Hvorfor detaljstyring i religioner?

[Ohaio]

Jeg har lyst til å diskutere en sak som irriterer meg når jeg er vitne til det. Jeg finner det ubegripelig at monoteistiske religioner har så mange snevre regler. Regler som har lite eller ingenting med gud å gjøre. Et mye omtalt eksempel er jo at muslimer frykter

gudsbespottelse ved å fortære svin. Det ble til og med nevnt i avisen at enkelte muslimer ikke ville ta viktige medisiner, dersom de inneholdt svineprodukter. De ti bud eller de fem søyler er et eksempel på grunnleggende leveregler eller gudsdyrking som sier noe om religionens moral. Men i Bibelen, Toraen og Koranen finner vi også lange vers med detaljstyrende regler. Jeg snakker eksempelvis om Koscher, Halal, og Haram.

 

Blant de særeste har vi klassikeren om at klær vevd av to slags stoff er ulovlig, eller at klesplagg det kommer sæd på skal vaskes, og en skal bare spise dyr som tygger drøv og har kløvde klover, man skal fylle magen med en tredjedel vann, en trededel mat og en tredjedel luft, vin skal ikke drikkes, slakting av dyr skal skje ved at hovedpulsåren blir skåret over og jøder skal ikke blande melkemat og kjøttmat. Jeg kan så vidt erindre en regel i Islam om hvordan maten skal ligge på fatet. Så finner vi også en rekke strengere lover om homoseksualitet, hor og uskikkelighet - der det meste skal straffes med steining.

 

Det ligger en del logikk bakom disse reglene. Men slik jeg ser det har de meget lite med gud å gjøre. Hvilken interesse hadde religionene i å styre menneskers liv på et så banalt plan, til detalj? Og hvorfor formulere reglene så dogmatisk? Om forklaringen ligger i at religionsbøkene kanskje var de eneste kildene til lov, etikk og medisin man hadde i gamle tider, er det likevel forunderlig. Enhver situasjon må jo bedømmes ut ifra tingenes tilstand. Så hvorfor ikke presentere det som råd, istedenfor regler, slik som i Havamål. Og hvorfor praktiseres disse reglene fortsatt i dag? Nå som vi vet så mye om hygiene og psyke? Hvordan kan noen hevde at det er blasfemi å spise svin?

Endret 4. februar 2008 av Ohaio

[kjetil02]

Daniel C. Dennett sier litt om dette i "Breaking the Spell: Religion as a Natural Phenomenon". Hans forslag er at jo vanskeligere noe er å overholde, jo mer interessant blir det å forsøke. Tenk bare på fundamentalister over hele kloden, selvpinere, livsfornektere, selvmordsbombere og så videre — ingenting av dette hadde fantes dersom det ikke var en slags ære i det.

 

Vi ser også at det største offeret en religiøs person kan gjøre, er å underkaste seg Gud. "Islam" betyr "underkastelse", og det er akkurat det man gjør — enten man "tar Jesus inn i sitt hjerte" eller underkaster seg Allah. Det er ikke tilfeldig at "graden av religiøsitet" korrelerer ganske nøyaktig med graden av underdanighet ift. sin gud.

 

Jo flere regler, jo vanskeligere å overholde, jo mer ærefullt å prøve, jo mer underdanig blir man når man ikke får det til. Jødenes slagord er "ikke se på oss som overmennesker, bare fordi det er vi som har fått oppgaven om å overholde G-Ds regler. Vi er hammeren mot spikeren, vi er skrujernet mot skruen. Vi er bare rett verktøy til jobben". Den "jobben" de snakker om, er de 613 reglene man finner i Toraen — tanken er at når alle jødene klarer å overholde Loven bare én dag, kommer frelsen. Jødene er fullstendig åpne på at dette nærmest er umulig, men de gir seg ikke for det.

 

 

Parallelt ser man at i Norge, hvor protestantismen, sosial velstand og (dermed) et velfungerende skoleverk har godt fotfeste, og teologien er liberal i forhold til resten av den "kristne" verden, er folk svært lite religiøse — kun 36 % tror på Gud. Det er ikke nok motstand til at det blir interessant.

