Vil være alene, er jeg unormal?

[Gjest bbc02...ebb]

Jeg er en mann på 28. Har ei dame på 22. Men, jeg absolutt hater å være med andre mennesker enn kjæresten min. Noe hun syns er OK, siden hun får mye tid med meg.

Har mistet alle vennene mine for rundt 8 år siden da jeg ble midtpunktet i bygda da jeg gjorde noe kriminelt. Ikke nødvendigvis en alvorlig sak (økonomisk) men folk satt en merkelapp på meg og skydde meg som pesten i ettertid. Det var da jeg fikk se hvilke venner jeg hadde. Eller skal jeg si ikke hadde. For det var ingen som ville ha kontakt med meg, og ingen som spurte hvordan det gikk selv om de visste hvor deprimert jeg var etter saken blåste opp. Satt helt alene i flere måneder innestengt i huset fordi jeg skammet meg over å gå ut. Så, nå 8 år etterpå har jeg sakte men sikkert kommet tilbake i samfunnet med ny jobb og kjæreste. Når jeg ser tilbake ser jeg at alle vennene mine var kun der når vi var på fest, så det var da jeg skjønte at alkoholen var limet i vennskapene våre. Har ikke hatt en eneste venn som jeg har snakket med eller sett på 8 år. Har vært helt alene helt til jeg fant drømmedama for 1 år siden. Har etter en stund akseptert at jeg er en ensom ulv, og faktisk funnet ut at jeg liker ikke å ha venner. For da har jeg ekstra folk jeg må tenke på hele tiden. Bursdager, føle seg forpliktet til å besøke dem, snakke med dem osv. Og har ingen skikkelige hobbyer så det gjør det ekstra vanskelig om jeg skulle prøvd å aktivt funnet en ny venn. Har i det siste også tatt avstand fra mine foreldre fordi hver gang jeg kommer hjem i helgene er det første de spør om, om jeg kan hjelpe de med noe eller at jeg har gjort noe galt (kan være at stekpanna var dårlig vasket forrige helg osv).. Sånne bagatellting som ikke er nødvendig å ta opp, men som irriterer meg grenseløst når det er det første jeg hører når jeg kommer hjem for å besøke dem etter ei tung arbeidsuke.

 

Så, nå har jeg ingen venner (da mener jeg ingen venner) som jeg prater med eller besøker, og har i tillegg tatt avstand fra min familie fordi de bare viser utakknemlighet, klager på bagateller og maser om at jeg må hjelpe dem. Da hjelper det ikke på at jeg i bunn og grunn hater å være med andre mennesker jeg ikke har noe til felles med, som er alt for annerledes enn meg eller som jeg bare ikke liker av diverse årsaker. Og dem er det mange av. Har vært heldig å funnet en kjæreste som har samme syn som meg, som også føler på samme tingene som meg, så hun har heller ikke noe særlig kontakt med alle sine venner lengre. Kun ett par venninner. Har spøkt med dama om at vi skal flytte inn i et hus langt inni skauen og være alene, og det er kanskje usannsynlig at vi gjør det med tiden.

 

Er det flere som liker å være alene og synes det er pes å måtte forplikte seg til å opprettholde vennskap? Det er hvertfall spesielt slitsomt når man har egne ting å tenke på i tillegg til 50 timers jobbuke med tungt fysisk arbeid. Da vil man heller slappe av og lade batteriene, og ikke bli plaget av folk man må føle seg forpliktet til å være sammen med..

Anonymous poster hash: bbc02...ebb

[nacario]

Vil berømme deg for at du tør å innse/akseptere hvordan du har det, og si at du ikke har venner og kanskje kan tidvis kjenne på ensomhet (selv om du kan forholde deg til det). Det at du har en partner veier nok opp en del mot ensomhet. Kjenner meg igjen i mye av det du sier da jeg også er i en situasjon hvor flere har flyttet vekk, hvor min "base" av bekjentskap holder seg 3t kjøreavstand unna. Ekte venner som er der når det gjelder er ofte sjelden vare, spesielt vanskelig å få i voksen alder, så du er ikke noe "fenomen"/utskudd i den forstand.

 

Mange har det nok slik som deg, og vær glad at du har drømmedama i boks, plei henne og framtiden er sikra!