Lord_Kremmerhus

Eksterne faktorer, først og fremst innenfor kultur, har "alltid" vært et yndet mål for politikere og styresmakter. Ved å flytte fokuset bort fra mekanismer, kultur og verdier i samfunnet og menneskene som utgjør dette, slipper man å ta grep politisk som både er dyrt og tidskrevende. Ved å stigmatisere og angripe kultur og kunst, gjerne de yngre mediene/retningene som de godt voksne ikke er vant til eller forstår, skaper man lett en 'dem og oss'-kultur hvor mange samles mot en felles, ekstern trussel. Da slipper politikerne å ta tak i problemet i samfunnet som fører til vold; psykiatri, mellommenneskelige relasjoner, oppvekstvilkår, fattigdom, rus og så videre. Den der two minutes of hate-metodikken er like effektiv som den er banal. På nittitallet kom videospill på radaren, på åttitallet var det voldsfilmer, og på 60/70-tallet var det den fæle rockemusikken som ødela sarte, unge menneskesinn, og man bruker det man har tilgjengelig. Eksempelvis var det tungt fokus på at Columbine-skytterne hørte på Marilyn Manson, og media klarte ikke å dy seg da de fant ut at Breivik spilte World of Warcraft. De eldre generasjoner har alltid hatt og vil nok alltid ha skepsis overfor de yngre generasjoners populærkultur. Dessverre er politikere og myndigheter så feige at de spiller på denne motsetningen for å slippe å gjøre noe som faktisk fungerer.

Virkelig min type spill, dette. Og så er det naturligvis hyggelig at det kommer fra en norsk utvikler. Dette blir garantert kjøp så fort det blir tilgjengelig!

Påfallende lik originalen, ja. Samtidig har alltid spillene vært Nintendos største selling point. Mario Kart 9 og eksempelvis Odyssey 2 ved launch og så ytterligere et par-tre spill fra deres egne IPer i løpet av sommeren, så kommer denne til å selge godt. Det minner egentlig litt om New 3DS/2DS; marginal oppgradering fra originalen, men det ble allikevel solgt opp mot 20 millioner enheter.

Det er ikke bare spill, men de fleste kreative yrker. Svenskene har rett og slett bygget opp gode og sterke miljøer over tid. Internasjonale popyndlinger har de produsert på løpende bånd siden ABBA, EDM har de hatt godt grep om lenge (det skal imidlertid sies at vi også har noen navn her), og på metall er de magiske. Vi har riktignok et veldig sterkt miljø på black metal, men på det meste av mer seig og/eller melodiøs metall knuser de oss ned i støvlene. Vi er dog veldig gode på idrett, da, og er kanskje verdens beste idrettsnasjon relativt til befolkning. But I digress. Vi må bli flinkere til å løfte frem ideene og folkene som skaper dem uten at store eiere, aksjonærer, økonomer eller politiske hensyn skal styre utviklingen for mye. I stedet for å fokusere på å få frem de store prosjektene og titlene tror jeg vi - altså Norge™️ - burde fokusere mer på de små. Ideene og folkene finnes garantert, men de må ha verktøyene og drahjelpa til å få det ut. Per i dag kommer jo det meste av nyskaping fra modding- og indie-miljøene uansett, så det er mer fornuftig å starte der. Mange fantastiske spill dør garantert i kjellere rundt omkring, slik mange fantastiske band aldri kommer lenger enn garasjen. Penger må inn, enten fra det offentlige eller private. Og det behøver ikke å bli så dyrt. Det er liksom litt annet å bruke sponsormidler på enn ski og fotball, og det går an å bruke investormidler på annet enn tech-aksjer i California eller 'Big Pharma'. Kanskje de med penger og/eller makt ganske enkelt ikke "skjønner" gaming og spillbransjen?

Ja, dette ser ut som et av disse utallige forsøkene på å kapitalisere på noe som var veldig 'der og da'. Flappy Bird fikk en utrolig merkelig hype (som skjer med jevne mellomrom), men nå er det nok rimelig dødt.

Man skal naturligvis ikke undervurdere nostalgi. Man blir formet av tiden man er mest mottakelig for inntrykk; selv var jeg rundt 15 da fallout kom. Fallout var imidlertid ingen umiddelbar kjærlighet den gang da heller. Jeg måtte bruke litt tid på å bli kjent med mekanikker, tempo og regler - som selvsagt var litt lettere da man ikke hadde tre tusen andre spill tilgjengelig samtidig - noe som slett ikke var uvanlig på den tiden. Mange spill krevde litt innsats av den som spiller for å komme "over kneika", og var sånn sett mindre tilgjengelig enn det som i stor grad er bransjestandard i da, men man fikk da også sterkt eierskap til spilluniverset og figurene man skapte der. Igjen: Nostalgi sitter dypt, men jeg drar i dag mye heller frem de to første spillene i hovedserien enn de to siste.

