impywimpy

Jeg er lei for at du ikke liker skrivestilen min, men det hadde vært fint om du kunne fortelle meg hva du ikke likte. Jeg mestrer det norske språk så godt at jeg kan skrive omtrent hvordan jeg vil, og hvis målet mitt var å omgi meg med tunge akademiske uttrykk i langt større grad hadde ikke det vært noe problem; akkurat som jeg kunne levert en følelsesmessig appell eller føre en mer anekdotisk stil hvis det er det du ønsker. Men i en omtale foretrekker jeg et logisk og overveiet språk med en viss analytisk tyngde. Det handler selvfølgelig om å ikke gjøre det vanskelig for leseren heller, og der har jeg noe å lære.

Ordforrådet mitt kan kanskje virke litt krampeaktig, men jeg jobber en del med rytme, variasjon og setningsoppbyggelse. Spill er vanskelige å skrive om fordi de er så mekaniske, og jeg er ikke fornøyd med hvordan mange av dagens omtaler henger seg opp i enkeltelementer ved dynamikken (kommunikasjonen mellom spiller og spill), og bare streifer grunnen til at enkelte spill fungerer mens andre ikke gjør det. Å skrive godt om spill krever en akademisk forståelse, forståelse av hvordan industrien fungerer og evnen til å formidle denne forståelsen til målgruppen, det vil si deg. Jeg er ikke fornøyd hvis ikke du er det, men samtidig er det vanskelig å gjøre absolutt alle fornøyde.

Som sagt: Hvis du har mer konkrete tilbakemeldinger, har du min fulle oppmerksomhet.

Takk for tilbakemeldingen skal du uansett ha. Hvis det var dette du var ute etter, er teksten min ganske enkelt ikke tydelig nok. Sight Training er et litt merkelig spill det er lett å misforstå - og de fleste store sidene har etter min mening gjort det - hvis du setter overdreven fokus på hva småspillene har å tilby hver for seg.

Lasha: Spillet trener ikke opp synet ditt i tradisjonell forstand. Det skal hjelpe deg å bli mer overvåken ved hjelp av visuell trening.

Er det bare jeg som ikke så hvor det stod hva dette egentlig er for noe, hva det handler om? Jeg så mye om oppgaver og at det krever koordinasjon osv, men HVA handler oppgavene om, hva slags statistikk er det snakk om, og hvordan gjøres det? Syntes det manglet en helt essensiell forklaring på hva dette egentlig er.

 

Et eksempel på en oppgave hadde vært fint, ut fra beskrivelsen skjønner jeg rett og slett ikke hva spillet går ut på.

Teksten er ikke et forsøk på å beskrive noe et bilde kan vise veldig mye bedre. Ord har sine begrensninger, og jeg forsøker å argumentere på en saklig og nøktern måte istedenfor å være produktinformasjon. Omtaler burde i første rekke være et supplement til den andre tilgjengelige informasjonen, og ikke en "Be all, end all," ikke sant?

Oppgavene handler for det meste om å memorisere tall, gjenkjenne figurer og koordinere bevegelser via berørelsesskjermen. Spillet loggfører resultatene dine dag for dag, og gjør dem om til kurver du kan se egoet ditt vokse til.

Er du lei av å føle deg gammel og utslitt? Nintendo presenterer evig ungdom på minnebrikke, nå også for øynene dine.

Les mer

Spill er for spesielt interesserte. Diskusjonen hadde forøvrig vært mer interessant om den ikke hadde gått på karakterer spesifikt, men på kritisk metode.

Ja, og.

Så vidokamera er å foretrekke? Bruker stopmotion (programmet), og det har en slik onionskin funksjon. Det er en funksjon jeg vil få bruk for tenker jeg. Men sånne billige videokamera til et par tusen har vel ikke manuel blender og mulighet for å stille på lukkertid? Lyset kan jo, som du sier styres fra utsiden også, og lukkertiden er vel ikke så viktig såfremst du ikke skal drive med sånne stopmotion filmer?

Skal begynne med animasjon tenkte jeg, og trenger derfor et kamera med stativ. Er nybegynner både på animasjon og kamerafronten, så jeg behøver ikke svindyrt og avansert utstyr. Bare et lite, solid, billig og brukervennlig kamera med stativ, og eventuelle ekstrafunksjoner som er å foretrekke når en animerer.

Takk på forhånd, og utlovd kake til første hjelpsom sjel der ute (ikke sant).

