Søk i nettsamfunnet

Jeg starter denne nye tråden for å stille et spørsmål som er både enkelt og vanskelig: Hvor i alle dager ble det av den brede, populære og kraftfulle bevegelsen for FRED som mange av de litt eldre enten var en del av eller vokste opp i? Den utløsende faktoren for det at jeg stiller dette spørsmålet nå er krigen mellom Ukraina og Russland, eller Den russiske føderasjonen, som man vel kan si egentlig begynte for over ti år siden (da blant andre Victoria Nuland var massivt involvert i diverse begivenheter i Ukrania). Men det som virkelig gir meg lyst til å rope dette spørsmålet ut nå er den massive krigshissingen som både norske og andre vestlige medier har bedrevet siden februar/mars 2022 eller deromkring, da den såkalte koronakrisen, og alle restriksjonene og alt vaksine-presset som følgte med den, ganske plutselig forsvant ut av nyhetsbildet, og bannerne som telte sykehusinnlagte og døde ble byttet ut med blå og gule bannere for Ukrania. Denne krigen mellom to svært nært beslektede og på mange måter like land og folk har nå, hvis en regner fra tidlig i 2022, pågått nesten like lenge som Første Verdenskrig, og har krevd livene til flere hundre tusen unge og middelaldrende menn på begge sider, og hva har man egentlig oppnådd, i et større perspektiv? Null og niks. Vi ser akkurat den samme meningsløse skyttergravskonflikten, og den samme flyttingen av fronter litt fram og litt tilbake, litt hit og litt dit, akkompagnert av grufulle soldat-massakre og kropper sprengt i fillebiter, som Europa var vitne til i de forferdelige årene fra 1914 til 1918, da millioner av lovende, men naive unge menn slaktet hverandre ned i hopetall i gjørmehullene i vest, og en hel sivilisasjon ble fatalt svekket. Har man virkelig intet lært? Det ser neimen ikke slik ut. Over de siste årene har bevegelsen for forhandlinger og for fred som var så framtredende på slutten av 1900-tallet fislet helt ut -- det er i hvert fall bildet mediene tegner -- og isteden legges det igjen for dagen en umoralsk, livsfarlig og potensielt sivilisasjonsødeleggende volds- og krigsforherligelse og hissing til videre eskalering. Ja, situasjonen vi ser nå ligner på noen måter på de som var tidlig på 1900-tallet, før Første Verdenskrig, og på 1930-tallet, før Andre Verdenskrig -- men ikke på de måtene folk flest synes å tro. Situasjonen i dag ligner på dem som rådet før det tyvende århundres utbrudd av storkrig på grunn av den kontinuerlige og massive demoniseringen og dehumaniseringen av hele folk og nasjoner som ble bedrevet av medier og forlag og politikere i år etter år etter år før 1914 og 1939, som involverte en uhyrlig uforsonelighet og avvisningen av flere forslag til konfliktløsning og fred, og som, via uavlatelig psykologisk kondisjonering av massene, beredte grunnen for den hårreisende fanatismen som muliggjorde myrdingen av store deler av Europas mannlige befolkning, og, mot slutten av Andre Verdenskrig, den nøye planlagte teppe-brannbombingen av dusinvis av store og små historiske tyske byer, rettet spesielt mot sivile og arbeidere, som alt i alt tok livet av hundretusener av kvinner og barn, besteforeldre og desperate flyktninger. Tidlig på 1900-tallet begynte det med det dekadente britiske imperiet, som da enten direkte eller indirekte kontrollerte store deler av klodens overflate, og hadde nær totalt herredømme over havene, og dets frykt og misunnelse da det så den enorme økonomiske og materialle suksessen til et relativt nylig forenet Tyskland true Storbritannias hegemoniske posisjon, og dets gamle mål om å hindre oppkomsten til reelle rivaler på kontinentet, samt det gamle hatet mot det tyske folk, som ble framstilt som "huns", og på slutten av 1930-tallet begynte det med den gamle byen Danzig, som var tvers igjennom tysk, og hadde vært det i mange hundre år, og som var blitt avskåret fra fedrelandet av de idiotiske og inkonsistente punktene i Versailles-traktaten, og, videre, med Polens inhumane behandling av de store tyske minoritetene som overnevnte traktat hadde skapt, og med det at Storbritannia, istedenfor