Veldig deprimert.

[Kumhlen]

Hei folkens.

 

Jeg er en ung voksen på 19 år, jeg føler meg veldig deprimert for tiden, jeg har lenge slitt med lav selvtillit og dårlig selvbilde. Jeg føler at jeg ikke er god nok blant andre mennesker, jeg føler at alle andre er mer interessant enn meg. Denne følelsen har jeg blitt ganske vandt til. Jeg føler at det er verst når jeg treffer det motsatte kjønn dvs kvinner, da tør jeg nesten ikke å si noe. Og da ender det som regel med at de andre alltid overser meg (føler jeg) og jeg føler meg uinteressant for dem. Dette er VELDIG tøft for meg, fordi at jeg ønsker så gjerne å komme videre i livet. Og med det så mener jeg at jeg ønsker meg en kjæreste og at jeg kan bli venner med nye mennesker. Jeg har aldri hatt en kjæreste før heller, pga disse problemene med selvtillit osv.

 

Nå i det siste så har jeg blitt veldig deprimert, jeg føler at jeg ikke betyr noe for noen utenom foreldrene mine. Dette er en veldig sår følelse. Jeg får hjelp med disse problemene, men jeg føler at jeg ikke kommer noen vei i livet. Jeg føler HELE TIDEN at det er jeg som ikke sier så mye og at jeg derfor er den uinteressante personen i gruppen eller samtalen. Kan noen være så snill å hjelpe meg? Liker jenter/kvinner kun menn som snakker, er morsom og har masse venner? Hvis det er tilfelle så gir jeg snart opp. Det kan muligens virke som at jeg sitter her å synes synd på meg selv osv. Men det er IKKE tilfelle, jeg ønsker bare å drøfte dette med dere fordi at dette er VELDIG vondt for meg.

 

Jeg setter STOR pris på svar! Og jeg håper at du som leser dette kan ta det seriøst.

[AnonymDiskusjon]

Så trist å lese. Depresjon er jævlig og det er vanskelig å komme seg ut av det om man sitter dypt i det, noe det høres ut som du gjør. Er det noen spesiell grunn til at selvtilliten din er på bunn? Har du prøvd "enkle ting" som å endre livsstil, holde deg i fysisk form, kjøpe nye klær, klippe håret, ting som kan ha litt positiv innvirkning på selvbildet? Tro det eller ei, men du er bra nok, du ser det ikke selv og du blir ikke overbevist om det kun fordi jeg skriver det, men du er det. Du har verdi akkurat som alle andre mennesker og du er såvisst ikke verdiløs. 

 

Du sier du får hjelp med disse problemene. Hvilken hjelp? Psykolog, medikamenter, lege, gruppeterapi? Har du blitt utredet og fått en diagnose? Naturligvis vil jeg anbefale psykolog, det er vondt å gå med slike tanker og å være deprimert er som sagt ikke enkelt å komme seg ut av, det er ikke noe man bare rister av seg over natten og det kreves behandling. Helt sikkert noen som kommer til å motsi meg og si at psykolog er sløsing av penger (du får frikort når du har passert litt over 2000,- sånn forresten) og gjør vondt verre, men i mitt tilfelle stemmer det iallefall ikke. 

Ensomhet gjør bare at depresjonen eskalerer. Selv er jeg en ensom ulv. Ingen venner, ingen kjæreste, ingen familie jeg kan henvende meg til, jeg har kun meg selv og det o' store internett, pluss en psykolog og en psykiater. Også noen lærere på skolen da, som er innforstått med hvordan jeg har det. Jeg har et vagt ønske om å være sosial, men mest av alt vil jeg ha en kjæreste. Jeg har vært i et forhold tidligere, men det ødela en stor del av meg og trykte meg enda lengre ned enn jeg allerede er. Jeg sliter også med mye angst i tillegg til depresjoner, kraftig nedsatt selvtillit, jeg er veldig paranoid og går tidvis med dødsangst fordi jeg føler jeg kastet bort livet mitt på å hate meg selv, noe jeg i bunn og grunn faktisk har. Når jeg er ekstremt langt nede har jeg ikke dødsangst, da går jeg bare å håper på at et eller annet skal skje slik at jeg ikke puster lenger. Men dette er ikke så ofte lenger, heldigvis. Jeg går med en veldig tung følelse av å være verdiløs og luft for allmennheten, så jeg forstår hvordan du har det, uten tvil. Jeg er en 20 år gammel kvinne, sånn forresten. 

