3ivindM

Det er et godt poeng at kvinners innsats under andre verdenskrig har blitt nedtonet i historien, og det er viktig å gi disse historiene mer plass i offentligheten. Men i en kommersiell sammenheng er det samtidig slik at filmer om heltefigurer og kamper på frontlinjen appellerer bredt, og derfor er det naturlig at slike historier ofte blir prioritert i store produksjoner. Historier med action og krigsscener fenger og trekker et større publikum, noe som kan gi høyere inntekter – en avgjørende faktor i filmbransjen. På samme måte som herrefotball tiltrekker seg flere tilskuere og genererer større inntekter enn kvinnefotball, er krigsfilmer om heroiske soldater i kamp et velkjent format med en bred og stabil publikumstiltrekning. Dette betyr ikke at kvinnelige krigshelter er mindre verdige, men filmens økonomiske realiteter styrer ofte valget av tema, slik tilfellet også er i andre kommersielle kultursjangre. Å fortelle historier om heltemodige kvinner i motstandsbevegelsen er absolutt relevant og viktig, men det er også en plass for filmer som utforsker mer tradisjonelle krigsheltefortellinger. Til syvende og sist handler det om å balansere den kunstneriske friheten til å velge historier som regissørene ønsker å fortelle, med forståelsen av at filmbransjen er avhengig av økonomiske vurderinger som gjør visse temaer mer lønnsomme.

En kulturkrigsfilm? 🫠

Sigrid Bonde Tusvik’s kritikk av filmen Nummer 24 (VG 30.10.24) bommer på flere måter. Å generalisere og hevde at "menn lager mannefilmer om andre verdenskrig" er en forenklet fremstilling som underkjenner både filmens intensjoner og regissørens kunstneriske frihet. Når hun sier hun er lei av filmer som fremstiller menn i krigssettinger, viser hun en ensidig forståelse av krigsfilmer og deres plass i historien. Historiske dramaer har ofte et maskulint fokus fordi mange av disse hendelsene var nettopp preget av mannlige soldater i krigssoner. Selv om det er et relevant poeng at kvinnenes innsats under krigen fortjener større oppmerksomhet, blir det urimelig å avfeie en film utelukkende basert på hvem den handler om. Videre kan hennes kritikk sees som en snever forståelse av filmens rolle i å utforske menneskelige historier og konflikter. Selv om kvinner hadde en viktig rolle i motstandsarbeidet, betyr ikke det at alle filmer må dekke hver gruppe. Hvis alle filmer må tilfredsstille et krav om å representere alt og alle, mister vi det genuine fokus som gir dybde og engasjement i historiefortellingen. Det finnes rom for filmer som hedrer kvinnenes rolle i krig, men dette er ikke synonymt med at Nummer 24 – som fokuserer på menn i en spesifikk kontekst – dermed ikke har verdi. Dessuten, å redusere filmen til en "mannefilm" fratar den muligheten til å tale om universelle temaer, som offer, mot og menneskelig motstand, som alle – uavhengig av kjønn – kan relatere seg til.

