Gå til innhold
Trenger du tips og råd? Still spørsmål anonymt her ×

Er mine foreldre ekstreme?


Anbefalte innlegg

Jeg har mildt sagt store problemer med foreldrene mine. Jeg er utrolig glad i dem, det er jeg, men vi har bare utrolig forskjellige syn på det meste i livet. Dette er ikke fordi jeg er en "opprørsk tenåring" og de er slik foreldre er; det skyldes en blanding av deres religion og trangsynthet. Jeg er 16, de er langt oppi 50-årene som ikke hjelper på saker.

 

Det finnes utallige eksempler, men det som jeg sliter mest med nå for tiden er at jeg virkelig ikke tror de hadde tillatt meg å ha kjæreste. Jeg er ikke sikker på hva de hadde gjort, men et par grunner til at jeg tror de ikke hadde reagert spesielt bra er: Da søsteren min fikk seg kjæreste i 10. klasse (han var to år yngre, men likevel) så husker jeg at de klikket når de fant det ut og sa at det gikk ikke an, og at de var alt for unge. De har også vist et veldig negativt syn på det at mange finner seg kjæreste på folkehøyskole, i forbindelse med at søsteren min leter etter en slik skole for neste år. Storebroren min traff kona si på folkehøyskole da han var 19, og foreldrene mine har faktisk sagt at de syns bare at det var greit at han ble sammen med henne da, fordi han var et unntak siden han var så voksen og ansvarlig av seg. Pappa driver også hele tiden å maser om at jeg ikke skal tenke på "kjæresteri" (som de kaller det) før jeg er ferdig med utdanning. Og utdanning er VELDIG viktig for faren min. Tror omtrent 50 % av all tid vi snakker sånn ordentlig sammen handler om utdanning. Tar jeg ikke en ordentlig utdanning kommer jeg nok aldri til å bli sett på som "bra nok" av ham.

 

De mener også at man skal ikke være intime før man gifter seg. Og nei, her snakker jeg ikke bare om sex. Jeg mener nesten alt. De mener ikke at man skal gå rundt å kysse på hverandre og sånn før man vet at man skal gifte seg, fordi det er ikke sånn man skal gjøre med flere personer her i livet.

 

Greit, de skal få lov til å mene at slik er det. Men dette er såpass drastiske og store meninger (som jeg ikke er enige i) at det blir utrolig vanskelig for meg at jeg skal måtte leve livet mitt etter de, når jeg ikke har samme synet selv!

 

Jeg har nettopp blitt sammen med en utrolig herlig gutt som jeg er veldig glad i. Han spør hele tiden om jeg ikke kan fortelle det til dem, og han skjønner virkelig ikke hvorfor jeg ikke kan det.. Og han er utrolig snill og vil at jeg skal si det av etiske grunner, han vil ikke føre dem bak lyset. Noe som er fantastisk av ham å si egentlig, men jeg kan bare virkelig ikke gjøre det.

 

Dette er så utrolig vanskelig for meg, for jeg vet ikke hva jeg skal gjøre.. Jeg har minst 3 år igjen å bo her hjemme, og så lenge jeg bor her må jeg bøye meg etter deres regler. Og pappa er virkelig ekstrem på enkelte punkt. For eksempel så forventer han at mitt liv skal porsjoneres slik: 50 % fokus på skole og musikkspilling, 40 % fokus på hjemmet, 10 % fokus på venner. Han forstår ikke hvordan et tenårings-sinn fungerer. Han forstår ikke at venner og slikt er viktig. Han mener det er et privilegium som man gjør seg fortjent til å få av og til når man har vært veldig flink å jobbe hjemme etc.

 

Det verste er at jeg virkelig (dette høres utrolig skrytete og selvsentrert ut, men det blir bare sånn) tror jeg er en datter veeldig mange foreldre hadde drømt om. Jeg hadde det beste snittet på skolen da jeg gikk ut av 10., jeg krangler omtrent aldri, jeg sier aldri usaklige og useriøse ting, selv om jeg er irritert og litt negativt opphisset, slik som søsteren min på 19 gjør ofte. Jeg tar ansvar, gjør ting på eget initiativ rundt i huset, og jeg klager ganske så lite.. Jeg har aldri funnet på noe som helst tull som de vet om eller ikke, utenom at jeg har rota med kjæresten min. Jeg har aldri drukket, aldri røyket. Jeg er ikke sammen med folk som gjør noen av de tingene.

