Kristian Greiner Ådnesen

Helt enig. Og til tross for hva alt hittil må antyde (litt nebbete er man jo, men come on) så syns jeg jo det er gøy å dekonstruere ting på denne måten sammen med andre. Hadde det vært opp til meg skulle jeg lagd en slags Gamer-lesesirkel hvor vi en gang i måneden spilte gjennom noe og jobba oss gjennom hva det betyr. Som du viser til med Dune er det nøyaktig slik vi jobbet med tekster da jeg studerte litteraturvitenskap. På medievitenskap er vi derimot ikke så opptatt av innhold og "mening" per se, men alt omkring som muliggjør et mediert budskap i det hele tatt; for eksempel mineralutvinning, eierskap og økonomiske forhold, og de spesifikke teknologiske utviklingene/forutsetningene som kan sies å utgjøre "flaten" ethvert budskap eksisterer 'oppå'. Alt dette for å si at når vi snakker om noe relatert til et medie, så blir babyen pælma ut med badevannet, som ordtaket heter. Igjen, hva er det vi til enhver tid mener når vi sier "politikk" i relasjon til spillmediet? For noen blir tilstedeværelsen av et spesifikt emne dråpen som får begeret til å renne over, og det reduseres til polemiske skyttergravskriger av retorisk one-up-mansship som gir meg lyst til å fylle lommene med stein og la havet ta meg. "Blue haired lib is OWNED by FACTS and LOGIC" og "Jordan Klepper teases his next MAGA journey", for å nevne noen utmattende eksempler, og jeg tviler dypt på at noen går fra slike konfrontasjoner og faktisk lærer noe nytt.

Jeg vil si at det du tar opp her er forskjellen på at "politisk betinget innhold" finnes i det store og hele, og frekvensen av et spesifikt emne; som jo kan være relativt til enhver tid, og som i eksempelet du viser til er representasjon av transpersoner og 'kvaliteten' av dette. Om hundre år er det kanskje noe annet. Jeg vil si dette er to ulike diskusjoner, ettersom poenget med sitatet du viser til er at kulturuttrykk til en eller annen grad alltid har gitt uttrykk for sin politiske virkelighet.

Du kan godt parkere den holdninga di, altså. Jeg ville bare at du skulle utdype hva du sa så jeg bedre kunne forstå hvor du kom fra. Jeg ser noen andre allerede har tatt tak i det. Som Duriello viser til kan et arr kan bety så mye mer enn "bare" kjønnspolitikk.

Jeg er helt enig med deg i hvordan du forstår CJ her; helt enig i at han også kan sies å representere en sosial virkelighet som forsøksvis klatrer ut av miljøet han ble til i, før han utfolder seg i den litt pussige delen i Las Venturas. Men for å ta tak i tolkningen din her, vil jeg også si at miljøet - livsverdenen (dvs San Andreas i det hele) derfor er nødvendig for å lese ham som et uttrykk av denne sosiale virkeligheten. For å sammenligne med Yasuke syns jeg ikke hans plassering i det føydale Japan derfor utelukker at vi skal forstå ham som et uttrykk for en spesifikk sosial virkelighet, all den tid skyggen av kolonimakter henger i bakgrunnen. Det er ikke "uten videre" at Yasuke ER i Japan - han ble fraktet dit mot sin vilje, og hvis vi vet noe som helst om slavehandelen derfra og fem-ish hundre år fremover, er det at han slett ikke var den eneste. Jeg vil derfor foreslå at han ikke må forstås utelukkende som "et representativt uttrykk for mangfold", men sees i sammenheng med bakgrunnen for at han havnet der, som da er et resultat av kolonialistisk maktutøvelse. Bare synd at dette er så "underforklart", om det gir mening? Jeg er nå et godt stykke inn i spillet, men jeg opplever ikke at forholdet hans til portugiserne er blitt tatt noe særlig tak i. Så fort han ser Naoe og knivbladet hennes er alt før glemt, og han er med på revolusjonen eller wtf de nå holdt på med.

Jeg veit ikke hva slags forutsetninger du har for å si noe om hva jeg er komfortabel med eller ikke. Fortell meg heller hva du mener med at det "ikke er valgfritt å ta stilling til mastektomi-arr," også går vi frem derfra.

Nå snakker vi jo om to forskjellige måter disse verkene forholder og refererer til virkeligheten på; CJ er en fiksjonell karakter satt til en skildring av nittitalls Los Angeles, med alt det medfølger; mens Yasuke i AC: Shadows er en adapsjon av den historiske personen satt til en slags skildring av føydale Japan.