I så måte er det overhodet ikke noe galt i å kjøre sitt eget løp og ha meninger stikk i strid med majoriteten. Jeg minnes med stor glede for noen år siden da jeg fortsatt oppsøkte bladhyllene på Narvesen regelmessig i jakt etter nyeste nummer av britiske PC Gamer, og bladde frydefullt til anmeldelsene. Visst, de kjørte sin egen greie fullt ut, og til tider var jeg fullstendig uenig i karaktersettingen deres. Men ved å vise en innsikt, forståelse og grundig analyse av spillene som de gjorde, i tillegg til den aldeles glimrende engelske språkbruken, spilte det ingen rolle hvilken karakter de satt. De gjorde opp ved å analysere spillet helt inn til margen, diskutere aspekter av det som de fleste andre ikke tenkte på, og mest av alt var de fair. De tok spillet fra hverandre bit for bit, vurderte hvor bra hver del fungerte og hvordan de fungerte sammen, og ga spillet en karakter basert på nøyaktig hva det fortjente. Ikke hvorvidt de likte storyen, om settingen ikke var deres favoritt, men hvor godt gjennomført hver del faktisk var. (Merk at jeg snakker i fortid her, fordi jeg ikke er sikker på om bladet fortsatt er i live eller fortsatt holder samme kvalitet)

PC Gamer har jeg aldri vært fast leser av, men så vidt jeg har forstått består Rock, Paper, Shotgun-bloggen av journalister fra den blekka, og det er den beste spill-bloggen jeg kjenner til.

Ellers tror jeg at jeg har sagt det jeg vil si. Jeg forsøker å vurdere spill som spill, selv om det kanskje er pretensiøst av meg.

Gutmongler:

Det vil kort sagt si at om anmelderen ikke liker spillet personlig, får spillet en dårlig karakter, og motsatt. De tekniske kvalitetene utelukkes, og vi får karakterer som ikke nødvendigvis bunner i om et spill er av høy kvalitet, men i hvilken grad anmelderen selv liker det.

Jeg tror du har misforstått subjektivitet. Det er en ganske vanlig feil, og jeg vil tro at det er noe som henger igjen fra barneskolen hvor man ofte setter likhetstegn mellom ekspressiv og subjektiv retorikk. At en omtale er subjektiv betyr ikke at du kan kaste alle former for analytisk tenkning over bord, men at du er innenforstått med at skribenten ikke nødvendigvis vil vurdere produktet som alle andre; integriteten i enhver omtale står og faller på hvorvidt du kan stole på anmelderens oppriktighet, jf. Gamespot-saken. Jeg er for eksempel svært forsiktig med bruk av førsteperson entall for at ingen skal tro at jeg veksler mellom subjektive og objektive observasjoner eller gjemmer meg bak min egen mening. Mener du noe annet enn meg får du værsågod argumentere for deg, ikke påkalle ditt uangripelige selv, din guddom eller din neste.

Det finnes ikke objektive argumenterende tekster, og hvis det gjorde det tror jeg ingen ville være interessert i å lese dem. Men det finnes gode og dårlige analyser. Hvis det du forsøker å si er at spillanmeldere ikke er flinke nok til å argumentere for analysene sine er jeg helt enig med deg. Det er flere årsaker til dette, og de fleste av dem er ganske harmløse. Det er ikke mange som kan diskutere spill på et høyt teoretisk nivå, og det er heller ikke utviklet tilstrekkelige kritiske metoder eller akademiske begrepskart til at diskurser rundt spill kan foregå på en effektiv måte. At dette resulterer i en del prøving og feiling burde si seg selv.

Hvis du derimot sier at vi er så selvgode at vi ikke tar til oss kritikk, tror jeg du tar feil. Jeg er mer enn villig til å høre deg argumentere for at analysene mine ikke holder mål, og hvis du gjør en god nok jobb er jeg ikke fremmed for å forandre karakter eller mening, alt etter som. Selv om det som anmelder er nødvendig å tro at du har en viss forståelse av hva som utgjør et godt spill, betyr ikke det at jeg aldri tar feil. Du har kanskje selv opplevd at du har spilt et spill, sett en film eller hørt ei skive du ikke tok med en gang?

Hva du mener med tekniske kvaliteter er jeg heller ikke helt sikker på. En rettferdig utfordring? En møysommelig utformet spenningskurve? Det audiovisuelle uttrykket? En strømlinjeformet opplevelse uten forstyrrende elementer? Det som skiller spill fra andre medier er at kvalitetene oppstår i samspillet mellom en rekke faktorer, også kjent under fellesnevneren interaktivitet. Det er vanskelig å vurdere bestanddelene uten å ta hensyn til helheten, hvordan inputen din tolkes og formidles gjennom lyd, bilde, vibrering osv, og det blir nesten alltid misvisende. Teknisk utforming er ingen garanti for god formidling, og en rask titt på fjorårets beste spill (Bioshock, Half-Life 2, Super Mario Galaxy) avslører at en begrenset teknisk analyse ikke yter disse spillene rettferdighet.

