deadinside Skrevet 18. november 2012 Skrevet 18. november 2012 Uff.. jeg har slitt hele livet med angst og depresjon.. også selvmordstanker.. Jeg hadde blitt mye bedre og har vært frisk en god stund.. men nå er selvmordstankene tilbake.. jeg er så flau.. siden jeg har vært så stolt over det å bli frisk, jeg har vært åpen om det. Men nå føles det som om alt er tilbake.. jeg er så lei :'( og nå har jeg ingen å prate med, jeg er redd jeg har gitt opp.. denne gangen tror jeg ikke jeg blir frisk igjen det har rett og slett blitt for mye .. skulle så gjerne hatt noen å støtte meg til, men har ingen nå
Poor Leno Skrevet 18. november 2012 Skrevet 18. november 2012 Det er bare å sende melding om du trenger å prate. Skal prøve å svare så fort jeg kan.
Rosario Skrevet 18. november 2012 Skrevet 18. november 2012 Når tankene styres av fobier og kroppen er i vedvarende ubalanse vedrørende hormonene da må du gjøre noe med det Legene er ikke til mye hjelp? En god psykolog vil kanskje påpeke nøyaktig hva feil du har gjort og hva du bør slutte å gjøre. Hvis vekta er normal kan det hende at du ikke behøver å endre matvanene. Veldig mange av dem som spiser feil mat får likevel ikke fobier eller vedvarende ubalanse vedrørende hormonene, dvs. feil mat betyr ikke all verden i så henseende. Det kan gå bra med feil mat også. Det er andre ting som er viktigere her.
deadinside Skrevet 18. november 2012 Forfatter Skrevet 18. november 2012 Hvor gammel er du? 23 Når tankene styres av fobier og kroppen er i vedvarende ubalanse vedrørende hormonene da må du gjøre noe med det Legene er ikke til mye hjelp? En god psykolog vil kanskje påpeke nøyaktig hva feil du har gjort og hva du bør slutte å gjøre. Hvis vekta er normal kan det hende at du ikke behøver å endre matvanene. Veldig mange av dem som spiser feil mat får likevel ikke fobier eller vedvarende ubalanse vedrørende hormonene, dvs. feil mat betyr ikke all verden i så henseende. Det kan gå bra med feil mat også. Det er andre ting som er viktigere her. Jeg har gått til psykolog i flere år, har nylig avsluttet behandling, følte jeg ikke ble tatt seriøst når det gjaldt selvmordstankene.. i og med at jeg ikke klarer å vise nøyaktig hvor vondt jeg har det.. jeg har bestemt meg flere ganger før jeg har gått inn til jordmor eller lege for å fortelle om disse tankene, men jeg har blitt så vandt med å sette på et smil og si " alt er bra ". Har gjort det siden jeg var liten, og nå klarer jeg ikke snu det :'( Det river meg opp på innsiden hver gang jeg setter på det smilet :'( Jeg har så dårlig samvittighet ovenfor det ufødte barnet mitt.. vil ikke at det skal se moren sin sånn
Rosario Skrevet 18. november 2012 Skrevet 18. november 2012 (endret) Man får ofte depresjoner pga. av svangerskap (det har de sikkert snakket om allerede) Så om du var frisk kan du fort få depresjoner pga.svangerskap. For meg er det opplagt at hva du gjør dag for dag er feil, og slik har det vært så lenge du kan huske? De som er fysisk hele dagen blir ikke deprimert i første omgang, eks. profesjonelle forballspillere. De startet livet på rett måte (elsket fortball - kan man si), og etter 20 år ble de profesjonell. Du startet vel livet uten slike ambisjoner, gjorde det omvendte - som en forfatter gjerne gjør - de får depresjoner - som Klaus Hagerup, Jens Bjørnebo og Ibsen også antagelig. Unntaksvis utvikler forfattere ikke depresjoner. Jeg har ikke noe imot forfattere som sådan, men jeg ville ikke bli det selv. Helsa kom først. Jens Bjørneboe, forfatter med alkoholproblemer og depresjoner Fotballspiller uten depresjoner -- Det kunne like så godt ha vært Ole Solskjær, forfatter med alkoholproblemer og depresjoner Jens Bjørneboe, fotballspiller uten depresjoner Kan man transformere en komiker som dette til en cand. philos som dette? http://alumni.kcl.ac.uk/page.aspx?pid=4136 http://tv.nrk.no/ser...3111/16-11-2012 Det lar seg gjøre -- Kan man transformere en cand. philos som dette http://tv.nrk.no/ser...3111/16-11-2012 til en habil tennisspiller a la dette? Det er lettere, mindre enn et år? Endret 19. november 2012 av Rosario
dag1234 Skrevet 19. november 2012 Skrevet 19. november 2012 Det en noen som har det slik som du, at de ikke klarer å fortelle hvordan de har det. Ofte er det mye skam som er årsaken. Det er synd, for da er er vanskelig å forstå alvoret i plagene dine og gi deg riktig hjelp. Men det går an å komme over denne sjenansen. Noen foretrekker å skrive om disse plagene, og heller sende brev eller levere dem til behandleren sin. Eller du kan hoppe i det og si det som det er. Ofte er gruingen på forhånd verre enn selve det å si det. Du er neppe den første som legen eller jordmora hører slikt fra.
Anbefalte innlegg
Opprett en konto eller logg inn for å kommentere
Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar
Opprett konto
Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!
Start en kontoLogg inn
Har du allerede en konto? Logg inn her.
Logg inn nå