å presse Polens regjering til å akseptere det helt rimelige forslaget til konfliktløsning som ble lagt fram i 1938, oppmuntret Polen til å fortsette sin uforsonelige og anti-tyske holdning. For upartiske observatører burde det ikke være vanskelig å se likhetstrekkene mellom det som skjedde den gang og det som skjer nå. Jeg er ikke og kommer aldri til å bli noen ekspert på russisk og ukraninsk historie, men selv jeg kan se det følgende: Hverken Russland eller Ukrania har den lange, lange historien som for eksempel Norge har. For to tusen år siden, da veldig mange av de gårdene og bygdene som preger Norge den dag i dag allerede eksisterte i en tidlig form, var det intet annet enn ødemark og nomader der førstnevnte stater nå befinner seg. Et av unntakene var Krim, som var en gresk koloni. -- Russland--Ukrania ble langt på vei formet av skandinavisk og nordisk innflytelse, og et navn som Vladimir har sin opprinnelse i det nordiske Valdemar, for å nevne ett slående eksempel. -- Historien til Russland som en kristen nasjon begynte på Krim, og i det som nå kalles Ukrania. -- Ukranias befolkning er en blandet befolkning, hvor etterkommerne av de såkalte kosakkene er svært framtredende. Kosakkene levde i århundrer et skiftende, omflakkende "vill vest"-liv i det farlige grenselandet mellom den voksende russiske, kristne staten og det gigantiske ottomanske, islamske imperiet, og hadde i noen perioder politisk selvstendighet, og i andre ikke. -- Krim-halvøya ble udiskutabelt russisk på slutten av 1700-tallet, og har vært det siden, og et kommunistisk pennestrøk på 1950-tallet forandrer ikke det faktum at Russland, dvs. den russiske nasjon, har et legitimt eierskap til Krim. -- Intet av det vi nå kaller Ukrania kunne noengang ha begynt å eksistere som en selvstendig, europeisk, kristen stat om ikke Det russiske imperiet, over en periode på flere hundre år, og via diverse lange og blodige kriger, langsomt hadde drevet mongolene og tartarene og deres barbariske slavehandel med sivile europeere (og ikke minst kvinner) vekk fra Krim, og like langsomt hadde tvunget Det ottomanske riket til å oppgi sine besittelser rundt Svartehavet, i Øst-Europa, på Balkan, i Kaukasus, osv., og drevet "saracenerne" så langt tilbake at Russland, på slutten av 1800-tallet, hadde et realistisk håp om å gjenerobere selveste Konstantinopel, på vegne av det gamle østromerske riket. De som vil snakke om "vestlige verdier", burde kanskje begynne med å sette seg inn i den avgjørende rollen Russland spilte for hele den østlige halvdel av Europa. -- Denne Zelensky er ikke den han gir seg ut for å være, og har eller hadde lenge svært nære bånd til den kriminelle oligarken Igor Kolomoisky (et forhold journalisten George Webb har gravd mye i). Begge to eier etter sigende pompøse landsteder på mer enn ett sted i verden. Hvilket mandat har egentlig denne forhenværende komikeren, som ikke en gang er etnisk ukranisk (!), til å ofre mesteparten av Ukrainas mannlige befolkning i en krig mot Den russiske føderasjonen som Ukrania umulig kan vinne på en avgjørende måte? Her burde det være litt å tenke over for de fleste. Jeg er ikke så glad i misjonærposisjonen, men jeg avslutter likevel dette med en liten hilsen til de såkalte kristne, både her og andre steder, som i veldig mange tilfeller hadde blitt sendt rett på dør, og blitt bedt om aldri å komme tilbake, hvis de en dag plutselig hadde møtt den Kristus kjernen i evangeliene hevder eksisterte: "Blessed are those of humble spirit, for theirs is the Kingdom of the Heavens." "Blessed are the grieving, for they will be invited in." "Blessed are the gentle, for they shall inherit the Earth." "Blessed are those paining and thirsting for Justice, for they shall be satisfied." "Blessed are the compassionate, for they shall receive compassion." "Blessed are the pure of heart, for they shall see the Most High God." "Blessed are the peacemakers, for they shall be called Sons of the Most High God." ---------------------------------------------------------------------------------------------