Spillbransjen er idag nesten utelukkende kommersiell, og med dette har det sneket seg inn en del vrangforestillinger. Ad populum-argumentasjonen florerer, metaaggregatet Gamerankings har blitt publikums hellige gral og spillskribenter som forsøker å skrive om spill på en måte som ikke passer inn i denne kunstige virkeligheten blir kjeppjaget av mobben som utgjør deres eget kjernepublikum. Er det så vanskelig å tro at vi har deres beste i tankene når vi slakter Nights eller Pokémon eller Bully eller hva det måtte være? Er det for mye forlangt at dere argumenterer mot det vi faktisk skriver, heller enn å kalle på en ukultur som bare har en egentlig interesse: Å ta pengene dine?

For å bruke Pokémon Battle Revolution-omtalen min som et eksempel:

Til tross for mine 21 år, hadde jeg mye moro med Pokémon Diamond. Ikke like mye som broren min på tolv, han har brukt nærmere 100 timer på det, men nok moro til at jeg spilte meg igjennom Pokémon-ligaen. Og siden EmmJay etter mitt syn hadde vurdert det spillet alt for strengt, så jeg på det som en fin mulighet til å ta for seg Pokémon-universet slik jeg mener det bør gjøres.

Hva jeg synes om spillet har dere helt sikkert ikke lest i omtalen, men noen av de som kommenterte den mente at jeg ikke hadde kompetanse til å anmelde et spill som er ment for barn. Det burde være kjent for de fleste at barn ikke har den beste vurderingsevnen, og det er kanskje konservativt av meg å tenke slik, men jeg mener at vi som voksne har et visst ansvar for hva vi utsetter våre håpefulle for slik at vi ihvertfall ikke hindrer at de utvikler seg til ansvarlige individer. Å kjøpe PBR er omtrent like smart som å bruke TV-en som barnevakt, en praksis som er langt fra uvanlig, men som jeg vil fraråde på det sterkeste. Det er en fullstendig hjernedød opplevelse som baserer seg utelukkende på ryggmargsreflekser, og selv om det ikke er umulig å spille det, akkurat som det ikke er umulig å se Hotell Cæsar, kan du gjøre omtrent hva som helst og få mer igjen for det. Dette er selvfølgelig min subjektive mening.

Men nå blir det litt vanskeligere. Ser du, jeg lot broren min prøve spillet i noen timer for å bekrefte mistankene mine. La oss bare si at PBR ikke har vært i Wii-en siden den gang.

Mitt andre helligbrøde var visstnok å ikke nevne at spillet var en del av en serie. Etter overveielse bestemte jeg meg for å ikke inkludere dette; fordi GC ikke hadde store markedsandeler og fordi det strengt tatt ikke er særlig relevant. De som brydde seg visste det allerede, for alle andre ville en gjennomgang av hvordan Stadium ble til Colosseum og BR bare være forvirrende, da spesielt fordi å forklare spillet på en tilfredsstillende måte krevde at jeg refererte en del til Diamond/Pearl.

Som du ser har jeg tatt høyde for noen av de ankepunktene som kan rettes mot selve omtalen, men det kan selvfølgelig være at forhåndsreglene mine var utilstrekkelige. Hvis det er noe man lurer på er det en god idé å stille spørsmål heller enn å anklage. Da er det mye enklere å unngå misforståelser.

Skyttt:

subjektiv a1

1 filos: som er avhengig av subjektet s- erkjennelse erkjennelse av at omverdenen eksisterer bare i forhold til jeget

2 (sterkt) personlig, partisk en s- oppfatning, dom

Jeg tror det er vel så viktig at anmelderen har en bred erfaring med alle kunstformene for å kunne vurdere spill riktig. Jeger-samler-strukturen som ligger til bunns er som regel ikke spesielt interessant i seg selv. Med mindre det kulturelle forfallet når nye dekadente høyder.

Hva var det forresten som redder spillet fra bånnkarakter?

Det er ikke et ødelagt spill, bare forferdelig unødvendig. Som Fluesoppen er inne på kan man godt forsvare en noe høyere karakter basert på underholdningsverdien, men som et selvstendig og interaktivt produkt er det ikke interessant i det hele tatt. At det har betraktelig mindre innhold enn de tidligere spillene i serien hjelper selvfølgelig heller ikke.

