Har vi for stor respekt for produksjonsverdiar?

[tåa]

Kva er det som gjer at dei største, vakraste og mest eksplosive spela alltid får toppkarakterar over heile verda?

 

Dersom ein ser på topplistene til Metacritic, kan ein ikkje unngå å leggje merke til at dei er dominerte av skyhøge produksjonsverdiar og vald. Når ein etterlengta «action blockbuster» kjem ut, hevdar kritikarane konsekvent at han er «eit must for alle spelinteresserte». Andre gode spel må nøye seg med å bli tilrådd for sjangerentusiastar. Er det verkeleg slik at actionsjangeren representerer kremen av dataspel?

 

Kvifor vart Gamer.no lynsja for å gje 6/10 til Killzone 2 og 7/10 til Uncharted 2? Og kvifor gav dei full pott til begge Gears of War-spela? Korleis kan spel som stort sett går ut på å drepe dei same motstandarane på dei same måtane om att og om att i time etter time ende opp som dei mest kritikarroste i historia? Kva hendte med ideen om at eit spel er ein serie av interessante avgjerder, slik Sid Meier definerte dei?

 

Actionspel har rett nok lov til å vere meir hjernedaude enn andre, men det finst grenser for alt. Går det for langt, må dette få konsekvensar for karaktersettinga. Av ein eller annan grunn, får det ikkje det per i dag. Sterk produksjon er tydelegvis nok til å sikre universal lovprising. Eg har inntrykk av at folk på eit vis har fått det føre seg at dersom eit spel er «godt laga», at det ser og kjennest bra ut, så vil det vere uprofesjonelt å gje det ein dårleg karakter. Dette er eit ekstremt overflatisk og farleg syn. Hovudelementet i vurderinga av eit spel er ikkje kor «godt laga» det er, men korleis ein speler det. Her kjem actionsjangeren som regel svært dårleg ut. Skremmande ofte handlar desse spela i hovudsak om vekselvis å vandre uhindra gjennom flotte omgivnader og å tankelaust ta livet av nok ein motstandar. Ikkje éin einaste gong må spelaren ta eit interessant val.* Er ikkje dette svak speldesign? Det hjelper heller ikkje at ein på vegen vert utsett for somme av dei mest sjokkerande trøysteslause historiene og dialogane som nokon gong har blitt skrivne.

 

Noko av det mest frustrerande og provoserande eg veit om innanfor spelverda er folk som nesten utelukkande er interesserte i action og innbiller seg at det er dei som er dei «ekte» spelentusiastane. Dei snakkar varmt om alskens generiske drapssimulatorar, og gjer det nyskapande og smart konstruerte The Sims til hakkekylling. Kreativitet og planlegging er sentrale element i Maxis sin storseljar. På kva måte kan ein rasjonelt argumentere for at GTA IV og Batman: Arkham Asylum er «betre» og meir «ekte» spel enn «mjølkekua» til EA?

 

Nei, actionsjangeren representerer ikkje kremen av dataspel. Snarare tvert imot.

 

* Her må eg få presisere at eg ikkje snakkar om val relatert til ei historie, men til korleis ein skal oppnå sine mål i spelet. Nærmare forklaring er å finne i dette innlegget.

 

Endring: Omformulerte ei setning for å gjere bodskapen tydelegare.

 

Endring 2: La til ein notis for å hindre at folk trur at det er betre historier eg etterlyser her.

Endret 9. mars 2010 av tåa

[Miles Teg]

Tja... vanskelig å gi noe særlig godt svar her foruten det sedvanlige "fordi folk flest er idioter".

 

Ting som er feiende flotte å se på og lettfordøyelige blir som regel tatt bedre imot enn ting som krever litt mer av brukeren.

Samme mekanismen finner du i andre media og. Bare se på top-lista over filmer de siste årene. Eller tv-serier.

Det er en grunn til at "CSI" er inne i sin tiende sesong nå, mens "Deadwood" fikk nådestøtet i sin tredje.

 

Men, ser du trekker frem "The Sims" samtidig som du snakker varmt om engasjerende spill. Der er jeg ikke helt sikker på at jeg er enig med deg, siden "The Sims" i bunn og grunn er en glorifisert Tamagotchi-variant.

