Pink Floyd - album for album - uke for uke

[LarsOl]

Introduksjon til plategjennomgangen "Pink Floyd - album for album - uke for uke"

 

Dette er en tråd inspirert av lignende tråder på forumet til lyd- og musikkguruen Steve Hoffman. Tanken er å gå igjennom hele Pink Floyd sin albumdiskografi med ett album som tema hver uke. Tanken er at jeg legger inn en ny post med en beskrivelse av det aktuelle album med cover, dato, låter og en generell beskrivelse av albumet med omtrent en ukes mellomrom.

 

Jeg har ikke sett lignende tråder på diskusjon.no, men det er mulig det eksisterer. Tanken bak det er å ha en mulighet for å kunne gå mer i dybden for hvert album. Dette er ikke tenkt som noe "bedre" enn de andre albumguidene. De vil være bedre til å få en rask og god oversikt over en diskografi, mens denne vil gå igjennom ett album av gangen.

 

Forslag til hva som kan postes og diskuteres:

-Spørsmål om albumet

-Egne meninger og korreksjoner til min post

-Din egen gjennomgang av albumet låt for låt eller en generell anmeldelse av albumet

-Posting av videoer, lydklipp av låter eller konsertopptak fra perioden

-Fun facts

-Generell diskusjon

 

"Trådregler":

-Ingen spørsmål eller antagelser er for dumme eller for nerdete. Dette skal være like åpent for nybegynnere som veteranfans

-Prøv å hold deg til "ukens album". Det er lov å poste om tidligere album, gjerne en gjennomgang hvis du har gått glipp av flere, men det er best om du kan avslutte med noen ord om det aktuelle albumet.

 

Hvilke album går vi gjennom? Alle de "normale" studioalbumene, samleplatene "Relics", " A Great Collection Of Dance Songs", "Works" og "Echoes" samt livealbumene "Delicate Sound Of Thunder", "PULSE" og "Is There Anybody Out There?". Jeg har utelatt ting som "A Nice Pair" (rett og slett bare de to første albumene samlet som en dobbelplate), "Masters Of Rock" (lite kjent samleplate) og "London 66-67" som enten er skjeldne eller utenom den offisielle katalogen. Jeg går gjennom albumene i rekkefølgen de ble utgitt.

 

Vet ikke om dette slår like godt an på dette forumet, men det er jo lov å prøve

 

Shine on folkens!

 

 

Album # 1: Piper At The Gates Of Dawn

Utgivelsesdato: 5.August 1967

 

Låtliste:

1. Astronomy Domine

2. Lucifer Sam

3. Matilda Mother

4. Flaming

5. Pow R. Toc H. (Barrett, Waters, Wright, Mason)

6. Take Up Thy Stethoscope and Walk (Waters)

7. Interstellar Overdrive (Barrett, Waters, Wright, Mason)

8. The Gnome

9. Chapter 24

10. Scarecrow

11. Bike

 

Syd Barrett er låtskriver av alle låter der dette ikke er oppgitt.

 

Topp 10 listeplasseringer: UK # 6, Norge # 10

 

Historie/Beskrivelse:

Når debutalbumet blir utgitt sensommeren 1967 har bandet med denne besetningen eksistert i et par år, men har røtter til en rekke forskjellige konstellasjoner av hobbyband med navn som Sigma 6, Megadeaths (ja,faktisk), Architectural Abdabs og Tea Set som ble dannet i studentmiljøer i Cambridge og London. Da bandet hadde blitt et mer eller mindre fulltidsband fikk det navnet Pink Floyd, inspirert av de gamle og ganske obskure bluesartistene Pink Anderson og Floyd Council.

 

Bandet bestod av Syd Barrett (gitar,vokal), Roger Waters (bass,vokal), Richard Wright (keyboards,vokal) og Nick Mason(trommer og perkusjon). Som et liveband var de allerede kjent i Londons undergrunnsmiljø som ”husbandet” i The UFO Club (ikke en klubb for UFO-entusiaster, men for unge folk med behov for ny kultur i form av musikk, dikt, annen kunst og en god dose dop) i London, men også som et turneband. Når det gjelder dop holdt bandmedlemmene seg for det meste unna og konsentrerte seg om ”jobben” med unntak av frontfigur Syd. Det er forøvrig en lang historie i seg selv, og påvirket bandet på flere måter i tillegg til at han forlot bandet litt over et halvt år etter at dette albumet ble utgitt.