At noen i det hele tatt har forhåpninger om Pokemon er litt trist

Er uansett ikke sikker på om tester er i riktig aldersgruppe for å teste spillet, pokemon har alltid vært for småtroll, og kommer "alltid" til å være det

Pokémon Diamond var et av fjorårets beste spill imho. Battle Revolution må være et av de dårligste.

I skyggen av Super Mario Galaxy slippes Pokémon-brigaden løs på Wii i et frontalangrep som får D-dagen til å virke veloverveid.

Hvorfor skal alltid D-dagen bli dratt inn i artikler? Å si at den ikke var veloverveid blir for dumt. Det lå utrolig mye planlegging bak invasjonen. Mange kjenner den sikkert kun fra saving private Ryan og diverse spill, men da får man heller la være å uttale seg for mye, spesielt i offentlig tilgjengelige artikler.

Jeg beklager hvis jeg har krenket noen. Du har rett i at det er et billig og historieløst språklig bilde som ikke henger helt på greip. Jeg mente ikke å si at D-dagen ikke var godt planlagt, men ser at det kan oppfattes slik. Stor-strategisk kan merittene til Operasjon Overlord selvfølgelig kritiseres, men innenfor sine egne rammer var den en suksess. Enhver likhet blir dermed overfladisk.

Nintendos kamprevolusjon er din utvidelsespakke. Hva den egentlig utvider er og forblir en gåte.

Les mer

Jeg ser med glede på at oerhört fortsetter å behandle spill som underholdning, og ikke etter det arbitrære molbosystemet som resten av verdens spilljournalister (med noen få hederlige unntak) virker å ha omfavnet. Jeg er ikke i noen posisjon til å kritisere selve analysen, men hvis dette er det beste gamerrøkla kan tilby av motargumenter, hadde jeg ikke grått hvis jeg var i hans posisjon. Å vise til andre anmeldelser fordi dere er for hjernedøde til å selv komme med kritiske vurderinger? Bli voksen, småjævler.

Siden jeg tydeligvis ikke har peiling, velger jeg å bukke meg ut av emnet på beste Edgeworth-vis. Jeg tror uansett forumets gjennomsnittslige brukerbase har klart å bevise poengene mine såpass bra at jeg ikke trenger å komme med øvrige innspill.

Sir Eatsalot:

Jeg mener at du med å se på det slik, elegant unngår å bli skitten på fingrene. Vi har alle vår "religion", og jeg tror det ordet du leter etter egentlig er massesuggesjon. Religion er lite mer enn et forsøk på å finne et minste felles multiplum for hva som gjør oss til mennesker/medlem av et samfunn.

Religion. Men så er også spørsmålet så rigget som det kan bli.

Kudos!

Som jeg tidligere har sagt, jeg er på ingen måte for sensur av noe som helst, uansett hvor jævlig det måtte virke på meg. For å sitere Heinrich Heine:

Dort, wo man Bücher verbrennt, verbrennt man am Ende auch Menschen

(Der det brennes bøker, vil det til slutt også brenne mennesker.)

Jeg tror vi diskuterer rundt hverandre, for det jeg først og fremst snakker om er at videospill flest har en lang vei å gå før de har noen reell verdi som annet enn billig underholdning. Ikke at det er noe galt med det, men jeg håper og tror at det er mulig å gjøre noe mer med mediet, slik du for eksempel ser tendenser til i Killer 7 (som kanskje er det mest perverse spillet som hittil er laget). Sensur er aldri løsningen, men det må kunne være en konsensus om at alle typer underholdning ikke er ment for alle.

Vet du hva som er virkelig perverst? Fotball.

Jeg skal ikke nekte for at bibelen, mest sannsynlig det mest innflytelsesrike litterære verket som noen gang er skrevet, har hatt (og fortsetter å ha) en stor innflytelse på bestialitetens historie, men hadde det ikke vært den, hadde det definitivt vært noe annet. Bibelen er et resultat av en kulturell utvikling, ikke en åpenbaring fra himmelen som ber oss om å massakrere blindt. Og som kulturarv er den alt annet enn endimensjonal, noe jeg med godt belegg kan beskylde de fleste spill for å være.