De store moralske og sjelsettende valgene mangler liksom. Selvsagt kan du la Sim'ene dine drukne eller brenne inne, men det har ikke noen særlig innvirkning på "historien" siden den totalt mangler.

Sier ikke "The Sims" er totalt verdiløst, siden det er fult mulig å utbrodere sim'enes liv på egen hånd. Feks slik.

[C4STOR]

Tja... vanskelig å gi noe særlig godt svar her foruten det sedvanlige "fordi folk flest er idioter".

Er man ikke sånn passe forutintatt med slik tankegang? Hvis spill som man selv ikke liker selger bra så er det muligens en selv "det er noe i veien med"?

[sp0ck]

Jeg merker at jeg ønsker denne diskusjonen velkommen, samtidig som jeg ikke helt forstår hva vi egentlig diskuterer her. Snodig følelse...

 

Ja, de fleste actionspill handler stort sett om å komme seg fra A til Å ved å drepe de virtuelle fiendene som står imellom, samtidig som man blir fortalt en god/middels/dårlig/ikke eksisterende historie. Men egentlig så handler vel alle spill om konstant repitisjon innenfor spillets rammer. The Sims fremmer kanskje en mer kreativ tankegang enn Gears of War, men det er kreativitet innefor de rigide rammene som spillprodusenten har satt.

 

Når det gjelder produksjonsverdier og metacritickarakterer så er det nok mange som blir blendet av de store tekniske bragdene i spill som Uncharted 2. Et spill som i mine øyne er litt overhypet (hvilke "blockbuster" spill er vel ikke det?), men heller ikke så "dårlig" som gamer.no sin anmeldelse ville ha det til. Alikevell tror jeg ikke det holder å bare kjøre på med god grafikk og orkesterkomponert musikk, alle delene må komme sammen for at et spill skal bli godt mottatt. Man får jo tro og håpe at anmelderene verden over ikke har sittet og pint seg igjennom Uncharted 2 fordi det har flott grafikk, og da vegrer seg for å gi en dårlig karakter på grunn av produksjonsverdier.

 

De beste actionspillene bruker vold og spenning som et virkemiddel for å fortelle en spennende og interessant historie, og det er ikke så rart at dette er blant de mest populære spillene. Vold og spenningshistorier har menneskeheten elsket i hele sin litterære levetid og helt sikkert før den tid også.

[saladin waits for alice]

Forstår ikke helt hva du prøver å få fram her.

 

At action spill er best likt blant massene?

Hva er det som er galt med det?

 

Er det ikke kos å ha litt av hvert på hver sjanger?

[bjaross]

Off, for eit subjektivt innlegg kjære trådstartar...

 

Favorittsjangeren min er RPG. Og der er det, som du nevnar, mange valg som fokus. Likevel hatar eg sims-spela. Kva er da galt med meg? Eg likar valg, men ikkje The Sims??? "Nei, grøss og gru!"

 

Du seier bl.a. at: "Actionspel har rett nok lov til å vere meir hjernedaude enn andre, men dersom dei vel å vere det, må dette likevel få konsekvensar for karaktersettinga." Dette er rett og slett ein sjølvmotsigelse, i og med at du er enig i at actionspel har lov til å vere hjernedaude, men samtidig meinar dei må trekkast i karakter for dette. Enig? Uenig? Bestem deg, mann!

 

EG meinar at actionspel har lov til å vera det du kallar "hjernedaude", altså utan ei særs god historie utan val o.l. Kvifor? Jo, fordi om eg får servert særs god action så veg det opp det eg ikkje får, bl.a. ei god historie. Det ligg i ordet "actionspel". Likevel; ei god historie er ikkje å forakte, men det er meir ein faktor som får karakteren "til å vippe" meir enn at den tek drastiske konsekvensar for karaktersettinga.

 

Likar du ikkje actionspel, ikkje kjøp dei Kvar sin smak seier eg!

[Miles Teg]

Tja... vanskelig å gi noe særlig godt svar her foruten det sedvanlige "fordi folk flest er idioter".

Er man ikke sånn passe forutintatt med slik tankegang? Hvis spill som man selv ikke liker selger bra så er det muligens en selv "det er noe i veien med"?

