Far alt for tidlig? Hjelp! 16/17år

[Sitronsaft]

Jeg tror det vil være et STORT feilgrep å få barn i deres alder. Dere har knapt fått en smak av livet, ikke kast vekk resten av maten ved å få et barn.

[Jokka1990]

Jeg ville ventet noen år til dere har vært litt lengre sammen, til dere får sett hvordan det er å bo sammen, til dere har en stabil inntekt, til dere har en utdannelse slik at dere og barnets framtid er sikret.. ++..

 

Dere er alt for tidlig ute, og det der er hormonene jeg også følte for noen år siden.. Men alt er ikke bare en dans på roser, og det vil dere merke med tiden..

 

Greit nok at det er fett med unge foreldre.. Min far er 16/17 år eldre enn meg, men det har jo på en måte irritert min oppvekst da.. Jeg har ikke bodd hos han hele tiden, og han har ikke fått de utdanningsmulighetene han kunne ha fått heller.. Trust me, så lenge dere er unge og freshe selv om dere er 40 så går det greit.. Bedre å ha et hjem å vokse opp i, ha mat, ha klær osv..

[Hannah_]

Kjære trådstarter. Jeg har ikke lest alle de andre svarene du har fått, men jeg har ett råd til deg og dere to: Vent.

 

Jeg kjenner folk som har fått barn da de var like gamle som dere er nå, og de har klart seg veldig bra. De har fått flotte barn og fine liv. Men, det er et men her. Når man er tenåring, eller generelt barnløs (som jeg) har man det privilegiet at universet sirkler rundt en selv. Jeg mener ikke på en egoistisk måte, men man kan fokusere på sine egne drømmer og ønsker og leve livet som sin egen person, om du skjønner. Når man får et barn forandrer alt seg.

 

Jeg skjønner veldig godt at kjæresten din har lyst på en baby. Jeg har også lyst på baby av og til, jeg jobber en del med barn og de er jo stort sett veldig søte og gode smånurk. Jeg er jente, 20+ så jeg har liksom lov til å "drømme" om baby nå, ikke sant? Men så må jeg tenke meg om, og skille følelser og fornuft. For selv om hjertet mitt ønsker seg et barn, så vet hodet mitt at det ikke hadde vært bra akkurat nå. Og når jeg KAN kontrollere det, så vil jeg kontrollere det.

 

Hadde det skjedd hadde det sikkert gått bra, det hadde HELT sikkert gått bra. Jeg har en fantastisk kjæreste, og vi har veldig flotte foreldre som hadde stilt opp for oss. MEN - men - det er to store faktorer som gjør at jeg vet at det ikke er fornuftig.

 

1. Jeg er ikke ferdig med utdanningen

2. Jeg og kjæresten bor ikke sammen

 

Det er ikke sikkert at punkt nummer 2 er så viktig for dere, men punkt nummer 1...kjære dere to, gjør dere selv den tjenesten å bli ferdige med videregående først, i det minste. Det er tunge fag å ta opp senere, og med den studiekompetansen kan man komme langt! Får dere barn før dere evt. begynner på høyere utdanning da går det fortsatt an å ta kveldskurs, helgekurs you name it - da kan dere tenke videreutdanning! Det betyr bedre jobb, bedre lønn, bedre økonomi for familien deres!

 

Hjertesukk... Det jeg prøver å si er: hvis dere to får et barn nå, så kommer det nok til å gå helt fint. Det kan godt hende at dere gifter dere når dere blir 18, og lever resten av livet sammen og får flere sunne sterke barn og et veldig veldig godt liv. Men er det en mulighet for at kjæresten din lar følelsene løpe av med seg? Er det følelsene som vil ha et barn? Er det fornuftig? Hvis dere virkelig virkelig er glade i hverandre, dere ønsker en fremtid og en familie sammen - gi dere selv den beste plattformen dere kan. Få dere en grunnutdanning, spar opp penger en stund...skjønner du? Dere planlegger navn på barnet, men har dere planlagt hvordan dere skal få betalt bleiene?

 

Jeg synes du skal være nøye med prevensjonen når dere har sex i tiden som kommer. Ikke at du ikke skal stole på kjæresten din, men det finnes nok av folk som oppfordrer jenter til å bare droppe pilla uten at kjæresten vet det for å bli gravide, og hvis hun er i en sårbar tilstand på grunn av dette kan det hende at hun er lettpåvirkelig akkurat nå.

 

Håper du fikk noe ut av dette.

