Anonym skjønner du

Tusen takk for et utrolig fint og utfyllende svar. Har ikke så mye å gi i retur, annet enn min takknemlighet. Og at jeg har lest det flere ganger og tatt det til meg.

Jeg har et barn med en mann som mishandler meg. Jeg gikk fra han for flere år siden, men fortsatt så gjør han alt for å bryte meg ned. Trakassere meg. Baksnakker meg i bygda og setter ut usanne rykter. Har manipulert barnevern og alle instanser til å tro at han er en bedre forelder enn meg. Så nå har han på en måte vunnet, fordi barnevernet mener at han er den beste omsorgsgiveren. Jeg vurderer nå å bare dra. Jeg flytta hit fordi jeg så for meg et samliv, en familie. Men jeg ble bare skjelt ut og mishandla fra dag en, utroskap. Han rusa seg masse, festa og hang med venner istedet for å prioritere meg og barnet. Kalte meg stygge ting hver eneste dag. Ropte og skrek til meg foran barnet. Ja, jeg måtte bare gjøre det slutt, kunne ikke ha det sånn. Men jeg klarte likevel ikke å gi slipp på drømmen om en familie, så dum som jeg var så kjempet jeg for det, alt for lenge. Min familie som bor 5 timer unna tilbydde seg helt i starten å betale flyttebil og alt for at jeg skulle komme tilbake dit når ting viste seg å bli slik det ble. Men jeg takket pent nei, fordi jeg følte jeg ikke kunne gjøre det mot sønnen min. Sønnen min fortjente å ha begge foreldrene i livet sitt, og jeg kjempa for det så lenge. Til ingen nytte. Det har vært en evig lang kamp, hvor jeg har prøvd å prate fornuft, få han til å forstå følelser og psykologi. Prøvd å bli møtt med forståelse, empati, respekt, uten nytte. Prøvd å få han til å ta ansvar for sitt, og være med å dra lasset i samme retning, til det beste for barnet og alle. Han har bare vært destruktiv, tatt gale valg, gått til personangrep, kalt meg stygge ting, og brutt meg ned. Så klarte han altså å manipulere alle til å tro at ting var omvendt. Og han vant derfor hovedomsorgen for barnet vårt. Nå kjemper han for at jeg skal få mindre og mindre med barnet vårt og gjøre. Jeg ønsker 50/50, et godt samarbeid og om mulig et vennskap eller iallefall en ok relasjon slik at det kan være optimalt for barnet vårt. Og det kun fordi jeg elsker barnet vårt så høyt at jeg er villig til å legge alle godklutene til for at h*n skal ha det best mulig. Jeg begynner å bli veldig rådvill og nedbrutt. Og ofte har jeg tanker om at jeg bare skal dra. Selge leiligheten min, flytte til en annen by, en annen kommune, starte helt på nytt. Men jeg elsker jo barnet mitt så høyt. Og jeg ønsker jo å være mamma, ønsker å gi min kjærlighet og omsorg, mine erfaringer og lærdom. Og jeg kommer jo til å bli fylt med sorg og savn om jeg forlater barnet mitt, og tenker barnet også vil kjenne på det samme. Men hvordan ellers skal jeg klare dette? Jeg begynner å bli så lei og sliten. Han lar meg ikke gå videre heller, for han sender meldinger til de jeg kommer i kontakt med og lager drama. Og ellers sørger for at jeg er såpass påvirket av et vanskelig samarbeid, at det ødelegger for min evne til å skape noe nytt og godt med noen andre. Og andre skygger jo også banen så fort de hører om hvordan han holder på, fordi de blir redd for at dette skal komplisere ting osv. Dette ødelegger livskvaliteten min så mye at jeg også er innom tanken på at døden kanskje ikke er så ille likevel. Altså, hva skal jeg gjøre? Burde jeg faktisk bare dra og starte på nytt et annet sted? Eller skal jeg fortsette å stå i dette. Ensom, i en bygd der jeg ikke har noen, verken venner eller familie å spille på. Og ikke får jeg meg kjæreste heller fordi det florerer av rykter om meg i hele bygda, samt dette problemet nevnt noen avsnitt tilbake. Hjelp meg, jeg trenger å høre enten råd eller empati.

Tusen takk for støtten. Syns også at enkelte har vært ekstremt ufine faktisk. Jeg gjorde en feil, greit. Jeg angrer. Men det var ikke det det skulle handle om engang, lurte på hvor lenge butikken kom til å hate meg liksom. Men har også fått fine tilbakemeldinger også, der folk har delt sine egne erfaringer og vært litt støttende oppi det hele også, så velger å ta til meg det først og fremst. Tusen takk skal du ha for en fin tilbakemelding. Jeg håper på å kunne sove litt lettere i kveld, har fått snakka med psykologen min om det også, og h*n mente det ga veldig mening at jeg ikke klarte å stå imot en destruktiv impuls etter at vi starta å jobbe med ganske heavy traumer bare dager før dette skjedde, så jeg må prøve å gi meg selv litt forståelse og slæck også. Og de dårlige følelsene er også kanskje vel og bra. For det tyder jo på at jeg har samvittighet og at jeg forhåpentligvis klarer å stå imot en slik impuls en annen gang, selvom jeg har der vanskelig. Så får jeg bare stå i at det er ubehagelig en stund.

Tusen takk for litt støtte, jeg følte plutselig at jeg sto i en gapestokk her. Som at jeg liksom ikke har det kjipt nok med handlingene mine fra før. For jeg har det virkelig ikke kjekt med dette. Men det er vel kanskje som fortjent, jeg bare syns det var vondt å gå fra alltid vennlige fjes, til steinansikter og dømmende blikk. Og det må da være lov å føle på det, til tross for at min handling var gal. Håper det går over etterhvert.