Det er godt mulig. Men det er ikke til å unngå at mye av det som selger som hakka møkk, nettopp er hakka møkk.

Riktignok velpolert og lettfordøyelig møkk, men likefullt...

 

Salgstall kan være misvisende når det gjelder kvalitet, med mindre man ser på tallene over tid.

GTA IV er et kroneksempel her. Gedigen hypemaskin ga kjempesalg den første tiden, men i ettertid er vel de langt fleste enige om at spillet i seg selv ikke er så veldig bra. I følge Wikipedia har GTA IV nå passert 15 millioner solgte enheter (uvisst om dette inkluderer tilleggspakkene).

Et fantastisk salgstall, men fremdeles et lite stykke frem til GTA:San Andreas, som solgte 17 millioner eksemplar... til PS2. Totalen for GTA:SA ligger på rundt 21 millioner eks. når man inkluderer andre plattformer.

Og, om man skal tro oss, så er faktisk GTA:SA et morsommere spill enn GTAIV.

[lordwolf]

ett spill må bedømmes i fra andre spill i samme sjanger å sammenligne ett action sill med et rollespill blir bare helt feil i min mening, av Rollespill liker jeg Oblivion, Mass Effect og Dragonage best, av FPS er det ganske mange titler som sloss om de øverste plassene

 

mange ser på Baldursgate som kremen av RPG jeg...vell jeg ble lei etter 5 minutter, nå skal det da sies at jeg ikek rakk å komme meg inn i PC spill da Baldursgate ble sluppet ut og det første rollespillet jeg spilte var Oblivion

 

Ett godt spill for meg er ett spill som fenger meg fra første sekund, ett spill som har hektisk action, dype historier og karakterer, men om jeg bare vil slappe av så er det noen runder med CS eller ett annent FPS, jeg tror det er den store fokusen på Multiplayer som gjør at action spill slik som Modern Warfare og Gears of War får høye karakterer, så lenge multiplayer delen er bra så kan singleplayer være så drit kjedelig som overhodet mulig og spillet vil fremdeles få topp score

 

nå er det engang sånn at det å anmelde spill er en subjektiv ting, om du ikke liker spilelt så er det godt mulig at mange gjør det, mange elsker Myst serien mens jeg liker ikke den slags type spill i det heletatt

 

slik som andre folk som har kommentert så ser jeg ikke helt hva du prøver å fortelle oss, men ga det mitt beste sjangse om du klarer å utdype det litt så kan jeg kansje svare litt mere konkret og bedre

[Predicted]

Synes spore er et kjempegodt eksempel her, Spore fikk kjempegode kritikker fordi de som skrev anmeldelsene rett og slett ikke hadde tid til å sette seg inn i spillet.

 

Jeg personlig synes det at "grinding" eller repetitiv gaming ikke er et problem i det hele tatt, og at det absolutt ikke bør trekke ned når stilpoengene regnes ut, men det jeg mener at det er ganske åpenbart at mange spill blir kraftig overvurdert på grunn av produksjonsverdiene som ødelegger spillindustrien.

 

Nei, jeg har gitt opp mesteparten av de store AAA titlene og følger nå med på indiescenen (Bloodline champions og League of Legends \o/)

[mynock]

Om eit actionspel med kanongod action og flott grafikk, men slapp historie og kjedelege karakterar fortjener toppkarakter, kva gjer ein då når eit spel kjem og leverer på alle punkta?

 

Det blir litt som med filmen Avatar. Den har blitt skamrost jamnt over, først og fremst for det tekniske og visuelle. Når det kjem til historie og karakterar skriv anmeldarane at det ikkje er så farleg, det blir gløymd og denslags. Hallo?! Kva er det for vås.

 

Toppkarakter bør komme som resultat av gode leveransar på alle felt. Det held ikkje å sei at det er jo eit actionspel, så historia er ikkje så viktig. Kvifor ikkje?

[Ares42]

Jeg vil nok tro at mye av grunnen til at action-spill lettere får topp-karakterer har mye med at de sjangrene ligger milevis forran alle andre når det kommer til hva som gjør spill til spill, gameplay. Det som nevnes av ting som "burde være hovedfokuset" er faktisk forholdsvis nye aspekter ved gaming som i bunn og grunn handler om å forbedre grunnpakka. Hvis du ser tilbake på stor-spill som Pacman, Mario, Tetris etc så har de bare ett element ved seg, fordi det er det spill handler om.

