Å bo sammen med en langtidssykemeldt

[AnonymDiskusjon]

Jeg trenger litt tips eller støtte fra andre som har vært eller er i lignende situasjon, tror jeg. 

 

Er samboer med en som er langtidssykemeldt og ikke kommer tilbake i arbeid. Nå til høsten vil han ha vært sykemeldt i 1,5 år og da skal han heldigvis endelig begynne på studier så han får noe å gjøre. 

Han har mye smerter, vondt hver dag og noen dager er verre enn andre. Da merker jeg det ved at han blir stille, mutt, ikke har lyst til noe særlig og hele ham bare "synker sammen". Han kan også bli i dårlig humør, noe jeg forstår godt når han hele tiden har noe som murrer og gjør vondt. 

 

Nå sliter jeg rett og slett litt fordi jeg kjenner at det tærer på meg at jeg går på jobb og skole (ikke så mye da, skole to halve dager i uka og 1,5 dag jobb utenom studering på egenhånd) mens han "bare" er hjemme. NB: han kan IKKE noe for at han er hjemme, det er ikke noe han får gjort med situasjonen og han har fått beskjed fra lege og rehabiliteringsteam at det kommer til å ta 1-1,5 år med opptrening før han kanskje kan bli smertefri og så godt som bra igjen. Det er altså en sjans for at han kan bli bra . 

Jeg er lei av å mase om at han skal gjøre treningen sin, han har fått veldig skreddersydd opplegg fra fagpersoner, og skal egentlig gå på to forskjellige treningsgrupper hver uke. Han sliter med å gjennomføre, og jeg syns det er en vanskelig balansegang fordi jeg 1; føler at jeg maser og nægger som ei kjerring og det blir ukoselig, og 2; hvis jeg ikke sier noe så skjer det lite..

 

Det er vanskelig å holde mitt eget humør oppe når jeg merker at han har tunge dager med dårlig humør og vondt, men det går utover meg og forholdet vårt også når han trekker seg inn i seg selv. Fysisk kontakt har det blitt mindre og mindre av og det bekymrer meg. 

Jeg tenker umiddelbart at det er noe han ikke vil si (han klager lite og jeg må gjerne spørre for å vite hvordan formen er) til meg, og så får jeg gjerne dårlig samvittighet fordi jeg blir oppgitt inni meg når han "ikke tar seg sammen og prøver å være positiv/mer hyggelig". For jeg vet jo at han ikke bare kan ta bort smertene sine. Jeg føler meg kanskje litt slem og skammer meg over den typen tanker. 

 

Vet ikke helt hva jeg vil med dette, jeg prøver å unngå å være masekjerring, være forståelsesfull for situasjonen hans, positiv til at han drar rundt omkring og finner på ting osv. Hans velvære er selvfølgelig viktig for meg og jeg følger med på hva han gjør, hvorden det gikk med A eller B, fremgang osv. Vi har pratet sammen om dette masse, men noen tanker og følelser er vanskelige å sette ord på eller finne ut av. 

Anonymous poster hash: 1eb08...df5

[Gjest Slettet+130498]

Har han vært hos psykolog? Jeg har selv vært hjemmeværende nå halvannet år og skal jo ikke nekte for at enkelte dager er tyngre enn andre, både psykisk og fysisk. Det virker slik som du beskriver det og hvordan jeg selv har hatt det at han sliter med depresjoner, noe som gjør det vanskelig å orke ting. Foreslå en prat med psykolog og hvordan han ville stilt seg til det.

[JonMelonStasjon]

Langtidssykemelding og forhold kan være innmari tøft . Jeg står nettopp oppi et ekteskapsbrudd og det er så utrolig vondt. Kona mi har vært stadig sykere i mange år. Hun sliter med veldig lavt stoffskifte og hun har en revmatisk lidelse også, så alle ledd i hele kroppen verker. Hun har hatt veldig lite overskudd, måttet sove mye i løpet av dagen og, får å unngå å ta smertestillende, har hun funnet ut at det hjelper å gå turer på kvelden for å klare å sove. Oppi dette har vi også tre unger og et travelt familieliv. 

 

Dette har virkelig tæret på oss og vi har mistet hverandre underveis. Jeg har brukt masse tid og kjærlighet på å sørge for at hun har det bra, får hvilt seg og hverdagen handler i veldig stor grad om å få ting til å gå opp. Jeg har tenkt at vi har vært et team likevel og at dette vil bli annerledes etterhvert når hun blir bedre. Hun derimot føler at hun har vokst fjernere og fjernere fra meg og nå har hun ingen følelser igjen for meg og orker ikke mer, noe som er det verste jeg har opplevd i mitt liv.

 

Poenget er: Gjør så godt du kan for ikke å la sykdommen definere dere. Du tror kanskje du er snill hvis du trekker deg unna, men jeg har vært dumsnill. Ikke vær redd for å snakke sammen og prøv å finn en måte å holde forholdet i livet på, ikke bare synk hen til hvem som skal handle og gjøre husarbeidet.

 

Sender deg all verdens gode tanker og håper han blir frisk igjen snart!