 

Jeg har jo ingen råd å komme med siden jeg selv sitter dypt i dritten og prøver å kravle ut. Kan forøvrig svare på spørsmålet ditt angående andre jenter, jeg personlig syns ikke det er viktig at min fremtidige kjæreste har mange venner, og jeg finner det ikke merkelig om jeg møter en mann som har lite/ingen venner heller. Alle har sine grunner, jeg har jo ikke venner og jeg har mine grunner til det. 1) stor mangel på tillit til andre mennesker 2) skyver dem før eller senere bort uansett 3) takler ikke at de spør om hvordan jeg har det og får panikk når de fatter mistanke om at noe er galt med meg. Det er jo viktig at mannen er morsom, og jeg er helt sikker på at du er en morsom type når du er komfortabel nok til å snakke om det du vil og si det du mener og når du prøver å dra en spøk. Er jo selvfølgelig viktig at en snakker, snakker man ikke så er det litt vanskelig å bli kjent, ikke sant? Om du sliter mye med det sosiale er dette noe du bare må utfordre, men om det er altfor vanskelig for deg, må du be om råd, tips og teknikker hos for eksempel en psykolog eller lege.

Medikamenter er jo et alternativ. Selv biter jeg ikke på antidepressiva, jeg har gått på mange forskjellige men ingen har gitt varige resultater foruten den jeg går på nå, den hjelper litt, men langt ifra så mye som den burde. Jeg er fortsatt deprimert, fortsatt kraftig nedstemt til tider, men hadde jeg ikke gått på den hadde jeg vært suicidal i mine verste perioder. Jeg håper du greier å få bukt med problemene dine uten medikamenter, det kan gi dårlige bivirkninger, ødelegge søvnen din, kanskje gi deg en enorm vektoppgang og ødelegge stemningsleiet ditt totalt på den måten at det gjør deg likegyldig, dette gjelder spesielt SSRI-preparat. Er vell heller antipsykotika som gjør at en går drastisk opp i vekt. Uansett, dette er noe du må forhøre deg med en lege om, jeg er ingen ekspert, snakker kun ut av egne erfaringer. 

 

Krysser fingrene for at du kommer deg videre her i livet og greier å komme deg ut av den onde sirkelen. Sender deg en god klem. Stikk gjerne innom forumet på sidetmedord.no, der finner du nok mange likesinnede og kanskje et par gode råd og tips og solskinnshistorier som kan inspirere deg litt.  

Anonymous poster hash: c77ef...f2a

[heartlife]

Hei folkens.

 

Jeg er en ung voksen på 19 år, jeg føler meg veldig deprimert for tiden, jeg har lenge slitt med lav selvtillit og dårlig selvbilde. Jeg føler at jeg ikke er god nok blant andre mennesker, jeg føler at alle andre er mer interessant enn meg. Denne følelsen har jeg blitt ganske vandt til. Jeg føler at det er verst når jeg treffer det motsatte kjønn dvs kvinner, da tør jeg nesten ikke å si noe. Og da ender det som regel med at de andre alltid overser meg (føler jeg) og jeg føler meg uinteressant for dem. Dette er VELDIG tøft for meg, fordi at jeg ønsker så gjerne å komme videre i livet. Og med det så mener jeg at jeg ønsker meg en kjæreste og at jeg kan bli venner med nye mennesker. Jeg har aldri hatt en kjæreste før heller, pga disse problemene med selvtillit osv.

 

Nå i det siste så har jeg blitt veldig deprimert, jeg føler at jeg ikke betyr noe for noen utenom foreldrene mine. Dette er en veldig sår følelse. Jeg får hjelp med disse problemene, men jeg føler at jeg ikke kommer noen vei i livet. Jeg føler HELE TIDEN at det er jeg som ikke sier så mye og at jeg derfor er den uinteressante personen i gruppen eller samtalen. Kan noen være så snill å hjelpe meg? Liker jenter/kvinner kun menn som snakker, er morsom og har masse venner? Hvis det er tilfelle så gir jeg snart opp. Det kan muligens virke som at jeg sitter her å synes synd på meg selv osv. Men det er IKKE tilfelle, jeg ønsker bare å drøfte dette med dere fordi at dette er VELDIG vondt for meg.