 

Det som gjør at folk gjerne skiller mellom "hardcore" og "casual" spill handler akkurat om gameplay. Hvor stort fokus er det i spillet at spilleren forbedrer seg og utvikler en viss evne ? Nesten alle spill vil utvikle spilleren over tid, men hvor stor forskjell vil det være mellom spillere som har investert ca like mye tid ?

[bjaross]

Toppkarakter bør komme som resultat av gode leveransar på alle felt. Det held ikkje å sei at det er jo eit actionspel, så historia er ikkje så viktig. Kvifor ikkje?

 

Heilt enig. Ei god historie er ikkje å forakte, uansett sjanger. Men kontra eit, la oss seie eit jprg-spel, så er ikkje historia ein like viktig faktor om eg likar spelet eller ei, så lenge actionspelet har veldig god action og er balansert bra. Er historia like dvass i jrpg-spelet vil eg sannsynlegvis klage meir på dèt spelet enn tillfellet ved eit actionspel.

 

Når det gjeld karaktersetting er eg heilt med på at både 9- og 10 blir delt ut litt i hytt og pine. Dette gjeld dei fleste plassar, også innan musikk og andre kultur- kunstartar. Spesielt 10, altså full pott, bør ein vera varsam for å dele ut. Men ærleg talt så plagar det meg ikkje, eg kjenner min smak og veit kva eg vil ha sjølv!

[oyvindhauge]

Om eit actionspel med kanongod action og flott grafikk, men slapp historie og kjedelege karakterar fortjener toppkarakter, kva gjer ein då når eit spel kjem og leverer på alle punkta?

 

Det blir litt som med filmen Avatar. Den har blitt skamrost jamnt over, først og fremst for det tekniske og visuelle. Når det kjem til historie og karakterar skriv anmeldarane at det ikkje er så farleg, det blir gløymd og denslags. Hallo?! Kva er det for vås.

 

Toppkarakter bør komme som resultat av gode leveransar på alle felt. Det held ikkje å sei at det er jo eit actionspel, så historia er ikkje så viktig. Kvifor ikkje?

 

Jeg er delvis enig med deg. Toppspill må levere på alle områder, men kun de områdene som er relevant for generen. Hvis alle spill må ha god historie vil feks Fifa, Gran Turismo, Tekken osv komme til kort. Derfor synes jeg det er greit at et spill som ikke har fantastisk historie kan få god karakter (så sant generen ikke er historieavhengig). I mine øyne kan actionspill slippe litt billigere unna enn feks RPG når det kommer til historie. Jeg vil nesten gå så langt å si at noen ganger foretrekker jeg en enkel historie. Hvis formålet er slossing, bilkjøring, sport, skyting osv så trenger jeg ikke bruke masse tid på en bevegende historie og tårer i øyekroken.

 

Det samme er greit for film. Du forventer ikke en topp historie i en Die Hard-film, men jeg synes fremdeles det er topp underholdning. Jeg (og mange) andre aksepterer nok en noe slappere historie fordi det ikke er hovedelementet i filmen.

[Sirius Cobra]

Personlig mener jeg at du ikke kan stole på steder som Metacritic da de samler bare inn anmeldelser fra noen sider. Det er en stygg trend i bransjen hvor spillutgivere prøver å "bestikk" anmeldere med betalte turer til både hit og dit for å fly jager fly eller skyte med ekte våpen. Det hjelper heller ikke da de samme firmaene er de som kjøper annonseplass hos de forskjellige sidene som skriver anmeldelser, som da gir dem en grunn til å gi ekstra trykk for å få bedre karakterer.

 

Når det gjelder folk flest.... Vel folk påstår at Farcry og Crysis er så fantastiske spill, men de er både blottet for historie og personlighet, og for meg fremstår nesten kun som benchmarkers for hvor bra pc'en din er.

[leterel]

For et forutinntatt og flåsete åpningsinnlegg!

 

Vurdér for all del spill utifra hva de forsøker å være og hva de er. Døm de ikke utifra en forestilling om at det finnes en universell mal på hva som definerer et godt spill.