Hva spill og vold angår:

Jeg føler egentlig at dette er veldig på siden av det vi faktisk snakker om, men la meg likevel understreke at jeg ikke tror at det er noen sammenheng mellom vold i media og vold ellers i samfunnet så lenge volden blir satt i perspektiv. Jeg avskriver ikke at virtuell vold kan fungere som en slags utagering, men forskningsmaterialet som blir presentert er så uklart at det er vanskelig å komme med en konklusjon. En ting er likevel klart: Videospill er ikke en tikkende voldskatalysator.

Det som derimot er mer interessant er den typen underholdning spill tilbyr, og om vi kan snakke om nyttige erfaringer, eller i det minste at konseptet legger opp til kreativitet fra spillerens side. Kort sagt, at dagens unge møter en variert hverdag.

Bilge^^:

Fordommer? Enig.

Paven? Jeg håper og tror at paven taler til foreldrene, ikke til barna. Forhåpentligvis vil denne talen føre til at foreldrene setter seg bedre inn i barnas underholdningshverdag, og at også disse med tid og stunder kan ta del i den opplevelsen videospill kan være, slik at spillmediet kan tilby underholdning til alle aldersgrupper og samfunnsnivå.

Hva barn og GTA angår sa jeg det mest for å provosere. Poenget er likevel at alle typer underholdning ikke er ment for alle, og at barn er mer lettpåvirkelige enn voksne. Derfor er det også viktig å passe på at de får en variert oppvekst. Jeg tror likevel at barn flest tar mindre skade av voldsspill enn de fleste av oss torer å tro.

Bedreviter? Javisst.

La meg formulere det slik: Hva er viktigst for folk flest, spill eller religion?

Mennesker klarer å drepe utmerket godt uten religion, som de jo har bevist ved flere anledninger.

For å sitere Karl Marx:

Religion is the sigh of the oppressed creature, the heart of a heartless world, and the soul of soulless conditions. It is the opium of the people.

Og som rusmidler flest har den både positive og negative effekter.

Dark Archon:

Jeg er enig med deg, og håper og tror at den katolske kirken snart vil ta til sunn fornuft i spørsmålet om kondombruk. Likevel føler jeg at vi må kunne akseptere at akkurat dette er en viktig del av den katolske tro, og slutte å gjøre oss bedre enn det vi er. Som en tilhenger av det absurde finner jeg det naturlig at mennesker søker etter mening, men tror at denne bare er mulig å finne for det selvstendige individ gjennom selvransakelse. Derfor er det også viktig å forsøke å forstå andres meninger gjennom dialog og gjennsidig respekt, selv om voldelig konflikt noen ganger vil være uunngåelig.

Jeg er også enig i at impulser i seg selv ikke er farlige for samfunnet så lenge de settes inn i en sammenheng/perspektiveres. At de likevel kan brukes i en hjernevaskingsprosess tviler jeg derimot ikke på.

Sir Eatsalot:

Alle med en IQ på over 70 forstår at et slikt argument har ca. like mye for seg som gnøh. Religion dreper ikke mennesker; mennesker dreper mennesker.

Ektevigselen fullbyrdes ved fullverdig samleie, dvs. møte mellom mannen og kvinnens kjønnsvæske. Uten dette er ekteskapet ikke gyldig. Jeg sier ikke at du ikke kan kritisere religion, men at å beskylde paven for å spre HIV/AIDS på sitt beste er en grov omskrivning av fakta. Etter den katolske tro er sex bare tillatt innenfor ekteskap, og siden ekteskap varer livet ut vil det for en tro katolikk være ganske vanskelig å bli smittet av HIV-viruset. At mennesker er noen forbanna hyklere skal jeg være enig med deg i.

Edit: benyeah

Om du hadde orket å sette deg inn i den katolske tro, hadde du kanskje forstått at man snakker om selve sakramentet, og at å føye seg på dette punktet vil underminere mye av det den katolske kirken står for. Sjelens evige frelse er serious business.

Du er altså en av dem som mener at du bare kan uttale deg om ting du har opplevd selv? Kom tilbake når du har drept, voldtatt og plyndret. Nei, vent. Du har jo allerede gjort alt dette i spill. If I had a real life...

koronag:

Sist jeg sjekket var det pensum i den videregående skolen.

Hvis noen på dette ubrukelige forumet hadde tatt seg bryet å faktisk lese det paven har sagt, snakker vi ikke om et frontalangrep, men heller et varsko om en manglende moral som dere, for all del, kan prøve å bortforklare med naive ideer som vi ser her i tråden (og emneforfatteren også kanaliserer gjennom sin originale nyhetsartikkel).

