Søk i nettsamfunnet
Viser resultater for emneknaggene 'Forhold'.
Fant 3 resultater
-
Jeg er en mann på 33 år som er samboer med en kvinne på 30. Vi er samboere på 4 året og har vert sammen i 5. Jeg har aldri følt meg bra nok som jeg er, jeg er en ganske rolig og stille person som ikke gjør alt for mye ut av meg, også vert ganske lukket om følelser og lite spørrende i fohold til det. Hun har stort sett vert sint på meg og beskyldt meg for å ikke like henne og att jeg har store problemer som er sånn. Hun har fått meg til å gå i terapi for å bli en "bedre" kjæreste. Jeg har ofte tenkt tanken om å gå fra henne men har ikke klart det, hun har slitt mye med depreajon og angst så jeg har alltid fått en skyldfølelse. Noe som resulterte i att jeg også ble deprimert og nedstemt. Hun er mye bedre nå og har fått livet på rett kjøl. Men fortsatt så er det bare jeg som er problemet, hun har sagt i 5 år att hun ikke klarer mere om ting ikke blir annerledes, jeg har stått på tå og prøvd å gjort alt som hun har bedt meg om. Hvorfor har hun ikke gått etter trusler i 5 år? Nå går det lengre mellom episodene men de er fortsatt tilstede, jeg fylles både med dårlig samvittighet og irritasjon og vet. Ikke hva jeg skal gjøre, jeg har prøvd å forandre meg, men jeg er den jeg er.
-
Hei! Jeg ønsker å lufte ut litt frustrasjon her inne og høre hva dere synes.. Jeg og min forlovede har vært sammen i 8 år nå. Føler til tider at vi bare bor sammen.. Savner litt den spenningen da jeg var singel, men samtidig ikke, da jeg føler meg trygg med han da vi kjenner hverandre godt. Har stolt 100% på han, helt til nå i det siste.. La først merke til at han løy til sin familie og venner.. Så begynte han å lyve til meg. Jeg fersket han flere ganger, men han nekter og blir sint og begynner å hisse seg opp. Eksempel her en dag: jeg kommer hjem seint og sliten fra Seinvakt. Spør han om han har lufta bikja? Ja, sa han og forklarte i detaljer hvor de har gått og at de hilste på nabobikja å at bikja både hadde tisset og bæsjet flere ganger. Jeg stusset litt og så at bikja ikke hadde på seg halsbåndet, og at båndet lå på samme plass som kvelden før, nemlig urørt. Det vil si at bikja ikke har vært ute på 8 timer og var dritatrengt da jeg tok den med ut. Han tilsto det da jeg ferska han, men har opplevd at han har kommet med mange nye løgner etter det. Blir så lei meg og føler jeg ikke kan stole på han lengre, noe som jeg tenker at jeg sliter mye med og kan ikke ha det slik. Hadde han bare innrømt det hver gang og vært ærlig? Han er konfliktsky og liker å ta enkleste utvei, isteden å si det som det er. Blir litt skremt over hvordan han behandler bikja å ikke gidder å gå tur med han.. Hva om vi får barn? Må jeg komme hjem dra jobb med skitbleier og sulten baby? Han mener at en hund og en baby er to forskjellige ting. Jeg mener ikke det, da begge to er levende individer og må ta ansvar om. Han lyver også om vår felles økonomi. Jeg ser at det blir trekt ulike summer fra vår huskonto til hans konto nesten hver mnd. Fra 1000 kr til 1800,-. Jeg spurte hvorfor han tar penger fra kontoen, da sa han at det er fra forskjellige forsikringer som blir trekt på hans konto, isteden for huskontoen, så han må trekke penger for hver gang. Jeg sa at du må jo ordne slik at pengene blir trekt fra huskontoen til forsikringene, men det har han ikke gjort. Jeg så igjennom forsikringene mine/våre i banken nå. Jeg har flere forsikringer på meg selv som jeg betaler selv. Eneste vi har felles forsikring er husforsikring, og den blir trekt 1 gang i året.. Vet han også har sine private forsikringer på seg selv. Jeg ser at alle våre felles konto er tømt av han. (Matkonto og huskonto) tok det opp med han i dag om hva pengene går til. Da ble han sint og sa at han føler seg beskylt.. Føler jeg ikke kommer noen vei når jeg tar opp løgner, blir bare sint.. Tenker ofte at jeg fortjener bedre og vil finne meg en annen, men samtidig så har jeg det trygt å greit nok sammen med han.. Vi har også snakket om å stifte familie og gifte oss, men magefølelsen min sier nei. Føler at livet står litt på vent.. Anonymous poster hash: 9226c...fa8
-
Jenter og hast med å få barn i forhold?