I vår samtid, hvor den teknologiske fremdriften spirer og gror med en nærmest uhyggelig hastighet, står menneskeheten ved en kritisk korsvei; en situasjon der vi, i vår uopphørlige streben etter effektivitet, tilsynelatende har fortrengt de grunnleggende menneskelige verdier som en gang utgjorde fundamentet for våre eksistenser. I lys av dette presser det seg frem et essensielt spørsmål: Hvilken verdi har vårt liv, når vårt siste åndedrag nærmer seg? Er det virkelig de overfladiske prestasjonene og de ubarmhjertige tidsplanene som vil gi oss fred, eller er det i stedet øyeblikkene av ekte, ufiltrert tilknytning til andre mennesker som vil gi mening til vår tilværelse? Den moderne dugnadsånden, som en gang representerte solidaritet og felles innsats, synes å ha blitt undergravd av et individualistisk paradigme der den enkelte må bære vekten av sin egen suksess. Her åpenbarer det seg en urovekkende dissonans: hvorfor blir ikke kollektivt ansvar, der vi drar nytte av hverandres unike evner og erfaringer, mer verdsatt enn den brutale konkurransen om individuell fortjeneste? Er det ikke i denne kollektive innsatsen at den sanne essensen av menneskelig erfaring ligger? Som vi navigerer gjennom dette teknologisk dominerte landskapet, fremstår det som et tankevekkende paradoks at vår teknologiske utvikling accelererer hurtigere enn vår kognitive og etiske kapasitet til å assimilere og integrere de konsekvensene denne utviklingen medfører. Vi har blitt så drevet av ønsket om å maksimere effektivitet at vi har oversett de dypere, eksistensielle forbindelsene som skaper meningen med livet. De mellommenneskelige relasjonene, som en gang var livsblodet i vårt sosiale liv, er i ferd med å forvitre til fordel for den kalde og distanserte interaksjonen som digitale plattformer tilbyr. I denne sammenheng blir spørsmålet om empati en sentral utfordring. Hvor langt strekker vår empati seg? Det er tydelig at vi har en tendens til å begrense vår medfølelse til det som er umiddelbart tilgjengelig for oss, gjerne i form av likes og kommentarer, snarere enn å engasjere oss i den mer tidkrevende, men meningsfulle handlingen av å virkelig lytte til og forstå de som er utenfor vår umiddelbare sirkel. Den digitale sfæren, til tross for dens muligheter for global kommunikasjon, synes å ha skapt en avstand som er like reell som den er illusorisk. Når vi ser på vår globale adferd, konfronteres vi med en dystopisk realitet: vi står i en spiral av destruksjon, drevet av overforbruk og miljøforringelse. I vår besettelse av vekst og økonomisk fremgang, har vi valgt å overse de langsiktige konsekvensene av våre handlinger. Kan vi tillate oss å avvise den dogmatiske troen på at alle kulturer må delta i det globale verdimarkedet? Det er på høy tid å innse at etablerte kulturer besitter verdier som ikke nødvendigvis kan måles i monetære termer. Samtidig kan det også reises et kritisk spørsmål rundt motivasjonen for godhet i en tid der altruistiske handlinger ofte forvrenges av en subtil, men vedvarende trang til sosial anerkjennelse. Godhetsposørene – de som snakker varmt om sine gode gjerninger – oppfordrer oss til å granske våre egne intensjoner. Er vi i stand til å gi av oss selv uten å søke validering, eller er det en underliggende beregning bak våre handlinger? Kan vi skille mellom genuin medfølelse og den hedonistiske tilfredsstillelsen som følger med å bli ansett som "den gode"? Det moderne menneskets tilstand, preget av en urovekkende ambivalens, kan ikke lenger ignoreres. På den ene siden står vi overfor uante muligheter for tilkobling og samhandling, mens vi på den andre siden er vitne til en tiltagende isolasjon og meningsløshet. I vår besettelse etter effektivitet kan vi ende opp med å skape et samfunn som fremmer overfladiskhet fremfor dybde, en tilstand der kvaliteten av våre relasjoner forringes i møte med det kvantitative. Det er derfor nødvendig å utfordre det rådende narrativet om hva suksess egentlig innebærer. Kanskje er det på høy tid å redefinere denne suksessen, slik at den ikke bare er et mål om produktivitet, men også en anerkjennelse av de genuine relasjonene som gir livet mening. La oss tillate oss selv å omfavne det sakte, men meningsfulle arbeidet som kreves for å bygge ekte forbindelser, og dermed skape rom for både sårbarhet og styrke i våre liv. For når vårt livs lys endelig slukker, vil det ikke være de flyktige triumfene som gir oss trøst, men snarere minnene om dypt meningsfulle forbindelser som har beriket vår tilværelse.