 

Jeg setter STOR pris på svar! Og jeg håper at du som leser dette kan ta det seriøst.

DETTE STAKK MED EN GANG RETT I HJERTET MITT!. Så vondt å lese. 

 

Jeg vet hvordan det er å slite med selvbilde. Har det ganske likt som deg på mange måter, men jeg vil ikke gi opp!. Jeg vil forsøke å bli mer positiv, og finne meg til rette med livet mitt som det er hele tiden. Jeg føler at jeg er en fighter, men en ikke-tøff-fighter på en måte. Jeg forsøke å fighte meg igjennom skuffelser som jeg har opplevd. Har hatt noen veldig vonde brudd og det gjør vondt for selvtilliten og. Men jeg har heldigvis barn. 

 

Jeg tenker tanken også på at mine barn kan oppleve å få det som deg. og dersom de kom i en sånn situasjon så vil jeg støtte og råde dem, vet hvor hardt det er å ha dårlig selvbilde. Jeg vil da si til deg at det du kan gjøre er å forsøke å jobbe med det du føler du sliter med. Det er lettere sagt enn gjort. 

 

Har du en hobby, noe du liker å gjøre? Er det noe du interesserer deg for? Forsøk å finn deg en lidenskap.... et eller annet... Trøst deg med det du kan... Gjør noe som oppmuntrer deg. Av og til kan det også hjelpe å bla litt i visdommens ord. 

 

Har et ordtak som jeg sier når jeg har det tungt: Selv om veien er 1000 mil å gå, så er et lite steg i riktig retning bra.... ta et lite steg om gangen.... ! 

 

Uansett hvordan du ser ut: Du er bra nok! Du har like mye verdi som alle andre! Du er ingen taper , husk det! Kjemp! Ikke gi deg! Og uansett om du misslykkes med kjærligheten, så tenk som så: Det er det mange av oss som gjør, og du er ikke alene om det!. Jeg er nesten 40 , har ingen kjæreste... har blitt dumpet av menn som ikke vil prate med meg igjen... hva skal jeg føle? ja, jeg føler det grusomt, men jeg vil jo leve... Vil ikke gi opp livet.... Man har mye å leve for uansett. Tenk på så glad din mor og far er i deg. Forsøk å kom på kloke tanker. Dersom du er altfor deppa, kontakt psykolog. 

 

Skriv her til oss og.... skriv hva du føler , få det ut.... Jeg kan bidra så godt jeg kan med noen ord som kan hjelpe deg. Forsøk å tenk positive tanker så godt du kan!. Vet det ikke er lett.

Endret 22. februar 2016 av heartlife

[h33t]

hei. 

 

var leit og høre om situasjonen du sitter i.

Og selv om det ikke er det en ønsker å høre, så er det du beskriver ganske vanlig når du har angst eller depresjon. 

 

Du er nøtt til og skifte perspektiv på tingene som plager deg, dette er den eneste måten og bli bedre på.

Du har familie og venner som er der for deg, det er det ikke alle som har. Og du bør utnytte de ressursene du har til rådighet.

 

En ting som er sikkert er at du ikke kan "leve" alene med disse tingene.

Du blir spist opp innvendig.

Har du fortalt hva du sliter med til foreldre og venner????.

venner kan hjelpe deg vell så bra som foreldre og psykologer. 

Jeg vet det er lett for meg å si, men du må endre på tenkemåten.

Men, hvorfor er kompiser og venner med deg?.

Har de ikke ett valg?.

Hvis du var så kjedelig, så slitsom og være med, hadde de ikke bare latt deg være?. 

 

Du trenger ikke å si det til alle.

Men en eller to venner som du føler deg trygg på.

På den måten har du folk rund deg som forstår hvorfor du snakker lite, hvorfor du ikke blir med på ting hele tiden.

Du kan bruke dem til og få tilbake meldinger og som kan være med og inkludere deg i samtaler.

 

Det som også er en sannhet, er at du ikke kan haste situasjonen.

Ta vare på deg selv først og fremst, og ikke gjør for mye på en gang.

"du vet hva du tåler. men du tåler mer en du tror".

