SOMMERTIDEN

Dette er en yrkesgruppe som har inngående kunnskap om hvordan lovgiver regulerer denne bransjen, og de er garantert å være oppdaterte for å sikre sin framtid gjennom lovregulering som beskytter deres enorme honorarer. Jeg håper at AI ikke lar seg påvirke og gir oss som forbrukere makten til å bruke denne teknologien som en rådgiver og hjelper. Min erfaring er at advokater skriver ned hvert sekund med GAFFEL, og timeprisene kan være astronomisk høye for en vanlig person eller et lite firma som trenger hjelp.

I diskusjoner om sjalusi er det viktig å huske at begge sider fortjener respekt og forståelse. Å leve sammen med noen som er sjalu kan være en følelsesmessig utfordrende opplevelse, som noen ganger kan føles som å befinne seg i et emosjonelt helvete. Sjalusi kan føre til konstant bekymring, mistillit og uro i et forhold, og påvirke både den sjalu parten og deres partner på ulike måter. Den konstante følelsen av å bli overvåket eller kontrollert kan skape spenninger og avstand, og til og med føre til alvorlige problemer hvis ikke håndtert på en konstruktiv måte. Når temaet sjalusi blir løftet frem i diskusjoner som et problem i forholdet, er kommentarfeltet ofte preget av harnisk og fiendtlighet. Enten det er den sjalu parten som tar opp saken eller deres partner, fører diskusjonen ofte til spydige kommentarer som ikke bidrar til å løse problemet. Å være en sjalu person innebærer ofte dårlig selvtillit og en følelse av at ens eget liv ikke er verdifullt. Dette kan føre til forsvarsmekanismer og en reaktiv holdning i diskusjoner om emnet, noe som gjør det vanskelig å oppnå en konstruktiv samtale og løsning på problemet. I de verste tilfellene kan denne typen konflikter og følelser føre til økte tanker om selvmord, da den konstante bekymringen, mistilliten og den følelsesmessige smerten kan bli overveldende. Det understreker viktigheten av å ta sjalusi og dens konsekvenser på alvor, og å søke hjelp og støtte hvis nødvendig for å håndtere disse utfordringene på en sunn og konstruktiv måte. Jeg er en av de som har levd med det helvetet å være sjalu og usikker på meg selv, et helvete jeg aldri har ønsket å være i. Gjennom svært mange år har jeg prøvd mye for å bli kvitt denne destruktive følelsen, og i dag har jeg fått mye mer kontroll på dette helvete gjennom hjelp fra en psykolog. Det har tatt over 20 år å komme hit jeg er i dag, og jeg må nok regelmessig jobbe med dette resten av mitt liv. Jeg ønsker å dele litt av min opplevelse med å søke hjelp via diskusjonsforum på nettet. Mange mener kanskje at dette er feil forum å søke hjelp for slike problemer. Jeg er litt enig, men samtidig må man ha klart for seg at sjalusi kan oppleves som svært "akutt" og at man går inn i en vond psykose. Når ventetiden for en time hos psykologen kan være lang, blir behovet for hjelp til tankene desperate, og slike forum blir løsningen. Derfor er min oppfordring til deg som svarer på slike tråder, å være konstruktiv i dine svar og ikke tilføre personen som skriver mer smerte. Personen har tross alt ropt ut at de trenger hjelp. Prøv derfor å se forbi dårlige formuleringer og skrivefeil, og husk at det sitter en desperat person bak ordene som skriker etter litt hjelp. Ofte er det slik at en sjalu person nå sitter i en vanskelig situasjon som de selv har satt seg i, og for min del visste jeg veldig godt at jeg selv hadde satt meg i denne situasjonen. Men jeg trengte likevel hjelp til å håndtere dette på beste måte, og da hjalp det lite om du høvlet meg mer ned. Jeg har i noen situasjoner fått veldig god hjelp via diskusjonsforum, men da med konstruktive svar som ga meg råd om hvordan jeg burde tenke og håndtere dette videre. Det kan være hjelp til å se situasjonen litt annerledes, anbefaling om å snakke eller ikke snakke om dette med min partner, osv. Jeg ønsker med dette å starte en diskusjon rundt temaer som er basert på respekt og konstruktive innlegg, og samtidig speiler alle sider.