For all del, du reiser flere viktige spørsmål, og det er nødvendig å svare på dem på en måte som belyser kjernen i diskusjonen. La oss starte med sammenligningen mellom vold og kropp. Det er sant at vold, drap og tortur er vanlige temaer på TV og i filmer, og ja, dette kan virke som en selvmotsigelse når vi samtidig diskuterer kropp som tabu. Men her handler det ikke om at vold er "innafor" eller mindre kontroversielt. Tvert imot, volden vi ser på TV blir ofte kritisert for å være normalisert, og det er en egen diskusjon i seg selv. Poenget er imidlertid at kroppens bruk i humoristisk sammenheng er noe annet. Det handler ikke om hvorvidt kropp bør vises på TV eller ikke, men hvordan og hvorfor den brukes. Når kropp, og særlig kvinnekroppen, blir brukt som et humoristisk objekt, må vi spørre oss hva som faktisk er morsomt. Hva ler vi av? I mange tilfeller blir kroppens «avvik» fra idealene – ofte satt av et samfunn som er gjennomsyret av urealistiske skjønnhetsstandarder – selve punchlinen. Og det er problematisk. Det er ikke et spørsmål om hvorvidt man skal vise en pupp eller en penis, men om hvorfor vi leter etter kroppens feil som kilde til latter. Du spør hvorfor kvinnekroppen skal beskyttes mer enn mannekroppen. Det handler ikke om å skjule kvinnekroppen – snarere tvert imot. Kropp skal ikke være tabu, men når kvinnekroppen blir redusert til et humoristisk verktøy på en måte som undergraver hennes verdighet, er det verdt å stille spørsmål ved hvordan vi ser på kroppens rolle i underholdning. Det er en lang historisk tradisjon for at kvinnens kropp har vært objektivisert og brukt til å tilfredsstille andres forventninger, enten seksuelt eller humoristisk. Så, når kvinner som Else Kåss Furuseth eksponerer kroppen sin i humoristiske sammenhenger, er det et mønster vi gjenkjenner, og det kan forsterke gamle normer fremfor å frigjøre. Når du nevner nakenhet i andre sammenhenger, som i dramaserier eller dokumentarer, er det en helt annen diskusjon. En naken kropp i en naturlig eller frigjørende kontekst, som i en dokumentar om mensen eller i en ikke-seksuell setting, kan absolutt være frigjørende og normaliserende. Dette er ikke det samme som å bruke kropp som en kilde til latter fordi den ikke passer inn i standardene vi har blitt pålagt. Så, for å være tydelig: Det handler ikke om å skjule kvinnekroppen. Det handler om å spørre hva slags rolle kroppen har i den konteksten den vises. Når kropp blir brukt til å forsterke humor som spiller på avvik fra idealene, i stedet for å bryte dem ned, bør vi stille spørsmål om hvem som tjener på det. Kvinner har like mye rett som menn til å bruke sin kropp som en del av humoren – men vi må være bevisste på når det egentlig er frigjørende, og når det bare forsterker gamle stereotypier.

Vel... I ulike live-opptredener og sceneshow har Kåss Furuseth flere ganger brukt kroppen sin aktivt for å skape humor, som i komiske fremføringer der hun kaster seg rundt, utfører fysiske stunts eller kler seg i kostymer som forsterker kroppslige «uregelmessigheter». I "Kåss til kvelds" har hun flere ganger referert til sin egen kropp på en selvnedsettende og humoristisk måte. Hun spøker ofte med å være "ubekvem" eller "ikke ideell" i forhold til kroppsnormer, noe som får publikum til å le av det hun presenterer som kroppslige «mangler». Så har vi for eksempel programmet "Else – Om barn, kropp og kjærlighet" - gjennom flere episoder diskuterer hun usikkerhet rundt kropp, og hun eksponerer kroppen sin åpent for å bryte ned tabuer, men samtidig blir kroppen ofte fremstilt som en del av komikken. Men dette gjelder jo ikke henne isolert sett, snarere et blikk på en trend som har gått for langt.