 

Som konsertband var Pink Floyd på denne tiden kjent for å gi publikum en opplevelse av psykedelia av lyseffekter og lange improvisasjoner og de var ikke først og fremst kjent for enkeltlåter, men heller hele ”pakken”. Likevel hadde de prøvd seg med et par singler (Arnold Layne og See Emily Play) som gjorde det relativt greit på de britiske hitlistene og det var denne siden av bandet som i hovedsak ble presentert på debutalbumet selv om ingen av disse to var inkludert.

 

Albumet er på en måte som en samling små lette poplåter kjørt gjennom en psykedeliamaskin. Det er fengende, rare og noen ganger rett og slett barnslige sanger samlet på en LP. Unntaket er den lange låten Interstellar Overdrive som gir oss en pekepinn hvordan Pink Floyd var som liveband på denne tiden. Den var ganske fast på repertoaret under konserter også.

 

De mest kjente låtene på albumet er med unntak av Intersellar Overdrive: åpningslåten Astronomy Domine som til og med David Gilmour har gjort til en standard konsertlåt de senere årene og den avsluttende Bike som gir oss en innblikk inn i Barrets fantasiverden. Syd Barret var alene låtskriver på alle låter bortsett fra tre, og han dominerte også vokalen sammen med Richard Wright.

 

Ingen av låtene på albumet ble gitt ut på singler i England, men Flaming ble gitt ut i USA.

 

Singler utgitt i samme periode som ikke er med på albumet: Arnold Layne, See Emily Play og Apples And Oranges.

 

I 2007 ble det utgitt en 3-disksutgave med stereoversjon, monoversjon og alternative versjoner av låter.

 

Selv om platen er relativt lettbent vil du nok få litt rare blikk av ”vanlige” folk om du setter på denne på ost- og vinkveld etter Norah Jones. Det finnes mye psykedeliske detaljer og tidvis noe forstyrrende stereobilde, men jeg synes det er en morsom og til tider genial plate som har holdt seg godt. Min vurdering: 8/10

Endret 10. desember 2009 av LarsOl

[sandinista]

Artig påfunn! The Piper at the gates of dawn? Tja, Chapter 24 og Flaming er jo absolutt noen av mange personlige Pink Floyd favotitter. Bike er jo også morsom. Men untatt de så blir albumet litt for sært (Instellar Overdrive), eller rett og slett litt irriterende og det er ikke så mye som fenger meg (untatt nevnte sanger). Interissant er det om ikke annet.Jeg vil ikke si jeg missliker det, men det er ikke ett album jeg gidder å kjøpe selv om det fortjener en gjennomlytting kanskje en sjelden gang.

[Vale]

Jeg vet nesten ingenting om Floyd så dette kan jo bli lærerikt.

Men det er et fascinerende band som jeg har opp til flere plater av. Deriblant Piper at gates of dawn.... Husker ikke sikkert, men det var sansynligvis The wall jeg kjøpte først. Og når jeg fant ut at den traff meg så godt, skulle jeg med et ha alt av dem. Så jeg begynte på begynnelsen, og ble overrasket kan man si. Fordi dette var jo ikke det floyd jeg ville ha:) Dette var jo bare støy og rare tekster jeg ikke skjønte! Så jeg gjemte den vekk en tid. Men etterhvert som jeg vokste i hodet samt ble introdusert for ymse sentralstimulerende, ble det naturlig å ta den frem igjen. Og plutselig så skjønte jeg at dette var jo et mesterverk, en klassiker i den psykedeliske historie. Mye humor er det også

Dette er jo Syds album da, Syd den gale og geniale. Syd som tok droger først, og spurte etterpå hva de gjorde med deg... Han brant seg ut på dette albumet.

 

Jeg har hørt veldig mye på dette, og kommer nok til å gjøre det igjen. Alltid noe å hente herifra.

 

Edit:korrektur

Endret 4. desember 2009 av Vale

[sandinista]

Hehe, tekstene til Barrett er litt snåle ja. Flaming for eksempel høres jo ut som en barnesang, men handler vel egentlig om syretripp om jeg har skjønt det riktig?

[LarsOl]

Hehe, tekstene til Barrett er litt snåle ja. Flaming for eksempel høres jo ut som en barnesang, men handler vel egentlig om syretripp om jeg har skjønt det riktig?

