Jump to content

Ljuul

Medlemmer
  • Content Count

    1
  • Joined

  • Last visited

Community Reputation

0
  1. Hei! har skrevet en oppgave rundt USAs demokrati (under). Noen siste tips før innlevering? Landet med fremtidsrettet teknologi og tankegang, som vi i Norge bare kunne drømme om, var en mal på hvordan en perfekt nasjon skulle se ut. USA er verdens overmakt når det kommer til det økonomiske, militære, vitenskapelige og teknologiske. Landet hvor den amerikanske drømmen, fant sted en gang for lenge siden. «The land of the free» er Amerikanere har en helt egen tilknytning og stolthet ovenfor landet sitt, og det skulle bare mangle med tanke på alt USA har tilbydd i mange år, både militært, økonomisk og severdigheter. Likevel er mange nordmenn er kritiske til spesielt én ting i USA: demokratiet. Interessen øker gjerne én gang hvert fjerde år, nettopp når det skal velges president. USA var en av de mest innflytelsesrike nasjonene i verden da de laget sin grunnlov. Grunnloven var basert på fem hovedprinsipper; folkesuverenitet, begrenset styre, maktfordeling, kontroller og balanser og føderalisme (Troolin, 2014). Den revolusjonære krigen mellom koloniene og Storbritannia resulterte i store økonomiske problemer for nasjonen. Dette, behovet for en sterk føderal regjering, det faktum at de allerede eksisterende konføderasjonsartiklene var fryst fast og ineffektive, og at folk var innstilt på nye idealer og prinsipper, førte til at James Madison presenterte ideen om denne nyskapende grunnloven. Selv om den amerikanske grunnloven var demokratisk og revolusjonær for sin tid, betyr ikke det at den automatisk holder opp mot dagens standarder. I hvilken grad er det amerikanske politiske systemet demokratisk i dag? Valgmannskollegiet Valgmannskollegiet, eller «electoral college», er et stemmesystem som er unikt for USA. Stemmesystemet påvirker debatten om hvorvidt USA er en demokratisk nasjon. «The Electoral College» er en gruppe mellommenn valgt i hver stat utpekt av grunnloven for å velge president og visepresident i USA. Til sammen består valgkollegiet av 538 medlemmer, og presidentkandidaten må vinne et flertall av disse stemmene, altså 270, for å vinne valget (Wayne, 2020). Begge kandidatene skulle ende opp med 169 valgmenn hver, vil valget avgjøres i Kongressen. Med dette systemet oppstår det visse problemer som kan forstyrre det planlagte demokratiet i USA. I praksis vil man se at alt handler om å vinne flertallet antall valgmenn i hver stat. I for eksempel Texas med relativt høyt innbyggertall, har 38 valgmenn, vil det handle om å vinne minimum 20 valgmenn, fordi den kandidaten som vinner majoriteten av valgmennene, vil vinne alle valgmennene i Texas. Denne staten vil være mye viktigere å vinne, enn for eksempel Montana, som kun har 3 valgmenn. De store kjente vippestatene er Texas, Florida, Pennsylvania og Ohio, og disse deler ut 18-38 valgmenn hver. Det er også syv til åtte vippestater som gir ut færre valgmenn. Under Biden-Trump i 2020, så man at Trump vant TX og FL, mens Biden vant de mindre (Nrk.no, 2020). Dette vil naturlig nok føre til det kun er vippestatene vil få fokuset til kandidatene, og ikke de sikre statene som for eksempel California, som er den mest folkerike staten i USA. «Popular vote» mot «electoral vote» Velgerne ble i utgangspunktet valgt direkte av en rekke lovgivende forsamlinger, men det ble overført til folkeavstemningen i løpet av 1900-tallet. «Popular vote» refererer til stemmer gjort direkte av de kvalifiserte velgerne, i motsetning til stemmer gjort av valgte representanter, som blir referert til som «electoral votes». Valgmannskollegie-systemet har ved fem anledninger ført til at presidentkandidater har vunnet, til tross for at de tapte den landsomfattende folkeavstemningen. Et nylig eksempel på dette er da Donald J. Trump og Hillary Clinton stilte til valg i 2016-2017. Clinton vant den folkelige avstemningen med 2,9 millioner stemmer, mer enn noen annen tapende presidentkandidat i USAs historie, men Trump gikk likevel foran for å bli den 45. presidenten fordi han hadde vunnet flertallet innen valgmannskollegiet, med 306 valgmenn mot Clintons 232 (Krieg, 