Hahahaha parykk. 🙈🤣🤣 Skulle tatt seg ut. De hadde nå kjent meg igjen og da hadde det bare blitt ennå flauere. Men jeg driver faktisk å vurderer rådet om å bake en kake eller noe faktisk.. 🤔😊

Jeg må helt ærlig få si at jeg oppriktig syns du opptrer ufint mot meg, jeg skylder ingen her flere detaljer eller utbroderinger. Også skal du gjentatte ganger påstå at jeg pynter på og nekter å erkjenne det jeg har gjort. HALLO? Jeg krysset av på at jeg erkjente straffeskyld på skjemaet. Jeg sliter med søvn og hodekjør. Skammer meg og har fått nedsatt selvbilde. Hva mer ønsker du at jeg skal gjøre? I utgangspunktet skrev jeg dette innlegget for å stille et spørsmål, jeg forklarte ganske godt situasjon og forklarte at jeg oppriktig angrer, noe jeg også gjentatte ganger har skrevet i x antall kommentarer nå. Likevel skal du fortsette å forfølge meg å ytre deg på en slik måte at jeg skal føle meg værre enn jeg alt gjør? Jeg stjal en ting på butikken, jeg føler meg dritt, end of story. Du kan slutte å dømme og å prøve å få meg til å føle meg værre enn jeg alt gjør. Skjerp deg. Ærlig talt! Takk for svar. Det er ikke noe i veien med konsekvenstenkingen min. Det var som sagt en impuls jeg ikke klarte å stå imot pga at jeg nylig har åpnet opp for noe veldig traumatisk i forbindelse med en voldsoffererstatning, og det var et svakt øyeblikk. Og litt sant som du sier ja, kanskje prøve å se det positive i dette. At jeg har lært en lekse.

Kan jeg få lov til å spørre deg om hvorfor du mener dette er relevant i forhold til det jeg faktisk spør om? Ja. Jeg angrer fryktelig, jeg har slitt litt med søvn etter at det skjedde. Og du har kanskje rett, det er nok vel så mye min egen skam og tap av selvfølelse som spiller inn vel så mye som de butikk ansattes syn på meg. Tusen takk for konstruktivt svar.

Jada. Nasking er jo synonymt med å stjele, jeg føler jeg bare har brukt det ordet som faktisk forklarer handlingen min. Og forstår ikke at det skal oppstå så mye rundt det. Oppleves for meg som flisespikkeri og angrep, fordi jeg føler meg allerede dritt nok fra før, jeg skriver jo i innlegget mitt at jeg oppriktig skammer meg og angrer på handlingen min. Så da forstår jeg ikke oppstandelsen av at jeg pynter på det. Men tusen takk for svaret ditt. Jeg får som sagt tidligere bare stå i at det er ubehagelig nå og en god tid fremover.

Ikke et eneste sted har jeg skrevet at jeg bare nasket. Jeg kaller det for nasking fordi det er det det heter. Nasking er stjeling, men det er forskjell på nasking og tyveri. Forstår ikke hvorfor du har behov for å ilegge meg holdninger jeg ikke har, jeg står for det jeg har gjort og angrer fryktelig. Takk for ditt bidrag og ha det fint videre.

Jeg er helt ny innpå her, og forstår ikke helt hvordan det fungerer helt ennå. Mulig jeg plasserte det feil, men jeg vet ikke hvordan jeg kan flytte det. Jeg kaller en spade for en spade, absolutt. Det beregnes som nasking når verdien av det man stjal er under en viss sum. Jeg fornekter ikke at jeg stjal, det håper jeg du også forstår. Og jeg skriver ikke rett frem at det er det eneste problemet heller, at jeg ble tatt. Jeg oppriktig angrer på handlingen min. Jeg uskyldiggjør ingenting, jeg står for handlingen min, jeg har opptrådt ydmykt ovenfor butikken. Og jeg skammer meg oppriktig. Så mer har jeg ikke å si til det. Jeg ønsker ikke å bytte butikk, men jeg handler også litt på andre butikker. Jeg får bare stå i at det er ubehagelig en stund. Har vel også reflektert meg frem til at det også er min egen skam og selvfølelse rundt dette som også påvirker det hele til å bli mer negativt enn hva det egentlig er. Takk for svar alle sammen. Jeg får bare stå i det og prøve å gjøre det beste ut av situasjonen. Og ja. Jeg har nok lært en lekse her ja.

Jeg ble tatt i å naske på lokalbutikken. Jeg la meg paddeflat, ba om unnskyldning og samarbeidet da det kom til anmeldelsen. Jeg gjorde opp for meg ved å betale for varen. Nå venter jeg på å høre fra politiet. Jeg angrer så forferdelig, og jeg klarer nesten ikke tenke på noe annet nå, sliter med å sove pga tanker som går i spinn. Skulle så ønske at jeg ikke gjorde det. Det var en impulsstyrt handling som jeg ikke klarte å styre. Problemet oppå alt nå er jo at dette er min lokale butikk, som jeg handler aller mest på. Og nå i ettertid føler jeg at alt har forandret seg. Ingen av de ansatte smiler til meg. Ingen er hyggelige lenger. Alle bare stirrer med dømmende blikk og følger med på meg og passer på at jeg ikke skal stjele igjen. Kommer dette til å vare evig? Forstår selv også at det jeg gjorde var uakseptabelt og galt. Jeg la meg jo flat og har jo gjort opp for meg. Og jeg fortjener jo kanskje å skamme meg litt, noe jeg også gjør. Men fortjener jeg virkelig å bli behandlet slik?