 

Har ikke studert teksten på Flaming, men vet hat Chapter 24 er hentet fra kapittel 24 i en eller annen eldgammel filosofibok fra østen og at deler av teksten er direkte sitert derfra: "A movement is accomplished in six stages...".

 

Har faktisk sunget Astronomy Domine i et coverband en gang og selv om teksten er temmelig fjern så er den rytmisk og ordmessig veldig morsom og synge. Her tror jeg Syd har blitt inspirert av verdensrommets mysterier og ellers bare lekt med ord som i mange barnesanger som ikke betyr stort (Akka, bakka...).

[Vowels]

Godt initiativ. Kommer til å følge med på denne tråden. Jeg er ingen ekspert på PF sin diskografi, men synes dette er et av deres beste album. Selv om låta See Emily play ikke er med på albumet så kan jeg jo nevnte den. Feteste musikkvideoen noensinne og Pink Floyds klart beste låt etter min mening.

[Speik]

Fin tråd

 

Piper er ikke akkurat det jeg hører mye på. Jeg er stor fan av nyere Pink Floyd, denne tidlige psykedeliaen gjør ikke stort for meg. Piper er en interessant, men barnslig og amatørmessig plate. Ren improvisasjonspreget jam som er gjennomført ugjennomført. Akkurat det er jo litt kult.

[LarsOl]

Vowels, du får prøve å skaffe deg den opprinnelige amerikanske utgaven av albumet. Den hadde en annen låtliste og See Emily Play var med Se her:

 

http://en.wikipedia.org/wiki/The_Piper_at_...merican_release

 

Har tenkt å skrive en låt-for-låt-kommentar, men må se om jeg får tid til å høre gjennom albumet. Må innrømme at ikke alle låtene sitter like godt i minnet.

 

Kan nevne en artig ting: The Beatles spilte inn Sgt.Pepper i naborommet når Pink Floyd spilte inn dette i Abbey Road studios i London.

Endret 10. desember 2009 av LarsOl

[Vowels]

Ah, det hadde jeg ikke fått med meg. Skal se om jeg får skaffet plata. Nå som vi først er inne på Syd Barret`s dager i Pink Floyd kan jeg jo nevnte at jeg så en fin liten dokumentar om han i går. The Pink Floyd and Syd Barrett Story. Legger den i spoiler her :

 

Se filmen hos Youtube

Se filmen hos Youtube

Se filmen hos Youtube

Se filmen hos Youtube

Se filmen hos Youtube

 

Regner med at de fleste her inne allerede har sett filmen, men skader jo ikke å nevne den.

 

E:Leif

Endret 7. desember 2009 av Vowels

[morslilleole]

Hva med å si et par ord om Live at Pompeii også? Riktignok ikke et album (er veldig ikke utgitt som CD?) Just a suggestion.=)

 

Ellers en fin tråd. Jeg er vel en av de smårare som like hele albumet, samt Syd Barretts solokarriere=P

 

En liten korreksjon, though; låta heter See Emily Play, ikke See Emely Play.=)

[LarsOl]

Hva med å si et par ord om Live at Pompeii også? Riktignok ikke et album (er veldig ikke utgitt som CD?) Just a suggestion.=)

 

Ellers en fin tråd. Jeg er vel en av de smårare som like hele albumet, samt Syd Barretts solokarriere=P

 

En liten korreksjon, though; låta heter See Emily Play, ikke See Emely Play.=)

 

Heisann og takk for tipset om den teite skrivefeilen Tror jeg har rettet den alle steder nå. Når det gjelder Live At Pompeii foreslår jeg at vi kan komme innom den filmen når vi kommer til det relevante tidspunktet i diskografien. Nå kan det jo diskuteres om vi tar det ifm Meddle (opptaket av "konserten" ble gjort da dette albumet var på trappene) eller ved ett av tidspunktene filmen ble utgitt (den ble utgitt flere ganger i forskjellige utgaver). Den er absolutt relevant å nevne. Tenker også å komme innom The Wall-filmen når vi kommer oss til det albumet.

