Jump to content

Search the Community

Showing results for tags 'angst'.



More search options

  • Search By Tags

    Type tags separated by commas.
  • Search By Author

Content Type


Forums

  • Data
    • Butikker og verksteder (data)
    • Datamaskiner
    • Datautstyr
    • Maskinen fungerer ikke
    • Hjelp til kjøp og salg av PC
    • Operativsystemer
    • IKT-drift og sikkerhet
    • Overklokking og entusiastbruk
    • Internett og nettverk
    • Programmering og webutvikling
    • Programvare
    • Brukerbidrag
    • Tilbakemelding og artikkeldiskusjon
  • Spill
    • Generell spilldiskusjon
    • Konsoller
    • Finn noen å spille med
    • E-sport
    • Tilbakemelding og artikkeldiskusjon
  • Motor, trafikk og maritimt
    • Bil og motor
    • Elbil
    • Båt og maritimt
    • Trafikk
    • Diskuter artikler (Flynytt.no)
  • Økonomi og Juss
    • Juss
    • Økonomi
    • Privatøkonomi
    • Forbrukerrett
  • Fotball, sport og trening
    • Fotball
    • Trening og kosthold
    • Sport og idrett
    • Vintersport
    • Sykkel
    • Jakt og fiske (snarvei)
  • Politikk, religion og samfunn
  • Fritid
  • Helse, samliv og kjærlighet
  • Jobb og utdanning
  • Kultur, film og musikk
  • TV, lyd og bilde
  • Mobil, nettbrett og smartklokker
  • Foto og video
  • Off topic
  • Teknologi og vitenskap
  • Tilbakemeldinger

Blogs

There are no results to display.

There are no results to display.


Find results in...

Find results that contain...


Date Created

  • Start

    End


Last Updated

  • Start

    End


Filter by number of...

