Psykiske årsaker til kreft?

[mindfilter]

Det er ingen hemmelighet; legevitenskapen har ikke peiling på hva som forårsaker kreft. Utallige faktorer har blitt undersøkt, alt fra gener og arv til matsorter av alle slag, men ingenting ser ut til å gjøre oss noe klokere.

 

Hva om kreft enkelt og greit er en fysisk reaksjon på en psykisk påkjenning? Hvorfor forskes det ikke på dette? Er ikke folk idag under mer psykisk press enn for 20 år siden, noe som kan samsvare med økningen i antall krefttilfeller?

 

Hvis det finnes noen her inne som selv har (el. har hatt) kreft, eller kjenner noen i en slik situasjon, kan dere vennligst oppgi hva slags type kreft (og hvor), og om det var noen traumatisk hendelse i forkant av kreftdiagnosen?

 

Hadde vært spennende med et lite forskningsprosjekt her inne, eller hva?

[DoktorOffline]

Du tar vel litt ekstremt hardt i når du påstår

Det er ingen hemmelighet; legevitenskapen har ikke peiling på hva som forårsaker kreft.

Det er celler med ødelagt dna som ukontrollert begynner å dele seg, dna blir først og fremst ødelagt ved ytre påvirkning (stråling, røyking, alkohol og virus etc.) og alderdom.

 

For noen typer kreft har man til og med veldig god behandlingsstatistikk.

 

Hvis du virkelig vil sette deg inn i det, http://en.wikipedia.org/wiki/Cancer#Causes...pathophysiology

[duottar]

Hmm synes jeg ofte får servert av media om de utroligste ting som "kan" forårsake kreft, men jeg har enda ikke hørt om noe bevisst.

 

Får min del høres kreft ut som en smittsom sykdom som ikke kan kontrolleres. Noen kommer uansett til å få det selv om de er frisk som fisk. Mens andre som er dypt inne i faresonen ikke får det?!?

Endret 12. januar 2007 av Liar

[mindfilter]

Du tar vel litt ekstremt hardt i når du påstår

Det er ingen hemmelighet; legevitenskapen har ikke peiling på hva som forårsaker kreft.

Det er celler med ødelagt dna som ukontrollert begynner å dele seg, dna blir først og fremst ødelagt ved ytre påvirkning (stråling, røyking, alkohol og virus etc.) og alderdom.

 

For noen typer kreft har man til og med veldig god behandlingsstatistikk.

 

Ah, en doktor, perfekt!

 

Direkte sitater fra Radiumhospitalets nettsider om de ulike krefttypene:

-Årsakene til at enkelte mennesker utvikler sarkom er som oftest ukjente.

-Selv om vi ikke kjenner årsaken til brystkreft...

-Vi kjenner i dag ikke årsaken til kreft i egglederen...

-Vi kjenner i dag ikke årsaken til eggstokkreft...

-Den direkte årsaken til endetarmskreft er ikke kjent.

-Den direkte årsaken til kreft i endetarmsåpningen er ikke helt kjent.

-Alle vil kunne få føflekkreft, men noen vil ha større risiko enn andre.

-Hudkreft oppstår hovedsakelig av solstråling mot ubeskyttet hud.

-Kreft i skjeden er svært sjelden, og vi kjenner i dag ikke årsaken til sykdommen.

-Vi kjenner i dag ikke årsaken til livmorhalskreft...

-Årsaken til livmorkreft er i dag ikke kjent.

-Hovedårsaken til lungekreft er røyking.

-I de fleste tilfeller kjenner man ikke årsaken til malignt lymfom.

-Miljøfaktorer og yrkesmessig kontakt med kadmium kan framkalle nyrekreft.

-Den viktigste årsaken til kreft i magesekken er trolig kostholdet.

-Det er ingen påviste kjente årsaker til myelomatose.

-Det er fortsatt uklart hvorfor prostatakreft oppstår.

-Årsaken er ukjent.

-Vi mangler sikre holdepunkter for årsaker til de fleste typer av hjernesvulster.

-Det er ingen sikre årsaker til hvorfor skjoldbruskkjertelkreft oppstår.

-Den viktigste årsaken til kreft i spiserøret er trolig langvarig og høyt forbruk av brennevin.

-Den egentlige årsaken til testikkelkreft kjenner vi ikke.

-...og vi kjenner i dag ikke årsaken til sykdommen.

-...vet vi lite eller ikke noe om årsaksforholdene.

Mon tro om doktoren kan klare å følge den røde tråden her...?