[LarsOl]

Min låt-for-låt gjennomgang av albumet Piper At The Gates Of Dawn:

 

1.Astronomy Domine

Platen starter på en måte med Pink Floyd slik de er kjent blant folk flest: Tostemte harmonier, perkussive overganger, stemningsfullt lydbilde og lydeffekter. Tror mannen i høyttalerannlegget er manager Peter Jennings som roper ut navn på planeter og stjerner uten at jeg har dobbeltsjekket denne informasjonen nå. Egentlig nermere rock en syrete psykedelia synes jeg. Muligens albumets beste låt?

 

2.Lucifer Sam

Utrolig tøft gitarriff av Syd! Jeg ser for meg en James Bond-aktig B-film fra sent 60-tall når jeg hører det riffet. Sangen handler om en katt (ja, jeg tror det er såpass enkelt egentlig). Veldig kule overganger i denne låten.

 

3Matilda Mother

Vi skifter gir og stemning og vi har Richard Wright i rollen som en mor som forteller eventyr. Dette er nærmere psykedelia, ja. Det kommer et mellomspill med orgel i midten som var veldig typisk Pink Floyd på denne tiden. Fascinerende sang.

 

4.Flaming

Tydeligvis en av de kjente låtene blant folk her på forumet. En merkelig melodilinje som av en eller annen grunn fester seg. En svevende og flytende sang som får gjort mye på sine 2:47. En av de linjene jeg kommer på når jeg tenker på dette albumet er fra denne sangen: ”Yippy, you can’t see me but I can you” eller noe sånt. Veldig merkelig!

 

5.Pow R Toc H (Barrett, Waters, Wright, Mason)

Nå når jeg hører gjennom albumet nå legger jeg merke til at i alle fall første halvdelen gradvis går fra 60-talls pop/rock mot ren psykedelia. Denne låta er helt ute med sitt jazz-swing-riff i midten men ellers så flyter alt i alle retninger. Veldig syrete og ikke spesielt mye tekst heller. En del improvisasjon med vokal her.

 

6.Take Up Thy Stethoscope and Walk (Waters)

Nok en låt som har et lite tema av rock i seg men hvor resten stort sett flyter ut i fri jam. Dette er den første Roger Waters-låten og han har langt igjen til The Wall for å si det slik. Det virker som han prøver å være like kul som Syd. ”Doc-doctor- delen” er litt tøff men ellers er låten litt slitsom synes jeg.

 

7. Interstellar Overdrive (Barrett, Waters, Wright, Mason)

Side B, here we go! Med et dritkult riff som de nok var ganske kjente for fra konsertene på denne tiden. Det virker som dette riffet var det definerte i låten og de måtte bare passe på å komme tilbake til det på slutten. Ellers ingen regler virker det som. De koser seg i fri improvisasjon som ligger langt fra singelmateriale. På konserter kunne denne låten vare i godt over 20 minutter og være sterkt knyttet til deres lys-show men her er den i en ”bare 9:41-versjon”. Man må være i rett humør for å høre på denne, men det er en god pekepinn på hvordan konsertene var. På ”London 66-67” finnes den i en live-versjon på 16:46. Mot slutten har den brutal stereoprojeksjon som kan være litt slitsom i hodetelefoner, men det varer ikke så lenge.

 

8.The Gnome

Tilbake i lekestue med onkel Syd og fortellingen om gnomen. Morsom og barnslig melodi. Stor kontrast etter Intersellar. Jeg liker denne veldig godt. Den har en svært unik stemning. Ser for meg en gammeldags barne-tv-sending laget av hippier.

 

9.Chapter 24

Som tidligere nevnt har Syd her skumlest litt i Østens eldgamle filosofibok I-Ching og tatt med seg noe av pensumet i denne låten. Den høres litt meditasjonsaktig ut også. Er vel ikke en av mine favoritter. Ser for meg en gjeng i kapper i en sirkel langt inne i nirvana.

 

10.Scarecrow

Tilbake i england med en sang om et fugleskremsel. Har en slags Monthy Python gallopp-rytme hvis det sier deg noe (se The Holy Grail). Denne hadde faktisk en musikkvideo også hvor Pink Floyd leker seg i åkeren.

 

11.Bike

En klassiker. En festlig låt både når det gjelder tekst og melodi og en god avslutning på albumet. I slutten har den noen merkelige lyder av gjess og sykkelhjul eller hva det er. En av de sangene Syd Barrett er mest kjent for.