Det er noe dypt ubehagelig i det som har blitt en stadig mer utbredt del av vår TV-underholdning. Når kropp, særlig kvinners kropp, reduseres til en slags fysisk komedie, en klovnerolle der det er meningen vi skal le av andres "feil", kvapsete kroppsdeler og ubehagelige positurer – da har vi som samfunn et problem. Siste eksempel på dette ser vi i traileren for det populære programmet *Kongen befaler*, der komiker Else Kåss Furuseth atter en gang brukes som trekkplaster ved å by på sin kropp som et humoristisk verktøy. Men hvor lenge skal vi egentlig akseptere dette «triste klovn-komplekset»? Selvsagt er kroppshumor ingenting nytt. I århundrer har den tjent som en kilde til latter. Men i moderne tid har vi hatt håp om at vi var på vei bort fra denne typen underholdning – der latteren kommer fra noens usikkerhet, overflate eller mangel på den smale kroppsstandarden som vi alle pålegges. Særlig når det kommer til kvinnelige komikere, føles det som om vi igjen og igjen får servert den samme oppskriften: skal du være morsom, må du også gi av kroppen din – på den måten som samfunnet fortsatt ser ned på. Det er ikke bare skuespillere og komikere som Kåss Furuseth som finner seg selv i denne posisjonen, men hun er et tydelig eksempel på noe som stikker dypt i vår kollektive kultur. Den ufrivillige trenden som framstiller den "uregelmessige" kroppen som humoristisk objekt gjør at vi mister mye av den fremgangen vi ellers har oppnådd i kroppspositivisme og aksept. Humor er makt. Og når vi stadig ser kroppen, og da særlig kvinnekroppen, presentert som en slags fallgruve vi skal le av, mister vi den respekt og verdighet som burde være grunnlaget for hvordan vi ser på oss selv – og hverandre. I tilfellet *Kongen befaler*, kunne man argumentere for at hele poenget med programmet er å kaste deltakerne inn i absurde og komiske situasjoner, og at det er konseptet vi ler av. Men når traileren for en ny sesong bygger opp forventninger om latter med Kåss Furuseth som eksponerer kroppen sin som et komisk verktøy, spør jeg meg selv: Må det virkelig være sånn? Er det ikke mulig å være morsom uten å dra kroppslige nedverdigelser inn i det? Det kan være at Kåss Furuseth selv finner glede i å spille rollen, og at hun, som en sterk og selvstendig komiker, bruker kroppen sin bevisst for å undergrave tradisjonelle skjønnhetsidealer og kroppspress. Men samtidig spiller hun inn i en større kultur hvor det er et mønster for kvinner i humor – du må gi av kroppen din, på en sårbar og selvutslettende måte, for å få folk til å le. Og da blir ikke humor et valg, men en forutsetning for å få være med på leken. Man kan spørre seg: Hvordan hadde vi reagert dersom det var en mannlig komiker i samme rolle? Hadde vi ledd like mye, eller hadde det blitt en annen dynamikk? Sannsynligvis ville latteren fått et annet innhold, der vi kanskje til og med hadde applaudert mannen for å "trosse" kroppsstandarder på en modig måte. Kvinner, derimot, blir ofte sett på som "helter" når de gjør det, men likevel står vi igjen og ler på samme måte, med de samme fordommene i bakhodet. Dette komplekset – en slags moderne «trist klovn»-rolle som særlig rammer kvinner – er ikke bare et individuelt problem for Kåss Furuseth eller andre komikere i rampelyset. Det er et større samfunnsproblem. For hva slags signal sender vi til yngre generasjoner som ser opp til disse kjente personene? Hva sier vi om verdien av kroppens mangfoldighet, om hvordan vi ser på og verdsetter hverandre som mennesker? Skal det alltid være humoristisk å ikke passe inn i de stramme rammene vi er gitt? Det er på tide at vi reflekterer over hvordan vi bruker kropp og humor, og hvordan vi skaper latter. Verden er i bevegelse, og kanskje er tiden moden for å endre premissene for hva som faktisk er morsomt. Latter er kraftfullt. Det kan både bryte ned og bygge opp. La oss bruke den til noe som bygger opp, ikke river ned – og la kroppene våre få være noe mer enn rekvisitter i et sirkus vi ikke har bedt om å være en del av.