Siden ingen av dere virker å ha et anstendig argument for at paven ikke er berettiget i sin kritikk av et medium som konsekvent unngår å fremstille etiske problemstillinger som det de nettopp er, kan jeg bare si at det er dere som er idiotene slik det framstår nå. Det paven sier er at foreldre må ta ansvar for barna sine og bidra til å stimulere dem på et variert vis, ikke at spill er djevelen reinkarnert. Men når du ser på mange av tingene du kan gjøre i spill snakker vi om pur ondskap og ekstreme perversjoner, ja? At paven tar avstand fra dette er ikke mer enn naturlig. Så kan du selvfølgelig hevde at vi her snakker om misvisende propaganda som ikke er basert på det hele og fulle produkt, og derfor ikke er gyldig, men en slik urimelighet faller på egne premisser.

Jeg kan ikke si at jeg er enig med ham i at spill utgjør en reell fare for vår moral, men når samfunnstopper velger å peke på mediet vårt nytter det ikke å stenge seg inne i sin lille gutteromsverden hvor de voksne ikke forstår noen ting. Paven fortjener å bli tatt seriøst, og isteden for å finne fram balltreet, er det kanskje en idé å møte ham i døren? Kan vi som blinde konsumenter av fordummende materiale være bedreviterne her? Hvis interessen spill skal bli en stueren aktivitet er det vi som må bevise noe, ikke paven eller Boris Johnson. Bevise at spill kan tilby mer enn gladvold og heller stimulere fantasi og formidle kunnskap. Det er ikke dermed sagt at spill må være didaktiske, men litt ansvar må man da kunne ta på sin kappe?

Ja, jeg er klar over at jeg svartmaler, og at det finnes unntak fra alt søppelet vi blir servert, men de er ikke mange nok, de fleste av dem når ikke en gang ut til det som burde være dets publikum, til at vi kan stige opp på den kvisete pidestallen vår.

Nøkkelordet er altså ydmykhet. Jeg sitter ikke med den samme tiltroen til menneskets evne til å gjøre godt som Pave Benedikt virker å gjøre, og nyter en gladmassakre i ny og ne. Er jeg stolt av det? Absolutt ikke, men jeg kan ikke si at jeg skammer meg heller. Vi er dyr, og at jeg tenner på helt grunnleggende behov er ikke noe jeg føler at jeg trenger å unnskylde meg for. Likevel prøver jeg å variere sanseinntrykkene, og det er nettopp her paven har et poeng. Ensrettet underholdning er fordummende og bidrar ikke på noen som helst måte, og selv om dette i første rekke er foreldrenes ansvar (som Far Benedikt også tydelig sier) betyr ikke det at slike samfunnsdebatter er fullstendig ubrukelige. Mange foreldre gjør ikke en god nok jobb når det kommer til å bidra i avkommets liv, og å la GTA være barnevakt er ca. like banalt som å stemme FrP.

At paven velger å adressere interaktiv underholdning burde være en gladnyhet, ikke en spøk vi i vår bedrevitenhet kan le over. Jeg kan garantere dere at han mener akkurat det samme om voldelige filmer, musikk med tvilsomme tekster og bøker som grenser til pornografi. Jeg er ikke enig med ham, men mange er det, og jeg føler ikke at vi trenger å gjøre oss så veldig mye bedre enn dem. Selv om min mening er at ingen kunstneriske uttrykk burde sensureres, er det definitivt slik at alt ikke egner seg over alt, og ihvertfall ikke uten en viss perspektivering, enten internt eller som et motstykke til annen kunst. Ensartede underholdningsformer er ikke bra for noen, og den sørgelige sannhet er at mengden spill som grenser mot kunst kan telles på en hånd.

Det er en jævla skam at spillmediet i en slik grad frembringer sine egne mørkemenn, i like stor grad som en Jack Thompson, en Boris Johnson og en viss Pave Benedikt XVI er det. Forskjellen er bare at våre fremstår som mye mer ignorante.

Jeg tror nøkkelen til godt spilldesign ligger i å kjenne sin besøkelsestid. Det funksjonelle må alltid ligge som basis for det ekstravagante, og man må være sine inspirasjonskilder bevisst for å kunne innovere i forhold til dem. I Spillhistorien finner man knapt eksempler på godt og tidløst håndtverk, langt mindre kunst, og selv om det finnes hederlige unntak, er de nettopp det: unntak. Likevel er det å avskrive mediets tekniske utvikling som irrelevant for gode spillopplevelser er ikke bare en merkelig beslutning, den er også direkte feil. Det teknologien fordrer er nye muligheter, og om disse innovasjonene kommer gjennom kontroll-inputen eller det rent grafiske er to sider av samme sak: De er begge mål for å oppnå samme middel, altså underbygge en interaktiv opplevelse. Problemet vi ser idag er utviklere som ikke makter å utnytte sine kjære polygoner, sine tusener av fiender på skjermen, for å skape gode opplevelser.

