Rakne

Takk for at du deler din erfaring. Jeg tenker at om jeg finner lykken her i livet handler ikke om at jeg blir mor eller ikke, jeg tror at jeg kan være ulykkelig både som barnløs og med barn, og til syvende og sist er ikke et barn svaret på noe som helst.

Å bli fosterforelder eller adoptere er absolutt en mulighet om jeg skulle få lyst på barn en dag jeg ikke har mulighet til å få det selv.

Vil overhode ikke være alene med ansvaret, nei. Jeg tenker at det å oppdra et barn er en såpass stor oppgave at man burde være to, og jeg tenker det er det beste for barnet også. Hadde jeg møtt en mann jeg ønsket å bli sammen med, og han hadde sagt at han ikke ønsker barn, ville ikke det vært en dealbreaker for meg, kan man si. Men det hadde vært fint å blitt forelsket igjen, vært i et forhold og sett om ønsket om å få barn ble større da. Men jeg får ta det når den tid kommer. Tusen takk for svar. Jeg tror absolutt ikke at det finnes en fasit. Jeg sliter bare med å finne min egen vei og har tanker om at jeg "lever livet feil", siden jeg føler jeg står på stedet hvil, ikke vet hva jeg skal gjøre osv. Og det er jo selvsagt ingen andre som vet dette, jeg bestemmer jo selv, men sliter med å bestemme meg(?). Selvsagt ville livet vært lettere om jeg ikke var deprimert, pessimistisk og dyster, og jeg gjemmer meg ikke bak det når jeg sier at det er som det er. For det er jo sånn. Selvsagt har jeg både prøvd, og prøver, å være en lykkelig, jovial, optimistisk og særdeles positiv person, men til syvende og sist er man som man er. Ikke alt kan forandres. Det jeg har skrevet om hva jeg tror livet med barn vil være, er ganske satt på spissen. Jeg ser jo sjarmen med å være forelder og har kollegaer som har fortalt meg både morsomme og søte historier om barna sine, jeg ser kjærligheten og omsorgen og ser for meg hvor givende og fint det kan være.

Vet nå ikke helt jeg. Jeg sitter ikke med inntrykk av at de fleste klarer seg greit, virker heller som om mange sliter med å få endene til å møtes med tanke på tidsklemma. Man må være i jobb, man må ta seg av barn, mann og hjemmet, i tillegg skal man ta vare på seg selv oppi det hele, og ofte ender mødrene opp med å neglisjere seg selv ettersom alt annet krever for mye av tiden deres. Må si at jeg i dag har tenkt veldig mye på dette, spesielt etter svarene deres @N8591NB4 og @Selfuniverse. Og for første gang på veldig lenge har jeg kjent på takknemlighet over hvordan livet mitt faktisk er nå. Jeg har fritt spillerom, jeg har kun meg selv å tenke på, jeg kan faktisk gjøre som jeg vil! Det er muligens ikke dette tankesettet dere forestilte dere at jeg skulle surre meg inn i, men jeg kjenner meg mindre rådvill nå, og litt mer rolig og samlet. Tenker at jeg må ta dag for dag, fokusere på meg selv, skape det livet jeg ønsker som enslig, og så får jeg se i hvilken alder jeg er og hva jeg ønsker når jeg endelig føler jeg er på riktig sted.

Tusen takk for at du deler din erfaring. Jeg gleder meg over at jeg ikke fikk barn med eks-kjærestene mine, og at jeg ikke sitter her som alenemor nå. Det er jeg faktisk genuint glad for. Og da tenker jeg at det har aldri vært et sterkt ønske til stede hos meg om å få barn, og at disse tankene sannsynligvis kommer av helt naturlige årsaker. Klokken min tikker, skal jeg etablere meg må jeg gjøre det snart, ikke sant. Men jeg skal innrømme at jeg trodde ikke jeg skulle ende opp som en sær einstøing og med et slikt liv, og det kjenner jeg på sorg over. Mann og barn kan ikke redde meg fra det. Takk. ❤️