 

Når det gjelder sosiale settinger, så er dette vanskelig. Ikke bare for deg men for ALLE. 

Det var til stor hjelp når jeg oppdaget dette.

Der du og oss andre skiller oss litt ut, er at vi "overreagere" og er beviste på dette. 

 

At du ikke er interessant, har jeg vanskelig for og tro på.

Problemet er vell at siden du er opptatt med og tenke på hva du ikke får til, så er du ikke "tilstedeværende", og kan derfor virke uinteressert og kvass for andre.

Bruk tid hør etter og kom med ett ærlig svare eller mening, og still spørsmål.

Dette burde ikke være vanskelig men av en eller annen grunn så er det folk som ikke får det til. 

En samtale er frem og tilbake, det nytter ikke å bare sitte der og høre på, DU må komme med spørsmål og innslag.

Spør ikke venner deg om hjelp eller hva du syntes om ting?.

Dine meninger betyr noe, så hvorfor skulle dette vert anderledes i grupper, eller blant jenter?.

Jeg renger også med at du har en eller flere hobbyer?.

Samme hvilken hobby du har, og om du tror det ikke er interessant for andre. Snakk om det.

Du synes din hobby er kjekk, slik at når du snakker om det, virker du automatisk mye mer entusiastisk, glad og imøtekommen.

Du kan ikke forvente att det er like lett og snakke med alle. Men det er ikke din skyld.

Gjerne de har en dårlig dag, gjerne de sliter med de samme som du.

 

Når det kommer til jenter så er det ingen som vet hva de gjør.

Har venner noe å si?    Nei.

Trenger du å snakke mye? Nei.

Må du være morsom? JA.

 

Selvfølgelig må du være morsom, ingen vill bli kjent men sure folk. Heldigvis for deg så er du morsom.

Du trenger ikke nødvendigvis og snakke i evigheter, men du må være med i samtalen. Være i nå tid.

Høre etter, smile, øye kontakt Osv. 

Det er ikke det at hunn ikke liker deg så mye som hun føler du ikke liker henne.

Du må være imøtekommende og varm.

Men på grunn av dårlig selvtillit, så blir kroppsspråket ditt, "Kjedelig".

Dette er ikke gjort over helgen, men du er enda ung og har ett ønske om og bli bedre. 

Noe som betyr at du er langt på vei.

[heartlife]

Jeg må også fortelle at jeg har opplevd at en i slekten min hadde så store problemer at det gikk riktig galt. Tenk på de som er glad i deg. Du må være sterk for deres del!. Tenk på hvor knust de ville bli, og hvor mye det ville ødelagt for dem som er glad i deg, dersom du ikke er sterk. 

 

Finn gleder. Gjør noe... vær aktiv. Og vet du hva: ikke vær så opptatt av at du skal lykkes med alt mulig. Vær opptatt av at du skal ha det bra i øyeblikket... hele tiden. Forsøk så godt du kan, men vet at du gjerne vil kjenne på det psykiske, men det du kan er å tenke på det psykiske som å ha "verk i ryggen". Stopp litt opp, kjenn på det, men så forsøker du å fungere. Unn deg selv belønninger hele veien. 

 

Tenker på deg. Og håper at kan gi svar videre i tråden om hvordan det går, og hvordan du føler svarene kan hjelpe deg. 

[TheMartine]

Du sier du får hjelp, er det snakk om samtaleterapi, medisiner, eller hva?

 

Jeg har gått i terapi i rundt ti år uten å komme noen vei, og det eneste som fikk løsna litt på problemet for meg var antidepressiva. Men som andre her skriver er det veldig stor forskjell på hvordan folk reagerer på den slags.

 

Når det kommer til jenter er det jo ingen som kan si hva andre liker, men sjøl har jeg alltid vært veldig tiltrukket av de stille, tankefulle guttene. Det er de som er de beste samtalepartnerne.

[heartlife]

Du sier du får hjelp, er det snakk om samtaleterapi, medisiner, eller hva?

 

Jeg har gått i terapi i rundt ti år uten å komme noen vei, og det eneste som fikk løsna litt på problemet for meg var antidepressiva. Men som andre her skriver er det veldig stor forskjell på hvordan folk reagerer på den slags.

