Bror med rushistorikk som er på rømmen

[AnonymDiskusjon]

Hei

 

Er midt i en litt kinkig situasjon og har bare behov for å få tømt meg. Jeg er 25 år og har to yngre halvbrødre, en på 23 og en på 21. Vi har hatt forskjellige oppvekster da de har bodd hos vår mamma, mens Jeg har vokst opp med min far. Begge disse ble innblandet i rusmiljøet i ungdomsårene. Den eldste har kuttet ut og fått seg jobb, og begynner å få livet på stell. Den yngste derimot har vært inn og ut av rus institusjoner de siste par årene. Han har også lånt penger av den andre broren uten å betale tilbake, noe som har ført til at de ikke lenger har noe kontakt. Han har nå vært rusfri i 6 måneder. Etter å hatt en depressiv periode havnet han på psykiatrisk avdeling(hvor han også har vært før). Dette er frivillig og han kan gå når han vil. Jeg og mamma har prøvd å tilby den hjelpen vi kan med å gi råd og støtte og prøve å få han på rett kjør, men det virker ikke som vi når gjennom. Han har ingen steder å bo, da han ikke lenger får bo hos sin far, mamma eller hos meg. Jeg vet han har spart opp litt penger under oppholdet på institusjon. Det siste som skjedde er at han har forlatt psykiatrisk avdeling og ikke fortalt noen hvor han skal. Han har tidligere pratet på å reise til utlandet. Mamma er selvfølgelig bekymret og vet ikke hva hun skal gjøre. Hun lurer på hvor han er, om hun skal melde han savnet osv. Jeg vet snart ikke om vi får gjort noe mer, han er tross alt voksen og tar egne valg. Samtidig så sitter jeg her og nesten bare venter på en telefon om at det har skjedd han noe, da jeg tviler på at han er i stand til å klare seg selv over en lengre periode. Hele situasjonen har ført til mye stress, angst og bekymringer.

 

Noen som har noen tips/råd? Skal man bare prøve å ta avstand fra det hele? Man føler seg litt maktesløs. Det skal sies at jeg bor en del timer unna mamma og broren med problemer. Er det noen man kan ringe å prate med i sånne situasjoner?

 

Anonymous poster hash: b2298...895

[Rocket]

Hei.

La meg først få uttrykke min sympati og medfølelse for hele situasjonen.
så- beklage for mange av mine formuleringer.. pådro meg følelser underveis i teksten, og da hender det at det jeg skriver høres sintere ut enn det er

Det er alltid leit når familier må takle slike alvorlige utfordringer nærmest på egen hånd. dere fortjener bedre. du, din mor, eldste og yngste halvbror fortjener bedre. det er helt på trynet at vi må ta slike enorme slag helt alene, nærmest uten støtte fra helsevesenet  

Hvor jeg bor, er det et uttrykk som heter at "det tar en hel bygd å oppdra en unge"
Dette betydde før i tiden at alle voksne var delaktig i å veilede unge sånn at de kunne ta bedre valg, basert på erfaringer de kunne se klart og tydelig foran sine øyne.
til den grad dette også i dag er litt sant, er det tilsvarende alvorlig at det tar en hel bygd å ødelegge et menneske.

Kan jeg spørre om dere har hatt kontakt med noen hjelpeorganisasjoner som jobber med å hjelpe folk på veldig mange måter, ikke bare for de psykiske lidelsene, men også kanskje for rusmidler? 

dere ønsker vel så klart å hjelpe deres familie, men deres behov for å holde skuta sammen er akkurat like viktig. man hjelper ikke noen ved å brenne lyset i begge ender og underminere sitt eget liv.

grunnen til min metafor over, er at psykisk lidende og rusmisbrukere i dagens samfunn er omtalt som så like at det kan være veldig lett å misforstå, og spre holdninger som istedenfor å hjelpe enkeltindivider med behov for litt ekstra hjelp, bruker holdningene til å i praksis nekte de som kunne fått hjelp - å komme seg videre i livet. 

om din bror er 21, har han så mange muligheter igjen til å snu livet at å anbefale noen å kutte kontakten på dette tidspunkt hadde vært uhørt. lettvint. veldig trendy.

 

men igjen.. deres behov for å holde deres liv sammen, må faktisk kreve prioritet over å hjelpe noen som kanskje ikke ønsker å hjelpe seg selv. det er veldig platt å si, men en myndig som ikke ønsker hjelp, skal det veldig mye til for å hjelpe med tvang  

Her føler jeg at det passer å si at dere er de nærmeste å kunne hjelpe din bror, uansett om det virker slik eller ikke.
det at dere er der, er et så trygt fundament som enhver kan ønske seg. 
når din bror tar kontakt, er det god sjans for at han på et eller flere plan søker til de som er mest lik ham, og dermed har flest forutsetninger til å inkludere ham og minne ham på at han tross alt er en del av en flokk.

dette er også det samme både rusmidler og depresjon lover og på mange måter gir.
når man føler tilhørlighet i en flokk som tilbyr komfort i bytte med nærmest ingen krav eller innsats, er det plutselig et slags realistisk mørkt alternativ til familielivet... som krever sitt- alle familier har forskjellig "pris" for inkludering.

man bør for de aller fleste familier være rusfri, eller ha noenlunde nok kontroll over lidelsene\rusbruken for å kunne stoles nok på, til at man kan feks passe barn. satt veldig på spissen, men ser du poenget? 

