impywimpy

A Kingdom for Keflings forsøker å gjøre ressurssanking artig for alle. Hvordan skal dette ende?

Les mer

Under panseret skjuler det seg fortsatt store mengder hestekrefter. Men hvorfor må moroa være så utilgjengelig?

Les mer

Selv om det begynner å bli noen år siden jeg leste Tolkien sist, mener jeg ganske bestemt at Finrod Felagund omtales som "Huledrotten" i bokmålsutgaven av Silmarillion -- for å bruke et beslektet eksempel.

Jeg tror ikke at ordet er spesielt vanlig hverken på bokmål eller nynorsk, men at man valgte å bruke det i nynorskoversettelsen av Ringenes herre har kanskje bidratt til at nynorskbrukere har blitt ordet mer bevisst.

Takk for oppklaringene. Jeg forsøker å skaffe meg en overfladisk oversikt over tekniske begreper, men siden jeg ikke har erfaring når det kommer til programmering kan det være vanskelig å bedømme kildene.

Noen av problemene jeg opplevde kom nok av at jeg spilte på XBOX, men hvis du bare har lyst til å vite hva Duke Nukem 3D dreide seg om uten å fikle for mye, tror jeg at denne versjonen holder mål. Og så mener jeg at spillet skjuler to skjermskudd(!) fra Duke Nukem Forever.

Jeg er helt for norske alternativer, men du burde kanskje opplyse om hvilket engelsk standarduttrykk du har erstattet. Det lar seg jo løse med en enkelt parantes. Jeg forstod ikke helt hva du mente med drott før jeg leste kommentarene under artikkelen.

Forståelig.

Artikkelen har blitt oppdatert nå.

Sjeldent underholdende sjangerfilm dette, mye takket være Statham og Ian McShane. Aldri forstått hva internett har imot Paul W.S. Anderson.

Jeg tenker at drott er et godt alternativ til de kronglete oversettelsene vi vanligvis bruker for "boss". De fonetiske likhetene med det engelske ordet gjør det lett å huske, samtidig som vi i Norge trenger å bli bedre til å holde særnorske ord og uttrykk i live. Hvis mange reagerer på hvordan jeg bruker ordet skal jeg selvfølgelig ta det til etterretning, men i utgangspunktet ser jeg ikke noe problem med å bruke et gammelt ord i en ny sammenheng; spesielt ikke når konnotasjonene gir mening slik som her.

Tolv år etter førsteutgivelsen gir 3D Realms deg muligheten til å gjenoppleve spillet bak kontroversene.

Les mer

Er det kun jeg som ser forskjell på de beste filmene og en klassiker? The Dark Knight var det mest imponerende jeg noengang har sett på film, den tok meg fullstendig med storm. Kritikerne elsket den, publikum elsket den, hvorfor skulle man ikke plassert den på listen med en gang? Man kan jo alltid fjerne den etterpå hvis den viser seg å være feilplassert, men etter to visninger vet man hva filmer "er". Jeg synes det er kjedelig å vente til lenge etterpå med å legge den på listen, man må da våge å stemme den inn hvis man mener den er bra uten å frykte at den vil i ettertid falle av listen? Citizen Kane var tross alt like bra da den kom ut som nå, det var bare ikke alle som så det. At de i ettertid ser tilbake på den og innser hvor bra den er og derfor stemmer den opp synes jeg er litt tullete.

Fordi det bryter med tankegangen bak TSPDT-listene siden de baserer seg på empirisk innsamling av data fra anerkjente kilder. Jeg tror for eksempel ikke at TDK vil stå seg særlig godt (med Heath Ledgers rolletolkning som et mulig unntak, selv om han fikk svært lite å jobbe med) fordi den velter seg i dagens samfunnsproblemer uten å formidle noen forståelig kontekst.

Folk visste at Fight Club var bra med en gang, det var kritikerne som var trege med å forstå det. IMDb er folket, og de er raskere med å få opp de potensielle klassikerne på listen, uten å måtte vente på at en samlet filmverden skal godta den.

Etter mitt skjønn handlet dette mer om feige kritikere som var redd for å bli ytterligere fremmedgjorte fra publikumet de var i ferd med å miste enn Fight Clubs fantastiske kvaliteter. Min (elitistiske) teori er at tiden knapt forstår kultur som noe mer enn underholdningskapital, og at oppsvingen amerikansk film visstnok skal ha sett de siste årene virker like lite forankret i virkeligheten som den amerikanske økonomien inntil nylig var.

Ikke for å ødelegge festen deres, men:

TSPDT anbefaler: tjuenførste århundre.

