Kåseri - trenger kritikk

[Lassen97]

Hei,

Jeg har fått i oppgave å skrive et kåseri.

Kom gjerne med tips til hva jeg kan gjøre bedre

Burde jeg fjerne "vitsen" på slutten?

 

Et kåseri om å skrive kåseri

 

 

Skrive stil. Det er noe av det verste jeg vet. Det er mandag, første time. Vi skal skrive kåseri. Kåseri? Hva er det? Vi har hatt litt om det på skolen før, men jeg har aldri skjønt vitsen med det. Eller, det er jo litt morsomt å høre dem da.

 

Jeg har satt meg med vennene mine. Vi sitter der og snakker, har ikke tenkt å begynne på kåseriet. Vi har jo to timer på oss. Etter hvert begynner vi å skrive, eller, vi begynner å prøve å finne en ide. Det er ganske vanskelig å finne ideer. Det er kanskje lett å tenke at du skal skrive om f. eks lekser. Men når du skal begynne blir det helt umulig å skrive noe om lekser.

 

Hvorfor må vi egentlig lære å skrive kåseri? Jeg kommer uansett ikke til å få bruk for å skrive kåseri når jeg blir eldre. Hvem kommer til å få bruk for det? Lærere? Nei, de sitter jo bare og leser på elevenes kåserier. Forfattere? Ja, de kommer kanskje til å få bruk for det. Men hvem vil bli forfattere? Ikke jeg i hvert fall! Jeg tror egentlig at ingen vil bli forfattere. Det kommer til å bli et stort problem i fremtiden, ingen forfattere. Ingen forfattere betyr ingen bøker. Forresten, det blir egentlig ikke noe problem, for ingen gidder å lese bøker i fremtiden.

 

Det er andre time. Noen av vennene mine har begynt å skrive. Jeg har klart å få fram en setning. «Jeg hater å stå i kø.» Det var egentlig ikke min idé. Det var læreren sin. Men nå ble alt feil. Hater jeg egentlig å stå i kø? Jeg gjør jo egentlig ikke det. Jeg er ganske tålmodig, og i tillegg venter jo ofte noe kjekt foran køen. Kanskje en av landets heftigste berg og dalbaner? Jeg elsker berg og dalbaner. Du blir først dratt langt opp. Sakte. Det er ganske skummelt, i hvert fall når jeg ser stupet jeg har foran meg. Da angrer jeg. Når stupet er ferdig, det er da det er kjekt. Når jeg prøver å få igjen pusten imens vi renner litt opp og ned.

 

Nei, jeg kan ikke skrive om hvor mye jeg hater å stå i kø når jeg liker å stå i kø. Da var arket tomt igjen. Jeg sjekker facebook. Ingenting nytt. Det er bare tjue minutter igjen av timen, det er ingen vits i å begynne å skrive noe nå. Jeg tar det heller hjemme. Der kan jeg høre på musikk og få ro. Jeg ser over til vennene mine. De er snart ferdige. Hvorfor klarer nesten alle andre å skrive tekster så raskt? Jeg skulle ønske jeg hadde en hatt jeg fikk ideer av. Akkurat som Petter Smart i Donald. Da hadde det ikke vært noe problem å skrive tekster. Men ingen av oppfinnelsene til Petter Smart er noe særlig gode, for det ender nesten alltid med kaos. Jeg tror heller jeg stoler på hodet mitt.

 

Jeg sitter der torsdags kveld. Jeg har ikke skrevet noe på kåseriet. Hver dag har jeg tenkt at jeg skal gjøre det senere, men det har aldri blitt noe av det. Det burde jeg egentlig visst, for det skjer jo hele tiden. Jeg sitter og tenker på hva jeg skal skrive. Jeg skal bare sjekke VG og facebook før jeg begynner å skrive. En halvtime senere begynner jeg å tenke på kåseriet igjen. Hvor vanskelig kan det være? Ganske vanskelig. Faktisk noe av det vanskeligste vi gjør på skolen. Der fikk jeg ideen til det jeg skriver akkurat nå. Jeg kan skrive et kåseri om hvor vanskelig det er å skrive kåseri.

 

Jeg får begynt på teksten, det går faktisk ganske bra. Jeg føler at jeg får det til. Ganske herlig. Når jeg kommer i gang, er det egentlig ganske lett å skrive. I hvert fall en stund.

«Du har ei pipa. Du trur alle vil følga, men eg følger ikkje den pipå om det smalt. Me spele poker med revolver, har ingen respekt for Fredrik Meltzer. Nå skal du dansa til pipå vår til du blør. Du skal dansa ompa til du før.» Jeg sitter og hører på en av favorittsangene mine. Hva er egentlig ompa? Jeg klarer selvfølgelig ikke å skrive kåseri når jeg tenker på dette, så jeg går på internett og søker. Når jeg har funnet ut hva ompa er, går jeg på facebook. Etter tjue minutter begynner jeg å skrive igjen. Slik går timene.

 

Etter mange timer med skriving er jeg endelig ferdig. Jeg føler at det gikk ganske bra. Det var ikke så vanskelig å skrive kåseri som jeg hadde trodd. Faktisk noe av det letteste jeg har skrevet. Det blir litt dumt å levere ett kåseri som handler om hvor vanskelig det er å skrive ett kåseri når jeg skriver at det er ganske lett å skrive kåseri i kåseriet. Men jeg gidder ikke å begynne på nytt, for det er så vanskelig.

[Lassen97]

Ingen tips?

[Articzz]

joa grett nok det men vis du har lærere som har litt humor skriv noke vulgørt "på kanten" dette har som oftest en muligehet for og få opp stemninga. og kåseriet blir bedre...

[Star Fox]

For å være helt ærlig - dette var et ganske døvt kåseri.

 

Her var det lite lek med språket og humoren/ironien er totalt fraværende. I tillegg opplever jeg kåseriet som tunglest og det er det motsatte av hva et kåseri skal være.

 

Det er heller ingen "punchlines" som sitter igjen etter å ha lest teksten din... jeg vet ikke om jeg ville kalt det et kåseri en gang.