Kynikeren i meg ville sagt at du burde ringe din lillebror, og bruke masse tid på å få ham til å le. uansett hvor mye du biter i deg alvorligere emner underveis. fortsett med det til han kommer på besøk, fortsett å skjemme ham bort, ikke gi vekk mer penger enn du har råd til å miste, inviter ham med på absolutt alt. hvis du\dere gjør lite på ettermiddagene, kan dere finne en metode til å gjøre mer aktive ting sammen? gjerne utendørs? inviter ham med. gi ham muligheten, si at det er totalt ok hvis han ikke vil eller kan, aldri. og jeg mener aldri! ta opp problemer i hans liv, uten at han tok de opp først. vær alltid klar til å avslutte en diskusjon med "det er greit. hvis du ikke vil snakke mer så skal jeg ikke presse, bror. du vet jeg elsker deg- uansett hvor dypt du driter deg ut, ikke sant?" 
har du ikke sagt noe i retning av disse ord hittil, prøv å si de. aldri stopp 


Beklager så mye hvis jeg antar ting eller virker som at jeg skylder på noen... jeg har helt uforvarende klart å skrive ned en samtale jeg skal ha med noen jeg er veldig glad i, som også kan sies å være i samme situasjon.. gråter som en mann her nå jeg   

stikkordet er tid. og inkludering. men dere trenger ikke slåss alene, og din bror kan få et flott og langt liv med små korreksjoner. 

Depresjon er en alvorlig lidelse, som må taes veldig seriøst. jeg er av den oppfatning at i mange tilfeller er rusbruk og rusmisbruk et symptom. 

Det fins flere hjelpeorganisasjoner som kan bidra.
https://www.napha.no/content/13952/Selvhjelpsorganisasjoner-pa-psykisk-helsefeltet
https://helsenorge.no/parorende/tilbud-for-parorende-innen-psykisk-helse-og-rus

google er din venn. 

takk

[Taurean]

Noen ganger her i livet er det ikke så mye man får gjort, selv om det er familiemedlemmer. Man kan velge ett av to alternativer hvis man skal bry seg: 1) Å være en perifér støtte, være forsiktig med å gi penger, men ha et rom ledig personen kan kræsje i (uten festing og rus). Gi mat og drikke gratis. 2) Være beinhard og "hands-on", styre livet for personen, nekte dem å bruke rus av noe slag over en lengre periode.

 

Utover dette er det ikke så veldig mye man får gjort. Ofte kan det være anti-produktivt å bry seg altfor mye. Jeg har kjent til folk som har bare brukt mer rus jo mer familien skal bry seg, for de er lei av inngrep og innblanding. De vil utforske livet på egen hånd. Det må bare ta sin tid, så får man leve sitt eget liv, "live and let live", og håpe at kontakten gjenopptas når tiden er riktig for det.

 

Man skal ikke undervurdere styrken av å opprettholde seg selv, bare som en måte å bry seg på. Ved å leve et "firkantet" liv, opprettholder man en måte å være i posisjon til å vise støtte på hvis personen ønsker det en gang i fremtiden. Så man skal aldri ha dårlig samvittighet for å velge å opprettholde sitt eget liv fremfor å bryte inn og detaljstyre et annet liv. Da legger man jo sitt eget liv på is og vent, og det blir ingen fremgang med seg selv.

 

Å sende en melding en gang i måneden eller to, og bare skrive at døra er åpen hvis du vil ha et måltid mat, dusj og seng, kan være den eneste og beste støtten man kan tilby. Det er klart man skal ha egne vilkår; Ingen utagerende oppførsel, rusbruk (skyting, drikking, snorting osv), eller andre rusmisbrukere. Hvis personen kan overholde slike vilkår, så vil dette være en svært god støtte.

[AnonymDiskusjon]

Takk for gode og utfyllende svar. Problemet med denne broren er at han har en mobil som han kun skur på når han skal kontakte noen, så vanskelig å snakke med han med mindre han selv vil. Han er også blitt ganske paranoid, tror at folk overvåker han, er ikke på sosiale medier osv. og kan ha ganske sterke meninger som er vanskelig å vende. Jeg har bestemt meg for å fortsette å være der som støtte så godt jeg kan, og ha åpent hus de gangen han vil komme på besøk. Jeg bor 4-5 timer unna så får dessverre ikke møtt han så ofte. Det kan ta på enhver person og ha slike uromomenter i livet, men kjenner at det hjalp en del å bare skrive det ned og få tilbakemeldinger

Anonymous poster hash: b2298...895

[Taurean]

Veldig bra av deg å gjøre det sånn. Man må bare være forsiktig med å.krangle for mye. Når man driver med rus, er man i sin egen sone mer enn folk som ikke driver med rus, og det kan være lettere å krangle, vanskeligere å se ting rasjonelt.

 

Så verk om dine egne ressurser og tilby det du kan. Dét i seg selv er en stor ressurs for samfunnet.

 

Hvis du vil gjøre noe mer, så kan det være å gå til profesjonell psykolog for å lære deg bedre å håndtere denne situasjonen, skaffe en nøytral støtte for deg selv, som virkelig kan det. Bruke en negativ situasjon til noe positivt.