Sliter med depressjoner, men tørr ikke innrømme det for meg selv eller andre.

[Gjest gutt 17]

Er en gutt på 17 år som sliter litt, eller. Mye?

Har en uvane med å stenge ute mine ekte følelser og bare late som om alt er bra.

 

Flytter for et år siden til en annen bydel, hvor jeg ikke kjenner noen. Har aldri kunne fordra den bydelen og elsket hvor jeg bodde før. Nå bor jeg med min mor og typen hunnes, og kan ikke fordra noen av dem.

Tar et eksempel fra forrige uke, var med venner i 6 dager og var ikke hjemme på denne perioden. Traff nye folk, var kjempe glad, sosial og nøt livet generelt. men så for 2 dager siden gikk jeg hjem igjen, de første timene gikk relativt greit (ettersom det var rundt 3-4 på natten). Dagen etter lå jeg bare og deppet på rommet forran pcn, liten livs lyst. Ville ikke gå ut og møte folk, ville ikke snakke på msn. Bare lå der og så på serier. Er sånn enda, fikk tilbud i både går og i dag om jeg ville bli med ut, men orket ikke.

 

Det er ikke sant, for jeg orker, jeg vil. Når jeg først drar meg ut går alt kjempe greit og jeg har det gøy uansett hva jeg gjør. Men her hjemme er alt dritt. Har vært sånn siden vi flyttet, begynte på ny skole, der likte jeg ikke folkene eller det at jeg måtte ta buss. Ble altfor mye stress og rutiner. Så jeg sluttet og har vært rellativt lite sosial det siste året.

Har prøvd å være sosial, det funker! Men når jeg kommer hjem blir jeg så deprimert at jeg ligger bare med tårer i øynene og ser på serier.

 

Har hatt psykolog i 6 måneder nå, tror jeg. Han har hele tiden sagt at jeg sliter med depressjoner, og at jeg viser sterke symptomer til det. Men her kommer egoet mitt inn og finner på hundrevis av unnskyldninger for at jeg ikke er det og har klart å overbevise han om at det ikke er sånn osv. Bare fordi jeg ikke vil at folk skal vite hvordan jeg egentlig har det.

 

Når jeg er med folk er det alltid jeg som finner på ting, folk liker å være rundt meg fordi jeg er glad, og jeg er et ledd mellom så og si alle vennene mine. Det stemmer, jeg er glad når jeg er med folk. Men med engang jeg kommer hjem, ser huset, min mor eller typen, så blir jeg deppet med en gang.

 

Vi krangler ofte her hjemme, mye med mamma og enda mer med han. Har endt med at han raserte rommet mitt engang og han truer meg så og si hver gang han er sur enten på livet eller med bank. Jeg har også seriøse temperments problemer rundt de to (mamma og typen) de får meg til å klikke over ingenting, men ingen av vennene mine har sett meg sur, unntatt ved bråk på fester eller lignende. Men da gjør jeg aldri noe drastisk, her knuser jeg alt jeg ser og slår etter de. Ramponerte biler og hus etter jeg har stikket av etter en krangel. (gjør aldri noe drastisk før de truer meg, noe som får meg til å klikke enda mer).

Han har truet med bank for ingenting, svarte tydeligvis mamma med en "tone" når vi var og handlet engang og da veltet han handle vognen og sl etter meg og sa han skulle banke meg så jævlig hardt at eg måtte spise gjennom et rør resten av livet. (dette var midt i en stor matbutikk)

 

Og han kjenner så og si alle viktige folk i byen hvor vi bor. (sier av personlige grunner ikke det) som borgermester, politimester, haugevis med politikkere og andre. Han kjenner så og si alle viktige innflytelses rike folk for denne byen. Har prøvd å snakke med barnevernet, men mamma jobber så og si det (annen avdelig av sosial etaten) så hun henla bare saken, prøvde å annmelde de, men da ble saken droppet pga han hadde sagt til politimesteren at det var eg som var litt sur fordi jeg ikke fikk noe penger eller noe. Saken var det at jeg var jævlig sur fordi jeg hadde da sovet ute i 7 dager pga hver gang jeg prøvde å reise hjem ble jeg kastet ut og unngikk såvidt bank.

Omtrent 2-3 ganger i måneden krangler vi så mye at jeg blir kastet ut/stikker og ikke får komme hjem på lang tid.

 

Min far er en alkoholiker og lettere rusavhenging (hasj, men har også funnet crack og heroin enkelte ganger) Går ikke til vennene mine fordi jeg vil ikke de skal se meg sånn.

 

Vurderer å bare droppe egoet mitt og snakke seriøst med psykologen for engangs skyld så kanskje jeg får noe anti depressiva eller noe.

 

Vet ikke helt hva poenget med dette topicen var. Men håper det er noen som svarer seriøst og som kanskje forstår hva jeg mener.

[Evil Eye]

Andmeld typen til moren din i et annet politi-distrikt, anmeld også politimesteren for tjeneteforsømmelse samtidig.

 

Hvis dette ikke hjelper så gå til en advokat som kan hjelpe deg råd om hvordan du skal angripe saken.

 

Du bør også se på muligheten ved å få deg et eget sted å bo.

 

Du bør også fortelle psykologen din hvordan ting er, å lyve for folk som prøver å hjelpe deg, og som har tausetsplikt, straffer bare deg og ingen andre.

[Ceburger]

Du sier selv du har det topp ute med venner o.l at du er sosial og oppegående. Problemet ditt ligger i hjemmet ditt. Du bør komme deg ut på egne ben gutt. Trist å ha slikt forhold til nærmeste familie men sånn er det vist for deg desverre. Du er 17 år og droppet ut av VGS ? Begynn å søk jobb allerede nå (med mindre du har en ) Når du fyller 18 er det plenti med jobb mulighter for en mann selv om han ikke har utdannelse, du kan begynne å jobbe i butikker ,resturanter barer o.s.v En del arbeidsgivere ser etter vitnemål fra videregående skole, men det finnes nok jobb for deg og

Når du har en stabil inntekt kan du flytte ut for deg selv, begynne å tenke på fremtiden og eventuelt begynne skolegang igjenn.

 

En anen mulighet for deg er å vente til du blir innkalt til millitære, som vanligvis kommer det året du har fylt 18/19. vanskelig å si om dette er løsningen for deg siden jeg ikke vet hvilken type person du er, men i forsvaret får du en god avstand til problemene hjemme og helt andre ting å tenke på.

 

Sånn som jeg forstod posten din er det ikke du som har et problem med deg selv eller din egen psyke, men det hjemme du har nå. Ville hatt som første prioritet å finne et annet hjem, han typen til moren din høres ikke ut som en stabil kar.

Det er ikke sikkert du lider av depresjoner heller, høres mer ut som du rett og slett er fysisk og psykisk plaget over lengre tid av moren og typen hennes.