2016). Tidligere år ser man også at dette systemet skaper et misforhold mellom antall stemmer og antall valgmenn. I 2012 fikk Obama 51% av stemmene, men 61% av valgmennene. I 1992 fikk Bill Clinton kun 43% av stemmene, men 69% av valgmennene. I 1980 fikk Ronald Reagan 51%, og utrolige 91% av valgmennene (Raknes, 2016). Velgerne som er bindeleddet mellom folket og regjeringen, forventes at de respekterer folkets ønske og er nå forpliktet til å stemme på vinneren i staten deres. Grunnloven krever imidlertid ikke at de gjør det, og på grunn av dette og det polariserte politiske klimaet, har det hendt at valgmenn har stemt mot «the popular vote». Disse valgmennene blir ofte presentert til som "troløse velgere" (Lau, 2021). Ved valget i 2016 var det totalt åtte troløse velgere. Det var hele fem valgmenn som hoppet av fra den Demokratenes kandidat Hillary Clinton og to fra den Republikanernes kandidat Donald Trump. Selv om valgmennenes handling aldri endte opp med å ikke påvirke det avgjørende resultatet, brøt de løftet til folket og prinsippet om folkesuverenitet. På den ene siden kan man si at initiativet til disse velgerne bidrar til en demokratisk endring i stemmegivningen, men på den andre går de mot flertallet av folket de representerer og går derfor samtidig mot demokratiet. Topartisystemet USA alltid hatt et topartisystem, det begynte med føderalistene og anti-føderalistene og har nå kommet til republikanerne og demokratene. Man kan si at republikanerne står på høyresiden i den amerikanske politikken, og at demokratene står på venstresiden, men i den norske målestokken vil demokratene også stå et godt stykke til høyre. Det finnes også et uavhengig parti, men disse er en klar minoritet, og den reelle makten partiet har, er minimal. Topartisystemet er et politisk system der velgerne gir sine stemmer stort sett kun til to store partier. Dette gir da det ene eller det andre partiet en sjanse til å vinne flertall i den lovgivende forsamlingen, mer kjent som kongressen (The Editors of Encyclopedia Britannica, 2020). Det at det er to fremtredende partier har ikke stanset andre tredjepartsbevegelser, men søkelyset som er vist på de kandidatene som eksisterer, har alltid sørget for at mindre bevegelser aldri har kommet inn i lyset (Duverger, 2022). I tråd med klassisk, amerikansk kapitalisme er penger den betydelige delelinjen i politikken. I 2020 var utgiftene for valgkampen rundt 14 milliarder amerikanske dollar, over det dobbelte av kostnadene for valgkampene i 2016, og disse vil sannsynligvis fortsette å stige (BBC, 2020). For å skaffe nødvendige millioner og milliarder som kreves for å stille som president, trekker kandidater midler fra både store og små givere og er avhengige av såkalte «super-PAC»-er for å kunne delta i innsatsen gjennom annonsering og annen politisk innsats (Davis, 2021). «Super PAC» er en forkortelse for politisk aksjonskomité, og det hele begynte som grupper som støttet en kandidat eller sak mens de var sterkt regulert under vilkårene i loven om kampanjefinansiering. Senere ble loven om kampanjeutgifter skrevet om, slik at disse organisasjonene kunne bruke ubegrensede mengder penger. Taktikken bak donasjonene gitt av «super PAC»-er er å gi sine bidrag til kandidaten som mest sannsynlig vil bli en president, som også vil ta avgjørelser som gagner givernes situasjon. Som et resultat av dette ender de to hovedpartiene opp med støtten de trenger, og etterlater tredjepartsbevegelser med minimal finansiering. Selv i den hypotetiske situasjonen hvor en tredjepartsbevegelse hadde den nødvendige kapitalen, ville de fortsatt trenge minimum 5 % av de landsdekkende stemmene for å knapt få seter i senatet, altså 16,5 millioner stemmer (Verdensbanken, 2020). Uavhengig stemmegivning blir verdiløs fordi den bare ender opp med å ta stemmer fra et av hovedpartiene, grunnet en forutsetning for et stort antall stemmer. Gitt bare to levedyktige valg må alle velgere innrette seg etter én visjon, noe som gjør det vanskelig å registrere deres ambivalenser og tar bort fra den demokratiske verdien av et stemmesystem (Ingraham, 2021). I tillegg til et uvisst, men sannsynligvis stort, antall