Litteratur: Et sosialt Slakt

[Spöka]

Skriveøkt på skolen i dag (9. klasse), og jeg gjorde et MEGET mislykket forsøk på å skrive kronikk om fysak, for jeg kom aldri i gang. Satt i en og en halv time og drodlet på arket, og kikka ut vinduet. Så. Jeg skrev en ny kladd i kveld, på oppgaven "skjønnliterær tekst med tittelen 'slakt' " og ble vel egentlig ganske fornøyd tok... en time.

 

Slakt

 

Det snør. Nydelige fnugg av nysnø som suser av gårde i vinden. Bakken er dekket av et hvitt og mykt teppe, og den tunge, skitne asfalten er godt gjemt. Vinden uler i busskuret. En uhyggelig, kald lyd som får det til å gå kaldt nedover ryggen på henne. Det er ingen andre på denne holdeplassen. Hun har gått en holdeplasslengre enn nødvendig, slik at hun slipper å vente sammen med de andre fra skolen. Enda et vindkast rusker i skuret, uler og sender snøfiller i ansiktet hennes. Hun trekker lengre inn i hjørnet, hutrer og børster snøen vekk.

 

Der kommer endelig bussen. Hun går om bord, og ser seg om etter en sitteplass. Det er nesten ingen ledige seter igjen, men det gjør ikke noe. Hun setter seg ved siden av en ung mann langt bak i bussen. Dørene lukkes. Inne på bussen er det varmt, og hun kan kjenne snøen som smelter i håret. Mannen ved siden av leser avis. Leser avis og hører på musikk. Det er noe eget med akkurat denne bussruta. Den går innom studentbyen, og bussen er alltid full av folk som snakker med hverandre. Mange av dem snakker engelsk, men noen snakker tysk, spansk eller russisk også. Da blir det alltid så god stemning på bussen. Det er spennende å høre folk snakke et annet språk, og særlig på bussen. Nordmenn har det med å sitte stille for seg selv og lese aviser på bussen. Lese aviser og høre på musikk.

 

Så stopper bussen. Skoleungene kommer støyende inn på bussen, fulle av snø. Det er mange av dem. De som albuet seg plass i køen rekker å kapre de setene som er igjen. Morten gjør det, men han er også den siste, så Benjamin må stå. Hun ser ham ikke i øynene. Hun vil ikke. I stedet snur hun seg og ser ut av vinduet. Ser på folkene som går forbi på den andre sida av gata. De bøyer hodene sine mot vinden der de går, slik at hun ikke kan se ansiktene deres. De er dekket av snø, de òg, akkurat som asfalten. Som den harde, svarte asfalten som ingen vil grave frem fra snøen. Hun snur seg og gløtter bort på Benjamin. Blikkene møtes, og begge ser bort med en gang. Hun vet at han så på henne mens hun kikket ut av vinduet. Det granskende blikket hans, som om han vil stille henne et spørsmål. Det blikket hun ikke riktig kan bli klok på.

 

Bussen stopper igjen. Ingen skal på, men noen få går av. Benjamin får tak i et sete, og setter seg ned. Nå har han ryggen til. Da føler hun seg litt mer avslappet. Bussen kjører videre. Utenfor snør det fortsatt, men ikke fullt så tett lengre. Flere går av, og noen kommer på ettersom bussen stopper på forkjellige steder. Plutselig reiser mannen ved siden av henne seg. Han skal av. Hun reiser seg, og lar ham komme fram, før hun setter seg innerst. Hun lener hodet mot det kalde vinduet. Lukker øynene, og hører på stemmene rundt seg. Hun slapper av. Det er lenge til hun er framme: Hun skal av sist. Bussen stopper nok en gang. Alle studentene går av. Morten også. Det blir straks mye stillere på bussen. Tomt og stille, nå som det bare er noen få igjen.

 

Hun titter ut av vinduet. Det har sluttet å snø nå, men bakken er fremdeles dekket av dette hvite, myke teppet. Noen setter seg ved siden av henne på setet. Hun snur seg. Det er Benjamin. Han skal av bussen bare en holdeplass før henne. Han nøler.

 

"Kan jeg sitte her?" spør han forsiktig. Hun undrer seg litt. Nå som de nesten er alene på bussen og det er mange ledige seter, kommer han til henne og spør om å få sette seg?

 

"Jo da, klart det," svarer hun, selv om han allerede har satt seg.

 

Det er stille. Bare motorduren fra bussen å høre.

 

"Du, hvordan har du det egentlig?" spør han, og ser henne inn i øynene.

 

Hun ser på ham. Ser ham rett i de brune øynene. Hun sier ikke noe. Hun vet ikke hva hun skal si. Hun bare holder fast ved øynene hans, som om hun ber ham om å bli der. Akkurat der. Blikket hans viker ikke. Hun trekker pusten dypt, lukker øynene for et kort sekund. Når hun åpner dem igjen ser hun en annen vei.

 

"Jeg har det helt fint," sier hun i en stødig, hverdagslig tone og trekker på skuldrene. Hun snur seg mot ham. Han ser fortsatt på henne. Det er dette blikket igjen. Hun smiler til ham. "Klart jeg har det fint."

 

Bussen stopper. Benjamin nøler. Han har reist seg, men han går ikke noen steder. Sjåføren roper og spør om han har tenkt seg av eller ikke. Han gir henne et siste blikk, så snur han seg og går. Hun sitter alene igjen.

 

Så må hun også gå av. Hun setter foten ned i snøen. Det hvite, myke laget som dekker den harde, svarte bakken. Den skitne asfalten.

Som et lag av hvite løgner for å dekke realiteten.

Som de ensomme tårene fra et uskyldig dømt sosialt slakt.

 

©Kristin

[Nie]

Teksten er bra skrevet, det mangler litt flyt her og der når leddsetninger får stå som egne setninger, men til tider blir det også en effekt.

 

Men jeg sitter igjen med flere spm enn svar. Og greit at noveller og den slags ofte har en ganske åpen slutt, men denne blir litt for åpen. Hvem er egentlig Benjamin? Hvordan kjenner hun Benjamin? Hva menes med at hun er ett sosialt slakt, egentlig? Jeg ville i teorien tippet at hun var ett mobbeoffer eller noe, men virker ikke som om det passer med resten av teksten.

 

Men, mye pluss for bra skildringer og tankereferat. =)

[Spöka]

Teksten er bra skrevet, det mangler litt flyt her og der når leddsetninger får stå som egne setninger, men til tider blir det også en effekt.

 

Men jeg sitter igjen med flere spm enn svar. Og greit at noveller og den slags ofte har en ganske åpen slutt, men denne blir litt for åpen. Hvem er egentlig Benjamin? Hvordan kjenner hun Benjamin? Hva menes med at hun er ett sosialt slakt, egentlig? Jeg ville i teorien tippet at hun var ett mobbeoffer eller noe, men virker ikke som om det passer med resten av teksten.

 

Men, mye pluss for bra skildringer og tankereferat. =)

 

Jo, dette var bare kladden, og jeg fikset på en del av de setningene før jeg leverte den inn, for den ble ekkel å lese.

Det jeg mener er når noen blir "slaktet" uten noen åpen grunn. Når folk bare snur ryggen til, uten at det er direkte mobbing. Men hva skriver man egentlig når man skal skrive skjønnliterær tekst med tittelen "slakt"?

Men i alle fall: Tusen takk for feedback!

Endret 1. mars 2008 av Spöka