 

Et knakende godt actionspill som Uncharted 2 ville neppe vært det samme om vi hadde blitt pålesset en haug med (påtatte) moralske valg. Det virker som en gruppe gamere mener at alle spill, nå om dagen, må inneholde slikt for å levere en fullverdig spillopplevelse.

 

Selv om Sid Meier har sagt noe om hva HAN mener spill bør være gjør ikke det plutselig Super Mario Bros 3 til et dårligere spill fordi det ikke lever opp til hans definisjon.

 

Jeg får jammen meg assosiasjoner til spillefilmen Adaptation og filmguruen Robert McKee (portrettert av Brian Cox) som sitter med formelen for hvordan god film skal lages. Skjønt han representerer muligens et mer kommersielt syn, mens du ikler deg en slags elitistisk bedreviterholdning ift. hva som er god kultur og hva som ikke er det.

[XE800]

Personlig mener jeg at du ikke kan stole på steder som Metacritic da de samler bare inn anmeldelser fra noen sider. Det er en stygg trend i bransjen hvor spillutgivere prøver å "bestikk" anmeldere med betalte turer til både hit og dit for å fly jager fly eller skyte med ekte våpen. Det hjelper heller ikke da de samme firmaene er de som kjøper annonseplass hos de forskjellige sidene som skriver anmeldelser, som da gir dem en grunn til å gi ekstra trykk for å få bedre karakterer.

 

Samtidig er det slik at Metacritic ikke fjerner "useriøse" anmeldelser. F.eks. dras The Last Remnant (PC) sin snittkarakter godt ned av en anmeldelse fra Total PC Gaming (UK) som ga fattige 40% og kommentaren "Clearly there's still a market for this stuff (JRPG) - we're guessing in Japan?" Anmeldere som ikke bryr seg en døyt om sjangeren de anmelder og likevel blir tatt med av Metacritic = håpløst. Ofte er det lurest å se på brukerkarakteren i steden, i dette tilfellet 87%

[tåa]

Til dei som lurer på kva som er poenget mitt: At actionspel slepp altfor billig unna. At bransjen har eit problem når andre sjangrar må spele andrefiolin medan blockbusterane framfører soloar som dei ikkje meistrar.

 

Eg må òg få understreke at eg ikkje etterlyser gode historier her, berre god speldesign.

 

Ting som er feiende flotte å se på og lettfordøyelige blir som regel tatt bedre imot enn ting som krever litt mer av brukeren.

Jau då, men i spelbransjen gjeld dette i heilt ekstrem grad. Sjølv kritikarane, profesjonelle så vel som amatørar, tek på seg skylappar i møtet med stadig meir teknologisk avansert valdsutøving. Trass tydelege svakheiter, får dei store blockbusterane praktisk talt aldri noko mindre enn 9/10, og gjer dei det, så kan du banne på at det er 8/10. Ta t.d. Gears of War, som har karakteren 94 på Metacritic og av mange er rekna for å representere ekte kvalitet (ofte sett opp mot «søppel» slik som Halo og Crysis), men som eg personleg ser på som eit høgst middelmåtig skytespel. Det er svært profesjonelt og kjennest bra ut, men designen er veldig svak. Det lynraske dekningssystemet, den minimale mengda med raskt regenererande helse, evna til å skyte i blinde og trumfkortet kjend som motorsaga oppmuntrar alle til ein defensiv, tannlaus spelestil, der ein stort sett sit bak eitt stykkje dekning gjennom ein heil kamp og trygt plukkar ned monstra eitt etter eitt. Ein kan sjølvsagt springe ut og leve meir farleg, men ettersom spelet ikkje er bygd for det, fører dette til at kampane blir svært klønete og stakkato. Det finst i realiteten berre éin gangbar strategi i Gears of War, og denne eine kunne ikkje ha vore mindre interessant. Likevel hausta spelet toppkarakterar over heile linja, støtta av argument som: «Det er så fantastisk tilfredsstillande å sage ein stygg locust i to så blodet sprutar!» Er det dette actionspel handlar om? Det minner meg om