stemmer tapt til tredjepartsbevegelser, er det også flere millioner stemmer som forsvinner ved hvert valg. Begrunnelsen til at dette skjer, er at alle, utenom fra to, av de femti statene i USA bruker "vinneren tar alt"-systemet, og tildeler, som tidligere nevnt, alle valgstemmene til den «popular vote»-stemmingen i staten deres (Lau, 2021). Dette påvirker særlig den politiske makten til afroamerikanske velgere fordi fortetningen av afroamerikanske velgere er høyere i sør, men de er fortsatt en minoritet der. Som en konsekvens har deres antakelige foretrukne presidentkandidat en åpenbart mindre sjanse til å vinne hjemstatens valgstemmer (Codrington III, 2019). Med etniske og rasemessige minoritetsbefolkninger økende i USA, er det fremdeles en stor prosentandel av velgerne som ikke er gjort rede for. Selv om det har blitt iverksatt gjeldende lovgivning for å sikre rettferdig og upartisk stemmegivning, er mye av makten fortsatt i statens hender. Som et resultat er mange mennesker fratatt rettigheter på grunn av lover som er vedtatt med formål om å marginalisere etniske grupper (Vij, 2020). Dette inkluderer kriterier som kreves for å stemme, som for eksempel strengere krav til besittelse av ID og ingen kriminalitet, samt strategisk plassering av stemmelokaler. Man kan hevde at denne ekskluderingen av visse velgere er et brudd på deres såkalte demokrati. Splittelse For litt over ett år siden ble demokratiet angrepet på tydeligst og mest symbolsk vis. Januar 2021 ble kongressen i USA angrepet av illsinte Trump-velgere, som mente, i fjor som i år, at valget var «stjålet» av Biden og resten av demokratene. Denne teorien florerte blant Trumps supportere i valgkampen, og Trump var med på å tømme bensin på bålet, og så snart det var klart at Biden hadde vunnet valget, var ikke Trump treg med å komme beskyldninger om valgfusk og stemmejuks. Dette var noe Trump-supporterne slukte på høykant, og konservative og Trump-vennlige FOX News var med på å formidle disse påstandene. I en artikkel fra VG i 2022 viser journalist Føli til statistikk som sier at hele 68% av republikanske velgere tror at valget i 2020 ble «stjålet» fra Trump. I spissen av disse terroristene som angrep kongressen fant vi en selvutnevnt sjaman med bisonhatt fra gruppen «QAnon», en gruppe med konspirasjonsteoretikere som tilber Trump, og tror at han kjemper mot et stort nettverk og en sammensvergelse som tydeligvis består av pedofile demokrater som dyrker satan. USA har, som sagt, et svært polarisert klima, politisk sett. Irrasjonalitet, sensur, den svært tendensiøse journalistikken, og mange andre faktorer, er noe som fortsetter å øke splittelsen i USA. Den største grunnen til splittelse er nok likevel politiseringen. Uansett hva du gjør i dagliglivet er det en grobunn for et politisk standpunkt, for eksempel det å bruke munnbind, eller vaksinere seg. Man finner også denne splittelsen hos selve politikerne, men det er vanskelig å si om det er politikerne som gjør folket mer polariserte, eller om det er motsatt. Det er selvsagt ikke alle som mener at ting blir mer polarisert. Noen mener at det «skape en fiende» er noe en har gjort for å skape samhold. Dette så vi etter 9/11, hvor det amerikanske folket sto sammen i kampen mot terror, mer enn noen gang. «Demokrati, også kalt folkestyre, er en styreform der folket, forstått som landets voksne innbyggere, velger representanter som utformer lovene og tar viktige politiske beslutninger.» (Hovde, Svensson, Thorsen, 2022). Med troløse velgere som roter seg bort fra sitt ansvar, både med og mot demokrati, veier valgkollegiets system tyngre enn den folkelige avstemningen. Med den utilsiktede nedklippingen av nye, selvstendige politiske stemmer, korrupsjonen innen kampanjefinansiering og de rettighetsløse velgerne, kan man lett si at USA mangler noe i sitt såkalte demokrati. Dette viser at det som en gang var en edel idé, er nå ødelagt av penger og grådighet. Når dette er sagt, vil jeg ikke si at USA direkte udemokratisk, men landet lever heller ikke opp til standarden satt av en viss tidligere president: "Of the people, by the people and for the people" (Lincoln, 1863).
×
×
  • Create New...