Tjueførste århundres mest kritikerroste filmer.

Diskusjonen deres tar ikke helt høyde for målet med TSPDT-prosjektet, som på meg virker såpass omfattende at ingen burde bli overrasket over et visst etterslep. Når man i tillegg snakker om et kanoniseringsprosjekt blir det litt merkelig å kritisere listen for at den vektlegger innflytelse over "perfeksjon", hva nå enn det måtte bety (på meg virker det som at det handler om en skjødesløs flørt med tidsånden som wannabe-filmskapere kan identifisere seg med).

Ikke at TSPDT-listene har en mer edel funksjon enn IMDBs 250, men litt mer nyttige er de. De gir deg tross alt en grei oversikt over hvordan filmen har utviklet seg, mens IMDB balanserer mellom internettgenerasjonens trang til selv-promotering og å underbygge filister-klubben som liker å kalle seg undeholdningsindustrien og spre deres glade budskap. TSPDT skal selvfølgelig også kritiseres for at de i hovedsak appellerer til den stadig mer isolerte og dekadente cineast-bloggosfæren, og på den måten gjør film stadig mindre relevant som kulturell yttring, men heldigvis gjelder ikke det samme for alle de som indirekte har bidratt. Derfor blir ikke prosjektet så kulturfiendtlig som det ellers kunne ha vært.

Edit: tjueførste århundre, selvfølgelig.

Oversatt til torsk: Hvis du ikke har lest noe av Tolstoj foreslår jeg at du begynner med Anna Karenina istedenfor Krig og fred.

Bare hyggelig.

Hvor påstås det at noe ble eller ikke ble lest?

Igjen viser Treasure at umulige spill varer lengst. Så hvorfor følger ikke andre utviklere etter?

Les mer

Men hva i all verden betyr det?

Ingenting.

Krig & fred av Lev Tolstoj

Hot or not?

 

Hot, et verk som er en stor favoritt hos meg ihvertfall.

Bedre idé å begynne med Anna Karenina spør du meg. Mye bedre komponert og hvis du er heldig blir du ferdig med den før du glemmer hvordan den begynte.

Beste boka jeg har lest? HYLYSSES. Nei, jeg har store problemer med å vurdere akkurat hvor god en bok er, men jeg føler at jeg får mye igjen av å lese Samuel Beckett. Trilogien (Molloy, Mallone dør, Den unevnelige) befinner seg på topp når det gjelder romanene hans, og Endgame og Krapp's Last Tape ligger øverst på dramalisten.

Nå ble jeg nødt til å finne fram KoTOR2 og installere det igjen. Et av de få spillene jeg har som jeg nesten ikke har brukt tid på i det hele tatt. Det kjørte rimelig dårlig på den PC-en jeg hadde da jeg først kjøpte det, og jeg synes det gikk fryktelig tregt framover. Siden fant jeg det bare aldri fram igjen.

 

KoTOR1 kjørte jeg gjennom på Xbox, men det holdt med én gang.

Hadde også alvorlige problemer med å komme skikkelig i gang. Gruvestasjonen du nødlader på i starten forsøker å låne fra space-horror-sjangeren, noe som i og for seg kunne vært interessant om kotor-motoren bare hadde vært litt mer fleksibel, og når du endelig kommer deg videre tar det en stund før det etableres noe klart mål. Problemet med (eller styrken til) kotor 2 er at det belønner spilleren med karakterutvikling, som foregår ved å snakke med mannskapet ditt mellom oppdragene i et forsøk på å øke innflytelsen du har på dem. I starten av spillet har du ganske enkelt ikke nok samtalepartnere, og de du har reserverer seg i tillegg for å gi viktige opplysninger, til at du vil føle noen fremgang.

thecrow77: Tja... Jeg opplever det Avellone driver med som forfriskende, men hver sin smak. Karakterene hans kan kanskje virke litt for konstruerte, men jeg liker at han forsøker å gi historiene sine flere dimensjoner samtidig som han også tydeliggjør på at han lager spill. Han er kanskje ikke spillverdenens Alan Moore, til det henger han seg for mye opp i konvensjoner fra film og litteratur, men i sitt medium befinner han seg like fullt i en egen klasse.

Selv syntes jeg KotOR2 og NWN2 var langt bedre teknisk enn forgjengerne, men de manglet personlighet. Resultatet ble meget vakre, meget kjedelige spill.

Hva mener du? Kotor 2 har noe av den mest ujevne pacingen i et rollespill noensinne og experiencen du høster etterhvert gjør deg jo omtrent usårlig i siste tredjedel av spillet.