Endret 10. desember 2009 av LarsOl

[LarsOl]

 

Album # 2: A Saucerful Of Secrets

Utgivelsesdato: 29.juni 1968

 

Låtliste:

1.Let There Be More Light(Waters)

2.Remember A Day(Wright)

3.Set The Controls For The Heart Of The Sun(Waters)

4.Corporal Clegg(Waters)

5.A Saucerful Of Secrets(Waters/Wright/Gilmour/Mason)

6.See-Saw(Wright)

7.Jugband Blues(Barrett)

 

Topp 10 listeplasseringer: UK #9

 

Historie/beskrivelse:

Siden forrige album ble utgitt har bandet vært på en halvveis vellykket USA-turne, en turne med Jimi Hendrix i England og ellers reist rundt i Europa med en temmelig hektisk turneplan. Oppe i alt dette har de vært gjennom en dramatisk endring i bandet. Siden debutalbumet ble utgitt sommeren før har det blitt vanskeligere og vanskeligere å ha Syd Barrett som ledende vokalist, låtskriver og gitarist. Ikke nok med at han brukte større og større doser LSD, men han begynte også å vise tegn til å lide av schizofreni. Fra å være i et band der plateselskap og publikum setter sin lit til den kreative hjernen og drivkraften i bandet begynner de selv å forstå at de ikke vil overleve som band om de baserer alt på Syd Barrett sine låter, ideer og utstråling. Som et kompromiss får de inn David Gilmour som utøvende musiker og håper at Syd fortsatt kan trylle frem noen låter, men de forstår fort at om de skal ha en fremtid må han ut av bandet.

 

Gilmour blir værende i bandet og som et kollektiv prøver de å skape seg en ny identitet uten Syd. Denne platen blir spilt inn i løpet av denne vanskelige overgangsfasen og er derfor et album som spriker. Barrett var fortsatt med i bandet i begynnelsen av innspillingen og synger på den fascinerende Jugband Blues. Andre låter har også spor av den psykedeliapopen som preget Piper At The Gates Of Dawn, men f.eks Set The Controls For The Heart Of The Sun og tittellåten peker i en helt ny og annerledes retning: Lange konstruerte, stemningsfulle låter. Disse låtene var første skritt mot å bli et band som var uavhengig av Syd Barretts tilstedeværelse. Albumet har generelt en mer dyster stemning enn debuten, kanskje med unntak av kazoo-riffet på Corporal Clegg som kan minne om Knutsen og Ludvigsen.

 

Som sist er det ingen singler på albumet som ble utgitt i England. De kjørte fortsatt 60-tallsmodellen med å utgi singler separat. Singler som ble utgitt i denne perioden var It Would Be So Nice og Point Me At The Sky. De mest kjente låtene er tittellåten og Set The Controls som begge også er å finne på både live-albumet Ummagumma og i filmen Live At Pompeii. Jugband Blues er i tillegg inkudert på samleplaten Echoes som kom over 30 år senere.

 

Kan også nevne at dette er første gang Storm Thorgerson designer et Pink Floyd-cover med sitt team. Han har designet de fleste gjennom karrieren deres.

 

Alumet er som en smågodtpose med noe godt og noe ikke fullt så bra. Mine favoritter er: Let There Be More Light, See-Saw, Set The Controls og slutten av A Saucerful Of Secrets. Min vurdering: 7/10

Endret 11. desember 2009 av LarsOl

[sandinista]

jeg liker A Saucerful ganske godt jeg! 60'tallsfeeling. Liker rekkefølgen Rembember A Day, Set The Controls for the Heart of The Sun og så Corporal Clegg. tittellåten er jo god å høre på hvis man er i rette humøret, spessielt slutten.

Alt i alt ett godt album som sender bandet i rette rettningen fra forgjengeren.

 

Enig med vureringen 7/10.

[LarsOl]

http://www.youtube.com/watch?v=iNTYIQnWOWk

 

A Saucerful Of Secrets (låten) Live At Pompeii. Dette er spilt inn ca. 3 år etter det albumet kom ut. Ikke noe for sarte sjeler, men jeg liker siste delen veldig godt. Vokalarrangementet her er bedre enn på albumet!

[sandinista]

På tide å gå videre? More?

[LarsOl]

More er neste ja. Skal ut på skitur i dag så jeg tenkte å ta det enten i kveld eller i morgen. Noen som vil ta en låt-for-låt-analayse av A Saucerful Of Secrets? Følte ikke fikk gått så mye inn i dybden på den i forhold til Piper...