Joined

  • Start

    End


Group


Found 4 results

  1. Hei til dere som vil lytte og gi en kommentar. Jeg er 51 år, mann. Som har vært i en relasjon med en kvinne på 45 år, i 2 perioder. Første perioden varte i 2 år. Hun gjorde slutt 25.12-20 Argumentet hennes var at hun hadde nok med seg selv og klarte ikke ansvaret det var å ha en kjæreste. Det er etter en periode med masse kjærlighet og omsorg fra begge parter. Da hun gjorde slutt, oppførte seg direkte dårlig. (Sinne, peke på meg, ustabil) og det hører med til historien at hun fikk nytt forhold med en alkoholiker 1 mnd etter meg. Kommer tilbake til dette. Hun er en person som ønsker inderlig å leve i et harmonisk og rolig forhold. Men, er langt fra ferdig med noen ting fra fortiden. Alt fra ex til mor og diverse andre skadelige situasjoner. Hun anser seg ikke selv som en person som har noen form for lidelser, selvom hun har diagnosen PTSD og angst. «Jeg har ikke psykiske lidelser» og feier seg selv og muligheten til å få et bedre liv under teppet. «Dundrer» videre, tar på seg masker og «ny dag og nye muligheter» Hun oppsøkte meg etter 9 mnd etter første brudd, jeg tok henne i mot. Hun gråt som et barn og ønsket meg tilbake og mente jeg hadde lært henne å elske med hele hjertet og at jeg gjorde henne hel. Så glad jeg er i denne person, trur jeg på kjærligheten og henne. Ho sa hun ville søke hjelp og at hun skulle være ærlig på hvordan hun har det gjennom kommunikasjon og følelser som inkluderer og ikke jager bort. Det hun ikke fortalte var at hun var sammen med nevnte alkoholikeren fortsatt. Herregud, jeg har vært blind og ordtaket, «kjærlighet gjør blind» lyver ikke. Hun gjorde slutt med han, over telefon, og brukte samme argumenter som hun gjør med meg. Ja, jeg vet. Dette har vært en karusell av følelser, ustabilitet og fullstendig ansvarsløshet fra meg, som er glad i og ønsker å hjelpe. Og fra henne som er i benektelse og sier og skriver store ting, som giftemål, flytte sammen, elsker deg. Og gjør gjerne slutt noen dager senere. Nå orker jeg ikke mer, for igjen, ut av ingen ting, etter over ett år med mye mer stabilt liv, mye gode, ærlige og dype samtaler, ringer jeg henne for å høre om vi skal ta oss en tur ut å spise. «Nei, vi må prate!» -oki, svarer jeg og vet hvor samtalen er på vei. Hun er med sin sønns kone og barnebarnet sitt på kafé og buser ut, «Jeg gjør slutt, jeg har nok med meg selv og klarer ikke ansvaret!» Sier hun skal ringe meg opp igjen etter 30 min og har ikke hørt en dritt siden. Prøvd å ringe henne, vært hjemme hos henne. Hun har ting som er mitt og jeg føler jeg ikke får kommet meg videre før hun i det minste beklager galskapen sin. i 4 år har jeg sett henne i dypeste og mørkeste hullet sitt og jeg har hoppet ned, bært henne opp og trøstet, gitt henne inspirasjoner gjennom å være tålmodig, vise omsorg og forståelse. Hun utrykker ekte takknemlighet for at hun har meg i livet sitt og utrolig glad i meg. Hører og med til historien at hennes mor hater meg, pratet sammen i 30 min til sammen på 4 år. Bestemt seg for at jeg er gal. Kaller meg for «søppel» foran barna hennes, familie og andre felles bekjente. Vet dette påvirker min daværende kjæreste og hun har sagt at hun må kutte ut sin mor pga «hun ødelegger livet mitt» Gjør slutt med meg og oppsøker trøst hos mor. Jeg har gitt opp. Jeg orker ikke mer egoisme, «jeg trenger også forståelse» sier hun. Er bare henne det handler om. Evig prat om fortiden, psykopat mora, ex, negativt om seg selv, og ikke minst sykemeldt fra jobb pga hun er utbrent. Hun var på et møte på DPS og dro hjem og mente hun hadde fått svaret, og gjorde slutt med meg. Igjen, jeg gir opp. Orker ikke mer silent treatment, ustabilt sinne, følelsesliv, pirking, negativitet, konstant overtenke alt fra fortiden. Sagt det til henne og hun sier hun ikke kjenner seg igjen. Tar på seg masker, later som alt er flott og jeg kjenner henne og vet at hun spises opp innvendig. Vet ikke helt hvor og hva jeg vil oppnå med dette enn å «få det ned på papiret» og selv lese galskapen jeg har vært i over 4 år. Dette har jeg valgt selv pga jeg har trodd på hennes ord, sett vekk fra handlinger som ikke står i stil til det som blir sagt, skrevet. Fantastisk deilig periode avsluttes med, «trenger tid for meg selv» og det har hun sannelig fått. Jeg takker henne for at med dette så er det tvilsomt at, hvis jeg orker og tør, neste relasjon kan bli verre. Fattig trøst, men jeg skal hvert fall bygge meg mentalt opp igjen etter en knekk som dette. Respekten jeg fortjener er totalt fraværende og la skylden på meg at hun gjorde slutt på telefon. «Det var du som ringte» Takk, for at jeg har muligheten til å «tømme» vrakgodset her. Det har faktisk gjort at jeg ser hva jeg har vært igjennom de siste 4 årene. intensjon min har alltid handlet om kjærlighet og mer kjærlighet. Er en tydelig og klar person på hva jeg ønsker. Men, i dette har jeg og mitt hodet vært blinde. Innbilt meg at ting vil bli bedre og stått i det alt for lenge. Sympatien og empatien er borte. Jeg er glad i henne, men skjønner galskap og ustabilitet vinner over kjærligheten. Vennlig hilsen en som hadde stort behov for å si noe om min opplevelse.
  2. Guest

    Angst for skittent støv.