At det mangler personlighet kan jeg heller ikke si at jeg skjønner at noen kan mene. Kreia er en av de mest komplekse karakterene jeg har støtt på i et spill og resten mannskapet (og antagonistene) ditt har alle en godt utviklet personlighet som kaster lys rundt historiens sentrale problemstilling: Hvorfor liker vi egentlig Kraften? Det mest fornuftige som har blitt gjort med Star Wars-universet siden Episode V så vidt jeg kan forstå, selv om ambisjonene kanskje overgår talentet til Avellone.

Når det i tillegg fikser mye av det som var galt med forgjengeren: utvikler mangelfulle karakterer (spesielt Revan, men også Canderous), retter opp et katastrofalt klisjéfylt plot og får en eventuell oppfølger til å gi mer enn økonomisk mening for første gang i spillhistorien, synes jeg at vi godt kan overse noen skjønnhetsfeil.

Fortellerteknisk er Kotor 2 mye mer spennende enn det vanlige Bioware-oppgulpet, men det lider som kjent litt under at det ikke ble helt ferdig. Hvis du spiller for "historiens" skyld tar du heller en titt på det Chris Avellone har gjort tidligere; spesielt Planescape: Torment.

Numerous websites, including AddictingGames[4] and eBaum's World,[5] host decompiled versions of N that can be played from inside the browser, often known as "N-Game". These versions of the game violate the game's license agreement, often do not give credit to the original developers, and are out-of-date compared to the latest official version of N.

Når N+ ber deg om å hoppe spør du «hvor høyt?»

Les mer

Aldri la en amerikaner gjøre en japaners jobb.

Les mer

Nå ble nok forrige posten min for lang til at noen orket å lese gjennom hele og svare, men det jeg prøvde å få fram er hvordan man bør se etter grunnlaget bak det man kritiserer.

I hvert fall når det gjelder underholdning. Ville artikkelforfatteren kritisert et dypt og samfunnskritisk spill for å ikke ha god nok underholdningsverdi (med eksplosjoner og hele pakka)?

Jeg forsøker å lese alle innleggene i emnet, men kan av naturlige årsaker ikke ta meg tid til å svare på alt når responsen er slik som nå. Såkalt lavkultur har jeg ingen problemer med hvis det er det du vil fram til. Jeg synes at det første Halo-spillet er forferdelig gøy og Gears of War hadde jeg også mye moro med - på samme måte som jeg liker mange actionfilmer - men jeg takler for eksempel ikke God of War.

Jeg ville ha kritisert et dypt og samfunnskritisk spill (HAHA) hvis det bare ga seg ut for å være smart. Hvis du har spilt gjennom historien i GTA burde det være relativt klart for deg at Rockstar virkelig forsøker. Kanskje jeg tar feil i at de mislykkes, men for å overbevise meg om det må man nesten ha litt bedre argumenter å komme med enn de som har blir presentert så langt.

Og fortsatt mener jeg at anmelderene er de som har gjort noe galt her, og at dette kanskje burde blitt en privat diskusjon mellom artikkelforfatteren og f.eks. Dagbladet.

At noen anmeldere ikke har erfaring med spill utenom GTA serien skal ikke Rockstar få kritikk for. Selv om jeg var skuffet over Oblivion var jeg ikke like sur på Bethesda som jeg var på anmeldere som presenterte det som Jesus tilbakekomst.

Slike debatter har godt av å bli luftet, og jeg har stor tro på at det vil være mulig å lage spill som tåler denne typen kritikk i relativt nær framtid.

Edit: Men fortsatt det beste jeg har spillt på mange år.

Where's the G's? Where's the stars?

Where's the whips? Where's the cars?

Where's that cribs? And where's the yards?

Cause all I see is hype

Where's the dough? Where's the cash?

Where's the hoes? Where's the gash?

Where's the blicks? And where's the mash?

Cause all I see is hype

Too many moots on the TV

How many real crooks on the TV?

All I hear is dead hooks on the TV

Being real these days ain't easy

Too many moots on the TV

How many real crooks on the TV?

All I see is bare poop on the TV

Being real these days ain't easy

Gode poenger, Spock.

Det dette her egentlig koker ned til er vel at man misliker gameplayet, storyen og stemningen i GTA IV, og det er jo en ærlig sak det. Når et spill er såpass hypet som GTA IV er det naturlig å lufte sin misnøye hvis man mener spillet ikke lever opp til kritikken. At GTA IV er spillbransjens Gudfaren eller Citizen Kane er en påstand som nødvendigjør sammenlikninger med andre spill, ikke en direkte sammenlikning på tvers av underholdningsmedier.

