Hat og Fortvilelse

[Gjest Guest]

Jeg går rundt og tenker at alle hater meg. Jeg synes jeg kan høre folk snakke om og banke meg opp og alt jeg kan tenke på er hva jeg skal gjøre for og unngå det. Jeg vet ikke om jeg kan gå til politiet eller om dette er bare noe jeg innbilder meg. Jeg har bedt om psykolog men ting tar så lang tid og ingenting har skjedd. Hvis folk virkelig kjente meg så hadde de kanskje ikke vært etter meg sånn men jeg er et null og en original på en gang. Jeg er en som alle glor stygt på og en som alle ler av. Noen ganger har jeg lyst til og stoppe opp midt på et kjøpesenter og bare rope ut all frustrasjon.

 

Jeg har ikke vært en engel i mitt liv men jeg har aldri gjort noe som gjør at jeg fortjener dette. Jeg har aldri skadet noen eller vært delaktig i og skade noen alikevel så føles det som alle tror stygge ting om meg. Akkurat hva kan jeg ikke helt sette fingeren på men for meg så virker hatet ekte. Tenker ofte på at jeg må reise fra mitt hjem og dra et annet sted hvor jeg kan starte på nytt med blanke ark og jeg har til og med vært inne på tanker om og henge meg selv. Denne angsten min begynner og bli veldig seriøs og nå når jeg virkelig trenger hjelp får jeg inget svar fra lege eller psykolog. Til og med mine kontaktpersoner i kommunen og andre kommunale/statlige vesener ser på meg som om jeg er en annen person. Hva faen er det som skjer med meg?

 

Skulle ønske jeg bare kunne bli usynlig så ingen kunne se på meg eller snakke om meg. Jeg mener ikke død, men usynlig. Så kunne jeg sitte på en kafe eller en pub og drikke i fred og ro uten stygge blikk og billig baksnakk. Kunne tappet mitt eget øl uten at noen hadde skjønnt hva som foregikk. DET hadde vært fint. Men akk! Det er bare en fantasi og der går linjen!

 

Hva er et rykte? Er det sannhet eller er det noe mye værre? I mitt tilfelle er det værre. Når et ondsinnet rykte blir sluppet, som en snøkule, så vokser den seg større og styggere for hver bakke den ruller ned. Man begynner og nesten tro man er like ille som man selv tror alle andre tror om deg. Jeg holder noen ganger på og gå vegg til vegg uten at all tenkning eller selvreflektering hjelper en døyt. Jeg tenker for mye og jeg får lyst til og drikke det bort. Til og med lyst på stoff som jeg personlig sluttet med for mange år siden. Hvorfor er det slik at når man har det værst så blir man oversett av de som kanskje kunne hjelpe en? Og etter mange år i terapi så har jeg kommet på tanken, at de bare har gitt meg opp. Kanskje de venter på at jeg tipper over så mye at jeg bare blir en mumlende skygge av meg selv inni et hjørne her hjemme og så kan de "hjelpe" meg.

[Melisma]

Høres ut for meg som at du begynner å bli ganske paranoid (IKKE vondt ment, mange blir det opptil en viss grad) så du er definitivt ikke alene.. Siden du ikke har noen konkrete hendelser å peke på, så får jeg ett inntrykk av at dette er noe som eksisterer oppi hodet ditt.. at du har havna i en ond sirkel eller hva de nå kaller det..

 

Det man må begynne å tenke på er vel "er jeg faktisk SÅ viktig at alle jeg møter, prater om meg eller ler av meg, eller glaner på og tenker stygt om?" svaret er jo sannsynligvis nei.. det du føler, og det som faktisk er virkeligheten, er 2 forskjellige ting.. høres veldig sånn ut for meg ihvertfall..

 

Kanskje du kan smake mere på hva mange mener når de sier "gi f... i hva andre syns og vær deg selv" ingen er mere normale eller mere verdt enn deg.. vi er på lik linje alle sammen... er ikke verdt å leve livet sitt etter frykten for hva andre syns eller mener, det er jo ditt liv!

 

nei uff, jeg vet ikke om dette er noe til hjelp, nå bare rabler jeg ned de første tankene som detter ned i hodet mitt.. men håper du skjønner at det ikke har noe med andre og gjøre,, du er den eneste som kan stoppe denne tankegangen, ingen andre kommer til å gjøre det for deg.. og sikkert ikke så mange som vet om hvordan du har det heller...