 

Jeg vil bare ha frihet! Jeg vil at livet mitt skal være bygd på mine syn og verdier, ikke deres ekstreme.. For da føler jeg virkelig at en del av barndommen og ungdomstida mi blir skjært vekk, og jeg kan ikke gjøre noe med det.

Lenke til kommentar
Videoannonse
Annonse

Slik jeg ser det har du to valg. Det ene er å bli en skikkelig rebell og gjør det du har lyst til, eller så er det å være smart og lur. Jeg hadde valgt den siste:

 

Du må vinne de sin tillit. Med det kan du gjøre hva du vil! La de tro at du er flink, og det er du sikkert og. Hvis de sier at du ikke må tenke på ditten eller datten stiller du deg som et spørsmåltegn ovenfor de. La det være en selfølge at du ikke driver med "kjæresteri" eller annet tull.

 

De må ikke tvile på deg. Etter det kommer de til å stole på deg mer og la deg gjør det meste. Da er de glad og du er glad. Du liker jo foreldrene dine jo.

Endret av Vrinsk
Lenke til kommentar

Ikke bry deg om dem. Det er ikke så mye de kan gjøre med deg. Familien min er også rar på det, men de er mer "Har du kjæreste?", "Hvem er du sammen med nå?", "Skal du treffe noen, hvem?". Onkelen min er nesten stolt over hvor ofte fetteren min overnatter hos dama.

Ikke mye moro det heller, men jeg lar dem ikke legge seg opp i hva jeg driver med. Foreldrene dine har ingen rett til å nekte deg sosial samkvem.

Lenke til kommentar

Jeg ville satt meg ned med dem, og bedt om å få snakke i fred til du er ferdig. Fortell det til dem på en rolig og seriøs måte. Og poengter at du fortsatt vil sette av tid til skole og familie. Og la de få venne seg til tanken på at du har kjærest, før de etter hvert kanskje får møte han.

 

Fortsett med den gode oppførselen din, og ikke lag noe opprør. Kanskje det er fristende, men jeg tror det vil gjøre situasjonen verre.

 

Du er 16, og ikke noe barn lenger. Så lenge du holder deres regler, så kan de ikke nekte deg og være med venner eller kjæresten. De må jo forstå at du trenger og være ute blandt folk på din egen alder, selv om skolen selvsagt er viktig!

Endret av Toalett
Lenke til kommentar
ok

 

det beste rådet jeg har er å ha masse sex med han fyren din (og alle andre ting du har lyst til å gjøre), men unngå å fortelle om det til foreldrene dine

 

Ikke bry deg om hva han her sier.

 

Jeg synes toalett har noen gode forslag. Det er viktig å ikke ødelegge det gode forholdet du har til foreldrene dine.

Du nevner faren din flere ganger, men hva med moren din? Kan du snakke med henne om dette? Eller er hun 'underlagt' din fars vilje? Mener hun egentlig det samme som han?

Lenke til kommentar

Jeg tipper på at moren ikke har mye hun skulle sakt.

 

Den situasjonendine foreldre er oppvokst og lever i eksisterer ikke lenger, vi som vokser opp nå gjør det på en helt annen måte enn våre foreldre. Tror ikke dine foreldre vil godkjenne det om du forteller de om at du har type, jeg vil tro at det kan resultere i et backfire og de blir enda strengere. De føler at de må beskytte deg mot alt i dagens samfunn og vil i værste fall tvinge deg til og være hjemme hele tiden. Dette er feil, men de lever av egene erfaringer og vil aldri innse det, slikt er menneskene.

 

De er veldig redde for deg det er alt. Du kan og bør kansje be om mer tid ute, slik at du har mer tid til typen din og venner, om du greier og lyve for dem ser jeg ikke noe galt i at du finner på en unnskyldning for og dra ut slik at de tror det er i forbindelse med skole eller hobby. Det er veldig viktig at du kommer deg ut og får sosiale erfaringer.