 

Fra et psykologisk synspunkt gir dette mye mening. I det siste har det vært mye snakk om "flytsonen" (Csíkszentmihályi), som beskriver en tilstand der man blir helt oppslukt av det man holder på med; om det er å lese en spennende bok, skrive et innlegg på diskusjon.no, spille konsert, spille sjakk og så videre. Oppholdet i flytsonen er avhengig av bl.a. tilstrekkelige evner på området og oppgavens vanskelighetsgrad. For lite motstand gjør oppgaven lite interessant, for vanskelig oppgave fører til at vi detter av. Men når evner og vanskelighetsgrad klaffer, havner man i flytsonen.

 

Når det niende og tiende bud forteller om hva man ikke skal begjære (altså hvilke tanker man ikke skal tenke og hvilke følelser man ikke skal ha), og når Jesus i Mark 9, 43 med sterke ord oppfordrer til å kvitte seg med syndige tanker, er dette en utfordring noen (mange) menneskehjerner ønsker å løse. Og jo klarere regler, jo lettere blir det å ta utfordringen. Det er morsommere å spille fotball med regler enn et uten.

 

Edit: Regelen i Islam er at du alltid skal spise fra den siden av tallerkenen som vender mot deg, og hva angår blasfemiske griser hevder Christopher Hitchens at dette er fordi gris og menneske biologisk sett er svært like; grisehyl minner om menneskehyl osv.

Endret 5. februar 2008 av kjetil02

[Astralnoise]

Jeez, dette med svin er jo enkelt. Svinekjøtt for 2000 år siden i midt-østen var potensielt dødelig å spise pga. sykdommer og parasitter. De bare fant opp denne "uren"-regelen for å skremme folk fra å spise det.

 

Akkurat det samme som at folk før i tida i Norge sa til sine barn: "Hvis du går bort til det tjernet i skogen, så kommer nøkken og tar deg!"

Veldig praktisk måte å skremme "ignorante" og uvitende folk fra å gjøre ting. Mange religioner har masse ganske lure regler for å kontrollere og lure folk. Det var jo en essensiell bit av det å ha kontroll på folket før i tida. Hva var vel mer effektivt å si enn at man havnet i helvette (når ALLE trodde på helvette, så klart) hvis de gjorde ditten eller datten som kirken IKKE likte?

 

Logisk, men dog forkastelig.

[kjetil02]

Svinekjøtt for 2000 år siden i midt-østen var potensielt dødelig å spise pga. sykdommer og parasitter.

 

Jo — men hvorfor tenke slik i dag?

[Astralnoise]

Svinekjøtt for 2000 år siden i midt-østen var potensielt dødelig å spise pga. sykdommer og parasitter.

 

Jo — men hvorfor tenke slik i dag?

 

Tradisjoner, antar jeg.

[kjetil02]

Tradisjoner, antar jeg.

 

Mulig. Men hvorfor opprettholde meningsløse tradisjoner? Jeg prøvde å skrive noe om akkurat dette, men jeg var kanskje ikke tydelig nok ...

[Ohaio]

Mange takk for et verdig svar Kjetil.

Svinekjøtt for 2000 år siden i midt-østen var potensielt dødelig å spise pga. sykdommer og parasitter.

 

 

Jo — men hvorfor tenke slik i dag?

Det er nettopp dette jeg mener. Kan tradisjoner alene forklare en nærmest panisk redsel for svinekjøtt? Forklaringen Kjetil presenterer er sådan en svært interessant. Det ligger nok en slags mestringsfølelse i det å forholde seg til innfløkte religiøse regler. Og som du selv skriver: det største offeret for en religiøs person er å underkaste seg Gud. Kanskje er det nettopp dette som er svaret. At reglene i seg selv får en slags overjordisk betydning fordi gudsdyrkeren ønsker det slik. Selv om de i bunn og grunn har lite med gud å gjøre.

 

Parallelt ser man at i Norge, hvor protestantismen, sosial velstand og (dermed) et velfungerende skoleverk har godt fotfeste, og teologien er liberal i forhold til resten av den "kristne" verden, er folk svært lite religiøse — kun 36 % tror på Gud. Det er ikke nok motstand til at det blir interessant.