Fallout 1 og 2 er ren spillmagi. Etter min mening to av de aller beste spillene noen sinne. Humoren, valgmulighetene (og konsekvensene), absurditetene og den generelle stemningen har aldri vært gjort like bra siden. Jeg synes også det teknisk/spillmekanisk har holdt seg overraskende bra - mye bedre enn Baldur's Gate fra samme tid, for eksempel. Problemet, om man vil kalle det dét, er at Bethesda har vannet ut mange av systemene samtidig som de har skrudd opp "wow-faktoren". Noe av det som virkelig gjorde/gjør de første Fallout-spillene til noe spesielle er knapphetsfølelsen. Verden er nedbrutt, ødelagt og tom og virker rett og slett ikke å ville ha deg der. Bosetninger er - i all hovedsak - små, i stor grad ødelagte og driftes primitivt, både praktisk og politisk. Våpen og ammo, for eksempel, er lenge ressurser som må brukes med omhu da tilgangen i store deler av gjennomspillinga er begrenset. Da tvinges man også til å forsøke å finne andre måter å løse det på. Det samme med skill-systemet; det er mange forskjellige evner å velge blant, men ikke nok poeng å sanke til å bli skikkelig god i mer enn en liten håndfull av dem. Eventuelt kan man velge å bli OK på mange, men da uten å bli veldig god på noe. Vil du bli veldig dyktig med energibaserte våpen, granater, datamaskiner og sniking? Da kan du i så fall bare glemme å bli nevneverdig god med de andre våpentypene, snakking, låsdirking og legevitenskap - blant annet. Bethesda har raskt dratt dette spillet til å bli noe annet. Skiftet til førsteperson gjør mye, selvsagt, men fraværet av knapphet gjør mer. I fireren er jo 'skills' i praksis borte, slik at man begynner som ganske god på alt og velger hva man vil bli eksepsjonell i. Materialer er enda drøyere; jeg forstår at 'crafting' er en greie i nyere spill, men å plukke med seg bøtter, taustumper og plankebiter i noen timer for så å kunne kaste sammen en landsby på 1-2-3 med strøm, forsvarsinstallasjoner og "våpenfabrikk" er absurd og et kraftig brudd på troverdigheten og "reglene" etablert i de første spillene. Misforstå meg rett, jeg likte fortsatt Fallout 3 og spesielt New Vegas, og syntes også F4 var OK, men det har jo gått fra å være et ganske komplekst rollespill til en rendyrka FPS med 'bullet time' og overfladiske rollespillelementer. Kort sagt er det absolutt verd å prøve de første spillene også i dag. Teknisk utdatert, naturligvis - det er snart 30 år siden de kom, men herre jemini så mye sjel, kreativitet og kvalitet det er i dem.

Jeg synes på min side at dette er et overraskende fornuftig valg. De velger bort lette penger for å bevare rykte og track record. De har laget noe fantastisk og lar dette få stå på egne bein som et monument i spillhistorien og fortsetter på nye eventyr med styrket tiltro, varemerke og rykte. Det formelig oser integritet av dette, noe det finnes forsvinnende lite av i underholdningsbransjen i dag. Om bare flere kunne lagt fra seg en merkevare før det begynner å gå nedover..

Det er et stort problem i dagens ordskifte at det gis mye spalteplass til folk som ikke har kunnskap om det de snakker om utover forskningsrapporter og slikt. Jeg tviler sterkt på at Lund er noen gamer i den forstand vi forbinder med ordet. Han har neppe noen gang vært på et Lån-party, vært del av et guild i et online-spill eller lignende. Da blir det skremselspropagandaen som blir løftet frem, noe som selvsagt er lite rettferdig og lite representativt, da de aller fleste har et positivt forhold til det. Dette er imidlertid ikke noe nytt. "Piggtrådmusikk" og voldsfilm har "alltid" ødelagt sarte, unge sinn, og selv om spill naturligvis er mer oppslukende enn de fleste andre underholdningsmedier, er det blitt en ganske slitsom retorikk å hele tiden trekke frem et voldsomt mindretall som eksempel på en hel kultur. Hvis du tror/mener at fotballsupportere er alkoholiserte bråkmakere, at voldelige filmer skaper voldsmenn, at metal-musikk skaper satanister og/eller videospill gjør folk til psykiatriske pasienter, har du så lite innsikt i disse kulturene som helhet at du ikke har noen rett til å uttale deg om den. Dessverre er det slik splidskapende, polariserende og krigshissende retorikk som genererer flest klikk og kommentarer, mens de nyanserte og balanserte kommentarene er langt mindre innbringende for mediene som allerede sliter med bunnlinja. I nød spiser fanden fluer, og vi er for lengst over stadiet hvor tradisjonelle medier skal informere og opplyse. Nå er informasjon byttet med provokasjon, og læring med følelser. Kort sagt: Videospill og omliggende kultur har definitivt sine problemer - på lik linje med all annen kunst og kultur, men for de aller fleste er det en gode.