Ertekroken

Ja, akkurat som vi, når vi dør som et hvetekort, vil bære frukt videre i de som mottar liv fra oss. Livet kommer jo fra oss, selv om vi dør. Hva tenker du er tekstens poeng her? Før vi stiller spørsmålet om dette diskvaliserer tekstens poeng, så bør vi stille et annet spørsmål først: Hva er tekstens poeng? Faller det ikke i jorden og dør, blir det bare det ene korn, men HVIS det dør, bærer det mye frukt. Her kaller Jesus prosessen hvetekornet går igjennom en død og de nye hvetekornene som en frukt av døden til hvetekornet. Det er historiefortelleren som setter kriteriene her. Vi kan ikke si det feil å bruke død om hvetekornet og heller ikke at hvis det ikke dør, så blir det ikke noen nye kort. De nye kornene er barnene til det døde hvetekornet. Du vil da dra hele fortellingen ned med at du vil sette nye kriterier og kalle det hvetekornet går gjennom som liv og at det er det samme kornet som lever videre i de nye kornene. For å si det slik: Det er ikke det minste rart at Mesterens ord ikke blir forstått når den som leser bestemmer kriteriene i fortellingen og ikke fortelleren. Er det ikke dette de gamle kalte for dårers dårskap?

Visst dør hvetekornet som spirer. Det er det vi kaller død. Poteten som er morpotet dør også. Den gir sitt liv for det nye liv. Opphører selv å være en frisk vigør potet for å gi liv til nye poteter som skal bli fulle av liv og vigør. Når høsten kommer er det de nye kornene som lever videre. Såkornet har ved å gi sitt liv, gitt nytt liv. Hvetekornet er et fullkomment bildet. For det avspeiler hele mennesket. Både ånd sjel og legeme. Jeg fant noen bilder på en nettside en gang som tegnet dette forholdet på en mesterlig måte. Den siden jeg fant disse tegningene heter hvetekornet.no Jeg syntes de var såpass gode at jeg kopierte dem. Jeg personlig ville ikke kalt det arvesynd, men synden i kjødet, da begrepet arvesynd ikke finnes i Skriften. Artig at han setter hvetekornet som dør opp i lampa som veke. Når vi gir vårt selvliv, drypper det olje til lys.