 

Alle vet at kreft er ukontrollert celledeling, men dette er mer en observasjon enn en årsak. Altså hva gjør at disse cellene deler seg ukontrollert?

 

Kanskje det er på tide at legevitenskapen prøver å tenke litt nytt? Teorien om en psykisk årsak til kreft synes jeg fortjener å få en "fair trial" ihvertfall!

[Ehrgeiz]

 

Alle vet at kreft er ukontrollert celledeling, men dette er mer en observasjon enn en årsak. Altså hva gjør at disse cellene deler seg ukontrollert?

 

Kanskje det er på tide at legevitenskapen prøver å tenke litt nytt? Teorien om en psykisk årsak til kreft synes jeg fortjener å få en "fair trial" ihvertfall!

7704163[/snapback]

 

Hva som gjør at cellene deler seg ukontrollert?

Det stod da rimelig greit forklart i linken du fikk tidligere, en rekke mutasjoner slår av kontrollørgener i cellen. Dette gjør at det blir ingen kontroll på celledelingen, celler som egentlig skulle gjennomgått apoptose overlever, og etterhvert har man en stor samling celler som vokser inn i omliggende vev - en kreftsvulst.

[mindfilter]

Og hva er så årsaken til disse mutasjonene igjen?

[TanglewoodD]

Du tar vel litt ekstremt hardt i når du påstår

Det er ingen hemmelighet; legevitenskapen har ikke peiling på hva som forårsaker kreft.

Det er celler med ødelagt dna som ukontrollert begynner å dele seg, dna blir først og fremst ødelagt ved ytre påvirkning (stråling, røyking, alkohol og virus etc.) og alderdom.

 

For noen typer kreft har man til og med veldig god behandlingsstatistikk.

 

Hvis du virkelig vil sette deg inn i det, http://en.wikipedia.org/wiki/Cancer#Causes...pathophysiology

7703144[/snapback]

 

 

<Rart da at mor mi fikk brystkreft for 1,5år siden når hun verken har røyket, drukket gjennomsnittlig med alkohol, ingen i slekt som har kreft eller. Kan hende "Strålingen " eller "virus" som har tatt knekken på cellene, men lite sannsynlig.

 

Kreftforskere loker rundt og patter på reven hele dagen..

[mindfilter]

Hurt, hvis det ikke er for vanskelig å snakke om det, går det an å spørre om din mor hadde opplevd noe traumatisk før hun fikk diagnosen? Jeg tenker f.eks. på en ulykke eller dødsfall blant familie og venner, eller skilsmisse? Noe som kan være spesielt vanskelig å fordøye psykisk.

 

Ikke svar hvis du ikke føler for det.

[pumba50]

Vi vet ihvertfall at psykisk stress skaper frie radikaler i kroppen, og disse kan skade celler og organer.

[DuTTZi]

Kan vi ikke la utdannede forskere få finne ut av dette istedenfor at vi skal bedrive vill synsing? Og hvis vi har veldig lyst å diskutere utløsende faktorer for kreft; kan vi ikke la diskusjonen bygge på forskningsartikler?

[pumba50]

Kan vi ikke la utdannede forskere få finne ut av dette istedenfor at vi skal bedrive vill synsing? Og hvis vi har veldig lyst å diskutere utløsende faktorer for kreft; kan vi ikke la diskusjonen bygge på forskningsartikler?

7711404[/snapback]

1: Hvorfor skriver du i denne tråden?

2: Hva tror du dette forumet er til for?

3: Trådstarter ba om synsing

4: Forskerne vet ikke årsakene

 

[DuTTZi]

Det må da være mer produktivt å gjennomgå det litteraturen sier (hva vi faktisk vet - og hva som er sannsynlig) om dette temaet enn å spekulere?

[mindfilter]

Kan vi ikke la utdannede forskere få finne ut av dette istedenfor at vi skal bedrive vill synsing? Og hvis vi har veldig lyst å diskutere utløsende faktorer for kreft; kan vi ikke la diskusjonen bygge på forskningsartikler?

 

Å tro på det en person sier, bare fordi han er utdannet innen fagfeltet han snakker om er ikke bare farlig, men uansvarlig og naivt.

Etter min erfaring er utdanningsnivå omvendt proporsjonalt med evnen til å tenke på alternative løsninger på problemer som har kjørt seg fast. En såkalt ekspert har fått tegnet opp klare rammer for hva som er "mulig" og "umulig" av å lære om hva andre eksperter har funnet ut før ham, uten å stille spørsmålstegn ved riktigheten av dette. Dette er grunnen til at feil og misoppfatninger blant fagfolk tar så ufattelig lang tid å korrigere, og situasjonen blir ikke bedre av slike innspill du her kommer med. Folk med lik utdanning eller i samme miljø vil nødvendigvis tenke på samme måte. Hvem kan vi da stole på til å tenke nytt?