I utgangspunktet er jeg helt enig med deg, men når det gjelder GTA4 foregår omtrent all eksposisjonen gjennom videosekvenser og lydklipp du ikke kan påvirke og det blir dermed vanskelig å komme unna filmene og seriene Rockstar lar seg inspirere av. Personlig mener jeg at denne utviklingen er et blindspor, men kanskje jeg ikke gjorde akkurat det klart nok i artikkelen (spill kan ikke konkurrere med filmer når det kommer til ren voyeurisme). Siden historiefortellingen i GTA4 har så lite til felles med det jeg mener er god historiefortelling i spill, (BioShock, Planescape: Torment, Silent Hill 2 for å nevne noen) historier som alle tar for seg interaktivitet som konsept på en helt annen måte enn GTA gjør det (akkurat som Don Quixote tar for seg romantiske fortellinger og Citizen Kane tar for seg massemedia, forløpere til de uttrykksformene de selv har endt opp med å representere). GTA4 er kitsj, og slik jeg ser det er den ikke spesielt god. Et mislykket stileksperiment vi kan lære noe av, men som ikke bør etterfølges

Jeg kunne skrevet en jævla bok om hvorfor jeg tror at det virkelige vendepunktet i spillutviklingen blir det spillet som forener interaktivitet og narrativ, men jeg er ikke en gang sikker på om vi noensinne kommer dit. Slik stoga er idag har jeg uansett ingen problemer med å kalle spill som Ikaruga, Rez (som kommer i nærheten av det overnevnte), Geometry Wars og Pacman: CE det beste dagens konsollmarked har å by på. Det eneste narrative spillet som kommer i nærheten av å tilby noe så allment som disse er Ico, men også det er såpass banalt at det er vanskelig å forsvare det for noen som ikke har vokst opp med spillmediet.

Så skal det jo sies også at GTA serien aldri har hatt en dyp historie eller karakterbygging som sine hovedelementer, det som definerer GTA IVs grad av suksess som spill er jo nettopp hvor GØY det er å spille. Ingen grad av metafysisk analysering vil kunne forandre på det.

Det hindrer ikke Rockstar i å prøve mye hardere enn forrige gang. Gøy/moro er ikke videre konstruktive begreper og har en tendens til å drepe all debatt, men som sagt har jeg ingenting imot at spill evner å underholde. Forskjellen på meg og resten av spillverdenen er at jeg mener at et spill som bare er jevnt over underholdende skal få 6/10, ikke 9/10. GTA4 gir meg ikke mestringsfølelse, det stimulerer meg ikke kreativt, det forteller ikke en god historie, det er ikke førsteklasses satire. Det er grei tidtrøyte, og burde få betalt deretter.

Den metafysiske analysen er et forsøk på å vise at grunnen til at mange liker GTA kanskje ikke er så veldig rasjonell, og selv om jeg er enig i at en slik påstand lett blir intellektuell elitisme på sitt verste, er det enda dummere og ignorere at GTA faktisk kan analyseres som kulturelt fenomen. Jeg skulle gjerne skrevet en avhandling om dette som gjør mye av det som blir etterlyst i emnet, men som sagt er ikke gamer.no stedet for slikt. Jeg håper imidlertid at jeg har fått noen av leserne våre til å reflektere over hvordan vi kan vurdere spill.

Gah, dette ble litt rotete.

Hele Liberty City er jo et vrengebilde på en typisk amerikansk storbysamfunn. At spillet utelukkende skildrer avstumpede og delvis ødelagte personer er selvfølgelig. Dette er ikke ment som en politisk korrekt romantisk voldskomedie ala. James Bond. Den slags underholdning får vi da mer enn nok av uansett. Nettopp derfor er ikke GTA IV noe godt eksempel på Hyperreality heller, det bør være innlysende for voksne mennesker at dette er satire og ikke virkelighet. Derfor er det bare trist at artikkelforfatteren og mange andre som ikke ser ironien tror at spillet er moralsk nedbrytende, og at denne typen underholdning korumperer vårt vakre uskyldsrene vestlige sammfunn.

Det er ikke satiren som i første rekke gjør at jeg opplever GTA som hyperrealistisk, men hvordan det er strukturert slik at man unnskylder feil med at det ønsker å være realistisk, samtidig som man berømmer det for at det ikke er det.

Du må nyansere mye mer for at dette innlegget skal bli fruktbart, men jeg ser ikke bort fra at du kan ha et poeng. Jeg har tatt stilling til de fleste påstandene i den opprinnelige teksten min, så jeg får nesten foreslå at du leser den igjen.