 

Når det kommer til jenter er det jo ingen som kan si hva andre liker, men sjøl har jeg alltid vært veldig tiltrukket av de stille, tankefulle guttene. Det er de som er de beste samtalepartnerne.

Jeg opplevde å bli fysisk syk, rett etter en fødsel en gang. Det var veldig hardt, fordi jeg nettopp hadde født, og så ble jeg syk i tillegg. Dermed gikk jeg rett i veggen psykisk i tillegg. Husker at jeg ble kraftig medisinert, for at jeg skulle få til å sove, og fordi jeg ble så forferdelig tynn... Klarte ikke å spise. Vekten var nede i 39 kilo.. Jeg ble kjempetynn. Jeg følte meg så dårlig og alt ble helt svart for meg, og jeg holdt på å ta selvmord. Heldigvis ble jeg stoppet for å gjøre det. Jeg var bare i starten av tyveårene. Nå er jeg kjempeglad for at jeg lever. Har aldri hatt selvmordstanker igjen. Og jeg er glad i livet. 

 

Jeg fikk terapi med å snakke med en psykolog. Men psykologen sa at de mente at jeg klarer mye bedre å håndtere det selv med å skrive. Ofte er det å skrive en terapi. For meg mente de at det var en terapi. Dette var utløst av en fysisk sykdom, og det var ganske tøfft. Ble helt frisk fysisk igjen. Og da ble jeg bra igjen. Nå er dette 16 år siden. 

 

Kan skriving hjelpe deg? Å skrive foreks dagbok, eller blogg? Men jeg tror at i noen tilfeller så kan psykolog og medisiner hjelpe. 

Men i mitt tilfelle ble jeg såpass overmedisinert, at selvmordsrisikoen var en bivirkning av medisinene.. og det var den som gjorde at jeg holdt på å ta selvmord. Så all medisineringen måtte stoppes sa legene. Medisiner er ikke bare bare. Men i noen tilfelle kan det hjelpe. 

Endret 23. februar 2016 av heartlife

[TheMartine]

 

[...]

 

Kan skriving hjelpe deg? Å skrive foreks dagbok, eller blogg? Men jeg tror at i noen tilfeller så kan psykolog og medisiner hjelpe. 

Men i mitt tilfelle ble jeg såpass overmedisinert, at selvmordsrisikoen var en bivirkning av medisinene.. og det var den som gjorde at jeg holdt på å ta selvmord. Så all medisineringen måtte stoppes sa legene. Medisiner er ikke bare bare. Men i noen tilfelle kan det hjelpe. 

 

 

Ja, det er jo faktisk en risiko for å bli enda dårligere av antidepressiva. Og du verden så forskjellig folk reagerer på dem. Jeg var heldig og hadde maks uttelling av Cipralex. De løfta meg opp fra det dypeste mørke på to-tre uker. Andre jeg kjenner har hatt null effekt, eller fått så massive bivirkninger at de måtte slutte.

 

Takk for tips, forresten. Jeg er journalist og generelt veldig glad i å skrive, men det hjelper meg ikke noe sånn sett. Legen min tror jeg bare har kronisk lavt serotonin-nivå, i tillegg til en hel del mobbing og annen faenskap i oppveksten. Jeg veit hvorfor jeg er som jeg er, jeg bare greier ikke gjøre noe med det.

[SheikDarunia]

"Trening kan bekjempe depresjon ved å aktivere de såkalte neurotransmitterne. Neurotransmittere er kjemikalier som brukes av nervecellene til å kommunisere med hverandre. To typer av disse er serotonin og norepinephrine. Nivået av disse og balansen mellom dem spiller en viktig rolle i hvordan man reagerer på daglige hendelser. Hos personer som opplever depresjon er nivået av serotonin og norepinephrine, eller begge, ute av balanse. Trening kan hjelpe til med å gjenopprette denne balansen.

Trening stimulerer også produksjonen av endorfiner. Dette er en annen type neurotransmittere som gir oss en følelse av velvære og som hjelper oss å slappe av. Etter en stressende dag på jobben kan faktisk en treningsøkt hjelpe deg å roe ned."


 

[TheMartine]

Trening kan fungere fint det, hvis du har mild eller moderat depresjon. For en som sliter med tung depresjon ville jeg nok ikke hatt for høye forventninger til effekt. Jeg har jogga i solskinn og fuglesang i skauen og mens jeg strigråt da jeg var på mitt verste. Men det altså, det er lov å prøve :b

[heartlife]

 

 

[...]

