Body Dysmorphic Disorder

[GOB]

Noen her som har erfaring med Body Dysmorphc Disorder? Kalles vel dysmorfobi på norsk.

 

Når jeg ser på meg selv i speilet, så liker jeg ikke det jeg ser. Jeg ser rett og slett annerledes ut, har et litt merkelig utseende. Dette er ikke noe innbilt: Jeg er rett og slett under normalen rent utseendemessig. Jeg mener dette ikke er innbilning, men noe totalt reellt.

 

Jeg har til og med gått til en psykolog for dette problemet. Han mente det var tull at jeg ser stygg ut, og mente dette var en vrangforestilling jeg har skapt i eget hode. Det å bearbeide tankene i sitt eget hode er en ting, det å gå til en plastisk kirurg og dermatologer noe annet. Et artig lite dilemma.

 

Jeg føler meg ganske idiotisk når jeg snakker med folk om dette. Det er ikke akkurat veldig maskulint å være så usikker på eget utseende, og ha såpass lav selvtillit. Derfor går det utover det meste i livet mitt sånn rent sosialt sett. Jeg føler meg også litt "gal", litt psykisk syk, når jeg blir fortalt det er innbilning.

 

Så her er spørsmålet til de som har erfaring med noen som lider av BDD: Dreier det seg om innbilning alle gangene, eller kanskje noen som lider av såkalt BDD faktisk har en veldig jordnær og rett persepsjon av eget utseende? Altså dreier det seg ikke om en "gal persepsjon", men heller en kurant og riktig observasjon.

 

 

Litt info til de som kanskje ble litt nysgjerrig:

http://www.tidsskriftet.no/?seks_id=776871

[Manfred]

Dersom man har BDD har man en usaklig negativ oppfattelse av eget utseende, eller en overdreven fokus på en innbilt eller en reell men liten "defekt" i utseendet.

[GOB]

Dersom man har BDD har man en usaklig negativ oppfattelse av eget utseende, eller en overdreven fokus på en innbilt eller en reell men liten "defekt" i utseendet.

 

Det stemmer det, men hva er "usaklig"? Kan man si at i _alle_ tilfeller hvor noen har negativ oppfattelse av eget utseende, så har man den psykiske sykdommen kalt BDD?

 

Jeg har antageligvis en overdrevent fokus på en "liten" defekt i utseende, det handler om hvor man setter anførselstegnene ;-), men de er nok likefullt desverre ganske så reelle.

 

Flere relle defekter i utseende, som gjør at jeg skiller meg ut fra normalen, gjør at jeg anser meg selv som annerledes utseendemessig.

[Skugga]

Kjenner meg igjen.

[Gjest bdd123]

Velkommen i gjengen. Er overbevisst over at jeg lider av BDD, og dette har påvirket meg i stor grad. BDD har vært en av hovedgrunnene for utvikling av depresjon, angst, asosialitet og suicidalitet. Har vært så langt nede at jeg har prøvd å ta livet mitt, og har vært nær å lykkes flere ganger.

 

Så her er spørsmålet til de som har erfaring med noen som lider av BDD: Dreier det seg om innbilning alle gangene, eller kanskje noen som lider av såkalt BDD faktisk har en veldig jordnær og rett persepsjon av eget utseende? Altså dreier det seg ikke om en "gal persepsjon", men heller en kurant og riktig observasjon.

Når det gjelder dette spørsmålet dreier det seg selvfølgelig ikke om innbilning alle gangene. Det er viktig å forstå at vi faktisk har begge grupper, hvor den ene er de som har blåst opp noe i alt for store proporsjoner, mens de andre er de som har en (nogenlunde) riktig oppfatning av situasjonen.

 

Jeg tror det ikke legges nok vekt på at vi faktisk har den sistnevnte gruppen, som jeg selv hører til. Det legges for mye vekt på de som ser helt normal ut (normal gir igjen opphav til diskusjon), eller som faktisk er veldig pen, men tror at de er forferdelig stygg. Dette høres kanskje mer interessant ut.

 

Ellers tror jeg dette er en sykdom som har store mørketall i dag, er alt for lite forsket på, bare vil bli større, og ikke vil forsvinne med det første. Alle har sikkert også en forståelse for hvorfor det er blitt slik. Samfunnet i dag er enormt kroppsfiksert. Vi ser reklamene overalt, og dette påvirker oss. Vi krever perfeksjonisme, og standarden er satt alt for høyt. Mange føler de er alt for langt unna normen som er satt. Dette er alldeles ikke sunt.