Og som så mangt annet her i verden er det svært, veldig, meget, utrolig, særdeles, ganske, valgfritt. Jeg jobber med det du gir meg, kompis. Vi kan godt snakke om noe annet, altså.

Det blir for slapt å si at Taash-sideoppdraget er det som spenner bein på hele greia når det er en VELDIG valgfri del av et spill som ellers kan sies å handle om gud(stro) undertrykkelse, korrupsjon, identitet (dvs. 'hva slags person er jeg som gjør x, y, z') og god gammeldags væpna opprør. Jeg gjentar: jeg tror ikke det handler om at emnet i seg selv er garantist for dårlig mottakelse, like lite som jeg tror at alle krigsspill med amerikanske tjenestepersoner automatisk er propaganda. Hadde jeg trodd det ville jeg slitt med å forklare Spec Ops: The Line.

Nei, ikke i det hele tatt. Det jeg sier er at dersom det allerede har vært allment aksepterte/godt mottatte karakterer av en viss demograf (bakgrunn, etnisitet, kjønnsuttrykk, politisk overbevisning) syns jeg det er rart å kritisere den ene (Yasuke) mens man går god for den andre (CJ).

Her er du inne på noe jeg syns er veldig interessant, og det er hva slags føringer publikum legger for hva som "kan" eller "bør" uttrykkes. Ikke bokstavelig, må vite, men som mottakere i en bredere kulturell sammenheng. Dersom vi gjør ett tilfelle til ambassadør for visse tematiske overtoner, og vi vurderer det som dårlig, er det rimelig å utelukke utelukke at temaet kunne vært bedre behandlet i en annen sammenheng, som en slags bredere kollektiv avstraffelse? Jeg syns ikke det, fordi, for alt vi vet, kan gå glipp av noe utrolig. Jeg er derfor uenig i at temaet kjønnspolitikk i seg selv er grunnen til at Veilguard ikke får det til, men heller, for å spille på det du sier, at emnet inntrer samtidig som et opplevd sammenbrudd i konsistens og tone. EDIT: Det er liksom mye å svelge i seg selv at serien, etter ti års pause, plutselig går fra Game of Thrones til en slags fantasy Guy Ritchie-film skrevet av traumeterapeuter.

Ja, det tåler jeg, og jeg skal selvsagt ikke nekte for at teksten blir litt ovenfra-ned, men når man leser ting som "jeg synes ikke noe om at spill skal bli politisert", da henspeilet på at å utpeke forhold innen (eller motivet for) produksjon er det som gjør spill politisk, er det på tide at man tar litt språklig oppvask. Derfor handler teksten mindre om hva mediet 'fortjener' som sådan, og mer om hvordan vi snakker om det. Vi trenger ikke se lengre enn til Mikkjell Lønnings kommentar (eller vår egen) fra forleden dag for å se hvor ''knerefleksete'' diskurs om mediet blir fordi vi ikke en gang snakker samme språk. Og det er der de ulike måtene "politikk" arter seg (narrativt innhold, innflytelse over hvordan innhold vinkles, produksjonskontekst etc.) kommer inn.

Jeg har aldri møtt noen som mener at The Veilguard er bra skrevet -- inkludert meg selv. Hvis du er interessert skrev jeg en tekst om hva som stinker, og hva som kunne vært bra, hadde det bare vært, vel, "bra."

Ah man... deep cut. Ville du trodd meg om jeg sa at den teksten hadde jeg helt glemt?

Usikker på hva det er du viser til, for jeg kan ikke huske å ha nevnt salgstall i det hele tatt. I stedet har jeg belyst de ulike måtene "politikk" (et ord relativt til ulike sammenhenger) arter seg innen produksjon av kulturuttrykk, da for å vise hvor sammenknyttet medier (eller kulturuttrykk generelt) er til sin egen politiske samtid.

Oi, innså at jeg hoppa over noe her, ja. Beklager det! Hvis vi med "politikk" her mener narrativt innhold som henspeiler på virkelige hendelser, mener jeg at en kritikk av Yasuke som protagonist i et slikt narrativ er vilkårlig og urimelig; først fordi det allerede er presedenser for svarte hovedrolleinnehavere i seg selv, og fordi det er presedens for svarte protagonister i politisk betingede livsverdener. De må ikke nødvendigvis ha noe til felles i politisk tematikk (det krever mer kapasitet enn jeg har for å sammenligne middelalderens Japan med Los Angeles på nittitallet), men de er begge, utvilsomt, karakterer i politisk situerte narrativer.