🥺 Wow. Tusen takk for dette. Betyr mer enn du aner. Du har rett i det at jeg bagatelliserer egne reaksjoner, det er vel en overlevelsesstrategi jeg har måttet lære meg for å overleve. Jeg har alltid beskyttet dem mer enn meg selv.
Jeg har har aldri latt meg selv dra meg selv inn i destruktive mønstre for jeg vet at det hadde gjort livet mitt enda verre på langsikt, da hadde jeg faktisk blitt en del lik biologisk mor og det skal ikke skje, det må ikke skje. Det er rart det der, noen mennesker blir skadelige på grunn av det utgangspunktet man fikk og andre velger å hjelpe andre mennesker til tross for det. Så ser jeg også at noen mennesker gjør alt for å ikke føle på smerte, desto mer man gjør det desto verre blir det. Det ligger vel noe i det, for at noe skal bli bedre må man føle på alt framfor å skyve det unna. Det er akkurat det far har gjort, han har alltid latt være å føle, koste hva det koste vil.
Stemmer. Det er ikke mitt ansvar å fikse foreldre, uavhengige av biologisk eller ste. Jeg har selv skrevet til kona hans alt jeg mener, blant annet at jeg lever ikke lenger passivt i håpet om at han noensinne kommer til å se meg som en sønn og ikke en feil eller et problem og at om det ikke skjer, so be it og at nå er det opp til han hva som skjer videre i denne relasjonen. Hun svarte med "Ok. registrerer hva du skriver men har ingen flere kommentarer. Ha en fin dag".
Sorgen jeg må bære på resten av livet kommer jeg ikke unna, det er en del av min historie men jeg lar den ikke styre meg. Prøver å la den og meg leve side om side. Kanskje den blir lettere å bære på med tiden.
Alt du har skrevet resonnerer med meg. Til og med min forrige fastlege sa til meg at han ser feil på dems linjer og at dette er ikke opp til meg å fikse alene, det er umulig.
Jeg kommer ikke til å bruke mer energi på dem. Jeg kommer til å bruke den på å bygge mitt liv og relasjoner som jeg blir møtt i.
Igjen, tusen takk. 🥺