 

Vi skal ikke mange tiårene tilbake før situasjonen var veldig annerledes. I 60-årene var det ikke så nøye med å sminke seg opp som en barbie, folk kunne gå i de klærne som de selv ville, og folk var akseptert uavhengig av utseende.

 

Dersom man har BDD har man en usaklig negativ oppfattelse av eget utseende, eller en overdreven fokus på en innbilt eller en reell men liten "defekt" i utseendet.

Hvorfor usaklig? Hvorfor liten?

Stryker du de to ordene tror jeg vi får en mer korrekt definisjon.

 

Spør gjerne hvis det er noe du lurer på.

[Never Can Tell]

Dersom man har BDD har man en usaklig negativ oppfattelse av eget utseende, eller en overdreven fokus på en innbilt eller en reell men liten "defekt" i utseendet.

 

Det stemmer det, men hva er "usaklig"? Kan man si at i _alle_ tilfeller hvor noen har negativ oppfattelse av eget utseende, så har man den psykiske sykdommen kalt BDD?

 

Jeg har antageligvis en overdrevent fokus på en "liten" defekt i utseende, det handler om hvor man setter anførselstegnene ;-), men de er nok likefullt desverre ganske så reelle.

 

Flere relle defekter i utseende, som gjør at jeg skiller meg ut fra normalen, gjør at jeg anser meg selv som annerledes utseendemessig.

 

Jeg har en krokete tå. Hver dag når jeg skal ta på meg sokken ser jeg på akkurat denne tåa og gremmes. Hvis jeg går forbi skobutikken går tankene mine til denne tåa. Når jeg ser andres tær, tenker jeg oftest at de ser normale ut, noe ikke min gjør. Jeg ser iblandt på bilder av føtter på nettet og skulle ønske at tåa mi ligna mer på de på bildene. Jeg går aldri i sandaler. Hvis jeg må gå i sokker, vet jeg at andre folk rundt meg legger merke til tåa mi, så jeg bøyer ofte tærne under foten så ikke de synes. Jeg bader ikke, fordi alle ville legge merke til min krokete tå. Jeg har leita mye på nettet for å se om det finnes en operasjon som kan rette opp tåa mi, og skal oppsøke spesialist for å finne ut om han kan operere. Hadde jeg hatt en tå som alle andre, hadde ikke livet mitt vært så slitsomt og tungt som det er nå.

 

Tåa er krokete, det er en reel defekt. Men er tankegangen og handlingsmønsteret i forhold til defekten rasjonell...? Veldig satt på spissen nå. Hvis du syns tå var et tåpelig eksempel, bytt ut med øre eller nese.

[GOB]

Du har helt rett Never Can Tell. Det handler om et irrasjonellt handlingsmønster, og jeg vet personlig at jeg har satt meg selv i en slags offerrolle pga tankene mine. Fokuset mitt er helt feil, det er andre områder i livet mitt som trekker meg ned, men skal jeg være ærlig, så er det tankene rundt mitt eget utseende som har vært mest vedvarende av alle negative tanker jeg har hatt.

 

Jeg er ikke såpass hardt rammet at jeg ikke kan gå ut av døren pga dette. Jeg fungerer i dagliglivet, og ville sikkert ikke blitt diagnostisert av en psykiater med noen slags sinnslidelse. Kanskje jeg har en mild form for BDD? Eller kanskje jeg bare er litt under normalen, og ser dette på et brutalt ærlig vis?

 

Jeg må innrømme at jeg ofte tenker at livet ville vært annerledes om jeg så bedre ut, at ting ville bli lettere da. Selvfølgelig er ikke dette helt sant, da det er mange faktorer som spiller inn.

 

Likevel greier jeg ikke helt å kaste fra meg tanken. Greier ikke helt å se på meg selv og like meg selv for den jeg er. Enkelte dager føler jeg meg helt topp, men så ser jeg meg selv i speilet, og selvbildet raser sammen igjen. Kjøpte et webcam for ikke lenge siden, tok et par bilder, og det hjalp heller ikke.

