Hei, skal forsøke å være så presis som jeg kan, men vil ikke risikere å bli gjenkjent. Jeg har prøvd å få ordene ut til ChatGPT, men jeg finner ikke lenger nytten i det og må ha input fra mennesker.
Som ung mann møtte jeg min første store kjærlighet. Jeg hadde levd et godt liv frem til det, men dette tok meg til helt nye høyder. Jeg hadde ikke med meg noe erfaring på kvinnefronten før henne, noe som gjorde det ekstra stort. Jeg prøvde i starten å motstå henne siden det helt praktisk ville være vanskelig for oss å være sammen på grunn av hvem vi var, hvor vi kom fra, hva vi ville osv. Hun godtok ikke dette og flyttet fjell for at vi kunne være sammen. Ved første mulighet flyttet hun til meg og vi startet vårt samboerskap.
Forsøkte i dette avsnittet å skrive om hvordan jeg følte kjærligheten, men ser det er helt poengløst. Det er ikke nok plass eller gode nok ord til å formidle hva jeg følte, så dere som vet dere vet. Det viktigste poenget var vel at jeg ikke hadde noe "crush" eller noe nyforelsket periode. For meg gikk det fra sterk interesse, til attraksjon, til etterhvert en kjærlighet som fortsatte å vokse lineært gjennom hele forholdet. Rolig og kalkulert ble den bare sterkere og sterkere. Helt ærlig så ble følelsene så overveldende med årene at bare det å ligge å se på henne var for meg et godt nok liv, jeg trengte ingenting annet.
Dette er nok der jeg sviktet henne, det at jeg ikke trengte mer. For hver dag som gikk så ble jeg kanskje mindre og mindre motivert til å gjøre andre ting i livet. Alt som kunne gjøres var jo bare en distraksjon fra å kunne nyte henne.
Mot de siste 6-8 månedene begynte alt det tunge for meg. Jeg merket en snikende, men økende, distanse mellom oss. Jeg var godt forberedt på at noe sånt kunne skje, siden jeg ikke hadde lurt meg selv til å tro vi skulle vare evig. Jeg skulle i alle fall ikke gi meg så lett, nå var det min tur å kjempe nebb og klør for forholdet. Det første jeg gjorde var å åpne opp for samtaler med henne for å høre hvordan hun oppfattet forholdet. Hun sa bare hun var fornøyd med oss og at hun var glad i meg. Gjentatte ganger var dette svaret jeg fikk, men dette svaret samsvarte ikke med magefølelsene som jeg gikk med. Dette var frustrerende og det toppet seg noen måneder før slutten ved at jeg rett ut spurte om vi skulle slå opp.
Svaret jeg fikk av henne tror jeg er det første som tok meg psykisk. Med tårevåte øyne og såret ansiktsuttrykk svarte hun at hun ikke ville jeg skulle gå fra henne. Dette var jeg ikke klar for. Kunne det virkelig bare være min usikkerhet som lurte meg? Var jeg i ferd med å gi opp det beste jeg har i livet på grunn av usikkerhet? Jeg tok et aktivt valg her å ikke lenger lytte til mine egne magefølelser, de kunne jeg jo åpenbart ikke stole på.
De neste månedene av forholdet hadde jeg full fokus på henne og på oss. Mentalt hadde jeg det ikke bra, jeg utviklet en ganske sterk angst av at min oppfatning av realiteten ikke virket å stemme overens med det jeg ble fortalt. Konstant høy stressfaktor levde jeg med siden jeg brukte så mye energi på å finne ut hva det var som glapp mellom oss.
Først en dag før jeg slo opp lærte jeg hva som foregikk. Jeg fikk en anonym melding som rett ut sa at min oppfatning av forholdet mitt var feil. Jeg tok dette på alvor og logget meg inn på meldingsappen hennes, noe jeg aldri hadde gjort tidligere. Vi kunne hverandre sine passord så det var ingen hindring. Her fant jeg fort at hun hadde skrevet om meg til andre. Jeg lærte her at jeg var "irriterende" og "innpåsliten" fordi jeg ønsket så veldig å se kjæresten min igjen som noen måneder tidligere hadde flyttet fra meg, uten at vi hadde tilbrakt noe skikkelig kvalitetstid sammen siden.
Dagene etter bruddet var helt uutholdelig. Jeg visste lenge at jeg var i stand til å gi slipp på henne dersom hun skulle ønske det. Uansett grunn, hvis jeg måtte ofre meg for at hun skulle få et bedre liv, så var jeg villig til det. Det jeg ikke tålte var at hun hadde gått så lenge og foraktet meg. Innpåsliten, ikke god nok, ikke noen å være stolt av, ingen som er verd å holde på. Dette var også noe jeg hadde fryktet, fordi uten hennes validering var dette noe jeg kunne tenke om meg selv.
Jeg skal være ærlig å si at det ble for tøft for meg å møte denne nye realiteten. Plutselig se at sitatene som hun hadde lagt ut den siste tiden handlet om meg. Man angrer mer på det man ikke gjorde enn det man gjorde, så sett seil fra trygg grunn og oppsøk nye opplevelser.