Litt ydmykhet for at vi ikke vet alt, og at vi faktisk KAN ta feil, selv om vi har 10 års utdanning bak oss, må vi kunne ha!?

[DuTTZi]

Å tro på det en person sier, bare fordi han er utdannet innen fagfeltet han snakker om er ikke bare farlig, men uansvarlig og naivt.

Jeg tror ikke, jeg vurderer ting på en skala fra sannsynlig til usannsynlig. En forskers resultater er så og si alltid backet opp av andres forskning, som igjen er backet opp av andres forskning. Hvis forskeren har gode argumenter, resultater og referanser til andre så vil jeg kanskje mene at hans konklusjon er ganske sannsynlig.

 

Etter min erfaring er utdanningsnivå omvendt proporsjonalt med evnen til å tenke på alternative løsninger på problemer som har kjørt seg fast. En såkalt ekspert har fått tegnet opp klare rammer for hva som er "mulig" og "umulig" av å lære om hva andre eksperter har funnet ut før ham, uten å stille spørsmålstegn ved riktigheten av dette.

 

For noe VÅS du spyr ut med her. Forskere er noen av de mest kritiske til hverandres arbeid enn noen andre! Du er uvitende om de seriøse kranglene/diskusjonene som er i ALLE forskermiljøene. Forskere er ikke én unison gruppe som slikker hverandre oppetter ryggen som du tydeligvis tror!

 

Dette er grunnen til at feil og misoppfatninger blant fagfolk tar så ufattelig lang tid å korrigere, og situasjonen blir ikke bedre av slike innspill du her kommer med. Folk med lik utdanning eller i samme miljø vil nødvendigvis tenke på samme måte. Hvem kan vi da stole på til å tenke nytt?

Litt ydmykhet for at vi ikke vet alt, og at vi faktisk KAN ta feil, selv om vi har 10 års utdanning bak oss, må vi kunne ha!?

 

Herregud, har jeg noen gang påstått at vi ikke kan ta feil? Forskere tar feil hele tiden, og de rettes opp igjen av andre forskere (eller seg selv).

 

"Forskningsspørsmål" slik som dette er patetiske:

Hurt, hvis det ikke er for vanskelig å snakke om det, går det an å spørre om din mor hadde opplevd noe traumatisk før hun fikk diagnosen? Jeg tenker f.eks. på en ulykke eller dødsfall blant familie og venner, eller skilsmisse? Noe som kan være spesielt vanskelig å fordøye psykisk.

La oss si at hun faktisk hadde hatt en traumatisk opplevelse - ville du tolket det som at det var den traumatiske opplevelsen som forårsaket kreften? For det første måtte du ha hatt mange tusen personer for å bekrefte den hypotesen. Og for det andre kan det hende at traumatiske opplevelser opptrer sammen med kreft, men ikke forårsaker det (tredje variabel)!

 

Ta et eksempel: Tenk deg at vi er interessert i forbruk av iskrem. Naive som vi er, ser vi etter variabler som ser ut til å ha en effekt på hvor mye iskrem folk spiser, og oppdager at hvorvidt menn har på seg shorts eller ikke ser ut til å ha stor effekt på hvor mye is de spiser. Dette vil si at når flere menn går i shorts, så øker også forbruket av iskrem. Vi har funnet en effekt - eureka! Vi kontakter de største iskremfabrikantene med en gang og forteller dem at hvis de vil selge mer iskrem, må de få flere folk til å gå i shorts. Vi ville imidlertidig vært ekstremt dumme om vi kontakter iskremfabrikantene etter å ha gjort et så dårlig arbeid. Forholdet vi har målt mellom iskremspising og shorts er i dette tilfellet forårsaket av en tredje konfunderende variabel - varmt vær!

 

Det er tydelig at flere her ikke innehar grunnleggende forståelse for forskningsmetode og hvordan forskning kvalitetstestes. Derfor vil jeg fraråde fra å bedrive små "forskningsprosjekt" uten å ha helt generell forståelse av fysiologi og forskningsmetode. Poenget mitt er at deres "forskningsprosjekt" vil bli mer troverdig og korrekt ved at dere gjennomfører en litteratursammenfatning av de forskjellige teoriene til hvorfor folk får kreft. Da kan dere få en grei oversikt over emnet der dere overlater forskningen til forskere!