 

Det er også bra at du mener de tar feil, det er helt riktig. Vit at de ikke alltid har rett og at du sansyneligvis vet bedre enn dem i flere tilfeller. :) Selv om det ikke nytter og prøve og krangle med dem.

Lenke til kommentar
ok

 

det beste rådet jeg har er å ha masse sex med han fyren din (og alle andre ting du har lyst til å gjøre), men unngå å fortelle om det til foreldrene dine

 

Ikke bry deg om hva han her sier.

 

Jeg synes toalett har noen gode forslag. Det er viktig å ikke ødelegge det gode forholdet du har til foreldrene dine.

dersom hun ikke forteller foreldrene vil jo ikke forholdet bli ødelagt. og hun slipper at andre, trangsynte mennesker bestemmer hvordan hun skal leve livet sitt. uansett er det rimelig forkastelig å holde trådstarteren ansvarlig for å unngå å "ødelegge forholdet" til foreldrene. det er foreldrene som ikke aksepterer noe så trivielt som sex, dermed er det utelukkende de som er ansvarlige for det eventuelt ødelagte forholdet. hun må gi fullstendig faen i det foreldrene måtte mene, dersom hun selv synes det hun gjør er moralsk forsvarlig

Lenke til kommentar

Noen ganger er det barna som er de mest oppegående. Jeg tror TC gjerne vil ha et forhold til foreldrene sine, og det vil hun sannsynligvis miste dersom hun gjør det du sier.

 

Jeg mener hun må prøve alt hun kan for å få gjennomslag for sine synspunkter og behov, dersom det ikke går så får hun heller ta valget mellom foreldrene og seg selv da. Mitt inntrykk er at hun er den som har rett og foreldrene tar feil. Man kan ikke holde på sånn som det i 2008. Man skulle aldri kunnet gjøre det.

 

Er enig i at hun kunne gitt faen i foreldrene sine, men hun slår meg ikke som typen til å gjøre noe slikt annet enn som siste utvei.

Lenke til kommentar
Jeg synes toalett har noen gode forslag. Det er viktig å ikke ødelegge det gode forholdet du har til foreldrene dine.

Du nevner faren din flere ganger, men hva med moren din? Kan du snakke med henne om dette? Eller er hun 'underlagt' din fars vilje? Mener hun egentlig det samme som han?

 

Vel, det har seg sånn at foreldrene mine de er verst på forskjellige områder for å si det sånn. Mamma er verst når det gjelder den direkte, overdrevne kristendommen. Pappa er verst på det "være masse hjemme, masse husarbeid, gammeldags-disiplin"-greia. Så pappa er vel den som egentlig er lettest å snakke med om ting som er "litt på grensen". Han er likevel den som ikke skjønner at jeg trenger mye tid med venner og slikt. Mamma derimot er kjempesnill og lar meg være mye ute. Men hun blir helt hysterisk om jeg nevner noe som går mot hennes tro, feks var hun totalt i mot at jeg skulle ta hull i ørene (jess, hun er ekstrem). Når jeg ville ta hull var pappa helt enig og støttet meg liksom i å gå mot henne. Så jeg har liksom problemer på begge punktene.. Men nei, det hadde heller ikke gått an å sette meg ned og prate om kjæresten min med faren min, selv om jeg kanskje fremstilte det som at det var mulig her nå..

For pappa handler det vel mest om at det jeg skrev i første post, nettopp at det er sånn man skal konsentrere seg om etter skole osv. Og at jeg derfor er for ung. For mamma er det bare det at jeg er for ung liksom, religiøst sett. At det er forferdelig at unge folk skal drive å være intime.

Og så er det vel et lite innslag av begge de meningene i begge to da. Så alle de "flotte" meningene er bare godt fordelt på begge to

Lenke til kommentar

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
  • Hvem er aktive   0 medlemmer

    • Ingen innloggede medlemmer aktive
×
×
  • Opprett ny...