 

håper dette kan være til bittelitte granne hjelp ihvertfall..

Endret 6. juli 2007 av Melisma

[Gjest Guest]

Høres ut for meg som at du begynner å bli ganske paranoid (IKKE vondt ment, mange blir det opptil en viss grad) så du er definitivt ikke alene..  Siden du ikke har noen konkrete hendelser å peke på, så får jeg ett inntrykk av at dette er noe som eksisterer oppi hodet ditt.. at du har havna i en ond sirkel eller hva de nå kaller det..

 

Det man må begynne å tenke på er vel "er jeg faktisk SÅ viktig at alle jeg møter, prater om meg eller ler av meg, eller glaner på og tenker stygt om?"  svaret er jo sannsynligvis nei.. det du føler, og det som faktisk er virkeligheten, er 2 forskjellige ting.. høres veldig sånn ut for meg ihvertfall..

 

Kanskje du kan smake mere på hva mange mener når de sier "gi f... i hva andre syns og vær deg selv"  ingen er mere normale eller mere verdt enn deg.. vi er på lik linje alle sammen...  er ikke verdt å leve livet sitt etter frykten for hva andre syns eller mener, det er jo ditt liv! 

 

nei uff, jeg vet ikke om dette er noe til hjelp, nå bare rabler jeg ned de første tankene som detter ned i hodet mitt.. men håper du skjønner at det ikke har noe med andre og gjøre,, du er den eneste som kan stoppe denne tankegangen, ingen andre kommer til å gjøre det for deg.. og sikkert ikke så mange som vet om hvordan du har det heller...

 

håper dette kan være til bittelitte granne hjelp ihvertfall.. 

9018858[/snapback]

 

Vel det er ikke helt ubegrunnet men sannheten er mye mindre og uskyldig enn hva jeg tror at alle andre tror. Det er alvorlig nok til at det er pinlig men ikke alvorlig nok til at det går utover noen andre enn meg selv. Det er der problemet ligger. At jeg tror at det lille jeg gjorde har blitt til noe mye større og styggere i folks tanker og snikksnakk. Og det er pinlig nok til at jeg ikke vil skrive spesifikt om det her..

[Gjest Guest]

Høres ut for meg som at du begynner å bli ganske paranoid (IKKE vondt ment, mange blir det opptil en viss grad) så du er definitivt ikke alene..  Siden du ikke har noen konkrete hendelser å peke på, så får jeg ett inntrykk av at dette er noe som eksisterer oppi hodet ditt.. at du har havna i en ond sirkel eller hva de nå kaller det..

 

Det man må begynne å tenke på er vel "er jeg faktisk SÅ viktig at alle jeg møter, prater om meg eller ler av meg, eller glaner på og tenker stygt om?"  svaret er jo sannsynligvis nei.. det du føler, og det som faktisk er virkeligheten, er 2 forskjellige ting.. høres veldig sånn ut for meg ihvertfall..

 

Kanskje du kan smake mere på hva mange mener når de sier "gi f... i hva andre syns og vær deg selv"  ingen er mere normale eller mere verdt enn deg.. vi er på lik linje alle sammen...  er ikke verdt å leve livet sitt etter frykten for hva andre syns eller mener, det er jo ditt liv! 

 

nei uff, jeg vet ikke om dette er noe til hjelp, nå bare rabler jeg ned de første tankene som detter ned i hodet mitt.. men håper du skjønner at det ikke har noe med andre og gjøre,, du er den eneste som kan stoppe denne tankegangen, ingen andre kommer til å gjøre det for deg.. og sikkert ikke så mange som vet om hvordan du har det heller...

 

håper dette kan være til bittelitte granne hjelp ihvertfall.. 

9018858[/snapback]

 

Vel det er ikke helt ubegrunnet men sannheten er mye mindre og uskyldig enn hva jeg tror at alle andre tror. Det er alvorlig nok til at det er pinlig men ikke alvorlig nok til at det går utover noen andre enn meg selv. Det er der problemet ligger. At jeg tror at det lille jeg gjorde har blitt til noe mye større og styggere i folks tanker og snikksnakk. Og det er pinlig nok til at jeg ikke vil skrive spesifikt om det her..