 

Og utsagn som dette gjør meg bare kvalm:

Kreftforskere loker rundt og patter på reven hele dagen..

Endret 14. januar 2007 av DuTTZi

[mindfilter]

Jeg tror ikke, jeg vurderer ting på en skala fra sannsynlig til usannsynlig. En forskers resultater er så og si alltid backet opp av andres forskning, som igjen er backet opp av andres forskning. Hvis forskeren har gode argumenter, resultater og referanser til andre så vil jeg kanskje mene at hans konklusjon er ganske sannsynlig.

Og din vurdering er basert på tidligere erfaringer og informasjon du har lest eller hørt andre steder. Det du vurderer som mest sannsynlig, kommer mest sannsynlig fra kilder som har samme bakgrunn for å tro det de tror som det du har. Og det samme gjelder spesielt forskere og høyt utdannede personer. Kall det "vås" så mye du vil, men sånn er det faktisk.

 

Kan du gi meg én grunn til at det ikke burde forskes på en årsak til kreft som ennå ikke har blitt forsket på?

 

Og hvis du er enig med meg i at det burde forskes på om hvorvidt kreft kan ha psykiske årsaker, hvor sannsynlig tror du det er at folk med medisinsk bakgrunn og utdanning vil ta fatt på et slikt prosjekt?

 

Dessuten er jeg faktisk langt fra uvitende om uenighetene innen ulike forskningsgrupper, spesielt kreftforskning og HIV/AIDS, og én ting kan jeg si deg rett i; forskere er noen av de mest innbitte kritikere til andres arbeid enn noen andre, dersom disse andre har andre meninger enn de selv. Dette gjør selvfølgelig at alternative eller kontroversielle teorier eller konklusjoner ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

 

Herregud, har jeg noen gang påstått at vi ikke kan ta feil? Forskere tar feil hele tiden, og de rettes opp igjen av andre forskere (eller seg selv).

Nei, jeg har aldri sagt du har påstått at vi ikke kan ta feil, men det var et viktig poeng for min argumentasjon. Små feil blir korrigert hele tiden, men store feil er det ingen som vil påta seg ansvaret for. Du er naiv hvis du tror noe annet.

 

Ta et eksempel: Tenk deg at vi er interessert i forbruk av iskrem. Naive som vi er, ser vi etter variabler som ser ut til å ha en effekt på hvor mye iskrem folk spiser, og oppdager at hvorvidt menn har på seg shorts eller ikke ser ut til å ha stor effekt på hvor mye is de spiser. Dette vil si at når flere menn går i shorts, så øker også forbruket av iskrem. Vi har funnet en effekt - eureka! Vi kontakter de største iskremfabrikantene med en gang og forteller dem at hvis de vil selge mer iskrem, må de få flere folk til å gå i shorts. Vi ville imidlertidig vært ekstremt dumme om vi kontakter iskremfabrikantene etter å ha gjort et så dårlig arbeid. Forholdet vi har målt mellom iskremspising og shorts er i dette tilfellet forårsaket av en tredje konfunderende variabel - varmt vær!

Tusen takk for at du tok opp dette geniale eksempelet!

Det finnes enorme mengder forskning som konkluderer med at røyking dramatisk øker risikoen for lungekreft. Men hva om det finnes en tredje konfunderende variabel - frykt for å dø? Den underliggende viten om at røyking dreper, er noe alle røykere vet og må leve med, enten bevisst eller ubevisst, hver eneste gang de tenner en sigg. I tillegg finnes det forskning som konkluderer med at røyking faktisk øker den generelle stressfaktoren til folk. Og vi vet at lungekreft også KAN forekomme hos ikke-røykere. Hva om disse kan forklares med andre tilfeller av "frykt for å dø"?

 

Alle vet at kontaminerte sprøyter kan forårsake HIV-smitte. Men har ikke alle sprøytenarkomane en annen faktor til felles? Joda, de bruker alle tunge narkotiske stoffer. Hva om disse stoffene er en av årsakene til HIV selv? (det finnes flere)

 

Ikke bare innehar jeg grunnleggende forståelse for forskningsmetoder og kvalitetstesting, jeg har også stor forståelse for hvilke enorme svakheter disse bærer med seg.