[LarsOl]

Det nærmer seg juleferie og jeg har det ganske travelt med pakking, rydding osv. Skal også en tur til Sør-Amerika, så denne tråden får bli som den blir de neste ukene og forhåpentligvis komme i godt og jevnt sig fra midten av januar. Beklager, men det er bedre enn at jeg slenger inn beskrivelser på panikk.

[LarsOl]

Tilbake fra ferie. Håper på å få til More kommende uke sånn at tråden forhåpentligvis kan våkne til liv igjen:)

[LarsOl]

 

Album # 3:Soundtrack from the film More

Utgivelsesdato: 27.juli 1969

 

Låtliste:

1.Cirrus Minor(Waters)

2.The Nile Song(Waters)

3.Crying Song(Waters)

4.Up The Khyber(Mason, Wright)

5.Green Is The Colour (Waters)

6.Cymbaline (Waters)

7.Party Sequence (Waters, Wright, Gilmour, Mason)

8.Main Theme (Waters, Wright, Gilmour, Mason)

9.Ibiza Bar (Waters, Wright, Gilmour, Mason)

10.More Blues (Waters, Wright, Gilmour, Mason)

11.Quicksilver (Waters, Wright, Gilmour, Mason)

12.A Spanish Piece (Gilmour)

13.Dramatic Theme (Waters, Wright, Gilmour, Mason)

 

Topp 10 listeplasseringer: UK #9

 

Historie/beskrivelse:

Hvis man tar en titt på året 1969 i Pink Floyd’s historie kan det se ut som de på dette tidspunktet var villige til å prøve det meste for å finne seg en identitet i kjølvannet etter Syd. På våren startet de en serie konserter som var bygget opp på en helt ny måte i forhold til de tidligere improvisasjonsmessige kveldene på UFO. Konsertstykket var delt opp i to deler ”The Man” og ”The Journey” og het naturligvis ”The Man And The Journey” bortsett fra premieren 14.april i Royal Festival Hall i London som ble kalt The Massed Gadgets of Auximenes - More Furious Madness from Pink Floyd (virket som de gikk inn for en lengst mulig tittel). Låtene i dette stykket hadde titler som passet inn i konseptet, men mange av dem var egentlig enten låter som allerede var kjente under andre navn eller kom til å dukke opp på de to studioalbumene Pink Floyd gav ut i løpet av dette året. Jeg er ikke helt sikker på hva konseptet dreide seg om, men de bygde et bord på scenen og hadde teselskap i løpet av stykket. Kvadrofonisk lyd (i surroundsammenheng ville det vel vært 4.0 eller noe) var også noe de fikk dreisen på i løpet av denne tiden.

 

Det første av de to albumene som kom dette året var allerede spilt inn da de hadde premierekonserten i London, men ble utgitt på sommeren og var musikken til en film av Barbet Schroeder kalt More. Filmen handler om et hippiepar på ferietur til Ibiza, om ikke av den koselige sorten. Bandet laget spontane små musikkstykker og noen mer definerte låter, men det kan høres at de lekte seg og ikke tok det hele så høytidelig. De fikk nå muligheten til å teste ut uttrykk som ikke var typiske for Pink Floyd på denne tiden. Det var jo ”bare” et soundtrack! På toppen av dette var de også for første gang sine egne produsenter.

 

Dette resulterte bl.a i syrejazz (Up The Khyber), latino (A spanish piece), blues (More Blues) og to hardrocklåter (The Nile Song og Ibiza Bar) som utgjorde side A og B på singelen som ble utgitt utenfor England. To av låtene ble også standardlåter på konserter en god tid fremover, nemlig Cymbaline og Green Is The Colour. På scenen ble de utviklet til lengre og mektigere stykker i forhold til de forsiktige, men vakre versjonene som er å finne på albumet.

 

Det er et spennende album å lytte til selv om det kanskje ikke henger sammen som de store klassikerne til bandet gjør. Det går en god stund mellom hver gang jeg lytter til det, men når jeg gjør det er det synes jeg det er artig. Mine favoritter er Cirrus Minor, The Nile Song, Cymbaline og flere. Min vurdering: 7/10

Endret 25. januar 2010 av LarsOl