[Hannah_]

En ting til - er dere så sikre på at moren hennes vil bli så lykkelig over å få et barnebarn hun må ta seg av nå? Dere bør nok inkludere foreldrene deres i dette, ikke bare forvent at de stiller opp. Hvis mora hennes vet hvordan det er å bli mor så ung har hun sikkert noen goe råd og meninger om det også, spør henne!

[haabe]

Kjære unge gjest:)

 

Jeg fikk høre at jeg skulle bli pappa da jeg var 16. Det var ingen av oss som hadde tenkt på at vi skulle bli foreldre så tidlig. Jeg gikk fra å være ungdom den kvelden vi la oss til å være voksen morgenen etter. Å bli forelder er et ansvar som forfølger deg for resten av livet. Uansett hvordan det går vil du alltid ha det lille mennesket du har skapt i bakhodet.

 

Det er godt mulig at dere kan bli gode foreldre, selv om dere er yngre enn hva jeg/vi var da jeg ble far. Men dere har absolutt ingen forutsetning til å sette dere inn i hva som venter dere. Hele verden kan komme med formaninger og råd. Men dere vil ikke vite hva det betyr før dere står oppi det selv.

 

Det nevnes økonomi. NAV nevnes og de beløpene man kan få derfra kan virke forlokkende når man er ung og kanskje ikke så bevandret i voksenlivets økonomiske realitet. Man står nok adskillig sterkere om man er ferdig med utdanning og har en del jobberfaring, så man har opparbeidet seg ekstra rettigheter. Men de fleste tilpasser livsstilen til sin økonomi. Så en ekstra kropp blir en merutgift for de fleste. Uansett. Sånn er det å ha barn.

 

Det nevnes ungdomstid. Det nevnes festing, fyll og alkohol. Jeg har ikke hatt noe ungdomstid. Jeg har vært voksen i hele min ungdom. Ikke har jeg noen fyllehistorier å fortelle om. Ikke savner jeg å ha det, heller. Nå er kanskje jeg litt spesiell som holdt meg nykter til jeg fylte 30, og bestemte meg for å ha som nyttårsforsett å begynne å drikke(!). Selv om jeg nå nyter alkohol, føler jeg ikke på noe vis at alkoholen burde ha vært en del av livet mitt tidligere. Det går dessuten an å ha det veldig morsomt uten alkohol. Men det er en helt annen diskusjon.

 

Du nevner at hun vil la deg ha din ungdomstid, gjøre ferdig skole osv. Er du sikker på at du vil det? Vil du heller ligge fyllesyk på en tilfeldig sofa enn å høre barnet si sitt første ord? Vil du heller være på interrail med kompiser enn å oppleve barnets første skritt? Klarer du med god samvittighet overlate mor og barn til sin 6 våkenatt på en uke mens du drar på kino med en venninne?

 

Det snakkes om å ha funnet den rette. I så ung alder kan det føles som om man har funnet den rette. For enkelte kan det stemme. Men uten særlig erfaring er det vanskelig å si om det faktisk stemmer. Her snakker man ikke om antall kjærester/partnere. Her snakker man om tid sammen med vedkommende. Å ha vært sammen i 11 måneder er ingenting. Hvordan tror dere de neste 780+/- månedene kommer til å være? Det er 23 725+/- gode og dager.

 

Å finne partneren med stor P er tydeligvis vanskelig uansett om man er 15 eller 50. Det ser man lett ut fra statistikken over samlivsbrudd her i landet. Dessverre påvirker slike brudd flere enn de to personene som finner ut at det er nytteløst å bo sammen. Barna blir jo de store taperne her. Er det noe du har lyst til å ta risikoen på å la ditt framtidige barn oppleve? Jeg sier ikke at den risikoen forsvinner med årene, men den er sannsynligvis noe mindre.

 

Jeg vil, som alle andre her, råde dere til å vente med å få barn. Jeg vet at det går an å få et rimelig godt liv som foreldre selv om man er ung. Jeg har jo vært gjennom det selv. Samfunnet vårt er ikke tilpasset at vi skal få barn før vi er rundt 30. Kroppene våre (i alle fall kvinnekroppen) er mest mottakelig for å få barn i begynnelsen av 20-årene. Dere har ikke nådd noen av disse milepælene.

[jogurten]

gi den en rett oppvektst siden hu vet hvordan hu skal gjøre det.

 

Hvordan i alle dager kan hun vite det når hun nesten er et barn selv?