kanskje ikke rart forholdet ditt med familien din er dysfunksjonelt når det er preget av en slags byttehandel-logikk.

Dette er bare noen tanker, kanskje jeg er helt på bærtur, men du spurte:)