 

Det som er så slitsomt med dette er at jeg aldri får noen bekreftelse på om jeg tenker galt. Det er så få som skjønner seg på slike merkelige psykologiske problemer. Jeg gikk til en psykolog for litt siden, og han sa at tankene mine ikke stemte, at jeg faktisk så helt vanlig ut, men det kan jeg ikke stole på.

 

Jaja, nå ble det litt pludder her, men det jeg egentlig lurer på er: Hvordan kan jeg få et bedre selvilde? Hvordan kan jeg kvitte meg med kompleksene rundt eget utseende? Noen som har hatt komplekser rundt eget utseende, ikke nødvendigvis BDD, som har kvittet seg med disse, og hvis så: Hvordan?

[Gjest bdd]

Kjenner meg igjen i hva du skriver Never Can Tell. Det er irrasjonellt handlingsmønster, men for ei stakkar som har dette, blir det veldig reelt. Bokstavelig talt

 

Jeg skjønner jo på en måte at jeg må se noe annerledes enn hva andre mennesker ser når dem ser på meg, men jeg kan ikke stoppe den følelsen av å føle meg stygg for det er altfor vanskelig. Jeg ser i speilet og jeg ser hva jeg ser. Jeg kan ikke noe for det.

 

Jeg sammenligner meg hele tiden med andre jenter og det hjelper heller ikke med dagens kroppsfikserte samfunn. Bare se på perfekt kropp-tråden og diverse andre tråder. Jeg burde jo egentlig la vær å gå inn på slike sider, siden jeg jeg vet det ender i gråt hver gang, men det har blitt som en tvangshandling.

 

Klarer heller ikke å ta imot komplimenter fra kjæresten, siden jeg vet han har vært på slike sider og lastet ned bilder av jenter osv. «Det må jeg vel bare akseptere, for sånn gjør vel alle gutter.»

Men nei, det klarer jeg aldri og jeg føler meg så fæl. Kan ikke måle meg med disse jentene i det hele tatt

 

Har fått hjelp til dette i flere år nå, men jeg er jo like ille som når jeg startet. Så jeg begynner å bli ganske fortvilet. Ingen på BUP har noe kjennskap til BDD heller, så de sa de bare skulle hjelpe meg så godt de kunne. Og da blir jeg bare ENNÅ mer fortvilet, ingen som kan hjelpe meg.

[Never Can Tell]

Klart det er reelt, og vondt, slitsomt og håpløst, det skjønner jeg jo. Prøver å vise at fokuset er litt feil, at største problemet er tankemønsteret, ikke egentlig utseendet. F.eks for deg å gå inn i babe-tråder har ingen funksjon annen enn å opprettholde det nåværende tankemønsteret. Fore de negative ideene om deg selv med næring.

 

Du må begynne et sted, med å akseptere deg selv, finne en små positive ting og fore på de isteden. Får du et kompliment fra kjæresten eller hvem som helst andre, aksepter det. Tenk "ok", ikke gå inn i noe mer tanker om det er feil eller ikke stemmer. OK og ferdig med det. Etterhvert blir det enklere å få komplimenter, fordi hjernen ikke automatisk penser inn på en negativ tankerekke.

 

Forøvrig blir det enklere for en del når de blir litt eldre, men også de har på et tidspunkt godtatt seg selv med alt det positive og det negative, uansett er det ikke noe som skjer av seg selv, det er et valg du tar.

[GOB]

Klart det er reelt, og vondt, slitsomt og håpløst, det skjønner jeg jo. Prøver å vise at fokuset er litt feil, at største problemet er tankemønsteret, ikke egentlig utseendet. F.eks for deg å gå inn i babe-tråder har ingen funksjon annen enn å opprettholde det nåværende tankemønsteret. Fore de negative ideene om deg selv med næring.

 

Du må begynne et sted, med å akseptere deg selv, finne en små positive ting og fore på de isteden. Får du et kompliment fra kjæresten eller hvem som helst andre, aksepter det. Tenk "ok", ikke gå inn i noe mer tanker om det er feil eller ikke stemmer. OK og ferdig med det. Etterhvert blir det enklere å få komplimenter, fordi hjernen ikke automatisk penser inn på en negativ tankerekke.

 

Forøvrig blir det enklere for en del når de blir litt eldre, men også de har på et tidspunkt godtatt seg selv med alt det positive og det negative, uansett er det ikke noe som skjer av seg selv, det er et valg du tar.