Du har flere gode poenger. Takk for innlegget ditt, det var fin lesing. Du har nok rett i at det ikke finnes noe bedre tidspunkt å få barn på, og det har ingenting for seg å velge bort barn fordi vi lever i en usikker tid. Har vi egentlig noen gang levd i en forutsigbar og sikker tid? Nei, verden er i stadig forandring. Ulykker skjer, og kriser kommer og går. Så jeg kan egentlig ikke tenke at jeg ikke skal ha barn, fordi verden går til helvete. Spiser jo maten min selv om det er fare for at jeg kan sette den i halsen, og jeg kjører på jobb selv om det er fare for at jeg kan krasje... Jeg tenker ikke på barn som en løsning, men som en naturlig del av livet. "Alle" fikk barn før (sett bort ifra de som ikke kunne), og i dag velges det bort av mange. Det er sikkert veldig få som angrer på at de fikk barn, men jeg tror ikke det er slik at barnløse mennesker er mindre lykkeligere enn mennesker med barn. Grunnen til at jeg tenker mye på om jeg skal ha barn eller ikke er ikke fordi jeg tror det får livet mitt på stell. Tvert imot, livet ville blitt mer kaotisk enn noen gang. Men skal jeg ha barn, så må det skje ganske snart, helst før jeg fyller 30 år, og ser jeg på hvor jeg står i livet i dag, så er det fullstendig urealistisk. Tusen takk for et godt, tankevekkende innlegg. Jeg innser at jeg kanskje takler overgangen fra ung voksen til voksen ganske dårlig, og det faktum at jeg sliter mentalt fra før, gjør ikke overgangen enklere. Jeg beundrer dog optimismen din, og troen på at et forhold kan vare livet ut. Jeg klarer ikke tro på at det er mulig for meg, dessverre. Hvor jeg vil være når jeg blir 45 år? Skal jeg være helt ærlig, så vet jeg ikke helt om jeg vil være her da. Men jeg vil definitivt heller være singel og alene, enn å være alenemor fordi jeg røk på en smell med feil mann. Kanskje jeg har tatt høyere utdanning innen da og jobber mye, og endelig tør å reise alene, så jeg reiser rundt om i verden og har det ganske fint. Jeg ser for meg at jeg er alene da. Kanskje jeg har en hund eller noen katter. Tanken på det er faktisk ganske fin, og jeg smiler litt for meg selv når jeg tenker på det. Kanskje jeg bestemmer meg for å flytte til utlandet og jobbe der i et par år. Det er jo sånt man kan gjøre når man ikke er gift eller har barn. Har tenkt mye mer enn jeg har skrevet her nå. Men skal jeg konkludere med et endelig valg, etter å ha lest det dere har skrevet, og hva jeg selv tenker og føler rundt det hele, så er det veldig åpenbart at jeg ikke vil ha barn. Det er store kontraster mellom virkeligheten og drømmer, og med tanke på hvor vanvittig mye som kan gå galt, og hvor lite som faktisk kan gå bra, så anser jeg det å få barn som en stor risiko som jeg ikke er villig til å ta. Det er ikke meningen at jeg skal bli mor. Hva som er meningen med livet mitt vet jeg ikke enda, men det er ikke det. Hadde det vært det, hadde jeg nok blitt mor for lenge siden. Dessuten er jeg dessverre for sent ute. Jeg kan ikke få barn med en mann jeg bare har kjent i et par år, og jeg vil definitivt ikke møte den rette mannen på første date. Jeg må prøve meg frem og feile, møte mange forskjellige, kanskje jeg aldri møter den "rette". Alt dette må jeg rekke å utforske og gjøre på noen få år. Og da er jeg i skrivende stund langt ifra klar for å date eller møte noen. Plutselig en dag fylte jeg 27 år. Og jeg har ikke innsett før nylig at jeg er voksen.