 

Kan skriving hjelpe deg? Å skrive foreks dagbok, eller blogg? Men jeg tror at i noen tilfeller så kan psykolog og medisiner hjelpe. 

Men i mitt tilfelle ble jeg såpass overmedisinert, at selvmordsrisikoen var en bivirkning av medisinene.. og det var den som gjorde at jeg holdt på å ta selvmord. Så all medisineringen måtte stoppes sa legene. Medisiner er ikke bare bare. Men i noen tilfelle kan det hjelpe. 

 

 

Ja, det er jo faktisk en risiko for å bli enda dårligere av antidepressiva. Og du verden så forskjellig folk reagerer på dem. Jeg var heldig og hadde maks uttelling av Cipralex. De løfta meg opp fra det dypeste mørke på to-tre uker. Andre jeg kjenner har hatt null effekt, eller fått så massive bivirkninger at de måtte slutte.

 

Takk for tips, forresten. Jeg er journalist og generelt veldig glad i å skrive, men det hjelper meg ikke noe sånn sett. Legen min tror jeg bare har kronisk lavt serotonin-nivå, i tillegg til en hel del mobbing og annen faenskap i oppveksten. Jeg veit hvorfor jeg er som jeg er, jeg bare greier ikke gjøre noe med det.

 

 

Jepp... som dere ser i denne dokumentaren, så kan man bli dårligere av antidepressiva. Jeg kjenner meg veldig godt igjen i den historien til jenta i dokumentaren her. Jeg var veldig ung - starten av tyveårene, ble fysisk syk like etter en fødsel, ble fullstendig utmattet psykisk som følge av det, og fikk en haug med ulike antidepressive tabeletter hver eneste dag av forskjellige arter.... Var ganske mange tabeletter for å dope meg mest mulig ned slik at kroppen fikk hvile. Men risikoen av det var bivirkning: selvmord. Jeg var et sekund i fra det, og ble reddet. Legene sa med en gang at jeg var blitt så dopet av medisineringen at de måtte nødt å bare trappe ned medisneringen og få stopp på den. Jeg ble frisk igjen etter at jeg stoppet på medisinene. For noen er medisinering bra, men for andre... så kan det gå riktig ille!. :  Jeg tror at leger forsøker å medisnere for det fins tilfeller der medisinering hjelper, men i noen tilfeller ... så har det stikk motsatt effekt. Jeg må ærlig si at jeg kjente på kroppen alle de ca 20 tabelettene jeg tok daglig...Husker det var en haug med tabeletter... vet ikke antallet ( mye var det,, og mange navn.., til og med valium og det er visst veldig sterke saker)  men jeg kjente meg virkelig elendig av dem. Kjente dem godt på kroppen, og ikke positivt men negativt. 

 

https://www.youtube.com/watch?v=2u8uUwyJnVc

Endret 25. februar 2016 av heartlife

[heartlife]

"Trening kan bekjempe depresjon ved å aktivere de såkalte neurotransmitterne. Neurotransmittere er kjemikalier som brukes av nervecellene til å kommunisere med hverandre. To typer av disse er serotonin og norepinephrine. Nivået av disse og balansen mellom dem spiller en viktig rolle i hvordan man reagerer på daglige hendelser. Hos personer som opplever depresjon er nivået av serotonin og norepinephrine, eller begge, ute av balanse. Trening kan hjelpe til med å gjenopprette denne balansen.

Trening stimulerer også produksjonen av endorfiner. Dette er en annen type neurotransmittere som gir oss en følelse av velvære og som hjelper oss å slappe av. Etter en stressende dag på jobben kan faktisk en treningsøkt hjelpe deg å roe ned."

 

 

 

Trening er viktig! Men samtidig så skal man slappe av iblant, kose seg og. Jeg vil anbefale trådstarter å begynne å trene. 

 

Jeg håper på at trådstarter kan komme med flere kommentarer i tråden. Håper på å høre hvordan det går med han. 

 

Og husk : man kan bli helt frisk av slike lidelser! Jeg har aldri havnet så langt ned igjen! Og legene sa at de trodde aldri jeg ville havne så langt nede igjen. 

Endret 25. februar 2016 av heartlife