 

Til slutt har jeg et eksempel på en forsker som etter en grundig gjennomgang av historisk litteratur og forskning kom fram til en helt annen konklusjon enn den "normale". Les

[DuTTZi]

Og din vurdering er basert på tidligere erfaringer og informasjon du har lest eller hørt andre steder. Det du vurderer som mest sannsynlig, kommer mest sannsynlig fra kilder som har samme bakgrunn for å tro det de tror som det du har. Og det samme gjelder spesielt forskere og høyt utdannede personer. Kall det "vås" så mye du vil, men sånn er det faktisk.

Alle forskere kan ikke forske på alle mulige sannsynlige årsaker til kreft. Noen velger å fokusere på ditten og andre på datten. Man er ikke "låst" til en måte å forske på, men man velger som oftest det man selv synes er mest interessant (og sannsynlig?).

 

Kan du gi meg én grunn til at det ikke burde forskes på en årsak til kreft som ennå ikke har blitt forsket på?

Nei, har jeg påstått det? Jeg bare påpekte at måten dere går frem på kanskje er litt vel ambisiøs tatt i betraktning resurser og mangel på grunnlegende kunnskaper (enten det er fysiologi, medisin eller forskningsmetode).

Og hvis du er enig med meg i at det burde forskes på om hvorvidt kreft kan ha psykiske årsaker, hvor sannsynlig tror du det er at folk med medisinsk bakgrunn og utdanning vil ta fatt på et slikt prosjekt?

Jeg vet ikke hvor sannsynlig, men vil ikke alle medisinere være interessert i å finne årsaken til kreft; uavhengig om det er på bakgrunn av rent psykiske forhold?

 

Dessuten er jeg faktisk langt fra uvitende om uenighetene innen ulike forskningsgrupper, spesielt kreftforskning og HIV/AIDS, og én ting kan jeg si deg rett i; forskere er noen av de mest innbitte kritikere til andres arbeid enn noen andre, dersom disse andre har andre meninger enn de selv. Dette gjør selvfølgelig at alternative eller kontroversielle teorier eller konklusjoner ikke får den oppmerksomheten de fortjener.

Jeg vil tro at de mest alternative/kontroversielle teoriene får den oppmerksomhet den trenger hvis de viser til overbevisende resultater som kan replikeres (selvfølgelig).

 

Nei, jeg har aldri sagt du har påstått at vi ikke kan ta feil, men det var et viktig poeng for min argumentasjon. Små feil blir korrigert hele tiden, men store feil er det ingen som vil påta seg ansvaret for. Du er naiv hvis du tror noe annet.

Hvem som tar på seg ansvaret for å ha begått såkalte store feil er vel uvesentlig for forskningen i seg selv, så lenge det som er feil blir endret/avslått.

 

Tusen takk for at du tok opp dette geniale eksempelet!

Det finnes enorme mengder forskning som konkluderer med at røyking dramatisk øker risikoen for lungekreft. Men hva om det finnes en tredje konfunderende variabel - frykt for å dø? Den underliggende viten om at røyking dreper, er noe alle røykere vet og må leve med, enten bevisst eller ubevisst, hver eneste gang de tenner en sigg. I tillegg finnes det forskning som konkluderer med at røyking faktisk øker den generelle stressfaktoren til folk. Og vi vet at lungekreft også KAN forekomme hos ikke-røykere. Hva om disse kan forklares med andre tilfeller av "frykt for å dø"?

 

Alle vet at kontaminerte sprøyter kan forårsake HIV-smitte. Men har ikke alle sprøytenarkomane en annen faktor til felles? Joda, de bruker alle tunge narkotiske stoffer. Hva om disse stoffene er en av årsakene til HIV selv? (det finnes flere)

Det er en vesensforskjell mellom "røyking fører veldig ofte til lungekreft"-studier og deres "psykiske traumer skaper kreft"-studier. I røykings-studier kan man bruke eksperimentelle metoder der man kan ta f.eks en rotte, tvinge den til å inhalere røyk, og deretter se etter fysiske endringer i lungene vha. disseksjon. Mens dette er umulig og/eller uetisk å gjøre når det gjelder "psykiske-traumer=kreft"-studiet. Jeg synes ikke å spørre folk på forumet som har hatt kreft; om de har hatt psykiske traumer er en særlig robust metode. (Og hvor går grensen mellom en psykisk traume og en psykisk belastning?)

 

Dessuten må du jo som kjent intervjue tusenvis av kreft-pasienter for å finne ut om de hadde psykiske lidelser eller ikke og med mindre du jobber på et universitet el. som kan tenke seg å finansiere prosjektet ditt så vil det nok være mer fruktbart å gjennomgå de forskjellige teoriene som allerede er etablerte og muligens om noen faktisk har forsket på sammenhengen mellom psykiske traumer og kreft.