Vanskelig å finne en tittel her, da jeg ønsker å dele mine personlige tanker rundt dette og få innspill rundt dette, samtidig som jeg ønsker å høre andres tanker og erfaringer om det å være frivillig barnløs. Jeg vil spesielt høre fra kvinner som er frivillig barnløse. Jeg er en kvinne på 27 år, om ikke lenge 28 år - som det siste året har tenkt på det å få barn. Disse tankene har kommet etter å ha gjennomgått det jeg vil kalle en "personlig krise". Plutselig en dag innså jeg at jeg ikke har noe som helst på stell - jeg vet ikke hvor jeg er på vei eller hvor jeg skal, tiden går altfor fort og jeg sliter med å vite hva jeg vil her i livet. Jeg føler jeg har famlet rundt i mørket i flere år, og har nå gått meg vill. Så vill at jeg ikke lenger klarer å stole på meg selv og tankene mine. Det siste året har jeg som sagt tenkt mye på barn, det å stifte familie, det å være gravid og sette et liv til verden. Disse tankene har blitt spesielt "trigget" av kvinnelige kollegaer som har vært gravide. Har ikke akkurat blitt så fristet til å bli gravid når jeg har sett plagene de har hatt under graviditeten, men det er noe nydelig med graviditet og fødsel, syns jeg. De få, sjeldne gangene jeg ser en mor amme babyen sin, blir jeg litt oppslukt, for jeg syns det er fint. Det ser så koselig og givende ut, et sterkt og kjærlig bånd. Men så tenker jeg på at denne babyen en dag skal vokse opp og bli en skrikende, ufordragelig skikkelse som vil gi moren mange grå hår, og da kjenner jeg at jeg backer litt ut av denne drømmen om å legge en baby til brystet. Det er ikke så enkelt å snakke om dette, og jeg syns det er vanskelig å finne seriøse steder på internett jeg kan skrive med andre om dette med. Det er mange meninger rundt frivillig barnløshet der ute, og jeg har diskutert emnet med samtlige. Jeg diskuterte det blant annet med en mann på Reddit, en typisk konservativ mann som verdsatte tradisjonelle kjønnsroller. Kort fortalt mente han at mennesker som velger bort barn, ønsker å leve ansvarsløse liv og at de har en umodenhet med seg som ikke ligner annet. At dette er mennesker på villspor i en verden hvor man aldri vil finne "den ekte meningen", for selve meningen med livet er å formere seg. Det ligger i vår natur at vi skal formere oss. Ofte er det mennesker med psykiske lidelser (jeg har en psykisk lidelse) som velger bort barn, og lidelsen vil forsterkes når mennesket blir gammelt og ikke har et avkom. Man sitter der som gammel, uten at noen er glad i en, uten noen som vil arve en, uten en videre mening. Hvorfor skal man bli gammel om man ikke har barn, skal man tjene samfunnet og jobbe seg i hjel, og da til hvilken nytte? Må spesifisere at dette ikke er min personlige mening overhodet, men jeg syns det var interessant. Jeg provoseres ikke over det, men jeg har reflektert rundt det, og som ansatt i eldreomsorgen på snart 10-ende året, vet jeg at barn ikke er en garanti for at man ikke føler seg ensom som gammel. Det skal også sies at jeg er pessimist av natur. Ikke bare lider jeg av depresjon, men jeg er også svært mistroisk ovenfor mennesker og deres intensjoner. Skal jeg få barn, må jeg ha en mann i livet mitt, da jeg tenker det ikke er riktig at barnet skal vokse opp uten to omsorgspersoner. I mitt tilfelle ville det vært en mann ettersom jeg er heterofil. Barnet skulle selvsagt fått en pappa. Men, denne mannen kommer ikke til å være med meg resten av livet - familien vil gå i oppløsning før eller siden. Det gjør "alle" familier i dag. Om de ikke gjør det, er relasjonen ofte dysfunksjonell, og dette påvirker familielivet i stor grad, og kan ha stor negativ effekt på barnets psykiske helse. Jeg stoler ikke på at en mann vil være der for meg under svangerskapet og gjennom oppveksten til barnet. I mitt hode vil enhver mann dra når ting blir for vanskelig, eller han vil bedra meg og stikke meg i ryggen. Da er det jeg som må ta valget om å gå, og da er det plutselig jeg som bryter opp familien. Da er jeg den store, stygge ulven - ikke han som bedro meg. Det er jeg som splitter familien, ikke han. Selvsagt er det ikke bare han som kan ende opp med å mistrives, jeg kan også oppleve det - og ønske å bryte