    Kom til å tenke på noe som førte til at jeg ble engstelig for støv og som jeg liksom ikke klarer å slippe taket i: Leste for lenge siden et sted at mikroorganismer kan spres ved at de fester seg til støvpartikler som svever rundt. Det hadde jeg ikke tenkt på før og jo mer jeg tenker på det jo kjipere blir det fordi jeg tenker på hva det støvet som er rundt meg kan ha vært borti, og at det er blitt "skittent" at skitten da smitter over på andre ting. F.eks. når jeg skal sortere eller putte skittentøyet i vaskemaskinen så støver det jo, og da tenker jeg at støvet fra det skitne tøyet jo er skittent. Det kan være svett, eller partikler av avføring og slik fra undertøyet som er på det. Så synes jeg at jeg må vaske av rundt vaskemaskinen etterpå for å få vekk noe av støvet som kan ha lagt seg der, og jeg får det sikkert på meg også, så bare det å fylle vaskemaskinen er blitt et lite prosjekt i seg selv. Eller toalettet, når en tørker seg bak vil det sikkert slites av små fibre fra toalettpapiret og noen av disse vil jo ha rester av avføring på seg, dette vil jo dette ned på gulvet eller spres rundt med luften. Ganske så ekkelt å tenke på synes jeg. Eller når en skifter underbukser kan det jo dette partikler ned på gulvet som er skitne. Osv. Kvier meg for å gå ute når det blåser mye og er tørt fordi jeg da tenker at det virvles opp så mye støv fra bakken og det kan jo ha være partikler fra hundemøkk alt mulig i det som jeg kan få på meg eller klærne mine. Er jeg inne på noe her eller helt på villspor? Det virker jo fornuftig og logisk synes jeg, men livet blir veldig komplisert. Finner liksom ikke noen god løsning på det og jo mer jeg tenker på det jo flere farer finner jeg. Hvordan komme ut av dette tankesporet? Får dere slike tanker om ting og hvordan håndterer dere dem? Anonymous poster hash: 9ef81...ce6
  3. Hei, jeg sliter med litt forskjellig og er ikke helt sikker på hvor jeg skal ta det med videre, men jeg prøver meg her. Først og fremst er menstrasjonen min 3 dager sen. Dette pleier aldri å skje, men jeg går på medisiner mot magebetennelse som jeg nylig har fått på resept. Også sliter jeg med stress og angst. Dette kan være mulige faktorer til at jeg ikke har fått det enda, men jeg er fortsatt veldig stressa. Har ikke hatt sex på flere måneder, og menstrasjonen min har vært normal siden sist samleie. Fortsatt klarer jeg å overbevise meg selv om at jeg er gravid, selvom det er umulig. Dette er pga alle smertene nederst i magen (luftsmerter) og trykk i underlivet. Hvorfor kan jeg ha forsinket menstrasjon, og det er vel ikke mulig at jeg er gravid?.. Og hva hjelper mot angst? Har søvnløse netter og panikkanfall i blant, hva skal jeg gjøre? hilsen stressa jente på 18 år
  4. Jeg opplevde mitt første panikkangrep for over 1 år siden. Siden da har jeg gått til psykolog i et halvt år for terapi mot panikkangst. Det har hjulpet meg med å ikke bli redd eller stresset når jeg får panikkangrep, og jeg har ikke opplevd et siden forrige vinter. Jeg ble fortalt at når jeg hadde overkommet frykten og angsten ville resten av symptomene forsvinne. Men det har de ikke. Jeg lever nå som vanlig og siden symptomene så ut til å forsvinne avsluttet jeg terapien. Likevel har ikke symptomene forsvunnet helt. Jeg opplever unormalt tunge hjerteslag og hjerteflimring hver dag ved lette aktiviteter/hverdagslig stress. Og dette opplever jeg uavhengig av hva jeg tenker eller om jeg er stressa. Jeg innser at dette går utover livskvaliteten min fordi jeg sover dårligere, er mindre aktiv og opplever sterke symptomer på stress. Jeg tviler på at noe er galt med hjertet mitt siden legene har tatt EKG, røntgen og ultralyd, og fordi jeg er en ellers ganske frisk og ung gutt.
×
×
  • Create New...