9018888[/snapback]

 

Jeg har også alltid vært utrolig naiv. Til den grad at jeg har en tendens til og fortelle venner nesten alt. Kanskje det har slått tilbake på meg..

[Gjest Guest]

Kan noen gi meg noen tips? Jeg har tenkt på telefonpsykologi mens jeg venter på en skikkelig psykolog men jeg vet ingenting om det og jeg har hørt noen ting om det feks at de ikke alltid er ordentlig opplært i å snakke om skikkelig vanskelige ting..

[Melisma]

Kan noen gi meg noen tips? Jeg har tenkt på telefonpsykologi mens jeg venter på en skikkelig psykolog men jeg vet ingenting om det og jeg har hørt noen ting om det feks at de ikke alltid er ordentlig opplært i å snakke om skikkelig vanskelige ting..

9019096[/snapback]

 

 

flere kommer nok til å svare,, trenger bare litt tid på og komme seg du er ikke den eneste som sagt.. er nok mange her på forumet som har følt som deg

[Gjest Guest]

Kan noen gi meg noen tips? Jeg har tenkt på telefonpsykologi mens jeg venter på en skikkelig psykolog men jeg vet ingenting om det og jeg har hørt noen ting om det feks at de ikke alltid er ordentlig opplært i å snakke om skikkelig vanskelige ting..

9019096[/snapback]

 

 

flere kommer nok til å svare,, trenger bare litt tid på og komme seg du er ikke den eneste som sagt.. er nok mange her på forumet som har følt som deg

9020180[/snapback]

 

Tusen takk for dine oppmuntrende ord.

[Szmekken]

Kan du røpe din alder? Hvordan er det med venner og familie? Er du yrkesaktiv?

Endret 7. juli 2007 av Jorchi

[Gjest Guest]

Kan du røpe din alder? Hvordan er det med venner og familie? Er du yrkesaktiv?

9026358[/snapback]

 

Tror dessverre at jeg må holde det for meg selv. Jeg er nok altfor paranoid til og gi ut noe sånt. Og jeg skjønner heller ikke hvilken nytte det skulle ha og fortelle deg det. Synes det høres suspekt ut.

[pumba50]

Du sender sikkert ut utydelige signaler som får folk til å ikke helt vite hvor dem har deg eller hvem du egentlig er. Det er ikke tilfeldig at dem oppfører seg slik mot deg, det ER faktisk noe galt med deg. Det som er galt er at du som sagt er usikker på deg selv. Er du ikke sikker på deg selv, så er ihvertfall ikke andre det på deg. Du må finne tilbake til deg selv, du må bli sikker på deg selv, du må bygge opp tillitt og en identitet, hold så fast på den identiteten. Når du står støtt, kan andre også lene seg på deg.

[Gjest Guest]

Jo jeg forstår det men kan noen si meg om de har noen erfaringer med kriselinja etc.?

[Szmekken]

Kan du røpe din alder? Hvordan er det med venner og familie? Er du yrkesaktiv?

9026358[/snapback]

 

Tror dessverre at jeg må holde det for meg selv. Jeg er nok altfor paranoid til og gi ut noe sånt. Og jeg skjønner heller ikke hvilken nytte det skulle ha og fortelle deg det. Synes det høres suspekt ut.

9028703[/snapback]

 

Har du noen gang vært hos legen og sagt "jeg er syk", og så fått riktig behandling?

 

Du må nok forklare situasjonen litt bedre enn å bare skildre det du tror er andres generelle oppfattning av deg. Ellers blir det vansklig for noen her å hjelpe deg.

[Gjest Guest]

Jeg tror ikke det vil hjelpe og gå dypere på dette her og jeg tror faktisk dette var en dårlig ide alikevel. Tror heller jeg får satse på hjelp fra en proff etterhvert. Takk for alle svar.

[Cortinarius rubellus]

Tror ikke det var en dårlig ide akkuratt, man blir desperat når psyken er ræva. Vet mye om åssen du har det og jeg håper du får en sikkelig psykolog.

Du klarer ihvertfall å si noe om det og forhåpentligvis så kommer ting til å falle på plass etterhvert, men du trenger noen som kan hjelpe deg og forumet er ikke rette plassen for sånt.

Håper at du får den hjelpen du trenger og vil ha.

Endret 8. juli 2007 av Fluesopp