ut. Jeg kan plutselig sitte der, med barn, mann, stasjonsvogn og hus - og ikke ville være der, uten mulighet til å rømme, uten at det vil være svært belastende for andre. Skal også sies at jeg har mistet fullstendig tro på monogame forhold, da jeg ser utroskap overalt, har selv opplevd utroskap og stadig vekk ser både menn og kvinner jakte en elsker på diverse steder på nettet. Kall meg "relasjonsskadet", men det er som det er. Det ville være det ultimate mareritt å sette et barn til verden med mannen jeg elsker, og så splitter det oss. Jeg blir uggen bare av tanken. Selvfølgelig ville det vært utrolig nydelig å hatt en familie. Barn som er glad i meg, en mann som jeg elsker og som elsker meg, vi kunne opplevd verden sammen, møtt og taklet utfordringer sammen. En flokk som er min. Det høres jo fint ut, men jeg vet at det ikke alltid er like vakkert, og jeg vet at ikke alle familier er lykkelige. Noen å komme hjem til som jeg liker å være med. Barneoppdragelse og det som hører til. Altså, jeg kan se mye sjarm ved det, jeg kan se det positive, uten tvil. Men.... Vi lever også i en usikker tid. Klimaendringer, flyktningskrise, det er krig i Europa, vi går imot en økonomisk krise. Verden er ustabil. Jeg syns samfunnet er ustabilt. Jeg leser om mobbing i barne- og ungdomsskoler, vold blant ungdommer, rusmisbruk blant unge, jenter som sliter, gutter som sliter, menneskene sliter på alle plan. Samfunnet og verden er i endring, og jeg vet ikke hvor det går, men jeg tror ikke det er til det bedre. Jeg vet ikke om jeg ønsker å oppdra et barn med disse forutsetningene. Når jeg ser på genene mine, ser jeg ikke noe av verdi å videreføre. Jeg husker hvor mye jeg slet som barn, ungdom, ung voksen og jeg ser nå hvordan jeg sliter som voksen. Tenk om jeg hadde fått en datter, og hun gikk i mine fotspor. Jeg ville aldri tilgitt meg selv for det. Jeg tror jeg runder av her. Det ble mye nå. Når jeg leser gjennom det jeg skriver, er det jo åpenbart at jeg ikke burde få barn. Og det kommer sannsynligvis ikke til å skje heller. Jeg tror disse tankene om å få barn har kommet fordi jeg nærmer meg 30-årene. Kanskje det er naturlig at man begynner å tenke på det når man innser at den biologiske klokken tikker. Jeg må ta et valg snart, og det stresser meg kanskje? Samtidig er jeg redd for at jeg ikke er, eh, "tilregnelig", og at jeg ikke vet mitt eget beste, ikke verdsetter hva jeg egentlig vil, og at mine psykiske problemer overstyrer hva jeg ønsker. Men jeg har aldri ønsket barn, men jeg har tanker om det likevel. Jeg kan gråte meg i hjel av en episode av "Fødeavdelingen" fordi jeg syns det er så fint og jeg blir utrolig glad på vegne av kvinnelige kollegaer som har blitt gravide, og er engasjert i hvordan de har det og spent på veien deres videre. Hva er det topplokket mitt holder på med, hva er det egentlig jeg vil? Prøver jeg å undergrave instinkter? Og hvordan i huleste skal jeg få bukt med vanvittige tillitsproblemer og skaffe meg en mann, for så å bli gravid før jeg fyller 30? Det er ikke mulig. Jeg har vært enslig i en del år, og er i utgangspunktet en person som liker å gi omsorg og støtte, jeg liker å være til hjelp og å være en trygg grunn for noen. Dette "behovet" får jeg dekket gjennom jobb, men kanskje ikke "nok"? Kan det være at jeg mangler en omgangskrets, at disse tankene om barn hadde stilnet om jeg hadde venner eller kjæreste? Jeg vet ikke. Det er vanskelig å si. Samtalen om å få barn, hadde jeg med begge mine ekser. Begge sa at jeg hadde blitt en fantastisk mor og de ville gjerne hatt barn med meg om jeg ønsket det. Han ene ønsket barn selv (var derfor det ble slutt), og han sa ved en anledning at han kjente på en slags sorg over at jeg ikke ville ha barn med han, for i hans verden var jeg en ideell mor (tar den med en klype salt, jeg var jo litt cray cray, men jeg regner med han så mine gode sider?). Om du leste hele ranten min: tusen, tusen takk. Jeg skulle så inderlig snakket med noen i det virkelige liv om dette, men mange av mine tanker er brannfakler (tror ikke på monogami, familier går i oppløsning uansett), så det er vanskelig. Og i terapi har vi litt viktigere ting å fokusere på for tiden.