Intelligens og rasjonalitet. Evne til selvrefleksjon

[ltdata]

Min erfaring er at folk som jeg er ganske sikker på at er langt under gjennomsnittlig intelligente er også de som tror de er over snittet intelligente.

Disse folkene kan jeg også observere at gjør irrasjonelle valg i dagliglivet. Men de selv mener at det er fornuftig og at andre ikke gjør så gode valg som dem.

Jeg vil strekke det så langt at selv om en mer intelligent person prøver med logikk å overtale personen, så vil ikke ta inn over seg og endre seg fordi enten forstår ikke personen logikken eller så tror de at de selv alltid har rett og alle andre har feil.

Er det også deres erfaringer?

Desto mer intelligent en person er desto mer usikker er de på egne evner og intelligens. Det finnes selvsagt unntak fra dette, men generelt oppfatter jeg at det er slik med de rundt meg.

En annen ting jeg tenker på er at jeg selv er blind for mine urasjonelle valg, mens en intelligent person fra utsiden, som ikke er følelsesmessig involvert kan enkelt observere at det jeg gjør ikke er det smarteste, men jeg kan ikke se det hos meg selv når jeg er aktøren.

Men det at jeg faktisk innser det jeg skrev ovenfor er et sunnhetstegn 😉

Hva tenker dere?

Og hvorfor er det sånn? Kan det være at mennesker hater usikkerhet, og helst ikke vil innrømme for oss selv at det er masse vi ikke vet og forstår og at det er mange personer som er mer intelligente enn oss? Det er mer komfortabelt med en falsk tro på egen intelligens, valg og ferdigheter enn å gå rundt å tvile på seg selv og stille spørsmål ved alt?

[fwrummel]

Mange har vel erfart at jo mindre vi vet jo mer skråsikre er vi.

[ltdata]

fwrummel skrev (49 minutter siden):

Mange har vel erfart at jo mindre vi vet jo mer skråsikre er vi.

Enkelt og greit. Donning kruger effekten

[Gjest b8e06...0de]

Det er vel en kjent sak at de fleste vurderer seg selv som mer intelligente enn de egentlig er. Som du selv skriver: Dunning-Kruger-effekten. 

Personlig er jeg sjeldent rasjonell i valgene og tankene mine når det gjelder meg selv, men på arbeidsplassen min og i relasjon til andre kan jeg fremstå rasjonell. Jeg vil ikke på noen som helst måte klassifisere meg selv som intelligent, etter årevis med depresjon har de kognitive ferdighetene mine blitt betraktelig svekket og jeg vil gå så langt som å si at jeg er litt dum. Likevel har jeg fått tilbakemeldinger om at jeg er intelligent, på bakgrunn av måten jeg tenker på. Reflektert, ser mange sider av en sak, vurderer de fleste synspunkt og tar sjeldent standpunkt i en debatt da jeg lett kan finne fordeler og ulemper med de fleste argumenter. Når jeg har en dårlig periode derimot, viker absolutt alt av rasjonalitet og refleksjonsevnen blir veldig dårlig - verden blir et svart-hvitt sted, som trolig er årsaken til at jeg har blitt ganske dum med åra! 😛 

Jeg tror det er mange som ikke har vansker med å innrømme at de ikke vet alt. Jeg syns jeg hører det ofte. "... men det er ikke alt jeg vet/ikke alt jeg kjenner til/kanskje jeg ikke vet nok". Likevel kommer dette sjeldent fra de som "roper høyest". I mine øyne er en intelligent person en som vet og kan mye, men som forstår at de ikke kan vite alt, og som likevel er nysgjerrig og åpen. Om en person kan mye om ulike temaer og alltid har noe å komme med i diskusjoner om alt fra a til å så tenker jeg at personen er temmelig smart/intelligent.

Anonymous poster hash: b8e06...0de