Og dette er noe spillmediet har slitt med siden den famøse overgangen til 3D. Nintendo mestret 2D platformeren allerede med Super Mario Bros. 3, og selv om de søker å innovere med sine senere SNES utgivelser, og forsåvidt lykkes med det, er det vanskelig å komme bort fra a SMB3 er det perfekte eksempel på et spill som lykkes i det det prøver på. Det kjenner sine røtter, SMB, og innoverer uten at det på noen måter tar energi fra det man ønsker å oppnå i langt større grad en de senere spillene i SM-universet gjør. Selv om SMW-spillene er glimrende spill idag, er de likevel ikke morsommere enn SMB3, og hvis noen påstår at vi her snakker om glorifisering av barndoms minner, trenger de ikke gjøre mer enn vise fram spillet til et eventuelt søskenbarn som ikke allerede er blitt korrumpert av voldsorgiene vi i hovedsak ser på dagens konsoller (men likevel har en erfaring med mediet).

Problemet er at man gjennom 3D så alt for ofte søker å emulere en virkelighet man ikke kommer i nærheten av. Et godt eksempel er de til tider tragiske lagsportspillene som år etter år høster gode karakterer, selv om de fortsatt gjenspeiler sporten på et middelalder-nivå. Selv finner jeg heller fram Nintendoen og spiller det originale Ice Hockey. Ikke en naturtro framstilling av sporten, men du verden så gøy det er. En avansert versjon av Pong, vil noen hevde, men en versjon som ikke glemmer hva den er eller hvor den kommer fra i skyen av prosessorkraft.

Dette problemet er spesielt åpenbart i spill der man er avhengig av dynamisk kameraplassering, og da spesielt det famøse 3D-plattformspillet. Det er alt for mange spill der kampen mot kameraet har blitt den virkelige fienden, der det i 2D-eraen var kampen mot kontrollen, og det er fortsatt en fiende utviklerne sliter med å beseire. Selv TLoZ:TP virker å være et offer for et problem som virker å være like bestemt på å ikke forlate oss som Draculas slott. Det er et faktum at sammenlignet med for eksempel SMB-spillene har OoT gjennomgått en forferdelig aldringsprosess (det samme kan sies om SM64), og min konklusjon er at vi stiller alt for lave krav til 3D som uttrykksform. De spillene som klarer seg best i 3D er de som ikke er avhengig av at samspillet mellom kamera og mijø fungerer på en dynamisk måte, som førstepersonsspillet, slåssespillet og bilspillet. Selvfølgelig introduserer den såkalte realistiske opplevelsen en rekke nye problemer, men gamle spill i disse sjangrene fungerer i dag i stor grad utmerket.

Det betyr likevel ikke at den økte prosessorkraften ikke åpner nye muligheter for designere å dra nytte av. Det kanskje mest tidløse (og samtidig innoverende) og vakreste Xbox-spillet, Panzer Dragoon Orta, er et spill som i stor grad baserer seg på ekstravagant grafikk for å bygge videre på en allerede anerkjent formell, som en moderne versjon av SMB3. Vi snakker her om et spill som er så nært det kunstneriske uttrykket det forsøker å oppnå at du må være særs pedantisk for å finne noe å klage på, og som likevel er såpass minimalistisk i sitt uttrykk at det ikke føles som at det biter over for mye. Her snakker vi ikke om et spill som var på rett plass til rett tid, men som likevel har åpenbare svakheter (Halo), men et mesterlig stykke design som nettopp kjenner sin besøkelsestid. Det samme kan sannsynligvis sies om Metroid Prime og Resident Evil 4 (som på mesterlig vis unngår å falle i kamerafella). Spill som på ingen måte fordrer total realisme, men som kjenner sine begrensninger, heller enn å sikte etter uoppnåelige kvaliteter, og derfor klarer å innovere.

