Som ateist og prinsippiell motstander av både religion og andre dogmatiske tankesett må jeg (unnskyld, historiske fakta) gi trådstarter rett i at den demokratiske tankegangen oppsto i møtet mellom tidlig kristendom og de romerske styringsprinsipper (les: tuftet på det antikke Hellas/ Athen 500 Fvt.).
Man kan være enig eller uenig om verdier og kvaliteter ved ulike tankesett, men historien står der som noe som faktisk har hendt, uansett hvor mye vi enn måtte mene -i dette tilfellet innføring av et demokratisk ideal, for noen mer eller mindre få utvalgte.
I dagens mer sekulære samfunn står demokratiet igjen, på egne bein og uten behov for støtte fra religion. Dvs. det har stått rimelig trygt og utviklet seg i en etter min mening god retning helt frem til nå. Ropene etter en "sterk leder" og mot hensynstakning til- og omsorg for minoriteter og svakt stilte grupper setter en bråstopp for denne utviklingen -og plutselig har fascisme og totalitarisme igjen blitt stuerent.
Det for meg fullstendig paradoksale er at det er ytterliggående kristne miljøer som støtter denne utviklingen sterkest, i "godt lag" med kapitalister, som tilsynelatende er villige til å droppe alt av moralsk kompass til fordel for å øke egen kapital og ego. Dette blir de nye "få utvalgte". Når disse gruppene klarer å få de fattigste, både på økonomisk, sosiologisk og kulturell kapital med på den store bløffen om at den nye utviklingen vil heve deres status og innflytelse så er veien åpen for våre nye diktatorer. Resten av massene er tilsynelatende lammet av forvirring, frykt og feighet -og vi lar (så langt) dette skje.