, som eg tilfeldigvis snubla over ein gong. Han speler på lågaste vanskegrad og vandrar tankelaust og uklokt fram og tilbake medan han plaffar ned fiendane sine. Likevel ler han og seier «bitch» medan han gjer det, som om det er hans overlegne evner som får han heilskinna gjennom konfrontasjonen. Eg synest at dette er heilt feil innstilling. For all del, han skal få more seg akkurat slik han vil (sjølv om han eigentleg høyrast ut som om han kjedar seg ganske alvorleg), men dette er ikkje kva eg kallar ein «ekte» spelentusiast. Han er openbert ikkje interessert i å bli utfordra på noko plan. I staden, er han nøgd så lenge våpna er store og slemmingane døyr. For å vere litt stygg, så trur eg at det i stor grad er slike som dette som stiller seg på barrikadane og hylgræt når eit spel som dei har gledd seg til i lang tid ikkje får den mottakinga som dei hadde håpa på. Skal vi bry oss om desse?

 

The Sims kan nok kallast ei vidareutvikling av Tamagotchi-konseptet, akkurat som moderne skytespel er vidareutviklingar av Wolfenstein 3D (eller Catacomb 3-D, for å vere historisk korrekt). Eg kan ikkje sjå at denne koplinga diskvalifiserer The Sims som spel. Er det noko betre å drepe folk enn å ta vare på dei? Grunnen til at eg nemnde dette spelet var i alle tilfelle ikkje at det representerer toppen av speldesign (det synest eg ikkje at det gjer), men at det er minst like bra som mykje av det som store delar av spelmiljøet ikkje greier å styre si begeistring for. Her må ein faktisk ta ei rekkje meir eller mindre interessante val heile tida, og ein får dessutan moglegheita til å utfolde seg kreativt. Byggjemodusen i The Sims 3 er nesten skummelt fleksibel!

 

Eg trur kanskje at du misforstår kva eg meiner med «interessante val». Du koplar dette til ei historie, og evna til å påverke ho. Det eg sikta til var val knytt til korleis ein best skal oppnå sine mål i spelet. Skal eg satse på å styrke økonomien min eller den militære slagkrafta mi? Skal eg prøve å kjøre forbi bilen framfor meg i denne svingen, eller er det for risikabelt? Kva har eg størst behov for: Helse eller mana? Eit nytt kjøleskåp eller ein meir prangande hage? Slike val er som oftast heilt fråverande i actionspel. Ein kan velje ting som kven ein skal skyte først og kvar ein skal plassere seg, men skilnaden mellom alternativa er i dei fleste tilfelle marginal. Resultatet er at ein travar gjennom desse spela på autopilot, og det opplever i alle fall eg som dørgande kjedeleg, same kor flott presentasjonen er.

 

Forresten: Kva for spel er det eigentleg som tilbyr store moralske og sjelsetjande* val?

 

* Er dette eigentleg eit ord?

 

Men egentlig så handler vel alle spill om konstant repitisjon innenfor spillets rammer.

I prinsippet, ja, men dersom designen er smart nok, vil dei repeterte elementa stadig kombinerast på nye, spanande måtar som gjer at spelaren må tenkje over korleis han skal handtere situasjonen. Vi ser dette i alt frå sjakk til Left 4 Dead, som heilt klart er eitt av dei mest veldesigna skytespela som nokon gong har blitt laga. Her har Valve på langt nær fått nok skryt for sine bragder.

 

Man får jo tro og håpe at anmelderene verden over ikke har sittet og pint seg igjennom Uncharted 2 fordi det har flott grafikk, og da vegrer seg for å gi en dårlig karakter på grunn av produksjonsverdier.

Nei, det har dei neppe. Det er nok snarare slik at dei tillet altfor mykje tankeløyse i actionsjangeren, noko som fører til at dei flottaste og mest polerte spela naturleg nok vil opplevast som bortimot perfekte.

 

De beste actionspillene bruker vold og spenning som et virkemiddel for å fortelle en spennende og interessant historie, og det er ikke så rart at dette er blant de mest populære spillene.

At massane favoriserer action, er inga overrasking, nei. Det rare er at kritikarane er med på det.

 

Off, for eit subjektivt innlegg kjære trådstartar...