Jeg tror likevel ikke vi må overvurdere spillmediet som fenomen. Spillformatet skiller seg ikke fundamentalt fra andre underholdningsfenomener bare fordi det er interaktivt. Mulighetene er begrenset med det å fortelle en historie og det å presentere en audiovisuell opplevelset, og interaktiviteten i seg selv har liten reell verdi, selv om det er vanskelig å nekte for at den oppnår engasjement i en helt annen grad en de tradisjonelle underholdnigsformene gjør. På sitt beste er det en mulighet til å utforske kunstnerens (håndtverkerens) intensjoner på en helt annen måte enn man ellers kunne ha gjort, men dette rommet for å utforske ender alt for ofte opp som for ufokusert til at det har en reell verdi, selv om såkalte easter eggs er en morsom (men håpløst misbrukt) tilbakemelding til spilleren.

SHDR:

Hvis du ikke kan velge din motstander, bør du iallfall prøve å bestemme *hvor* slaget skal stå og Nintendo er nødt til å flytte slagmarken over til estetikken. Wii kan illustrere ideer like vakkert som PS3 og x360, med langt mindre teknisk fiksfakseri involvert. Nintendo kommer ikke til å vinne på realisme, og dermed er kanskje den krigen blitt gjort irrelevant.

Det er likevel vanskelig å diskutere seg bort fra at dette er en åpenbar svakhet ved konsollen. Jeg liker likevel å tro at den nye kontrollen åpner flere muligheter enn høy oppløsning ville ha gjort, og at overgangen til HD fortsatt er relativt uinteressant på et kunstnerisk plan. Wii tilbyr jo tross alt bedre grafikk enn GC, så Nintendo ser tydeligvis verdien i å forbedre seg også på det området, men det jeg stiller spørsmåk ved er om skaperkraften til utviklerne er på et slikt nivå at man kan dra full nytte av HD. Uansett tror jeg det blir unntaket heller enn regelen. Mediet har utviklet seg nok på grafikksiden, og det er på tide at man satser mer på historiefortelling og framstillingen av interaktivitet, ting som er like viktige for at mediet skal vokse opp, men så langt har blitt neglisjert.

Det blir plutselig ekte kritikk, det krever ekte kritikere som ikke bare sitter og synser, men genuint forstår mediet sitt. Spill er i ferd med å bli mye mer komplekse enn de noengang har vært fordi mediet er i ferd med å løsrive seg fra sine røtter og etablere nye forventninger til hva interaktivitet faktisk betyr.

Nåja. Jeg vil heller si at dette åpner for kritikk på et mer abstrakt nivå, men å gjøre fremtidens spill til en elitistens høyborg er kanskje å gå litt langt? Slik jeg ser det finner vi framtiden i fortiden, og kompleksitet for kompleksitetens skyld er noe som langt på vei har tatt livet av spillformatet som innkluderende medium, og på en helt annen måte enn man ser med for eksempel klassisk musikk og kunst. Her snakker vi ikke om at mediet er omgitt av en intellektuell aura av tåke, men heller at dets hjelpesløshet når det kommer til å formidle det enkle og tidløse stenger ute og gjør det umulig å ta dypdykk i filene uten å gå igjennom mye uinteressant og intimiderende piss. Det første skritt er at skapelsesprosessen må bli mye enklere, og der er vi jo allerede på vei. Håpet er at dette vil skape en gullalder innen mediet, og at vi endelig får se faktiske subkulturer vokse frem. Så får periferien eksperimentere rundt begrepet interaktivitet, mens pengemaskineriet fortsetter å spy ut underholdning til mannen i gata.

Slik du legger det frem, kan en hvilken som helst plebeier egentlig avfeie deg ved å si at Ocarina of Time tross alt ville sett langt bedre ut om N64-en hadde vært litt kraftigere. Se bare på Twilight Princess.

Men er ikke det sannheten? OoT stiller seg for meg mye som et "Experiment In Terror" (3D) som ble alt for godt mottatt. Å kalle det verdens beste spill er en fornærmelse av mediet (og TWW). Innovasjon bør kanskje belønnes, men det får da være grenser.

Jeg fikk det til sånn delvis, men da jeg kjørte test i auzerus var det ingen forandring å spore. Får NAT feil. Er det eventuelt andre forandringer som må gjøres?

Takk for hjelpen...

Hvordan forwarder du porter på den interne brannmuren til topcom xplorer 87bt1

Jeg har tenkt og lest meg frem til at du må in på virtual server configuration, og der får jeg opp en meny:

ID:

Public port from:

Public port to:

Port type:

Host IP adress:

Private port:

Hvis jeg skal bruke dette til å fremme torrent, port 6881, skal det da stå i alle port feltene?

Og hva er host IP adresse 127.0.0.1? Er det noe mer som må forandres på for å forwarde porter, og funker det anderledes for spill over internett?

All hjelp mottas med takk. (Jeg har allerede forwardet på xp firewallen)