Kutte kontakt med familien. Ja eller nei?

[anon_83104]

Gjest 2c56f...407 skrev (55 minutter siden):

Mitt største spørsmålstegn her er vel heller hvorfor.

Hvorfor blir jeg behandlet slik. Hva har jeg gjort galt som har fortjent dette? Men spør jeg rett ut - erkjenner jeg også at jeg har følt meg utenfor og at jeg ikke har blitt møtt med den respekten jeg føler jeg burde hatt. 

Omsorgssvikt og generell mishandling er det ingen som fortjener. Ikke en eneste en. 

Og de som har bedrevet dette mot deg vedvarer å være helt fraværende. 

 

Men det ligger et premiss bak at man er tillatt til å komme til den kjennelsen. De som bedriver slikt ble gjerne behandlet stygt selv. Et fåtalls har også uflaks med utviklingen på fosterstadie, eller blir utsatt for sykdommer eller slag som gjør de mindre empatiske. Men de har aldri klart å innse det, og de blir nok aldri å klare å innse det. Vær bedre. Ikke vær toksisk mot andre. Det er helt greit å gi slipp på folk som ikke klarer å unnlate å være det. Du har forsøkt, det har ikke de, og de har hatt nesten førti år på seg. 

[Gjest 2c56f...407]

Inspector skrev (47 minutter siden):

Spørsmålet ditt om «hvorfor» forteller mye.

Kommunikasjonen ligger på et minimum og misforståelsene er dominerende. Da er det lett å tolke motparten i verste mening, selv om realiteten er en helt annen. Brudd med sine nærmeste før partene har fått utdypet / forsvart sine standpunkter er ikke særlig smart. 

Det er helt umulig å være objektiv og helt nøytral i min innsikt her. Fordi jeg er berørt emosjonelt. Altså; inhabil om man vil. 

Jeg har helsefaglig utdannelse innen psykiatri - og har blant annet jobbet innen terapi og diverse typer atferdskorrigerende miljøarbeid. Da har jeg vært midt oppi en mengde familier der misforståelser er dominerende som følge av manglende eller feil type kommunikasjon. At man låser seg blindt i et negativt spor. Jeg ser poenget ditt.

På jobb hadde jeg en fantastisk kollega som jeg gikk til "terapi" hos, uformelt - men profesjonelt. Hun hjalp meg mye med å forstå mine egne følelser rundt dette. Men jeg ble ikke så mye klok på dette med "hvorfor". 

Jeg har noen hypoteser. Men det kan jeg ikke skrive om her - da det blir for identifiserende. 

Som barn ble jeg alltid møtt med en kald og litt uvelkommen atferd. Klemmer eller fysisk kontakt var ikke normalt hos meg. Ansiktsmimikken til de voksne var preget av alvor og seriøsitet. God oppførsel var forventet, var man "til bry" gikk det svart i øyene på enkelte; som var et tegn for meg å søke meg vekk. Som barn var jeg derfor veldig mye ute og "hang" - og unngikk mest mulig kontakt med voksne hjemme. Kort oppsummert: Helt siden jeg kan huske, har jeg følt meg "til bry". 

Men OK, dette med brev er kanskje ikke så lurt....
Det jeg tror kommer til å skje, dersom jeg ikke svarer på telefon eller meldinger. Er at de sender politiet på meg. Som en type bekymring. Der har allerede skjedd en gang. Et av mine familiemedlemmer er ganske nevrotisk av seg og får fort "katastrofetanker" som en del av hennes psykiske helsetilstand. Så jeg føler jeg må gi beskjed på en måte.
Eller; kanskje jeg bare bør opptre litt mutt og uinteressert - istedenfor vennlig og falsk som jeg er i dag.... når jeg først svarer. Så det kanskje ikke er så fristende for dem å ringe meg opp igjen. Eller; jeg kan jo forsøke å være avvisende og heller svare "jeg vet ikke" når de ber om hjelp til ditt og datt..... som billettbestillinger, praktiske ting på nett - eller andre ting. 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

[Gjest 2c56f...407]

.,. skrev (41 minutter siden):

Omsorgssvikt og generell mishandling er det ingen som fortjener. Ikke en eneste en. 

Og de som har bedrevet dette mot deg vedvarer å være helt fraværende. 

 

Men det ligger et premiss bak at man er tillatt til å komme til den kjennelsen. De som bedriver slikt ble gjerne behandlet stygt selv. Et fåtalls har også uflaks med utviklingen på fosterstadie, eller blir utsatt for sykdommer eller slag som gjør de mindre empatiske. Men de har aldri klart å innse det, og de blir nok aldri å klare å innse det. Vær bedre. Ikke vær toksisk mot andre. Det er helt greit å gi slipp på folk som ikke klarer å unnlate å være det. Du har forsøkt, det har ikke de, og de har hatt nesten førti år på seg. 

Ja, det har vært mye overgrep og vold mot de det angår. Jeg er godt kjent med det. På fødselsattesten min sto det at mor var rusmisbruker under svangerskapet. Jeg har aldri konfrontert henne med det. Så det er mye grums bak der som jeg ikke kjenner til.

Hadde dette skjedd i dag - hadde jeg nok blitt tatt ut av hjemmet og plassert i et fosterhjem. Barnevernet var faktisk til stede hjemme hos oss flere ganger. Det var nok mye som skjedde bak "den voksne døra" når jeg var ung. Som jeg ikke har ønsket å røske opp i.

 

Anonymous poster hash: 2c56f...407

[Gjest Slettet-x7D6du0Hjb]

Det er ingenting i veien for at du skal velge å vrake familien din. Jeg har selv vraket kontakten med deler av min familie som jeg takker gud for at jeg ikke trenger å ha kontakt med. 

Endret 16. april 2022 av Slettet-x7D6du0Hjb

[Gjest bcdf9...223]

Du må ta valget. 

Anonymous poster hash: bcdf9...223