 

Hva kan vi da si, dersom vi skal overveie reglenes opprinnelige hensikt? Er det som Zaran sier en måte å kontrollere befolkningen på? Eller styrker det religionen som en helhet? Får religionen en større verdi? Er det nettopp på grunn av denne motstanden at Kristendommen og Islam har kommet ut som dagens mest synlige religioner?

Endret 5. februar 2008 av Ohaio

[kjetil02]

Hva kan vi da si, dersom vi skal overveie reglenes opprinnelige hensikt?

 

Man har to forskjellige typer religion; "religions naturelles" og "religions posées" — det vil si naturlige religioner; altså religioner som vokser frem av seg selv, som lever som en slags enighet mellom dem som tror på den, og religion som er basert på en gitt fremstilling, av profeter (som Jesus) eller evangelister. For eksempel er det stor forskjell på en slags panteistisk "naturen=gud"-tankegang som man finner i visse "primitive" samfunn og kristendommen, som i latterlig stor grad baserer troen på den fremstillingen mennesker har formidlet; i dette tilfellet Bibelen.

 

Siden da disse to typene religions eneste felles punkt er å forklare verden som et produkt av en vilje (noe som også kan forklares vha. evolusjonspsykologi), ser vi at starten sannsynligvis forløp mer eller mindre av seg selv: Når menneskearten ble i stand til å bruke språk til å kommunisere med hverandre på, fikk man også sammenfattet forskjellige individers tankeprodukt. Om flere da hadde mer eller mindre intelligente tanker om hvordan verden hang sammen — og det mest logiske for et tenkende vesen er jo at alt annet er akkurat som det selv — var det ikke urimelig at sluttproduktet ble en enighet; en felles idé; om at vinden blåser fordi den vil det selv eller fordi noen andre får den til å gjøre det.

 

Når noen da har en sterk opplevelse av å være Den utvalgte, enten via en drøm (som vel er det mest vanlige) eller noe annet, kan dette for mange være en forklaring som er god nok. Man lar seg overtale, kanskje fordi man er enig i metoden, kanskje fordi man ønsker seg en leder — mennesker er flokkdyr.

 

Om disse profetene, eller lederne, lager regler, er det lite sannsynlig at de går langt utover det som allerede finnes av normer i samfunnet. For stor omveltning (eller utfordring) er, som vi har sett, lite interessant. På samme måte var det ikke bare Høybråten som innførte ny røykelovgiving, det var ikke bare Hitler som startet andre verdenskrig — de støttet seg til de normene og reglene som allerede var i samfunnet for å få gjennom det de mente var rett.

 

De (nå) religiøse reglene har i sin tur evnen til å være de irrasjonelle, men dypt menneskelige, trekkene som gjør at religionene blir populære. På den ene siden er de interessante fordi de gir en forklaring som passer inn i den menneskelige tankegangen om at det er mening bak eksistensen, og på den andre siden er de et spill som på et eller annet psykologisk plan blir interessant å spille. Det er også verdt å nevne at de fleste religioners tribalistiske natur også er å finne hos mange apearter.

 

I tidens løp evolverer også idéer — de dårlige glemmes, de gode beholdes og nye legges til. Slik har eksempelvis kristendommen gått fra å være en stammereligion i Israel til å bli en av verdens største; den har "mutert" til å passe inn i nye miljøer. "Norsk" kristendom, "israelsk" kristendom og "amerikansk" kristendom er forskjellige mutasjoner; for ikke å snakke om de titusenvis av forskjellige kristne denominasjoner som finnes. Man bruker samme materiale til å fremme forskjellige budskap.

 

Når religionene har nådd en viss størrelse, og særlig (kun?) dem med en sterk hierarkisk struktur, er det mulig å misbruke dem. Det er umulig å misbruke kristendommen til å overtale hinduister til å gå til krig mot Islam ...

 

 

I dag tror jeg religiøsitet er et psykologisk fenomen. Man blir oppdratt til å godta ett eller flere mirakler som sanne, eller i det minste sannsynlige — og hvor skal man da trekke grensen? Hvorfor ikke godta at det er mulig at Gud helbreder kreftsyke?

Endret 5. februar 2008 av kjetil02