Jeg kjente at jeg dette ikke var noe jeg klarte å leve med. Ikke å ha mistet henne, men at hun følte dette om meg i så lang tid uten å si noe, og at dette var nå den jeg var. Her var jeg egentlig på kanten av å ende meg selv, men siden jeg hadde opplevd utfallet av denne avgjørelsen en stund før bruddet, så visste jeg at dette ikke var noe jeg kunne gjøre. Hvis ikke jeg hadde denne opplevelsen er jeg overbevist at det ville vært meg i kisten.
Ikke kunne jeg ende det, og ikke kunne jeg leve med det. Skulle tro det var umulig å finne en løsning på dette, men jeg klarte det. Jeg klarte å aktivt skyve bort følelsene og distrahere meg fra det vonde. De kommende ti årene gikk jeg uten å føle noe. Hver følelse over tørst eller sult måtte kveles, livet var grått og likegyldig, men håndterbart. Jeg ser jo nå at jeg følte, jeg hadde det jo vondt hele veien. Eneste jeg oppnådde var å bruke høy mental energi på å ignorere det vonde og stoppe meg selv fra å føle det gode.
Så for en stund siden nå kjente jeg på meg at det var noe som presset i magen og i brystet. Et lett ubehag jeg ikke likte. Jeg forsøkte som vanlig å distrahere meg fra dette, men nå var det tomt for distraksjoner. Film, TV, dataspill, alkohol, trening, studier. Ingenting var godt nok lenger. En stund tidligere hadde jeg lest at følelser må føles, de kan ikke tenkes gjennom rasjonelt. Etter å også ha sett Bill Burr snakke om at han satt seg ned å følte så tenkte jeg at jeg like gjerne kunne prøve det samme. Jeg satt stoppeklokken på 4 minutter, tenkte dette skulle være plenty for å komme meg gjennom det jeg gikk med. Kjente det ikke var nok så jeg satt tierplassen en opp så totalen ble 14 minutter. På 11 minutter slo jeg av stoppeklokken, fordi jeg kjente dette var langt større enn klokken, og umiddelbart begynte jeg å gråte for første gang siden slutten av barneskolen, nå i en alder over 30.
Hver vonde tanke som dukket opp i hodet mitt ga meg definisjonen og løsningen av problemene jeg har gått med. Første jeg så var hvor grovt både jeg og hun hadde sviktet meg på slutten. Jeg, som en partner, hadde fokus på henne og på oss, mens hun hadde fokus på seg selv. Jeg kjente en ganske stor følelse av empati for den jeg var, for jeg ser at jeg ikke hadde sjansen til å tåle dette her uten å ha meg selv eller henne i mitt hjørne.
Videre så jeg at hun hadde prøvd hardt i lang tid for at hun og jeg skulle fungere. Alt med mening i forholdet vårt kom fra henne. Jeg trodde da at jeg var flink siden jeg tok mesteparten av husarbeidet og det der, men substansen av å dyrke kjærligheten hadde jeg helt overlatt til henne. Jeg ser hvor mye hun prøvde gjennom handlinger, men uten ordene så var ikke jeg i stand til å tolke dette i øyeblikket.
Jeg åpnet også opp for hva livet mitt egentlig har vært de siste 10 årene. Dette er kanskje det største sjokket. Jeg har ikke internalisert at hun og jeg ikke lenger er. Hver morning jeg har våknet så har jeg strekt ut armen for å få kontakt med hennes hud i sengen, og hver morning har jeg lært på nytt at hun ikke lenger er der. Jeg har også visst at jeg var singel, men innerst inne så var jeg jo ikke det. Hadde jo hun.
Jeg ser også at jeg har gått å spart på ting som har skjedd meg i livet, små og store ting. Ting jeg skulle dele med henne når vi kom sammen igjen. Livet jeg levde her og nå var jo ikke det virkelige livet, i det virkelige livet var det hun og jeg. Valgene jeg har gjort har vært ting jeg vet hun hadde likt. Ting som hun hadde vært stolt av. Ting som hadde gjort henne glad. Også mindre ting som det at jeg ikke lenger spiser kjøttdeig to dager på rad, fordi hun ikke likte dette.
Fortsatt nå identifiserer jeg meg ikke med livet jeg har nå. Er for første gang på lenge emosjonelt til stedet, men kjenner meg ikke igjen hvor jeg er. Jeg hører til sammen med henne, ikke hva enn dette er. Jeg husker de viktigste tingene som har skjedd i årene etter bruddet, men kun som en slags tilskuer, ikke som en som levde det.
Livet mitt stagnerte også ganske greit. Siden mitt indre emosjonelle kompass ikke har vært aktivert så har jeg egentlig ikke jobbet for noe. Jeg har på en eller annen måte klart å få til en utdanning i løpet av disse årene, men den føler jeg heller ingen tilhørlighet til. Dette var bare et verktøy jeg brukte for å distrahere meg selv så jeg slapp å føle.
Vet ikke hva jeg ser etter her annet enn å prosessere. Det føles liksom som at jeg på et eller annet tidspunkt for 10 år siden ble plukket opp og forskjøvet fram i tiden med falske minner plassert i meg. Hun betyr fortsatt det samme for meg enda, samtidig som jeg vet at jeg var glemt i det jeg gikk ut av forholdet. Vet liksom ikke helt hva jeg skal gjøre nå.