 

 

Holder meg langt unna "nyheter", tv-programmer og filmer som er veldig fokusert på utseende. Det må være skadelig for de fleste. Ingen kan noensinne bli fornøyd med seg selv ved å se på folk som ser bedre ut enn seg selv, som lever bedre liv osv. Det å finne referansepunkt som er utenfor hva jeg noensinne kan oppnå er så utrolig galt og merkelig, men likevel så gjør jeg det hele tida.

 

Jeg har gått glipp av en god del muligheter pga disse tankene iforhold til jobb, skole, sosiale relasjoner og ikke minst damer. Dette er så slitsomt. Jeg blir så unnvikende av tankene mine, vil ikke at folk skal se på meg. Det at jeg hele tiden unngår sosiale relasjoner pga utseende gjør jo at jeg heller aldri får komplimenter, så det der blir en ond sirkel.

 

Nå er jeg heller ikke akkurat så veldig ung, er ute i tjueåra, så det å akseptere seg sel må være et valg en tar, det går ikke over av seg selv. Prøver for tiden veldig mange tips fra diverse selv-hjelpsbøker angående å endre tankemønster, men de funker ikke, så det er derfor jeg skriver her.

 

Tenkte en stund på å poste bilde mitt på en internettside, for å se kommentarene til folk, få en endelig bekreftelse på tankene mine. Kjipt å gå rundt å tro at jeg er litt koko i hodet, at tankene er en vrangforestilling, og at jeg egentlig ikke har en unnskyldning for unnvikelsen min.

[Gjest Malin Sundqvist]

Ni norska bdd:are är välkomna att mötas och diskutera på mitt svenska bdd-forum

http://www.bdd-sverige.net/

 

Mvh

Malin

[Gjest Guest_Lissy_*]

Jeg har alltid hørt at jeg ser veldig bra ut, og har aldri hatt problemer med å få gutter. Men jeg personlig har alltid syntes jeg er stygg og avskyelig, og det endte med masse fravær fra skolen og til slutt hoppet jeg av skolen pga jeg syntes jeg var for stygg. Stengte meg inne fra sosiale sammenhenger og har etter hvert utviklet sosial fobi pga at jeg ikke tørr vise meg pga jeg føler meg ekkel. Har jobbet masse med meg selv, men sliter enda med å gjøre noe så enkelt som å gå på butikken pga utseendet. Rikker meg aldri ut døren uten sminke.

[Gjest Guest_baremeg_*]

Putselig fikk jeg følelsen av å være på rett sted! Noe jeg sjelden gjør i dagliglivet, og det er både tungvint og trist.

 

Er dette en betegnelse som kun brukes dersom de innbilte/reelle tankene handler om noe ved kroppen, eller kan det også gjelde ansikt..? Det høres kanskje helt teit ut, men for meg er det noe som ødelegger hver morgen når jeg steller meg og ikke glemmer jeg det utover dagen... tvert imot. Jeg klarer ikke gå uten hudsminke, ikke kan jeg hente posten eller gå på butikken uten. Noen tenker kanskje at jeg er en patetisk barbiedukke men det tviler jeg på at noen ville kalle meg om de møtte meg. Faktum er uansett at jeg føler jeg har utenomjordisk stygg hud. Ujevn hudfarge, store porer, kviser, tørr hud, fet hud - alt om en annen. Jeg tror jeg er rimelig flink til å skjule skavanker med riktig sminke etter flere års "tvungen" trening - men dette medfører enda en redsel i tillegg til den første (første er å våkne og få dagen ødelagt ved å se meg selv i speilet for så å måtte bruke lang tid på å fikse) - nemlig om jeg har sminket meg greit nok i dag. Har helt angst for å bli studert nærme i dagslys!!

 

Håper nesten at noen kan fortelle meg at jeg er gal fremfor at det finnes så "stygge" mennesker som jeg tror jeg er pga dette.

 

Forøvrig skal jeg innrømme å være greit fornøyd med resten av meg selv, men det er kanskje fordi all fokusen min ligger på det ene området:P

Jeg kan ikke huske å ha fått kommentarer om disse tingene heller, kommer ikke på noe som kan ha vært utløsende faktor på en måte... men tror hele tiden at noen skal si noe

 

Om noen kan hjelpe på noen som helst måte redder det kanskje en 22-åring som er SLITEN av dette

[Erik den Raude]

Det kan gjelde ansikt også ja. Alle kroppslige og ansiktsrelaterte trekk.