Subjektivt? Mesteparten er jo berre observasjonar og spørsmål. Somme personlege meiningar er uttrykte, men er ikkje det lov?

 

Favorittsjangeren min er RPG. Og der er det, som du nevnar, mange valg som fokus. Likevel hatar eg sims-spela. Kva er da galt med meg? Eg likar valg, men ikkje The Sims??? "Nei, grøss og gru!"

Ei merkeleg tolking. Nei, eg meiner ikkje at det er noko gale med deg dersom du ikkje liker The Sims. Vi har alle våre preferansar. Eg seier berre at dette spelet er meir veldesigna enn mange innser.

 

Du seier bl.a. at: "Actionspel har rett nok lov til å vere meir hjernedaude enn andre, men dersom dei vel å vere det, må dette likevel få konsekvensar for karaktersettinga." Dette er rett og slett ein sjølvmotsigelse, i og med at du er enig i at actionspel har lov til å vere hjernedaude, men samtidig meinar dei må trekkast i karakter for dette. Enig? Uenig? Bestem deg, mann!

Det tyder ganske enkelt at det finst grenser for alt (uklart formulert, skal eg innrømme). Actionspel har lov til å vere meir hjernedaude enn andre, men går det for langt, må karakteren lide for det.

 

Et knakende godt actionspill som Uncharted 2 ville neppe vært det samme om vi hadde blitt pålesset en haug med (påtatte) moralske valg. Det virker som en gruppe gamere mener at alle spill, nå om dagen, må inneholde slikt for å levere en fullverdig spillopplevelse.

Dette ville ha vore høgst upassande, ja. Kven er det som ønskjer seg noko slikt?

 

Selv om Sid Meier har sagt noe om hva HAN mener spill bør være gjør ikke det plutselig Super Mario Bros 3 til et dårligere spill fordi det ikke lever opp til hans definisjon.

Kva får deg til å tru at Super Mario Bros. 3 ikkje lever opp til Sid Meier sin definisjon?

Endret 8. mars 2010 av tåa

[lordwolf]

Nå tror jeg det at det er slik i alle former for medier (musikk, film og bøker) at det er mange av de virkelige dype ogkompliserte stykkene som ikek blir satt pris av verken av kritikere elelr av folket, bare se på hva som er på top 10 på iTunes osv, hva skjedde med da klassisk musikk og ekte instrument var tingen? nå er de som regel en eller annen slags fjortiss låt som er på topp 10 lsita

 

og ja de fleste som spilelr FPS tror jeg nokk er i konf alderen ihvertfall virker det sånn av og til, det er det som fenger denne målgruppen, det er sosialt med tanke på å spille mot venner, folk spiller for forskjellige grunner

 

når det komer til kritikerene så syns jeg heller ikke at man skal gå inn for å virkelig trekke pga at ett spill ikke presterer å levere inoative brett design eller strategier, når man skal bedømme ett spill så er det helhets utrykke man skal gå etter syns jeg, om et spill ikke akkurat har en helt orginal eller en helt nyskapende design på banene elelr måten man spiller på så har ikke det så mye å si syns jeg om resten av spillet er bra, men så klart det er absolutt et pluss om det er med, nå er jeg ikek så oppdatert på FPS fronten at det gjør noe da jeg spilelr for det meste RPG

[Ares42]

Eg trur kanskje at du misforstår kva eg meiner med «interessante val». Du koplar dette til ei historie, og evna til å påverke ho. Det eg sikta til var val knytt til korleis ein best skal oppnå sine mål i spelet. Skal eg satse på å styrke økonomien min eller den militære slagkrafta mi? Skal eg prøve å kjøre forbi bilen framfor meg i denne svingen, eller er det for risikabelt? Kva har eg størst behov for: Helse eller mana? Eit nytt kjøleskåp eller ein meir prangande hage? Slike val er som oftast heilt fråverande i actionspel. Ein kan velje ting som kven ein skal skyte først og kvar ein skal plassere seg, men skilnaden mellom alternativa er i dei fleste tilfelle marginal. Resultatet er at ein travar gjennom desse spela på autopilot, og det opplever i alle fall eg som dørgande kjedeleg, same kor flott presentasjonen er.