Antonym publiserte et emne i Kjærlighet, relasjoner og dating
Hei, Det er rundt 6 måneder siden jeg og eksen slo opp. Vi hadde vært litt av og på, men bestemte oss for og prøve ordentlig en siste gang. Vi flyttet sammen i en 4-roms med tanke på barn en gang i fremtiden. I ettertid burde dette vært bedre tenkt gjennom, men det er så altfor lett å være etterpåklok. Forholdet var vel et klassisk eksempel på når det var bra, så var det veldig bra, men når det ikke var bra, så var det tungt. Vi var typ bestevenner i forholdet. Vi lo og tullet mye, men lidenskapen på slutten var nok borte. Det føltes litt som vi var romkamerater da. Vi hadde samtalen om barn. Hun var tydelig på at hun hadde i planene om muligens prøve til våren. Vi flyttet sammen i september. Det skal nevnes at vi hadde vært sammen tidligere, så relasjonen vår strakk seg lenger enn kun perioden vi bodde sammen her. Jeg nevnte at jeg følte at det var for fort. Jeg tenkte at vi kunne prøve om et år. Da fikk jeg høre tydelig at det var helt uaktuelt. Det virket som hun hadde en helt konkret plan, og om jeg ikke ble med på den, så kunne vi glemme alt. Jeg på min side kunne tenke meg et kompromiss. Det burde vel en kunne forvente i et parforhold? Jeg tenkte også at det var ufornuftig og skulle være så konkret med planene når det var tydelig at forholdet ikke var 100% stabilt. Det virket som dette kom i andre rekke. Resultatet av dette var "jeg kan ikke leve sånn". Deretter dro hun nokså raskt. Dette er det andre forholdet der barn, tidspunkt og planer har vært utløsende årsak til bruddet. I det første forholdet hadde jeg heller ikke noe jeg skulle sagt her. Nå skal det sies at disse to ikke kan sammenlignes. I det første forholdet var hun 32 år og nettopp ferskt ut fra et samlivsbrudd etter 5 år. Jeg var 26 år og dette var mitt første seriøse forhold. Det ble en kalddusj. Jeg var ikke klar for barn i det hele tatt. Med tanke på alder her har jeg full forståelse for at hun ønsket barn fort. Resultatet ga seg selv. I det siste forholdet var hun 28 år. Jeg er 34 år. Dette tenker jeg fortsatt er relativt ungt med tanke på barn og biologi. Det var ingen hensikt i å fortelle henne at hun var ung og fortsatt hadde tid. Hun var tydelig på at barn var førsteprioritet fra hun var svært ung. Hun var nok også påvirket av at alle veninnene hennes har barn. Samtidig har ingen av vennene mine barn. Dette spiller nok en ganske stor rolle bevisst, eller ubevisst. Jeg ønsker barn iløpet av livet, men ikke som et resultat av et hasteprosjekt. Jeg har tilgode å oppleve dette som en naturlig progresjon av et forhold. Med en gang jeg føler at partneren ønsker at dette skal skje "imorgen" får jeg umiddelbart et behov for å bremse opp. Min erfaring er at det også er vanskelig med et kompromiss når det gjelder tid. Jeg føler også det er problematisk og sette et helt konkret tidspunkt da en ikke vet hva som kan skje i mellomtiden. Jeg har full forståelse for den biologiske driften, det naturlige behovet for å reprodusere og ønsket om fremdrift i forholdet. Men hvorfor må det skje så fryktelig fort? I mitt tilfelle har det vært innen førsteåret i begge tilfeller. Er det ikke fornuftig å kunne nyte tide sammen og pleie/bygge forholdet før en tar et stort nestesteg med enorme konsekvenser? Hvor lenge var dere med partneren deres før barnepraten kom på bordet? Hvor mye har mannen hatt å si for beslutningen? Jeg er forberedt på kommentarer her om ubesluttsomme, passive menn, men det får så være. Jeg burde kanskje ta det som en kompliment om at begge damene ønsket å få barn med seg så fort, og så på meg som en potensielt bra farsfigur. Selv er jeg usikker, men det vil tiden vise. Jeg har jobbet i ti år som lærer, så glad i barn er jeg ihvertfall 😊 Takk for tilbakemeldinger.