[Gjest Sminkeavhengig]

Putselig fikk jeg følelsen av å være på rett sted! Noe jeg sjelden gjør i dagliglivet, og det er både tungvint og trist.

 

Er dette en betegnelse som kun brukes dersom de innbilte/reelle tankene handler om noe ved kroppen, eller kan det også gjelde ansikt..? Det høres kanskje helt teit ut, men for meg er det noe som ødelegger hver morgen når jeg steller meg og ikke glemmer jeg det utover dagen... tvert imot. Jeg klarer ikke gå uten hudsminke, ikke kan jeg hente posten eller gå på butikken uten. Noen tenker kanskje at jeg er en patetisk barbiedukke men det tviler jeg på at noen ville kalle meg om de møtte meg. Faktum er uansett at jeg føler jeg har utenomjordisk stygg hud. Ujevn hudfarge, store porer, kviser, tørr hud, fet hud - alt om en annen. Jeg tror jeg er rimelig flink til å skjule skavanker med riktig sminke etter flere års "tvungen" trening - men dette medfører enda en redsel i tillegg til den første (første er å våkne og få dagen ødelagt ved å se meg selv i speilet for så å måtte bruke lang tid på å fikse) - nemlig om jeg har sminket meg greit nok i dag. Har helt angst for å bli studert nærme i dagslys!!

 

Håper nesten at noen kan fortelle meg at jeg er gal fremfor at det finnes så "stygge" mennesker som jeg tror jeg er pga dette.

 

Forøvrig skal jeg innrømme å være greit fornøyd med resten av meg selv, men det er kanskje fordi all fokusen min ligger på det ene området:P

Jeg kan ikke huske å ha fått kommentarer om disse tingene heller, kommer ikke på noe som kan ha vært utløsende faktor på en måte... men tror hele tiden at noen skal si noe

 

Om noen kan hjelpe på noen som helst måte redder det kanskje en 22-åring som er SLITEN av dette

 

Er som å høre en beskrivelse av meg selv. Jeg føler meg fryktelig utilpass om jeg skal på jobb, treffe venner, ut på byn el. en dag jeg har kviser eller tørr hud. Ofte avlyser jeg og det vil jo si at dette er en stor hemning for meg. Jeg er også "sminkedukke", men langt ifra bimbo. Jeg sminker meg for å føle meg bedre, men har jegtørr hud en dag funker ikke dette og på slike dager hender det faktisk at jeg tillater meg å komme for sent på jobb slik at jeg kan bruke mer tid på sminka. Tidligere syntes jeg at jeg hadde stygg kropp også. Var ikke måte på hvor mange feil jeg kunne finne med meg selv da. Nå har jeg akseptert kroppen min. Jeg liker ansiktet bedre også. Det er på grunn av at jeg har lett for å få kviser og tørr hud at jeg tror det kan gå lang tid før jeg kan leve et liv fullstendig upåvirket av dette (om det noen gang skjer da.) Jeg har fått høre fra menn at jeg er nydelig og sexy selv på dager hvor jeg har følt meg helt nede utseendemessig. Problemet er at jeg ikke helt klarer å tro på det alltid. Folk som står meg nær sier til meg at jeg nesten ikke har noe kviser og at ingen vil legge merke til det, men jeg føler meg så ekstremt utilpass. Har aldri tenkt over det, men jeg har muligens BDD jeg også. Psykologen min kalte det tvangstanker. Min oppfatning er at hun syntes dette var ekstremt overdrevet selv om hun ikke hadde hørt halvparten en gang. Jeg har gjort noen fremskritt da, f.eks gått en hel dag uten sminke på en dag hvor jeg føler jeg ser jævlig ut foran min nærmeste venninne. Det føltes greit og det har nok først og fremst å gjøre med at jeg stoler på henne og har kjent henne lenge. Jeg er ikke perfeksjonist i forhold til andre mennesker. Jeg kan synes enkelte folk er kjempesexy og fine selv om de har kviser. Jeg er vel kanskje litt for streng med meg selv.

[Vaio]

Jeg har til og med gått til en psykolog for dette problemet.

Du har gått til feil person. Du skal til en psykiater, ikke psykolog.

 

vaio

[NoraQQ]

Du har gått til feil person. Du skal til en psykiater, ikke psykolog.

 

Hvorfor det?

Endret 1. februar 2009 av NoraQQ