Hei @Maxopp Våre samtaler foregår i ro uten at vi roper eller skriker til hverandre, vi har stort sett gode samtaler. Når det gjelder min sjalusi, valgte jeg å være ærlig med henne før vi offisielt ble sammen om at jeg sliter med dette. Vi har tidligere hatt samtaler sammen hos terapaut, det var her vi fant løsningen om å ringe hverandre for å si god natt når vi er borte fra hverandre. Som sagt har jeg det siste året følt at jeg takler disse vanskelige tankene bedre, og opplever ikke lenger problemer med det i hverdagen. Jeg har flere ganger foreslått at vi skal melde oss på samlivskurs, men dette ønsker hun ikke, og begrunner det med at hun synes det er litt kleint med slikt i grupper. Jeg ser hva du rødmerker, og kjenner på noe av dette selv. Hennes eventuelle dårlige samvittighet kan skyldes at hun har tråkket over noen grenser som jeg er kjent med, eller noe jeg ikke kjenner til. Etter samtalen vi hadde etter hytteturen trakk jeg meg litt unna og kjente på at dette var vondt. Hun spurte meg hva som plaget meg, da hun opplevde at jeg ikke helt var meg selv. Jeg sa da at jeg tenker mye på samtalen vi hadde og synes den er vanskelig. Hun svarte da med en god klem og sa at jeg elsker deg og har ingen planer om å forlate deg. Etter dette har hun gått tilbake til å være mer kjærlig. Jeg sitter fortsatt med en vond følelse og vet nå ikke helt hva jeg skal gjøre. Det siste jeg ønsker er å være en partner som gir slike vonde følelser til den jeg er glad i, og jeg er innforstått med at jeg selv er årsaken til mye av dette. Jeg ser at @Skandinav omtaler at hun har levd i et sjalusihelvete. Til det må jeg bare si at jeg forstår godt at det kan være vondt og vanskelig å leve sammen med noen som sliter med sjalusi. Derfor valgte jeg å være ærlig om dette før vi offisielt ble sammen. Det i seg selv unnskylder ingenting, og ansvaret for å gjøre noe med dette ligger i hovedsak hos meg. Dette har jeg også tatt tak i med et foreløpig godt resultat gjennom jevnlige samtaler med psykolog de siste årene. Om situasjonen er slik at jeg har forårsaket uopprettelige skader i vårt forhold, vil jeg ta konsekvensen av dette og gå videre med å jobbe med meg selv for å sikre at jeg også kan ha en god framtid. Men mest av alt ønsker jeg å være sammen med min kone i fremtiden, men ikke for enhver pris for meg heller.

Anyone

Jeg er midt i livet og har vært sammen med en dame jeg har elsket i 15 år. Det har ikke bare vært en dans på roser; vi har hatt våre oppturer og nedturer. Jeg har slitt med sjalusi, noe som har skapt en del utfordringer. Jeg har fått hjelp for dette, og det siste året har vært fantastisk for meg, da disse ubehagelige følelsene har vært fraværende. Det har heller ikke vært noen negative episoder i forholdet vårt relatert til dette siste året. Vi har en avtale om at når vi er fra hverandre, ringer vi hverandre når vi legger oss og sier god natt, hun har i noen tilfeller ikke gjort dette( da hun ofte kan bli veldig full på fest) . Min kone har vært fornøyd med mine endringer og har gitt meg mye ros og kjærlighet i denne perioden. Samtidig har jeg lagt merke til en stor endring i henne siste året. Hun virker mindre tålmodig og kjærlig, ikke bare overfor meg, men også overfor vår fosterdatter. I det siste har hun hatt en venninne som har vært gjennom et samlivsbrudd, og de to har snakket mye sammen. Sist helg dro de på hyttetur sammen, og etter dette har det skjedd noe. Nå forteller hun meg at hun opplever våre telefonanrop når vi legger oss som "kontrollerende", og at hun helst vil unngå kontakt når hun er borte. Hun sier også at hun nylig har begynt å oppleve tidligere "sjalu" situasjoner som opprivende, og at hun tenker mye på dette, og at det påvirker henne i forholdet vårt. I samme samtale forteller hun at hun fortsatt elsker meg og synes jeg er fantastisk, at hun har lyst på meg (etter 15 år sammen) og ikke ser for seg en fremtid uten meg. Jeg ble litt satt ut og visste ikke helt hva jeg skulle si, annet enn å si at jeg forstod henne. Men sannheten er at jeg ikke helt forstår, og denne samtalen har gjort meg veldig usikker. Hun holder meg nær, men samtidig litt på avstand. Min frustrasjon gjør at jeg helst vil trekke meg unna, redd for å si noe som kan bli misforstått. Jeg tenker mye på dette og er blitt usikker på fremtiden vår sammen. Stabilitet, ro og trygghet er det viktigste for meg. Jeg har bestilt en time hos psykologen som har hjulpet meg med sjalusien for å snakke om dette, men ventetiden er lang. Hun er i starten av 50-årene, og overgangsalderen er her eller nærmer seg. Er dette noe jeg bør ta innover meg for å forstå bedre? Jeg vil svært gjerne leve livet med henne, men jeg ønsker ikke å være en negativ bit av hennes liv. Hvis du har noen konstruktive råd om dette og hvordan jeg bør håndtere det, ville jeg være takknemlig for det.