Hoppetusse

Vi er et par i 40-årene, hvor hun har barn på 18 og 20. Vi bor (heldigvis?) ikke sammen enda, til tross for at vi har vært sammen i flere år. At folk ikke spiser opp maten så lenge det er plenty, plager meg ikke nevneverdig, da matrester likevel ofte kastes, og jeg er under 80 år. MEN, av og til hender det at jeg beregner feil når jeg kommer "hjem" med en stor og en liten pizza, eller at jeg andre ganger ikke visste at begge barna var hjemme. Det blir gjort tydelig at det kanskje blir litt lite på hver, men at vi får dele på det vi har.. så presterer, spesielt, yngstemann å legge alle skorpene til side.. andre ganger er det full tallerk uten å spise opp alt.. eller fullt glass, for så å gå fra halve.. og der sitter jeg, sulten og tørst.. Jeg føler for å KLIKKE av sånn oppførsel, og spesielt når mor unnskylder de.. og strengt tatt er det ikke barnas feil, for de har alltid fått lov til å holde på sånn. Jeg eeer så lei voksne, navlebeskuende barn som ikke viser omtanke eller hensyn til noe(n) som helst. Er det håp? Noen som har vært borti lignende og kanskje har noen tips og råd? Hva kan/bør jeg si? Noen situasjoner jeg kan konstruere i håp om at de kanskje åpner øynene og tar noe til seg noe? Strengt tatt ser jeg mor i et annet lys etter at jeg ble kjent med barna.. og det var fokus på fra hennes side om å ikke involvere barna før det var seriøst nok.. men hva med å la den kommende partner få bli kjent med samspillet mellom forelder og barn, før det blir (for?) seriøst? HJELP, jeg blir SPRØ!!!