Buhne

Du trodde hun brydde seg om deg bare, at hun ville gjenkjenne deg, det er ikke personlig hehe

Kanskje det er på tide å ufordre den tankegangen litt, hva om vi er bevisste vesener som lever i en kropp bare?

Tanken var at Big Bang bare var energi, og så ble masse laget av denne energien, og så ble liv til: Jeg tenkte at kanskje liv bare er å være selvreflekterende, at gener skaper sjelen, og så blir den selvreflekterende i omtrent 100 år, mer eller mindre, og så forsvinner den igjen. Jeg ville ikke følt meg levende hvis jeg bare var selvreflekterende, tror jeg, jeg ville fortsatt vært en slags maskin som bare tenkte på seg selv. Det er det du ville fått hvis du lagde en robot som tenkte på seg selv, den ville uansett ikke vært levende. Eller kanskje. Å leve er noe mer uansett, tror jeg. Det er litt som når folk sier at farger ikke er ekte, det er bare måten vi tolker det på når fotonene treffer øyet sier de, akkurat, jeg tror farger er der uansett. Jeg føler meg mer enn bare selvreflekterende, negative tanker og følelser er ikke innebygd i oss, for eksempel, men kommer fra når positive avgir følelser og tanker av lavere verdi. Jeg tror smerte er litt det samme kanskje også, det er de gode følelsene som er innebygd i oss, smerte er lavere verdier av disse, det er nettopp det faktum at vi lever som får oss til å oppleve det. Ja, det er det jeg tenker, at vi skaper smerten selv fordi vi opplever noe vi ikke liker, et slags mentalt ... Jeg er ikke sikker på om vi faktisk er født til å føle smerte, som en del av kroppen, eller at vi bare opplever det fordi det er lavere energi. Jeg vet heller ikke om bevissthet bare skapes på nytt hver gang et liv skapes, eller om den kommer fra en kilde i naturen, en slags eldgammel kraft, men jeg tror jeg er mer enn bare å være selvbevisst, i hvert fall føler jeg det. Jeg lever i kanskje 60–100 år, etter det vet jeg ikke