 

Det her er bare ett latterlig utsagn. Valgene man gjør i ett action-spill skjer vanvittig mye hyppigere og har utrolig mye mer å si for spillets framgang. I ett spill som Sims (for å bruke ditt eksempel) så handler valgene mye oftere om ting som egentlig ikke vil påvirke utfallet noe særlig, og spillet setter ikke noe press på deg til å ta noe valg i det hele tatt. Hvis du føler at det å spille gjennom action-spill bare er å gå på auto-pilot, så vil jeg sterkt anbefale å sette opp vanskelighetsgraden. Da vil du nok fort oppdage at de krever vanvittig mye mer fra deg som spiller enn hva ett spill som Sims gjør.

 

Naturligvis er det fullt mulig at du bare ikke liker spillestilen, og det skal du få lov til. Men å si at spill som spilles profesjonellt og klarer å tiltrekke seg ett publikum som også består av folk som ikke spiller selv har middelmådig gameplay er ganske ignorant. Det må da gå ann å si "jeg liker ikke fotball, men jeg forstår at det er en interessant sport"

[MrBrightside]

@Trådstarter

 

Synes denne diskusjonen som trekkes frem bærer preg av en filosofisk-inspirert Utopiatankegang om hva som angår spill. Du nevner også spillanmeldelser og dets kriterier, men for meg er denne diskusjonen uinteressant - det er det underliggende jeg merker meg: spørsmålet om hva som er "spill".

 

Hva er formålet med spill? Etter min - og de aller fleste - gjelder dette underholdning. Hva er så underholdning? Definitivt er dette et sterkt subjektivt begrep, men til syvende og sist vil fellesnevneren være at velvære skapes - personen gis en følelse som verdsettes, nærmest som en toksikasjon i øyeblikket. Dette er formålet med et spill, og gode spill gir dette - uansett hva som er innholdet. Historie, gameplay, design, grafikk - dette er etter min mening totalt, og jeg mener totalt, irrelevant. Gode spill er hva de er. Det er ikke grafikken, gameplayet, valgene man kan eller ikke kan ta - men helheten. Den følelsen du sitter igjen med etter å ha lagt fra deg kontrollen definerer et spills prestasjon - og etter min (og jeg sier min) mening munner dette ut i et stikkord. Helhet.

 

"Actionspel har rett nok lov til å vere meir hjernedaude enn andre"

Jeg ser hva du mener her, men likevel slakter du denne sjangeren. Poenget er uansett ikke om de er hjernedøde, lineære og repetativt - gode actionspill er og også gode spill. De er hva de er, actionspill. Hva kan man egentlig kreve av et slikt spill? Tar man vekk elementene som kjennetegner denne sjangeren, som for eksempel vold - hva sitter du igjen med?

Sportspill er et annet eksempel. Gode sportspill skaper god underholdning. De er hva de er - sportspill. Formålet deres er å gjenngi sport, og verken mer eller mindre. Det blir alldeles tullete å endre denne sjangeren ved å skape en underliggende historie. Malplassert, det er det som vil bli tilfellet.

 

Uansett, du viser i innlegget ditt ganske tydelig at du ikke er begeistret for actionsjangeren - eller mer presist: du spiller ikke actionspill og gremmes over at andre spiller slike spill. Jeg har gjort et poeng angående underholdning, og jeg sier det igjen: spill er underholdning. Actionspill har stor gjennomslagskraft nettopp på grunn av at de gir god underholdning, noe vi tydelig ser i massene.

 

Etter å ha tråklet meg gjennom både tråden og dette innlegget har jeg til syvende og sist dannet meg en mening om ditt formål om hva som angår din diskusjon: du rører ved røttene, selve grunnstenen, blant noe så menneskelig som følelser. Med dette mener jeg problemstillingen om hva som skaper en god følelse - og du mener at dagens spill ikke gir mennesket en god opplevelse. Det har du selvfølgelig lov til, og jeg ser argumentene dine for at spilldesignet har stagnert. Selvfølgelig kan det bli bedre i framtiden, men å stille spørsmålstegn til hva spillere skal foretrekke når man sitter seg ned for å slappe av, koble seg ut fra omverdenen, er like feil - umoralsk og arrogant - som å avskrive en religion fra en annen.

Endret 8. mars 2010 av brn!